Prøver å like min mor men går ikke, livredd for å bli slik selv

[AnonymBruker]

Jeg prøver hardt å tilgi min mor for ting hun har gjort, alvorlige ting - som er helt bak mål. Jeg prøver å ikke være bitter på hun da hun har en grunn til oppførselen sin, og er bedre nå enn før. Likevel klarer jeg ikke la vær å bli irritert på hun. Hun er så sinnsykt egoistisk, manipulerende og lite empatisk noen ganger at det koker over i hodet på meg. 
 

Likevel har hun også noen få gode sider, som at hun er god å snakke med noen ganger, og svært glad i barnebarna sine og opptatt av deres liv. På vegne av dette prøver jeg alt jeg kan, men jeg ender alltid opp med å bli lei meg når jeg ikke blir møtt med forståelse, empati og kun egoisme. Min samboer og reagerer. Hun er svært opptatt av at hun selv har hatt det fælt og da er ting jeg opplever aldri «fælt nok». Har jeg det vanskelig har hun hatt det vanskeligere.
 

Hvordan forholder folk seg til foreldre som er slik? Hvordan sørger man for å ikke bli slik selv? Hennes far (min bestefar) er også utrolig egoistisk og lite empatisk, og jeg er derfor redd for å bli slik selv siden hun er blitt så lik på han. Hun klarer ikke se at hun er lik på han heller, det er noe av det styggeste man kan si til hun. Og hadde noen sagt det til meg ville det vært det styggeste de kunne si til meg. Har hørt mange sier man blir som sine foreldre. 

Anonymkode: f368a...5f3

[AnonymBruker]

store sjanser for å bli lik foreldrene ja. Det er jo dem du har genene dine fra. Skulle til å si "ikke få barn", men ser nå at du allerede har. 

 

Og vær så snill å lær deg når man skal bruke "hun" og når man skal bruke "henne" i en setning. 

Anonymkode: d1a73...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

store sjanser for å bli lik foreldrene ja. Det er jo dem du har genene dine fra. Skulle til å si "ikke få barn", men ser nå at du allerede har. 

 

Og vær så snill å lær deg når man skal bruke "hun" og når man skal bruke "henne" i en setning. 

Anonymkode: d1a73...f22

Veldig svart hvitt syn om du tenker at man ikke kan gjøre ting annerledes med egne barn. Jeg prøver ofte å stoppe å tenke, deretter gjøre det motsatte av det min mor ville gjort men tenkte på flere råd for å ikke ende opp som hun. 
 

Jeg har dysleksi så beklager dette, orker ikke prøve å lære meg det lenger:) 

Anonymkode: f368a...5f3

[AnonymBruker]

Man kan prøve å unngå å bli slik selv ved å være bevisst på det, og finne andre måter å reagere på. Og hvis du har noen som du er trygg nok på, kan du be dem gjøre deg oppmerksom på det når du begynner å si/gjøre sånt som hun gjør. Min svigermor er også av den manipulerende og giftige typen. Jeg og svigerinnen min er begge livredde for å bli slik selv, så vi inngikk en gjensidig avtale for flere år siden. Vi gjør hverandre oppmerksomme på det, hvis vi ser/hører slik giftig oppførsel som ligner litt for mye på svigermor. 

Anonymkode: eeccd...68f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Man kan prøve å unngå å bli slik selv ved å være bevisst på det, og finne andre måter å reagere på. Og hvis du har noen som du er trygg nok på, kan du be dem gjøre deg oppmerksom på det når du begynner å si/gjøre sånt som hun gjør. Min svigermor er også av den manipulerende og giftige typen. Jeg og svigerinnen min er begge livredde for å bli slik selv, så vi inngikk en gjensidig avtale for flere år siden. Vi gjør hverandre oppmerksomme på det, hvis vi ser/hører slik giftig oppførsel som ligner litt for mye på svigermor. 

Anonymkode: eeccd...68f

Takk for gode råd:) Det var veldig lurt med en slik gjensidig avtale, jeg har faktisk prøvd å si til min samboer at han må si ifra om jeg begynner slik siden han er mest sammen med meg. Er likevel redd at han ikke skulle sett det 

Anonymkode: f368a...5f3

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg prøver hardt å tilgi min mor for ting hun har gjort, alvorlige ting - som er helt bak mål. Jeg prøver å ikke være bitter på hun da hun har en grunn til oppførselen sin, og er bedre nå enn før. Likevel klarer jeg ikke la vær å bli irritert på hun. Hun er så sinnsykt egoistisk, manipulerende og lite empatisk noen ganger at det koker over i hodet på meg. 
 

Likevel har hun også noen få gode sider, som at hun er god å snakke med noen ganger, og svært glad i barnebarna sine og opptatt av deres liv. På vegne av dette prøver jeg alt jeg kan, men jeg ender alltid opp med å bli lei meg når jeg ikke blir møtt med forståelse, empati og kun egoisme. Min samboer og reagerer. Hun er svært opptatt av at hun selv har hatt det fælt og da er ting jeg opplever aldri «fælt nok». Har jeg det vanskelig har hun hatt det vanskeligere.
 

Hvordan forholder folk seg til foreldre som er slik? Hvordan sørger man for å ikke bli slik selv? Hennes far (min bestefar) er også utrolig egoistisk og lite empatisk, og jeg er derfor redd for å bli slik selv siden hun er blitt så lik på han. Hun klarer ikke se at hun er lik på han heller, det er noe av det styggeste man kan si til hun. Og hadde noen sagt det til meg ville det vært det styggeste de kunne si til meg. Har hørt mange sier man blir som sine foreldre. 

Anonymkode: f368a...5f3

For det første, du trenger ikke tilgi for å gå videre. Du kan heller ikke tilgi ting som gjentar seg imorgen eller noe som skjer på en jevnlig basis. 

Det er heller ingen grunn til at du skal bli som din mor fordi du bl.a er bevisst på hvordan hun oppfører seg og kjenner at det er galt. Du vil nok også være årvåken som mor og beskytte barna dine mot trusler utenfra, inkludert henne.

 Idag har vi så mye kunnskap tilgjengelig som vi kan søke opp og få bekreftet at dette er syke unormale og skadelige handlinger. Nok til å ikke gjenta de samme destruktive mønstrene som våre foreldre. 

Det finnes INGEN grunn til å skade sine barn med manipulering og manglende emosjonell tilstedeværelse. 

[AnonymBruker]

Altså, bare det at du ikke ønsker å bli som henne er jo 90% av veien for å nettopp ikke bli det. Men jeg skjønner hvor du kommer fra. Min mor var alltid veldig utålmodig og voldelig, gjett hva jeg er redd for jeg skal bli om jeg får barn:P

Jeg tenker grensesetting er nøkkelen her. Uakseptabel atferd tolereres ikke og da drar du bare. Er du konsekvent nok så kanskje hun lærer litt selvregulering. At man ikke har hatt det så greit i livet er ikke fribillett til å oppføre seg som et rasshøl. Jeg har mennesker i livet mitt som har opplevd grusomme ting, de har både PTSD, angst, depresjon og det som verre er, men de er likevel varme, reflekterte og empatiske.

Anonymkode: 31a43...bcc

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og gode råd. Jeg er enig i at jeg blir mindre lik av å være klar over hvordan hun oppfører seg, men jeg er likevel redd da hun også er livredd for å bli lik sin far - men har likevel endt opp med å bli lik han. 
 

Jeg kan også kjenne at jeg har dårlige sider som ligner hennes, men som går mer utover partner enn barn. Eksempel at jeg kan være veldig dømmende, og negativ til tider. Eksempel samboer vil starte egen bedrift og jeg blir negativ og teit - det er slik hun ville vært også. Jeg kan også «manipulere» frem viljen min av og til, men ikke i det hele i den grad som hun har gjort. Likevel gjør det meg redd med disse forferdelige sidene jeg har som ligner hennes oppførsel 😔

Anonymkode: f368a...5f3