Anstrengt forhold til mamma (15 år)

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er 15 år. Akkurat nå begynner forholdet til meg og mamma å skjære seg litt.

Jeg er jo i puberteten og er ekstra hormonell og hun er i overgangsalderen og er ekstra hormonell. Jeg er ikke noe særlig rebell tenåring og jeg er heller ikke frekk. Jeg gjør husoppgaver osv og er egentlig ganske rolig. 

Mamma er mye sint på meg, ofte for ting som er synes er ganske små og ubetydelige. For eksempel, så satt vi i bilen på parkeringsplassen. Jeg satt i framsetet med vesken hennes nedenfor meg. "Gi meg vesken min." sier hun. Så rekker jeg frem armer og skal til å gi henne vesken, men sliter litt fordi den hadde satt seg fast i noe, så sier hun "GI MEG VESKEN MIN NÅ!!!!". Jeg prøvde jo, men den satt jo fast! Så dro vi inn på butikken, også når vi setter oss i bilen igjen, så sier hun "Merker du at jeg har blitt mer sint i det siste? Det er nok overgangsalderen" også ler hun. Men...man snakker ikke sånn til folk bare fordi man hormonell. Hvorfor føler hun at det er greit?

Et annet eksempel er at en dag så fikk jeg varselbrev hjem om at jeg holder på å gå ned i orden. Det betyr at jeg har fått 6 anmerkninger (det er pga jeg kom for sent i noen timer og noen timer har jeg glemt å gjøre leksen). Det kom sikkert som et sjokk på mamma fordi i fjor så fikk jeg diplom for å få 0 anmerkninger. Jeg er enig i at jeg skulle ikke ha fått de anmerkningene, men har jo ikke gjort noe forferdelig. Hun klikket helt og sto og kjeftet på meg kjempelenge. Jeg prøvde å forklare meg og svare rolig, men da ble hun bare enda sintere. Også begynte hun også å bli veldig frekk og sarkastisk. For eksempel da jeg prøvde å forklare meg, så imiterte hun meg på en frekk og sarkastisk måte. Hvis at det ikke engang hjelper å snakke rolig til henne uten å bli møtt med imitasjon og sarkasme, hva skal jeg gjøre da? Det er forresten veldig vanlig at hun gjør sånt når hun blir sint.

Et tredje eksempel er at for en stund siden så skulle hele trinnet på en overnattingstur, og jeg og mamma handlet inn mat og sånn for å ha med. Så spør hun "Skal du ha med en brus?" også sier jeg "nei". Så begynner hun å spørre "Hvorfor ikke?! Alle skal jo ha med brus!" og jeg bare "...nei? er det så viktig at jeg har med en brus?", også sier hun "JA!!! Ta nå bare med en brus da!!!" og da sier jeg nok en gang at jeg ikke vil, og hun blir bare enda mer irritert og sint. Jeg har ikke peiling på hvorfor hun var så opptatt av at jeg skulle ha mer en jævla brus. Trodde hun at det var fordi jeg kom til å ha det veldig trist uten en? 

Det fjerde og siste eksemplet er egentlig ganske lenge siden. Det var i begynnelsen av 8. klasse (jeg går i 9. nå). Den første uken av 8. klasse var over og hun spurte om jeg hadde fått noen nye venner, så sa jeg nei, så ble hun kjempesint. Hun mente at jeg ikke prøvde å bli kjent med andre og at jeg ikke brydde meg, og at jeg bare måtte "se til å prate med noen nye folk!!!". Men det gjorde jeg jo. Jeg er veldig sjenert og har aldri vært den med mest sosiale egenskaper og heller ikke den med mest venner, men har alltid trivdes med den lille gjengen jeg har. Jeg hadde egentlig som mål før jeg begynte i 8. at jeg skulle få meg masse nye venner. Jeg prøvde å småprate litt med de andre, den første uken, men jeg ble ikke ordentlig venner med noen. Det er ikke så sykt lett, jeg var (og er fortsatt) veldig usikkert og sjenert. Jeg tror ikke hun skjønner hvor vanskelig det er for meg, siden hun er selv en sosial sommerfugl. Jeg sto egentlig bare der å tok kjeften i mot uten å si særlig mye, fordi det er vanskelig å prate om et så sårbart tema, spesielt når hun ikke engang gidder å prøve å forstå.

Jeg bare føler at akkurat nå så liker jeg ikke henne i det hele tatt. Jeg vil ikke ha noe klem fra henne og jeg synes det er ekkelt når hun tar på meg.

Oi, dette innlegget ble nesten en hel novelle, men takk hvis du tok deg tid til å lese dette.

Har du noen råd?

Anonymkode: 8cc0a...8c0

[AnonymBruker]

Jeg er 16 (vg1) og var/er i en liknende situasjon som deg.

Min mor er på mange måter helt lik, blir sint og eksploderer uten grunn og gir seg ikke før hun har fått en unnskyldning. Hever stemmen og ter seg ikke som folk. Jeg blir bare flau av å være sammen med henne, og etter mange år endte jeg opp med dobbel angst/depresjonsdiagnose samt samtaleterapi for traumer. 

Løsningen for meg ble mindre visitasjon. Faren min har heldigvis temperamentet på riktig plass og det ble der jeg valgte å bo 90-100%. Nå er jeg hos mor maks to helger i mnd, ofte kun én. Og det er befriende! Man blir et helt annet menneske.

Jeg anbefaler familievernkontoret, man kan få henvisning fra lege tror jeg. Der kan dere mekle med en psykolog og finne ut av hva dere sliter med i relasjonen. Dessverre går det nok ikke å si i fra til henne om hva du føler (tipper hun eksploderer slik som min mor gjør), så du må nok bare holde ut til du kan flytte for deg. Anbefaler uansett å gå til en psykolog eller liknende for å få luftet tankene dine litt og fått verktøy til å mestre sinnet hennes (og følelsene dine).

Anonymkode: d741c...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er 16 (vg1) og var/er i en liknende situasjon som deg.

Min mor er på mange måter helt lik, blir sint og eksploderer uten grunn og gir seg ikke før hun har fått en unnskyldning. Hever stemmen og ter seg ikke som folk. Jeg blir bare flau av å være sammen med henne, og etter mange år endte jeg opp med dobbel angst/depresjonsdiagnose samt samtaleterapi for traumer. 

Løsningen for meg ble mindre visitasjon. Faren min har heldigvis temperamentet på riktig plass og det ble der jeg valgte å bo 90-100%. Nå er jeg hos mor maks to helger i mnd, ofte kun én. Og det er befriende! Man blir et helt annet menneske.

Jeg anbefaler familievernkontoret, man kan få henvisning fra lege tror jeg. Der kan dere mekle med en psykolog og finne ut av hva dere sliter med i relasjonen. Dessverre går det nok ikke å si i fra til henne om hva du føler (tipper hun eksploderer slik som min mor gjør), så du må nok bare holde ut til du kan flytte for deg. Anbefaler uansett å gå til en psykolog eller liknende for å få luftet tankene dine litt og fått verktøy til å mestre sinnet hennes (og følelsene dine).

Anonymkode: d741c...9cf

Takk for råd

Anonymkode: 8cc0a...8c0

[AnonymBruker]

Helsesykepleier neste, eller kanskje du har en god tante, bestemor eller noen ann voksen du kan snakke med? Viss dem teksten din og kansje den person kan hjelpe deg med å snakke med mamman din.Man skal ikke gå å være redd/bekymret for når neste sinne utbrudd kommer.  Tror nok mamman din er glad i deg, men ikke forstår helt hvordan du påvirkes av dette. 

Anonymkode: d9547...e85

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å styre seg noen ganger.. Det vet jeg alt om.

Jeg har en sånn eksplosiv mor du beskriver. Min mor er også fysisk og kunne gå fysisk til angrep på meg som barn. Det var ikke en god oppvekst.

Dessverre har jeg arvet mye av det samme realsjonsmønsteret. Jeg har selv egne barn og sliter mye med sinne.  Jeg prøver å komme meg unna når  jeg kjenner at jeg ikke takler det, men det er ikke lett. Jeg er ihvertfall ikke fysisk.

Tro meg, jeg er klar over mine feil, jeg skulle gjort hva som helst for å bli bedre. Men det er ikke så lett. Dette sknnet kommer fra 0-100 og det er så vanskelig å unngå å bli sint. 
heldigvis har mine barn en snill og tolmodig far som kompanserer mye for mine svakheter. 

Anonymkode: 39841...792

[AnonymBruker]

Fleste mødre og tenåringsdøtre kommer i konflikt, vet ikke hvorfor det er slik..

hadde selv en mor som kjeftet på meg og var sur, hun kjeftet på stort sett alle da, er bare sånn hun er. Vi har ikke det nærmeste forholdet, men går greit overens i dag. Tror nok bare hun ikke har moderlige instinkter. Hun kjeftet bare fordi det stod et vannglass på benken, da var det rotete og så helt jævli ut her mente hun. Men jeg gadd jo ikke ta et nytt vannglass hver gang jeg skulle ha vann. Flyttet ut rett etter vgs!!!

men råd ja..Finn ut hva som trigger moren din og hold deg vekk fra dette så langt det gjør seg gjøre. Si ifra at hun sårer deg når hun oppfører seg slik. Hvor er pappaen din? Kan du bo litt hos han? Kan dere gjøre noe hyggelig sammen? Dyrke forholdet? Eller er hver dag en kamp mellom dere?

Anonymkode: 2fed1...6db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Helsesykepleier neste, eller kanskje du har en god tante, bestemor eller noen ann voksen du kan snakke med? Viss dem teksten din og kansje den person kan hjelpe deg med å snakke med mamman din.Man skal ikke gå å være redd/bekymret for når neste sinne utbrudd kommer.  Tror nok mamman din er glad i deg, men ikke forstår helt hvordan du påvirkes av dette. 

Anonymkode: d9547...e85

Helt enig i dette!

Det er aldri feigt å be om hjelp, faktisk er det et tegn på styrke å klare å innse at det kan være godt å få litt hjelp fra noen andre voksne  Anbefaler sterkt at du starter feks hos helsesykepleier for å få råd om hvordan å håndtere dette.
 

Du har helt rett, det er IKKE greit at mammaen din behandler deg slik og oppfører seg slik, uansett årsak. 

Skal si en ting, jeg skjønner utifra hennes behov for å ta det opp etter situasjonen med veska - at hun heller ikke syns det er greit... bare ikke alle voksne som har lært seg å si unnskyld på en ordentlig måte heller dessverre. HVIS det helt reelt er ovegangsalderen som plager henne, så har jeg faktisk forståelse for situasjonen, det hormonelle sinnet kan være utrolig slitsomt. Men. ved overgangsalder finnes det da også medisinsk hjelp å få for eksempel, så moren din kunne hatt god nytte av å snakke med fastlegen sin om dette. Hormoner kan nemlig overstyres i en viss grad, så er manveldig plaget av ulike ting kan leger noen ganger hjelpe.  Ikke sikkert du er rett person til å formidle dette. Bedre om det kommer fra feks helsesykepleier, tante, bestemor eller en venninne. I en samtale enten med eller uten deg. Så søk hjelp hos en voksen, det er derfor vi her her  

Anonymkode: 2f896...dac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2023 den 23.06):

Det er ikke lett å styre seg noen ganger.. Det vet jeg alt om.

Jeg har en sånn eksplosiv mor du beskriver. Min mor er også fysisk og kunne gå fysisk til angrep på meg som barn. Det var ikke en god oppvekst.

Dessverre har jeg arvet mye av det samme realsjonsmønsteret. Jeg har selv egne barn og sliter mye med sinne.  Jeg prøver å komme meg unna når  jeg kjenner at jeg ikke takler det, men det er ikke lett. Jeg er ihvertfall ikke fysisk.

Tro meg, jeg er klar over mine feil, jeg skulle gjort hva som helst for å bli bedre. Men det er ikke så lett. Dette sknnet kommer fra 0-100 og det er så vanskelig å unngå å bli sint. 
heldigvis har mine barn en snill og tolmodig far som kompanserer mye for mine svakheter. 

Anonymkode: 39841...792

Kanskje du må komme deg til et sinnemestringskurs. Det er ikke OK at barna dine må være snille og tålmodige fordi mamma har sinneproblemer.

Anonymkode: 8cc0a...8c0

[AnonymBruker]

Får vondt av å lese dette, kjære deg!❤️

Det jeg får mest vondt av er den sosiale biten som du synes er litt vanskelig. Det kan jeg forstå! Det er mange (inkludert min datter på samme alder) som sliter med det. Jeg vil råde deg til å oppsøke helsesøsteren på skolen! Hun vil hjelpe deg med å bygge opp selvtilliten din, så kommer resten av seg selv❤️
 

Jeg skal ikke ta noen sin side her, men å være i din alder er sårbart mtp hormoner som herjer vilt inne i kroppen din. Du oppfatter og tolker ting litt annerledes enn for noen år tilbake. Men det rettferdig gjør ikke din mors oppførsel. 
 

Jeg foreslår at du spør henne om en samtale der DU har behov for at hun LYTTER, fordi dette er vondt for deg. Da forklarer du henne hvordan du opplever og føler det når dere er sammen og det blir sånn. Hvis du kjenner at det ikke går, så kan du skrive et brev til henne. Gjerne på notater på mobilen, så kan du diskutere noe av dette med helsesøster også. Det er lurt å prate med noen som ikke kjenner dere for å få en annen nyanse på det. 

Anonymkode: cf573...c5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2023 den 20.07):

Hei. Jeg er 15 år. Akkurat nå begynner forholdet til meg og mamma å skjære seg litt.

Jeg er jo i puberteten og er ekstra hormonell og hun er i overgangsalderen og er ekstra hormonell. Jeg er ikke noe særlig rebell tenåring og jeg er heller ikke frekk. Jeg gjør husoppgaver osv og er egentlig ganske rolig. 

Mamma er mye sint på meg, ofte for ting som er synes er ganske små og ubetydelige. For eksempel, så satt vi i bilen på parkeringsplassen. Jeg satt i framsetet med vesken hennes nedenfor meg. "Gi meg vesken min." sier hun. Så rekker jeg frem armer og skal til å gi henne vesken, men sliter litt fordi den hadde satt seg fast i noe, så sier hun "GI MEG VESKEN MIN NÅ!!!!". Jeg prøvde jo, men den satt jo fast! Så dro vi inn på butikken, også når vi setter oss i bilen igjen, så sier hun "Merker du at jeg har blitt mer sint i det siste? Det er nok overgangsalderen" også ler hun. Men...man snakker ikke sånn til folk bare fordi man hormonell. Hvorfor føler hun at det er greit?

Et annet eksempel er at en dag så fikk jeg varselbrev hjem om at jeg holder på å gå ned i orden. Det betyr at jeg har fått 6 anmerkninger (det er pga jeg kom for sent i noen timer og noen timer har jeg glemt å gjøre leksen). Det kom sikkert som et sjokk på mamma fordi i fjor så fikk jeg diplom for å få 0 anmerkninger. Jeg er enig i at jeg skulle ikke ha fått de anmerkningene, men har jo ikke gjort noe forferdelig. Hun klikket helt og sto og kjeftet på meg kjempelenge. Jeg prøvde å forklare meg og svare rolig, men da ble hun bare enda sintere. Også begynte hun også å bli veldig frekk og sarkastisk. For eksempel da jeg prøvde å forklare meg, så imiterte hun meg på en frekk og sarkastisk måte. Hvis at det ikke engang hjelper å snakke rolig til henne uten å bli møtt med imitasjon og sarkasme, hva skal jeg gjøre da? Det er forresten veldig vanlig at hun gjør sånt når hun blir sint.

Et tredje eksempel er at for en stund siden så skulle hele trinnet på en overnattingstur, og jeg og mamma handlet inn mat og sånn for å ha med. Så spør hun "Skal du ha med en brus?" også sier jeg "nei". Så begynner hun å spørre "Hvorfor ikke?! Alle skal jo ha med brus!" og jeg bare "...nei? er det så viktig at jeg har med en brus?", også sier hun "JA!!! Ta nå bare med en brus da!!!" og da sier jeg nok en gang at jeg ikke vil, og hun blir bare enda mer irritert og sint. Jeg har ikke peiling på hvorfor hun var så opptatt av at jeg skulle ha mer en jævla brus. Trodde hun at det var fordi jeg kom til å ha det veldig trist uten en? 

Det fjerde og siste eksemplet er egentlig ganske lenge siden. Det var i begynnelsen av 8. klasse (jeg går i 9. nå). Den første uken av 8. klasse var over og hun spurte om jeg hadde fått noen nye venner, så sa jeg nei, så ble hun kjempesint. Hun mente at jeg ikke prøvde å bli kjent med andre og at jeg ikke brydde meg, og at jeg bare måtte "se til å prate med noen nye folk!!!". Men det gjorde jeg jo. Jeg er veldig sjenert og har aldri vært den med mest sosiale egenskaper og heller ikke den med mest venner, men har alltid trivdes med den lille gjengen jeg har. Jeg hadde egentlig som mål før jeg begynte i 8. at jeg skulle få meg masse nye venner. Jeg prøvde å småprate litt med de andre, den første uken, men jeg ble ikke ordentlig venner med noen. Det er ikke så sykt lett, jeg var (og er fortsatt) veldig usikkert og sjenert. Jeg tror ikke hun skjønner hvor vanskelig det er for meg, siden hun er selv en sosial sommerfugl. Jeg sto egentlig bare der å tok kjeften i mot uten å si særlig mye, fordi det er vanskelig å prate om et så sårbart tema, spesielt når hun ikke engang gidder å prøve å forstå.

Jeg bare føler at akkurat nå så liker jeg ikke henne i det hele tatt. Jeg vil ikke ha noe klem fra henne og jeg synes det er ekkelt når hun tar på meg.

Oi, dette innlegget ble nesten en hel novelle, men takk hvis du tok deg tid til å lese dette.

Har du noen råd?

Anonymkode: 8cc0a...8c0

Hadde det sånn selv, gikk fast tun helsesøster for samtaler en god stund. Jobbet hard på skolen så jeg fikk gode karakterer nok til å komme inn på skolen jeg ønsket. Flyttet hjemmefra allerede vg1, Flyttet aldri hjem igjen og livet ble bedre uten henne. 

Fikk vite en stund senere om både rusbruk og psykisk sykdom hun hadde forsøkt å holde skjult. Hun var ung mor, så hun hadde ikke overgangsalder å skylde på. Dette er nå 16 år siden, kontakten mellom oss ble aldri bra. 

Anonymkode: add44...282

[AnonymBruker]

Jeg ble trist av å lese dette. Ønsker at du kunne ha en mor som brydde seg mest om deg, men da må hun nok begynne å bry seg om seg selv også. Det ene følger det andre. 

Krysser fingrene for dere ❤️ 

Anonymkode: e12b8...4d0

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Hadde det sånn selv, gikk fast tun helsesøster for samtaler en god stund. Jobbet hard på skolen så jeg fikk gode karakterer nok til å komme inn på skolen jeg ønsket. Flyttet hjemmefra allerede vg1, Flyttet aldri hjem igjen og livet ble bedre uten henne. 

Fikk vite en stund senere om både rusbruk og psykisk sykdom hun hadde forsøkt å holde skjult. Hun var ung mor, så hun hadde ikke overgangsalder å skylde på. Dette er nå 16 år siden, kontakten mellom oss ble aldri bra. 

Anonymkode: add44...282

Smart, godt valg! Selv om det er tragisk så er det siste utvei i enkelte sjeldne tilfeller ❤️

Anonymkode: e12b8...4d0