Fødselsdepresjon-tanker!

[AnonymBruker]

Jeg har en baby på 5 mnd. Har siden fødsel hatt det vanskelig, men synes det har blitt verre i det siste. Jeg har dager der jeg vil rømme fra alt; ikke orker å ha baby, ikke vil være ilag med samboeren. Ingenting. Så går det fint en dag, elsker han over alt. Men så en dag kan jeg se på baby og tenke «jeg orker deg egentlig ikke, er jeg glad i deg? Kommer jeg til å bli det? Du har ødelagt livet mitt».  
jeg får hjelp, men skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg utav dette med å snakke?!  
Til dere som har hatt fødselsdepresjon, hvordan var der hos dere? Hvor lang tid tok det før det gikk over, og hvordan klarte du det? 
 

noen ganger er jeg redd jeg skal bli gal. Får vonde tanker om barnet, som jeg får skikkelig dårlig samvittighet for. Andre som har hatt det??  Og kan gråte hele dagen pga det. Jeg elsker han egentlig over alt. Men alt er så vondt nå. Han har vært ønsket i så mange år, og der gjør så vondt!!
Håper noen kan fortelle sine erfaringer eller at det vil bli bedre !😭 

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

..

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

Har du bedt om hjelp?❤️

Anonymkode: 5019c...eae

[AnonymBruker]

Dette er ikke noe du bare skal gå å vente på at vil gå over. Snakk med helsestasjonen for å få hjelp 🩷 

Anonymkode: 7731b...9c0

[AnonymBruker]

Med riktig hjelp vil dette gå seg til. Fokuser på de gode stundene. Aksepter at det kommer dårlige dager, og se frem til de bedre dagene. 

Anonymkode: 1a30c...cc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har en baby på 5 mnd. Har siden fødsel hatt det vanskelig, men synes det har blitt verre i det siste. Jeg har dager der jeg vil rømme fra alt; ikke orker å ha baby, ikke vil være ilag med samboeren. Ingenting. Så går det fint en dag, elsker han over alt. Men så en dag kan jeg se på baby og tenke «jeg orker deg egentlig ikke, er jeg glad i deg? Kommer jeg til å bli det? Du har ødelagt livet mitt».  
jeg får hjelp, men skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg utav dette med å snakke?!  
Til dere som har hatt fødselsdepresjon, hvordan var der hos dere? Hvor lang tid tok det før det gikk over, og hvordan klarte du det? 
 

noen ganger er jeg redd jeg skal bli gal. Får vonde tanker om barnet, som jeg får skikkelig dårlig samvittighet for. Andre som har hatt det??  Og kan gråte hele dagen pga det. Jeg elsker han egentlig over alt. Men alt er så vondt nå. Han har vært ønsket i så mange år, og der gjør så vondt!!
Håper noen kan fortelle sine erfaringer eller at det vil bli bedre !😭 

Anonymkode: 46094...517

For meg var tid, samtaler hos psykolog og en enorm støtte fra mannen min det som hjalp meg igjennom. Jeg ble sykemeldt og han tok over permisjon. Medisiner ble også vurdert. For meg ble det bedre etter ett års tid, men hadde jeg fått hjelp tidligere tror jeg det ville gått fortere. 
Du bør snakke med fastlegen din eller helsestasjonen så fort som mulig, få henvisning til BUP og/eller DPS eller oppsøk privat psykolog hvis du har råd til det. Ikke gå for lenge alene med disse tankene ❤️ 

Anonymkode: edc05...22d

[AnonymBruker]

Hun skriver jo at hun får hjelp, så unødvendig å kommentere dette.

Jeg slet/sliter litt med det samme. Jeg går også til psykolog, og baby er på samme alder som din. Mitt problem var at jeg hadde for store forventninger til følelsene jeg automatisk «skulle få», og at jeg har en trøblete fortid. Med å sortere dette, har jeg godtatt at man ikke automatisk får en helt syk følelse for barnet sitt som sitter i 24 timer i døgnet, og fått berabeidet en del av fortiden som i underbevistheten har ulmet mine følelser om meg selv som mor. Men det tar tid, og det beste du kan gjøre er å tenke at det ikke er en fasit på en «god mamma som elsker barnet sitt». At du noen dager blir sprø og får slike tanker er faktisk helt normalt, og det må du godta før du kan slippe å føle på at du mangler en slags elskelig følelse.

Anonymkode: ff86d...b0a

[AnonymBruker]

Jeg får hjelp, eller har nettopp fått det. Men er så redd jeg ikke kommer meg ut av dette. Og hvordan jobber dere hos psykologen? Er det «bare» til å tenke positivt og snakke om det?? 

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

Har gått til psykologer så mange ganger før, og har aldri fungert skikkelig for meg . Så er redd dette heller ikke hjelper. 

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

Det er tungt når det er sånn. For meg hjalp det å begynne smått på jobb igjen. Da fikk jeg tid til å savne babyen, ikke bare føle meg kvalt hjemme. Sier ikke at du bør gjøre det, men kanskje du kan se frem til at det innebærer en forandring i alle fall.

Anonymkode: 012ce...dc9

[AnonymBruker]

Jo, også er jeg veldig sårbar for søvnmangel. Blir fort mørk til sinns når jeg ikke får nok søvn. Så det hjalp veldig da ungen begynte å sove mer sammenhengende netter.

Får du nok søvn?

Anonymkode: 012ce...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo, også er jeg veldig sårbar for søvnmangel. Blir fort mørk til sinns når jeg ikke får nok søvn. Så det hjalp veldig da ungen begynte å sove mer sammenhengende netter.

Får du nok søvn?

Anonymkode: 012ce...dc9

Sover veldig lite. Babyen sover hele tiden og veldig godt om natta, men jeg får ikke til. Har kun sovet ca 4 timer siden slutten av graviditeten.. 

får du mange «stygge» tanker da? 

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sover veldig lite. Babyen sover hele tiden og veldig godt om natta, men jeg får ikke til. Har kun sovet ca 4 timer siden slutten av graviditeten.. 

får du mange «stygge» tanker da? 

Anonymkode: 46094...517

Ja, jeg kan bli direkte suicidal av søvnmangel. Tenke at jeg hater livet og angrer på alt sammen. Går greit med en dårlig natt her og der, men hvis de fleste nettene er dårlige så blir jeg dårlig. Er gravid med nr.2 nå og denne gangen er planen å være nådeløs på avlastningsregimet😅 Vet jo ikke hva slags type det blir, men hvis det blir like styrete med søvnen så må vi ha en solid plan på å dele på nattvakta, evt. at jeg får en og annen natt på annet soverom så jeg får hentet meg inn litt. Jeg vet ikke, jeg er selvfølgelig redd for at det skal bli like ille denne gangen, men jeg håper at vi har lært noen triks som gjør at livet føles mer overkommelig. 

Hva tror du det er som gjør at du ikke får sove? Har du sovet dårlig før svangerskapet også?

Anonymkode: 012ce...dc9

[AnonymBruker]

Hva går disse tankene ut på?

Anonymkode: 62dc1...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hva går disse tankene ut på?

Anonymkode: 62dc1...956

Nevnte det litt i innlegget, men det kan også være «tenk om jeg mister han, eller slipper han, hadde jeg klart å bare mistet han i gulvet? Hater jeg han? Osv osv» uff, grusomt å skrive det ned  «håper» andre har hatt noe lignende og vet at det er bare tanker og at de går over!!? 

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, jeg kan bli direkte suicidal av søvnmangel. Tenke at jeg hater livet og angrer på alt sammen. Går greit med en dårlig natt her og der, men hvis de fleste nettene er dårlige så blir jeg dårlig. Er gravid med nr.2 nå og denne gangen er planen å være nådeløs på avlastningsregimet😅 Vet jo ikke hva slags type det blir, men hvis det blir like styrete med søvnen så må vi ha en solid plan på å dele på nattvakta, evt. at jeg får en og annen natt på annet soverom så jeg får hentet meg inn litt. Jeg vet ikke, jeg er selvfølgelig redd for at det skal bli like ille denne gangen, men jeg håper at vi har lært noen triks som gjør at livet føles mer overkommelig. 

Hva tror du det er som gjør at du ikke får sove? Har du sovet dårlig før svangerskapet også?

Anonymkode: 012ce...dc9

Så «godt» å høre at andre tenker litt sånn, at jeg ikke er helt alene😅 jeg og tenker at jeg hater livet av og til, men så kan neste dag være bra. 
 

nei sov godt før. Men nå får jeg ikke til å slappe av mer. Savner å legge meg i sofaen eller senga og se på serie og slappe av.

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

Det som er slitsomt er at jeg kan være glad og alt føles bra, så kan det snu på 1 sek der jeg bare er sykt sliten og hater alt.. blir sur på alt og alle rundt meg. (Ikke på babyen!) 

Anonymkode: 46094...517

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg får hjelp, eller har nettopp fått det. Men er så redd jeg ikke kommer meg ut av dette. Og hvordan jobber dere hos psykologen? Er det «bare» til å tenke positivt og snakke om det?? 

Anonymkode: 46094...517

Nei, men du må ikke glemme at dette også er hormonelt betinget også.

Så det vil ikke skje på dagen og plutselig, men mer og mer gradvis. 
 

Jeg hadde det ikke som deg i tankegangen sånn sett, men slet med endel andre ting.

Jeg gikk til samtaler, tok en dag av gangen. Rett og slett. Over tid. Mye svingninger akkurat slik du beskriver, så prøvde å ta vare på de gode øyeblikkene. 

Noen kan også ha behov for medikamentell hjelp. 

Anonymkode: 56d05...049

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så «godt» å høre at andre tenker litt sånn, at jeg ikke er helt alene😅 jeg og tenker at jeg hater livet av og til, men så kan neste dag være bra. 
 

nei sov godt før. Men nå får jeg ikke til å slappe av mer. Savner å legge meg i sofaen eller senga og se på serie og slappe av.

Anonymkode: 46094...517

Hehe ja, jeg trodde egentlig at jeg var en person som tålte søvnmangel greit. Men da var det jo en og annen natt bare, eller noen få på rad - ikke vedvarende over uker og måneder

Jeg tenker at så lite søvn spiller inn på alt. Humør, livslyst, optimisme, alt. Har du prøvd noen tiltak for å få sove mer? Får du i det minste de 4t sammenhengende?

Anonymkode: 012ce...dc9

[AnonymBruker]

Andre her som sliter med dette? 
idag fikk jeg tankene igjen. «Er jeg glad i babyen? Hadde jeg gjort alt for deg? Tenk om jeg skader deg?» så får jeg helt sinnsyk angst av den tanken!! Hater meg selv for å tenke sånn. Jeg vil bare stikke fra han og la samboeren ta vare på han. Men jeg er så glad i han og😭 er så mye i hode. Er det vanlig at alle kan få sånne tanker? Jeg er redd tankene mine.. 

Anonymkode: 46094...517