Sliter med så tunge tanker at det ødelegger livet, og nå blir jeg snart uføretrygdet.

[AnonymBruker]

Jeg sliter sånn med vonde og vanskelige tanker og følelser så jeg klarer ikke leve normalt. Det sliter sånn på meg at jeg er veldig deprimert. 

Det begynte da jeg var 12-13 år. Jeg så på meg selv som verdens styggeste og ekleste og mest verdiløse i hele verden. Slet også med veldig mye angst og dårlig selvbilde og var veldig deprimert, og var veldig stille på ungdomsskolen og vgs. Lærere var bekymret, men ingen så meg eller hjalp meg. Jeg hadde lite fravær og klarte meg greit på skolen. Hjemme var foreldrene mine fraværende, men jeg hadde alt jeg trengte og mer til. Savnet emosjonell støtte og at de hadde sett meg og spurt meg hvordan jeg hadde det. Kanskje brydd seg litt. 

Men foreldrene mine hadde mer enn nok med seg selv, virker det som. 

Da jeg var ferdig på vgs slet jeg med et grusomt syn på meg selv. Jeg klarte ikke se at jeg fortjente noe bra liv. Jeg kunne ikke forstå at noen skulle ønske å være sammen med meg eller å i det hele tatt bruke sin dyrebare tid på meg. At noen skulle ønske å ta i stygge meg. Andre rundt meg levde livene sine, studerte og jobbet og koste seg med kjærestene sine, mens jeg stod på utsiden og var så tynget av vonde og negative tanker om meg selv. 

Husker jeg ofte brøt sammen i gråt fordi det var så tungt å bære, og at jeg hadde det veldig vondt med meg slev. 

Klarte ikke fungerer i studie eller jobb og mistet jobben min. Visste ikke at jeg kunne sykemelde meg, så kom til slutt over på AAP. 

Er det virkelig ikke hjelp å få for dette? Ønsker jo å leve normalt, men det er vanskelig når man ikke føler seg verdig et normalt liv. 

Anonymkode: 71bf0...703

[Mymlen]

Løsningen på slike destruktive tanker kommer innenfra. Det er ditt eget ansvar å sørge for at du er lykkelig. Du kan forsøke psykolog, men han eller hun kan bare hjelpe deg med teknikker til positive tanker med mindre det ligger noe større bak den negative tankegangen din. Traumer, personlighetsforstyrrelse etc. Men så lenge du selv plasserer deg som et offer, vil du være et offer.

Vondt å lese at du har det slik, håper du kan snu tankene slik at du kan fylle livet ditt med det som gjør deg godt. 

[Rosakatt]

Kan med en gang avsløre at du er verdig et normalt liv ❤️

Snakker du med psykolog? Du har et alvorlig dårlig selvbilde, å må få hjelp til å snu tankene om degselv, for sånn kan du jo ikke ha det. Hjerteskjærende at dette har foregått såpass lenge 

Er glad du får hjelp av nav, men krysser fingrene for at du finner veien til å ta plass i ditt eget liv, å slutter å pakke degselv bort 

Stor klem til deg 🫂

[tøydokka]

Høres veldig ut som du graver deg selv ned i elendighet ved å tenke negative tanker om deg selv og dine evner til å få til noe. Så mye at du ikke engang våger å kjenne på hva du ønsker deg i livet. Viss du skal få det bedre må du begynne å ønske deg noe, se det for deg og så gjøre endringer steg for steg for å nærme deg målet. Det er mulig å få hjelp med dette, rart at du driver og snakker om å bli ufør før du har fått psykologtimer. Du bør begynne der, få fastlegen til å henvise deg til utredning og behandling hos psykolog. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde(og har!) angst og depresjoner hele min barndom, ungdomstid og voksenliv. Løsningen er ikke å bli ufør. Som 50-åring er jeg nå ufør pga fysiske sykdommer. Jobb med problemene. Å bli sittende alene hjemme trigger like mye angst som en jobb, dessverre. Jeg har fremdeles ikke en følelse av å høre til noe sted, men har dessverre ikke det valget. Det har du, ts. Masse lykke til🌹

Anonymkode: 7ccfb...7a5

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Er det virkelig ikke hjelp å få for dette? Ønsker jo å leve normalt, men det er vanskelig når man ikke føler seg verdig et normalt liv. 

Anonymkode: 71bf0...703

Hva slags behandling har du prøvd?

Anonymkode: 3cb63...d27

[AnonymBruker]

jeg slet mye med selvmordstanker før da jeg var yngre, og av og til kommer det tilbake i bølger enda, selv om jeg nå er i midten av 30 årene.

jeg er uføretrygdet (ble det i 20 årene)  har en god utdannelse og jobbet i noen år innefor yrket mitt. livet var fælt pga min sykdom.

nå som uføretrygdet har jeg en frihet i det å slippe å forholde meg til klokken. bare det å kunne ta ting i mitt eget tempo har gitt meg en livskvalitet jeg ikke hadde før.

jeg kan gjøre ting når jeg har energi til det, og ikke når det er forventet- og livet med en slik frihet gjør det levelig for meg.

ikek se på det å bli uførerygdet som enda noe du gjør feil- prøv å se på det som et verktøy for å klare å leve livet.

man blir ikke rik som uføretrygdet- det er nå så,, men penger er ikke alt heller.

Anonymkode: eec37...72f

[AnonymBruker]

Du har opplevd en belastning i oppveksten som blir til sykdom i voksen alder, nemlig at du ikke blir gitt emosjonell omsorg (neglect). Omsorgssvikt fører ofte til de typer plager du har. 

Jeg vil anbefale deg å gå til psykolog for å få ryddet opp i dette. 

Det var ikke ditt ansvar å ta vare på deg som barn, men nå som voksen er det ditt ansvar å ta vare på deg selv. Du har dessverre ikke fått med deg en god ballast på dette, siden foreldrene dine ikke har lært deg dette. Men det kan en psykolog hjelpe deg med. Det handler blant annet om å lære seg selv å kjenne, hvilke behov du har, hvordan du setter grenser, hvordan du pleier og styrker deg selv. Hvordan du gir deg selv verdi. For du er verdifull.

Jeg er lei meg på dine vegne for at dine foreldre ikke så deg for den du er og har gitt deg den verdien du fortjener. Og jeg heier på deg når du skal prøve å rette opp i dette. Du er verdifull. 

Anonymkode: 1b636...434