Hyperemesis og barn nummer to

[AnonymBruker]

I forrige svangerskap var jeg kvalm fra uke start til slutt, med mye oppkast og lavt energinivå. Det gikk litt i bølger, men i lengre perioder tilbrakte jeg hele dagen liggende. Nå har vi jo fått et barn, og snakker litt om å få nummer to. Jeg vegrer meg fordi jeg ser hvor mye en slik periode til kan gå utover barnet vi allerede har og hva det kan gjøre med min egen psyke å kjenne på en sånn utilstrekkelighet over så lang tid. En ting er å ikke kunne gjøre tingene jeg vil, en helt annen er å ikke kunne skape gode dager for barnet. Samtidig er jo dette en kort periode i et langt liv, både for meg og barnet, så frykten for en ny runde med hyperemesis bør nok ikke få overstyre alle andre argumenter, men for meg fremstår dette akkurat nå som den aller største barrieren. Derfor lurer jeg: Dere som har hatt hyperemesis i flere svangerskap, hvilke erfaringer har dere med å bli gravide på ny, både for barnets og din egen del? Har du noen gode råd om alt fra å ta vare på egen helse til organisering av livet og hverdagen? 

Anonymkode: 43d32...542

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si så mye annet enn at det var utrolig tøft. Toåringen skjønte selvfølgelig ikke hvorfor mamma ikke kunne være med å leke. Og det ble veldig mye på mannen med full jobb, ungen og alt husarbeid. Men alt går for en periode, man må bare senke standarden for hvor ryddig huset skal være og lage enkle middager.

Anonymkode: 8e323...5dd

[AnonymBruker]

Vi senket standarden. 

Jeg lekte litt med toåringen mens jeg lå på gulvet.  Eller jeg koste litt i sofaen. Eller leste ei bok. 

Jeg var der jo. Om enn ikke med på lekeplassen osv. Men jeg kunne bygge duplo fra sofaen, se tv med barnet. Osv. 

en graviditet er en kort periode. 

Vi fikk tre barn på 5 år. Jeg kastet opp i 40 uker med alle tre. Men ingen av barna husker noe annet enn at jeg alltid var der. 

Jeg skjermet aldri barna fra at jeg var dårlig. Sa bare at jeg ble dårlig av å ha baby i magen, og at det ikke var farlig og at jeg ville bli frisk med én gang lillesøster var stor nok til å bli født. 

Før barn nr 3 hadde vi en lang samtale om vi orket 40 uker på nytt, men vi fant ut at det var verdt det (så lenge jeg taklet tanken på en ny runde selvfølgelig). 

 

Jeg skal ikke si at jeg ikke av og til angret der jeg kastet opp til jeg både gråt og tisset på meg. Men det var likevel definitivt verdt det. Nå har vi vår perfekte flokk. Og jeg hadde alltid angret om jeg hadde stoppet etter én eller to. Vi ville ha tre. 

Anonymkode: 630d7...baf

[AnonymBruker]

Det er større risiko for å få hyperemesis igjen hvis en først har hatt det i et svangerskap. Men flertallet får det likevel ikke igjen. På Helsenorge står det at risikoen øker fra 0,7 % hvis en aldri har hatt det, til 15 % for å få det om en har hatt det før. 

Jeg skjønner godt frykten for det, jeg var også veldig bekymret for hvordan det skulle gå i svangerskap nr. 2. Og jeg tenker det er lurt å legge en god plan. Er f.eks. eldste barn i barnehage, og kan far hente og levere i perioder hvor en spyr bare av å reise seg opp? Er det familie som kan stille opp om det blir så ille? Var det noen kvalmestillende som hjalp sist? 

Jeg fikk det ikke igjen i andre svangerskap. Jeg hadde to uker mot slutten 1. trimester hvor jeg var så plaget at jeg var én tur på sykehus for å få væske intravenøst. Og akkurat da var jeg rimelig fortvilet. Men den gangen ble jeg veldig mye bedre rundt uke 12, og jeg var generelt betydelig bedre enn første gang i første trimester og. Etter uke 12 kastet jeg opp et par ganger i uken, når jeg ble veldig sliten, stort sett på kveldstid etter at kommende storesøster hadde sovnet. Så jeg kan si at jeg kastet opp gjennom hele det svangerskapet også, men jeg var ikke vesentlig plaget, og det gikk ikke utover kommende storesøster. 

 

Anonymkode: 5dc4d...50f