Har ikke en bestevenn

[AnonymBruker]

Hei!

Føles sårt å skrive, men jeg har ingen bestevenn, ei heller noen særlig venner. Jeg har de jeg har gått på skole med, men de treffer jeg såpass sjelden at det ikke er noe tett bånd.

Jeg er i slutten av 20-åra, har barn og mann, men står utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom - som er en av de største grunnene til at jeg ikke har særlig stor krets. Venner jeg hadde tette bånd med gjennom skolen, forsvant da de flyttet for å studere og jobbe i større byer.

Jeg føler de aller fleste som sier «jeg har ingen venner» i hvert fall har én venn, bestevennen sin, som de kan snakke med om alt mulig. Min bestevenn? Det må jo være mannen min, jeg har ingen andre.. Det er så sårt. Mannen har mange venner og er en skikkelig sosial type. Snakker/skriver med folk så og si hele tiden og har mange han gjerne deler både opp og nedturer med. Det samme med barna - de har mange venner, og minst én de kaller for «bestevenn».

Hva gjør man egentlig i slike situasjoner? Byen jeg bor i, er liksom så liten, så «alle kjenner alle». Og mange blir kjent gjennom barselgrupper, barnehage, skole, men det har ikke skjedd hos meg. De fleste har sine «grupper», eller har bestevennen sin, og da er det ikke så mye rom til andre..

Føler nesten på at å flytte hadde hjulpet meg, for da stiller hele familien likt, men det er uaktuelt for en sånn fillesak.

Noen som har noen råd?

Anonymkode: 41eca...054

[AnonymBruker]

Altså, du tenker at du konkurrerer med familien siden du nevner at alle de andre har en bestevenn utenom deg og at hvis dere flytter så stiller dege likt? Sykt

Anonymkode: 6193f...b5e

[svartkatt]

Da har du mer venner enn meg.

[AnonymBruker]

Det beste tipset er å starte med en hobby, der du kan møte andre likesinnede.

Anonymkode: 4233a...4c3

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (6 minutter siden):

Da har du mer venner enn meg.

Hun har jo ingen?

Anonymkode: 6193f...b5e

[AnonymBruker]

Om det er noen trøst så hadde jeg det nesten som deg, fra da andre bortsett fra meg flyttet for å gå på vgs, og fram til jeg var 28. Jeg hadde sosial angst og bodde hos min onkel. Ingen venner/venninner.

Da jeg var 27 var jeg utsatt for en ulykke og måtte til lege. Da ble jeg «oppdaget», og havnet i systemet til Aetat. Flyttet til nabokommunen, og alt ble etterhvert bedre.

Du har vel noen interesser, og du kan møte folk gjennom disse. Finn ut på nett hva som finnes der dere bor. Bli kjent gjennom Røde Kors (kan bli besøksvenn). Håndarbeidsgrupper, turgrupper, kurs i alt mulig. Ta mot til deg og prøv. Er du interessert i politikk, kan du melde deg inn i et parti og delta på møtene. Jeg møtte folk da jeg deltok på spinnekurs, selv om jeg i utgangspunktet ikke var interessert i annet enn å bruke rokken til pynt.

Anonymkode: 41dd4...6a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Altså, du tenker at du konkurrerer med familien siden du nevner at alle de andre har en bestevenn utenom deg og at hvis dere flytter så stiller dege likt? Sykt

Anonymkode: 6193f...b5e

Hvordan får du dét ut av innlegget? Jeg nevner at familien er gode sosialt og har venner og nettverk, mens jeg bare har familien. Jeg har ikke mulighet til å bygge nettverk gjennom dem, da vi alle kjenner hverandre fra før og vet at jeg og mine barns venners foreldre og min partners venner ikke har en slik tone.

Gå å troll et annet sted. Å diskutere bare for å diskutere er dumt.

TS

Anonymkode: 41eca...054

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (1 time siden):

Da har du mer venner enn meg.

Vondt å høre, men altså.. Vet ikke hvor mye innlegget ditt hjelper? Hadde du noe svar? 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det beste tipset er å starte med en hobby, der du kan møte andre likesinnede.

Anonymkode: 4233a...4c3

Ja, men det er ikke så lett her. Liten by, så veldig lite sånt som skjer. Går mest i fotball, håndball og kor, og ingen av disse føler jeg er noe for meg..

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Om det er noen trøst så hadde jeg det nesten som deg, fra da andre bortsett fra meg flyttet for å gå på vgs, og fram til jeg var 28. Jeg hadde sosial angst og bodde hos min onkel. Ingen venner/venninner.

Da jeg var 27 var jeg utsatt for en ulykke og måtte til lege. Da ble jeg «oppdaget», og havnet i systemet til Aetat. Flyttet til nabokommunen, og alt ble etterhvert bedre.

Du har vel noen interesser, og du kan møte folk gjennom disse. Finn ut på nett hva som finnes der dere bor. Bli kjent gjennom Røde Kors (kan bli besøksvenn). Håndarbeidsgrupper, turgrupper, kurs i alt mulig. Ta mot til deg og prøv. Er du interessert i politikk, kan du melde deg inn i et parti og delta på møtene. Jeg møtte folk da jeg deltok på spinnekurs, selv om jeg i utgangspunktet ikke var interessert i annet enn å bruke rokken til pynt.

Anonymkode: 41dd4...6a5

Tror ikke det finnes noen særlig sånne kurs her i området, men jeg vet Røde Kors er aktiv med diverse. Takk for forslaget, det må jeg sjekke. 🙂

TS

Anonymkode: 41eca...054

[AnonymBruker]

Føler med deg, jeg arbeider ikke pga psykisk sykdom så er vanskelig å komme i kontakt med andre. Bor også i en liten typisk «alle kjenner alle» by så det er liksom ikke så lett å møte helt nye mennesker heller. Føler meg ofte veldig alene og at jeg ikke har noen å for eksempel dra på ting med eller besøke. Syns også det er litt kjipt for barnet mitt sin del da mange har venner som har barn som kan leke sammen på fritiden, det har ikke jeg og får dårlig samvittighet ovenfor han på grunn av det. 

Anonymkode: 7ec88...ae0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2023 den 22.21):

Ja, men det er ikke så lett her. Liten by, så veldig lite sånt som skjer. Går mest i fotball, håndball og kor, og ingen av disse føler jeg er noe for meg..

Anonymkode: 41eca...054

Men her må du ta litt ansvar og faktisk gi det et forsøk. Du kan ikke vente på at venner skal komme ramlende uten å oppsøke steder du kan bli kjent med andre. Alle disse tre er jo aktiviteter man gjør sammen, og et typiske steder man blir en sammensveiset gjeng. Jeg trodde ikke løping var noe for meg f.eks, men ble med på trening likevel og ble bitt av basillen. Fikk flere gode venner i samme slengen, som jeg ikke hadde blitt kjent med om det ikke var for at jeg utfordret meg selv. 

Anonymkode: 73480...3d9

[AnonymBruker]

Føler med deg.. Jeg har heller ingen venner, og i hvert fall ingen bestevenn. Jeg har mann og barn, og jeg har kollegaer. Men om kollegaene finner på noe utenom arbeidstid, blir jeg ikke bedt med. Heller ikke når de henter seg kaffe og skravler på et av kontorene, da bare går de forbi min åpne kontordør på vei til kaffemaskinen og på veg tilbake fra kaffemaskinen. Jeg har alltid vært veldig aktiv i forhold til skole og idrettslag (sittet konstant i FAU, alltid vært oppman osv), men har heller ikke fått noen venner gjennom det. Etter barna ble større, har jeg prøvd å melde meg inn i ting/melde meg på ting i håp om å møte noen, men gjør aldri det. Har også tidligere kollegaer som mener vi må "Holde kontakten" etter at de har sluttet eller jeg har sluttet. "Holde kontakten" betyr da at jeg tar kontakt x antall ganger uten å få noe respons, før jeg ikke orker mer..

Beklager, ikke meningen å "buse ut" med alt dette. Vil bare si at du ikke er alene, og at det er veldig vanskelig å få venner i voksen alder. Mye vanskeligere enn folk tror..

Anonymkode: 3f53f...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2023 den 22.21):

Vondt å høre, men altså.. Vet ikke hvor mye innlegget ditt hjelper? Hadde du noe svar? 

Ja, men det er ikke så lett her. Liten by, så veldig lite sånt som skjer. Går mest i fotball, håndball og kor, og ingen av disse føler jeg er noe for meg..

Tror ikke det finnes noen særlig sånne kurs her i området, men jeg vet Røde Kors er aktiv med diverse. Takk for forslaget, det må jeg sjekke. 🙂

TS

Anonymkode: 41eca...054

Jeg ble frivillig i røde kors, er også ufør men bruker mine gode dager der, jeg fikk et tonn av bekjente, flere venner, og flere bestevenner, et par nye bestemødre også 😍 møtte folk i alle slags aldre i alle stadier i livet, og har fått så mye hjelp støtte og gode samtaler, bare ved å bli med. 

Anonymkode: dec38...e80

[AnonymBruker]

Jeg har tre venner. Ingen i samme by. Ingen jeg snakker med ofte, og ingen jeg kan snakke med alt om.

Men jeg bor alene, og har ikke mann eller barn heller da.

Anonymkode: b9054...e18

[anonymLala]

Skjønner hva du mener. Jeg har mange gode venner, men ingen som helt "tåler" meg som jeg er, tror jeg, så det blir en avstand uansett. Vet ikke om det kjennes likt ut for deg men for min del kan jeg ikke forandre hvem jeg er så det føles ensomt å ikke kunne slappe helt av blant folk.

Finnes sikkert noen der ute du klaffer bra med, men da må du kanskje eksponere deg selv for flere forskjellige miljøer.

Endret 5. mai 2023 av anonymLala

[AnonymBruker]

Hvis mannen din er dinbestevenn sågar du en venn. 

Anonymkode: 400b8...c58

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke bestevenn eller venner.  Jeg har bekjente og kolleger. Har heldigvis flere gode kolleger, men vi gjør ingenting utenom jobb. 

Er også gift og har barn. Mannen min har det likt som meg, så vi er hverandres bestevenner på en måte. Men jeg savner å ha en bestevenn utenom mannen. 

Anonymkode: 0e5c2...97a