Livet er en vits

[AnonymBruker]

Livet er en vits. Jeg kommer til å være alene for resten av livet. Jeg burde ha startet å studere for lenge siden, men har ikke disiplinen eller motivasjonen til å gjøre det. Vennene mine flyr meg forbi og starter livet sitt, mens jeg henger bak. Distansen mellom andre folk og meg gror lengre for hver dag som går. Jeg føler ikke at jeg kan relatere til noen lengre. Fremtiden skremmer livskiten av meg og jeg kan faktisk ikke forestille meg å måtte leve til jeg er 70-80 år. Det er helt, helt ubeskrivelig utenkelig. Jeg har ikke den type personligheten som gjør at man lykkes i livet - hverken sosialt eller akademisk. Jeg på toppen av det også homofil, noe som bare gjør livet enda mer vanskelig og meningsløst, spesielt når jeg kun forelsker meg i de som er betydelig eldre og ikke noen jevnaldrede.

Når jeg ser de fleste folk rundt meg, så tenker jeg at de virkelig er mer skapt for livet, og jeg vil ingenting annet enn at de skal lykkes og være glade. De kommer til å få en flott jobb, flott partner og stifte en familie. Leve det vanlige livet med barn og partner, hytte og campingvogn, reiser og ferier, venner og middagsfester. 

Det gjør så jævlig vondt at jeg aller, aller, aller, aller mest sannsynlig aldri kommer til å ha dette. Jeg vil jo ikke være en mislykket einstøing ser på de andre gli forbi. 

Må jeg virkelig gjøre dette? Kjempe for harde livet for å være glad?

Anonymkode: d8adc...e97

[AnonymBruker]

Du har helt rett, livet er en vits. I det store og hele så er det helt bortkastet at vi er her, vi er bare en fjert i et stort, tomt rom.

Derfor er det viktig å finne din helt egen mening. For noen er det å få barn, eller gitar, kanskje strikking eller hest. Noen vier hele livet sitt til å trene hunder.

Hvorfor kan du ikke være sammen med noen som er eldre enn deg, om det gir deg glede? Jeg mener du bare skal kjøre på.

Anonymkode: 1b9fd...d50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har helt rett, livet er en vits. I det store og hele så er det helt bortkastet at vi er her, vi er bare en fjert i et stort, tomt rom.

Derfor er det viktig å finne din helt egen mening. For noen er det å få barn, eller gitar, kanskje strikking eller hest. Noen vier hele livet sitt til å trene hunder.

Hvorfor kan du ikke være sammen med noen som er eldre enn deg, om det gir deg glede? Jeg mener du bare skal kjøre på.

Anonymkode: 1b9fd...d50

Jeg har en del ting jeg liker å gjøre, i allefall de gangene hjernen min lar meg føle glede, som for eksempel å høre på musikk, gå tur eller debattere. Men hobbyer kan ikke skape mening. Meningsfulle relasjoner skaper mening. Men dette blir vanskeligere for hvert år som går, i tillegg til at hjernen min blir mindre og mindre villig til å samarbeide med meg. Jeg gikk for eksempel ut for å gå en tur i går, med intensjon om å føle meg bedre, men jeg endte opp med å føle meg verre. Jeg holder på å miste evnen til å føle glede ut av ting generelt.

Anonymkode: d8adc...e97

[omno_guest]

Jeg føler omtrent samme som deg. Jeg har ingen venner, ser alle glir forbi. Du er ikke alene selv om du føler deg alene. Det kan hende du ikke er skapt helt for teoretisk utdanning, men mer en praktisk utdanning. Det er mange som tar fagbrev. Kunne dette vært noe for deg?

Hør på ordbruken din, som er "jeg burde". Fjern deg fra dette "jeg burde" fordi det er ingenting som heter det.

Det er lett å se på alle andre og sammenligne seg med andre, men alle har sitt de sliter med - selv de du ser på som helt perfekte og mestrer livet fint. Selv dem kan ha noe på hjemmebane du ikke ser innenfor deres fire vegger. De som ser ut til å lykkes i livet, har utdanning, jobb, barn... har også startet en plass. De har også en gang vært som deg nå om ikke dette livet , så et tidligere liv (reinkarnasjon), men de jobbet seg gjennom det. De jobbet med seg selv, personlig utvikling. Det kan du å klare.

Det finnes mange korte utdanninger som ikke er gjennom universitet eller alternative utdanninger som realkompentanse. Det er feil av samfunnet å si at alle må gjennom høgskole eller universitet fordi alle er ikke laget for den type. Noen er praktisk anlagt og har fått sine gaver til noe praktisk som kan gjelde deg siden du føler du ikke har motivasjonen for utdanning.

Jeg føler forresten også at jeg vil være alene hele livet, men hva skal gjøres med det? Det er ikke annet å akseptere. Jeg prøver å lære meg nyte eget selskap. Egenkjærlighet. Gjøre ting for meg selv. Ensomhet kan lære leve med og du vet aldri om du møter noen senere på et vis.

Gjør noe for å få nye venner. Meld deg i vennegrupper på facebook, meld deg på frivillig arbeid, nye hobbyer. Reis til en ny by. Gå på cafe og sett deg der. Noen cafeer har noe som heter "pratekoppen" hvor du kan komme i prat med nye mennesker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har en del ting jeg liker å gjøre, i allefall de gangene hjernen min lar meg føle glede, som for eksempel å høre på musikk, gå tur eller debattere. Men hobbyer kan ikke skape mening. Meningsfulle relasjoner skaper mening. Men dette blir vanskeligere for hvert år som går, i tillegg til at hjernen min blir mindre og mindre villig til å samarbeide med meg. Jeg gikk for eksempel ut for å gå en tur i går, med intensjon om å føle meg bedre, men jeg endte opp med å føle meg verre. Jeg holder på å miste evnen til å føle glede ut av ting generelt.

Anonymkode: d8adc...e97

Høres litt ut som du er på vei inn i en depresjon. Har du snakket med legen om dette?

Anonymkode: 1b9fd...d50

[AnonymBruker]

omno_guest skrev (1 minutt siden):

Jeg føler omtrent samme som deg. Jeg har ingen venner, ser alle glir forbi. Du er ikke alene selv om du føler deg alene. Det kan hende du ikke er skapt helt for teoretisk utdanning, men mer en praktisk utdanning. Det er mange som tar fagbrev. Kunne dette vært noe for deg?

Hør på ordbruken din, som er "jeg burde". Fjern deg fra dette "jeg burde" fordi det er ingenting som heter det.

Det er lett å se på alle andre og sammenligne seg med andre, men alle har sitt de sliter med - selv de du ser på som helt perfekte og mestrer livet fint. Selv dem kan ha noe på hjemmebane du ikke ser innenfor deres fire vegger. De som ser ut til å lykkes i livet, har utdanning, jobb, barn... har også startet en plass. De har også en gang vært som deg nå om ikke dette livet , så et tidligere liv (reinkarnasjon), men de jobbet seg gjennom det. De jobbet med seg selv, personlig utvikling. Det kan du å klare.

Det finnes mange korte utdanninger som ikke er gjennom universitet eller alternative utdanninger som realkompentanse. Det er feil av samfunnet å si at alle må gjennom høgskole eller universitet fordi alle er ikke laget for den type. Noen er praktisk anlagt og har fått sine gaver til noe praktisk som kan gjelde deg siden du føler du ikke har motivasjonen for utdanning.

Jeg føler forresten også at jeg vil være alene hele livet, men hva skal gjøres med det? Det er ikke annet å akseptere. Jeg prøver å lære meg nyte eget selskap. Egenkjærlighet. Gjøre ting for meg selv. Ensomhet kan lære leve med og du vet aldri om du møter noen senere på et vis.

Gjør noe for å få nye venner. Meld deg i vennegrupper på facebook, meld deg på frivillig arbeid, nye hobbyer. Reis til en ny by. Gå på cafe og sett deg der. Noen cafeer har noe som heter "pratekoppen" hvor du kan komme i prat med nye mennesker.

Jeg gikk studiespesialisering og gikk ut med 5,2. Jeg elsker teori, men jeg bare har ikke motivasjonen, ambisjonen eller disiplinen, og mest av alt så mangler jeg mening bak det. Hvorfor skal jeg slite meg gjennom 3-5 år med utdanning for dette livet?

Anonymkode: d8adc...e97

[AnonymBruker]

Andre kommer til å være vellykkede men du kommer til å være mislykket, sier du. Men jeg ser egentlig ikke at du har oppgitt noen grunn til at du skulle mislykkes noe mer enn andre, helt vanlige mennesker?

Jeg begynner da å lure på om dette handler mest om følelser, depressive sådan. Har du snakket med fastlegen din om hvordan du har det?

Homofile par får også barn i dag, det har de fått i mange år allerede.

Anonymkode: 93099...619

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg gikk studiespesialisering og gikk ut med 5,2. Jeg elsker teori, men jeg bare har ikke motivasjonen, ambisjonen eller disiplinen, og mest av alt så mangler jeg mening bak det. Hvorfor skal jeg slite meg gjennom 3-5 år med utdanning for dette livet?

Anonymkode: d8adc...e97

Det virker litt som depresjon?

Det går helt fint an å vente med studier. Studier kan du gjøre hele livet. Man trenger ikke gjøre det rett etter vgs. Kanskje det du trenger før du setter deg ned med mye teori og studier, er rett og slett bare LEVE litt mer. Gjør noe nytt. Ta interail, backpack... hva som helst. Folkehøgskole? Militæret?
 

Anonymkode: 9944a...ebb

[AnonymBruker]

Du har skrevet det du føler og klart uttrykke deg bra her på forumet. Du skriver du ikke har den personligheten til å lykkes i livet, men ofte kan dette være en illusjon. Kanskje det er meningen du skal være litt annerledes og erfare litt annerledes enn andre at de andre glir forbi.

Suksess har ingen definsjon.

Anonymkode: 9944a...ebb

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Livet er en vits. Jeg kommer til å være alene for resten av livet. Jeg burde ha startet å studere for lenge siden, men har ikke disiplinen eller motivasjonen til å gjøre det. Vennene mine flyr meg forbi og starter livet sitt, mens jeg henger bak. Distansen mellom andre folk og meg gror lengre for hver dag som går. Jeg føler ikke at jeg kan relatere til noen lengre. Fremtiden skremmer livskiten av meg og jeg kan faktisk ikke forestille meg å måtte leve til jeg er 70-80 år. Det er helt, helt ubeskrivelig utenkelig. Jeg har ikke den type personligheten som gjør at man lykkes i livet - hverken sosialt eller akademisk. Jeg på toppen av det også homofil, noe som bare gjør livet enda mer vanskelig og meningsløst, spesielt når jeg kun forelsker meg i de som er betydelig eldre og ikke noen jevnaldrede.

Når jeg ser de fleste folk rundt meg, så tenker jeg at de virkelig er mer skapt for livet, og jeg vil ingenting annet enn at de skal lykkes og være glade. De kommer til å få en flott jobb, flott partner og stifte en familie. Leve det vanlige livet med barn og partner, hytte og campingvogn, reiser og ferier, venner og middagsfester. 

Det gjør så jævlig vondt at jeg aller, aller, aller, aller mest sannsynlig aldri kommer til å ha dette. Jeg vil jo ikke være en mislykket einstøing ser på de andre gli forbi. 

Må jeg virkelig gjøre dette? Kjempe for harde livet for å være glad?

Anonymkode: d8adc...e97

Ja, du bør sette pris på det du har og prøve å gjøre det beste ut av tilværelsen. Ingen dager er bare solskinn for noen av oss. Hvorfor ikke prøve å gjøre det beste ut av livet som er her og nå. En del kan du faktisk påvirke selv, og du, hverdagen blir litt lettete om man tenker og prøver å være positiv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Andre kommer til å være vellykkede men du kommer til å være mislykket, sier du. Men jeg ser egentlig ikke at du har oppgitt noen grunn til at du skulle mislykkes noe mer enn andre, helt vanlige mennesker?

Jeg begynner da å lure på om dette handler mest om følelser, depressive sådan. Har du snakket med fastlegen din om hvordan du har det?

Homofile par får også barn i dag, det har de fått i mange år allerede.

Anonymkode: 93099...619

Jeg er først og fremst utrolig introvert, og jeg har stor vanskelighet med knytte forhold til andre. Jeg føler ofte at personligheten min er så annerledes at jeg nesten aldri skaper ordentlige venner. Jeg vet ikke om det er mange som føler det, men jeg bare er ikke på samme "bølgelengde" som folk flest. Til info; jeg har ikke autisme og jeg bærer ingen preg av det heller. Jeg forstår meg på sosiale situasjoner, men likevel så er det noe inni meg som gjør det utrolig vanskelig å skape relasjoner til andre. Det er som om at hjernen min ikke vil tillate meg å bygge relasjoner til andre. Jeg kan godt prate med andre med andre og holde gode samtaler osv, men jeg knytter nesten aldri noe bånd.

Jeg føler jeg mislykket sosialt på både barneskole, ungdomsskole og videregående. Jeg hadde min lille gjeng, men skulle så gjerne ønsket at jeg fikk det bedre til sosialt. Det kjennes ut som at det er en slags brikke som mangler inni meg som jeg aldri fikk satt på plass. 

Jeg føler også dette når jeg er sammen med familien min. For det meste så ender jeg bare opp med å sitte der å observere de prate, fordi jeg får ikke til å relatere til dem, og jeg bare...er ikke så interessert i dem. Ikke mamma, ikke pappa, ikke broren min og kjæresten hans, ikke niesen og nevøene mine, noe som får meg til å føle meg som en litt dårlig person. Søsteren min får jeg det godt til med, våre personligheter matcher veldig bra og vi er så si bestevenner. Vi skal på The Weeknd om ikke så lenge, men jeg gleder meg ikke egentlig. Jeg bare later som. Selv om det til og med var min idé og jeg betalte for billetten + hotellrom slik at hun kunne få være med.

Så er det dette med romantiske forhold. Livet får mye mer mening når jeg er forelsket, men det er jo bare i folk som er 25+ år eldre enn meg. For en eller annen grunn så liker jeg voksne mennesker. De er mer modne, stødige, smartere osv. Men de to eneste personene jeg har vært forelsket i er hetero og gift, en eller annen autoritetsfigur og helt uoppnåelig. Ellers får jeg ikke til å like noen andre. Jeg kan ikke se for meg at jeg vil få noe partner i fremtiden med dette tiltrekningsmønsteret, og i så fall så hadde det vært høyst usannsynlig.

Jeg hater at jeg må være så sær. Det er ikke med vilje, fordi jeg har gjort utrolig mye for å passe inn i det som er "normalt", og det siste jeg vil er å være annerledes. Men hjernen min er sær og å prøve å forandre det er som å skulle fjerne det hardeste klistret i hele verden. Tro meg, jeg har prøvd.

Jeg går ikke på skole lengre, der alle sammen er på samme "level". Den tiden er over og livet er nå gått over til å bli en hard konkurranse og et gigantisk prosjekt man må vellykkes i, og jeg bare klarer ikke stå i det. Noen i denne tråden kommer sikkert til å kritisere meg for å ikke ha gode nok grunner til å føle meg slik jeg gjør, men det får bare være. 

Anonymkode: d8adc...e97

[AnonymBruker]

Du sier at du hadde din lille vennegjeng, det høres jo veldig bra ut synes jeg, da. Må du være den mest populære, den med de kjappeste replikkene? Kan det ikke være godt nok å være akkurat deg selv, slik du er, særhet og alt? Det sære ved folk er ofte det som gjør dem interessante.

Du føler deg mislykket, men ut fra det du skriver så er det ikke noen grunn til at du skulle føle det slik. Du må ikke nødt til å ha gode grunner, det er ikke det jeg mener, men det kan tyde på at følelsene dine tar feil. Ikke alle følelser vi har er sanne, nyttige eller forteller oss noe viktig, noen er bare random og til plage.

Du er et ungt menneske og hva du er tiltrukket av akkurat nå er ikke noen god pekepinn på hvordan de neste 60 årene skal bli. Smaken vår endres med alder. Selvfølgelig kommer du til å få deg partner. Det går ikke an å gi opp det som ungt menneske, ikke gammelt heller, for den saks skyld.

Du skriver at livet er en konkurranse, men du må ikke nødt til å sammenlikne deg med andre og være med på det jaget der. Glem å være vellykket! Hva er vitsen med det hvis du ikke blir glad av det?

At du mangler glede og interesse for ting høres litt ut som depresjon eller kanskje dystymi. Kanskje du kan lese litt om det og se om du kjenner deg igjen.

Anonymkode: 93099...619

[Khloe P.T]

Har du prøvd en god psykolog, en du får kjemi med? Det kan være veldig interessant å få en sparringspartner om seg selv.

[AnonymBruker]

Khloe P.T skrev (13 minutter siden):

Har du prøvd en god psykolog, en du får kjemi med? Det kan være veldig interessant å få en sparringspartner om seg selv.

Nei. Jeg har kun snakket i chat på sidetmedord.no. Snille og flotte folk der, men de er frivillige ufaglærte og ikke psykologer. Jeg er veldig redd for å snakke ansikt til ansikt, men jeg har vurdert å snakke med psykolog via chat med f.eks. BetterHelp, men det koster 720 kr i måneden. Kanskje jeg skal gjøre det selv om det er dyrt.

Anonymkode: d8adc...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du sier at du hadde din lille vennegjeng, det høres jo veldig bra ut synes jeg, da. Må du være den mest populære, den med de kjappeste replikkene? Kan det ikke være godt nok å være akkurat deg selv, slik du er, særhet og alt? Det sære ved folk er ofte det som gjør dem interessante.

Du føler deg mislykket, men ut fra det du skriver så er det ikke noen grunn til at du skulle føle det slik. Du må ikke nødt til å ha gode grunner, det er ikke det jeg mener, men det kan tyde på at følelsene dine tar feil. Ikke alle følelser vi har er sanne, nyttige eller forteller oss noe viktig, noen er bare random og til plage.

Du er et ungt menneske og hva du er tiltrukket av akkurat nå er ikke noen god pekepinn på hvordan de neste 60 årene skal bli. Smaken vår endres med alder. Selvfølgelig kommer du til å få deg partner. Det går ikke an å gi opp det som ungt menneske, ikke gammelt heller, for den saks skyld.

Du skriver at livet er en konkurranse, men du må ikke nødt til å sammenlikne deg med andre og være med på det jaget der. Glem å være vellykket! Hva er vitsen med det hvis du ikke blir glad av det?

At du mangler glede og interesse for ting høres litt ut som depresjon eller kanskje dystymi. Kanskje du kan lese litt om det og se om du kjenner deg igjen.

Anonymkode: 93099...619

Takk for omtenksom og hjelpsom kommentar

Anonymkode: d8adc...e97

[AnonymBruker]

Hvorfor tar du ikke grep? Det er aldri for sent å ta opp fag, studere, få seg jobb, nye venner og finne mening i livet. Men du vil ikke få noe endring om du ikke jobber for det. Da vil du bare sitte år etter år etter år å klage på ditt meningsløse liv 

Anonymkode: 08b7e...514

[frøkna]

Da jeg begynte å studere ble jeg overrasket over at folk studerer i alle livsfasen. Før jeg begynte trodde jeg alle kom til å være rett fra vgs, men det var veldig langt fra tilfelle! 

Du beskriver en ganske dyster tankegang som virker lurt å lufte til noen. Kanskje du bør gå til psykolog for å få hjelp med depressive tankemønstre. Litt vanskelig å si basert kun på det du skriver her, men kanskje du også egentlig bare trenger en forandring. Søke studieplass i en by du ikke bor i og komme deg litt vekk. Det er mye enklere å bli kjent med nye mennesker som student om man engasjerer seg i studiemiljøet på skolen. Men er man deprimert er det såklart vanskelig å engasjere seg i noe som helst. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en del ting jeg liker å gjøre, i allefall de gangene hjernen min lar meg føle glede, som for eksempel å høre på musikk, gå tur eller debattere. Men hobbyer kan ikke skape mening. Meningsfulle relasjoner skaper mening. Men dette blir vanskeligere for hvert år som går, i tillegg til at hjernen min blir mindre og mindre villig til å samarbeide med meg. Jeg gikk for eksempel ut for å gå en tur i går, med intensjon om å føle meg bedre, men jeg endte opp med å føle meg verre. Jeg holder på å miste evnen til å føle glede ut av ting generelt.

Anonymkode: d8adc...e97

Der har du feil tankegang. Hobbyer er for veldig mange mer meningsfullt en jobben. Tenk på all frivilligheten i landet vårt. Røde kors, redningshunder, frivillighetssentralen, ungdomsklubber, astrofotografering, filosofiklubber, yoga, mekking, musikk og turgrupper. Alt dette fôrer hjernen vår med mening. Å gjøre noe positivt for og sammen med andre gjør noe med selvfølelsen vår også. 
Ikke regn alt meningsfullt i livet om til penger og karriere. Norge er ikke A4 lenger. Idealet med kjernefamilie og karriere er for det meste et evig jag etter alle disse milesteinene som alle skal nå, men er bare en av mange fantastiske måter å leve livet på. 
Hjernen din får skade av tankemønsteret ditt og du bør bryte ut av det så fort som mulig. Få profesjonell hjelp.  

Anonymkode: bc805...c31