Jeg kan snart ikke gjøre noen ting uten at det kommenteres..

[AnonymBruker]

Bruker jeg for lang tid på toalettet så skal det kommenteres og utbroderes. Kommer han hjem og jeg tilfeldigvis er på toalettet da, så hører jeg han sier at «hun har sikkert sittet der siden jeg dro». Om jeg vil sitte lenge på toalettet, så må vel det være min sak? 

Det kommenteres hva jeg spiser og ikke spiser. Jeg er litt kresen og har alltid vært det, så det burde ikke komme som noen overraskelse etter 20 år…

Det er ikke lov med egne meninger. Har jeg egne meninger som ikke passer hans, så er jeg imot han uansett. Da kan han sutre i dagesvis og drive med silent treatment. 

Er jeg for lenge borte, så er det omtrent avhør i forhold til hva som tok så lang tid. 

Da jeg var på butikken her om dagen oppdaget jeg plutselig at han hadde skrudd på sentry mode på bilen. Spurte hvorfor da jeg kom hjem, og da kom det frem at han pleide å gjøre det «i tilfelle noen var borti bilen». Føler meg overvåket av den grunn. 

Avtaler vi at vi skal gjøre noe litt frem i tid, så har han byttet mening 100 ganger. Og det er slitsomt å forholde seg til. Kan ikke si til ungene at vi skal gjøre noe da og da, for det blir aldri noe av. 

Dette er bare noen eksempler fra hverdagen. Jeg holder på å bli gal. 

Har vurdert å gå mange ganger, men sliter med det. Har vært sammen siden jeg var 17, og jeg har aldri bodd alene. Han kan også finne på å komme med utsagn om at dersom jeg går fra han, så kommer det til å bli stygt. Vegrer meg pga det også. 
Tenker at jeg må vente til ungene er voksne (over 18), sånn at jeg slipper unna noe bidragsstyr osv. også tror jeg at jeg må bytte jobb og flytte et stykke unna om det skjer. I så tilfelle må jeg gjøre det i det «skjulte», sånn at alt er klart på en måte. 

Andre i samme situasjon? Hvordan holder dere ut??

Anonymkode: bc258...2fb

[AnonymBruker]

Herligalondon! 

Anonymkode: 56fa8...2d9

[AnonymBruker]

Han terroriserer deg jo. Får nesten mistanke om at han forsøker å få deg til å velge å flytte ut.

Ville sjekket om han kan ha noen på si, for det er ofte da slik oppførsel kan komme.

Tror du bør vurdere å avslutte dette, selv om dere har barn sammen. I hvert fall bør dere ta en grundig prat om veien videre, for slik kan du ikke ha det.

Anonymkode: 2c669...fad

[AnonymBruker]

Vente til barna er over 18? Tror at barna merker at forholdet deres ikke er bra. Han driver med psykisk terror og det ødelegger selvtilliten din. Sikker på at du hadde fått det bedre alene, selv om du aldri har vært det før. Det blir ofte en frihetsfølelse . Jeg har vært i den situasjonen og har det så bra syv år etter at jeg gikk.

Anonymkode: bbdaf...d59

[AnonymBruker]

Vet du, du kommer til å ha det mye bedre alene.

Anonymkode: b4927...d3c

[Andro]

Du har ansvar for mindreårige barn, og har plikt til å komme deg bort fra dette.
Ring et krisesenter og få veiledning på telefon.

Det finnes ingen grunn til at du skal holde ut i et forhold der du blir utsatt for psykisk vold og trusler. Kom deg vekk.

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Er det 1-2 år til minste blir myndig forstår jeg. Er det derimot +/- 10 år burde du dra nå. Kan du snakke med en familieterapeut alene? Hvordan er din jobb- og økonomiske situasjon? Eier du noe av huset? 

Anonymkode: e9e5c...dd2

[AnonymBruker]

Ikke vent, vær heller et forbilde og vis barna dine at man ikke skal finne seg i dårlig behandling fra sine nærmeste. Du ønsker ikke at de skal vokse opp i det som etterhvert blir et giftig hjem.

Mine barn sliter med angst og store utfordringer i relasjon med andre, mye grunnet ar jeg ikke klarte å flytte før de ble store. De opplevde og var vitne til mer enn de burde.

Anonymkode: 26300...812

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Bruker jeg for lang tid på toalettet så skal det kommenteres og utbroderes. Kommer han hjem og jeg tilfeldigvis er på toalettet da, så hører jeg han sier at «hun har sikkert sittet der siden jeg dro». Om jeg vil sitte lenge på toalettet, så må vel det være min sak? 

Det kommenteres hva jeg spiser og ikke spiser. Jeg er litt kresen og har alltid vært det, så det burde ikke komme som noen overraskelse etter 20 år…

Det er ikke lov med egne meninger. Har jeg egne meninger som ikke passer hans, så er jeg imot han uansett. Da kan han sutre i dagesvis og drive med silent treatment. 

Er jeg for lenge borte, så er det omtrent avhør i forhold til hva som tok så lang tid. 

Da jeg var på butikken her om dagen oppdaget jeg plutselig at han hadde skrudd på sentry mode på bilen. Spurte hvorfor da jeg kom hjem, og da kom det frem at han pleide å gjøre det «i tilfelle noen var borti bilen». Føler meg overvåket av den grunn. 

Avtaler vi at vi skal gjøre noe litt frem i tid, så har han byttet mening 100 ganger. Og det er slitsomt å forholde seg til. Kan ikke si til ungene at vi skal gjøre noe da og da, for det blir aldri noe av. 

Dette er bare noen eksempler fra hverdagen. Jeg holder på å bli gal. 

Har vurdert å gå mange ganger, men sliter med det. Har vært sammen siden jeg var 17, og jeg har aldri bodd alene. Han kan også finne på å komme med utsagn om at dersom jeg går fra han, så kommer det til å bli stygt. Vegrer meg pga det også. 
Tenker at jeg må vente til ungene er voksne (over 18), sånn at jeg slipper unna noe bidragsstyr osv. også tror jeg at jeg må bytte jobb og flytte et stykke unna om det skjer. I så tilfelle må jeg gjøre det i det «skjulte», sånn at alt er klart på en måte. 

Andre i samme situasjon? Hvordan holder dere ut??

Anonymkode: bc258...2fb

Er dere trøtte? Mye å gjøre i det siste slik at alt irriterer?

 

Ang det med bilen så har mange det på. Aner ikke hvor mye mannen har det på når jeg kjører. Bryr meg ikke. Ellers helt vanlig greie

Anonymkode: 42129...7e4

[AnonymBruker]

Skal du ikke forlate han,så må du kreve parterapi.

Nekter han,får du ta noen timer.

Da får du høre fra en nøytral part, hva som er normalt, akseptabelt, ect

Anonymkode: 15d4e...a67