Hvordan leve videre?

[AnonymBruker]

Mistet niesen min for litt over en måned siden. Hun ble bare 20 år. Revet bort i ei ulykke. 
Jeg har hatt sjokk, og har fått hjelp av kriseteamet. Vi sto hverandre nær ❤️ 

Jeg prøver å gjøre ting og tang, men når tankene på at hun er død kommer river det meg opp og jeg klarer ikke forholde meg til det. Jeg forstår ikke at hun er borte. Jeg ser på bilder, og hun er så levende. Å vite at hun ligger i ei kiste, borte for alltid er så vondt å tenke på at jeg klarer ikke ta det innover meg. 
I dag har jeg hatt tanker som at livet aldri blir godt å leve igjen. At det bare er et mørke av smerte. 
noen som har lignende erfaring og vil dele? 

Anonymkode: 7b1cd...bab

[AnonymBruker]

Hei! Jeg hadde postet denne i «vi som sørger»-kategorien. Da får du garanter flere svar❤️

Anonymkode: 1ce22...a12

[AnonymBruker]

Smerten tar mindre plass etterhvert.  Garantert 

Anonymkode: d084a...05a

[Perelandra]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei! Jeg hadde postet denne i «vi som sørger»-kategorien. Da får du garanter flere svar❤️

Anonymkode: 1ce22...a12

Tråden er flyttet fra Kropp og helse til Vi som sørger. 

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

Gi det tid, så blekner den lammende sorgen. Slik er det for de fleste, man skjønner ikke hvordan man skal orke å leve videre men så går tiden og leger litt av det vonde. Du sørger kanskje fremdeles men det går lenger tid mellom hver gang du er helt lammet av sorg og så greier du etterhvert å minnes den avdøde ved å ta fram gode minner. 

 

Anonymkode: dd62d...e48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Gi det tid, så blekner den lammende sorgen. Slik er det for de fleste, man skjønner ikke hvordan man skal orke å leve videre men så går tiden og leger litt av det vonde. Du sørger kanskje fremdeles men det går lenger tid mellom hver gang du er helt lammet av sorg og så greier du etterhvert å minnes den avdøde ved å ta fram gode minner. 

 

Anonymkode: dd62d...e48

Takk, håper du har rett. Jeg kjenner det er bedre nå enn første 2 ukene. Nå klarer jeg å spise, og sove uten sobril. 
Men jeg kjenner jeg kan bli litt fjern og ikke «med» alltid når folk snakker til meg. Er jo sykmeldt enda, og prøver stikke innom jobb nå og da.. men ikke klar for jobb enda. 
Jeg føler det verdte sjokket har lagt seg litt, men så kommer det ei bølge av panikk der det går opp for meg at hun er borte for alltid.. den er så vond

Anonymkode: 7b1cd...bab

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv er å begynne å jobbe aktivt med sorgen, og la den bli en del av livet, i stedet for å være hovedinnholdet i livet slik du lar det være nå. 

Det viktigste jeg gjorde da mamma brått døde var å gå rett tilbake til hverdagen. Selvfølgelig var jeg litt fjern på jobb innimellom, eller måtte dra hjem midt på dagen. Eller måtte stoppe opp på en treningstur. Men mest av alt var det en følelse av normalitet, og dette var jo uansett ikke en del av livet mitt hun var med på. 

Anonymkode: a844d...c9d

[LillaGorilla<3]

Tid. Det eneste som virkelig virker er tid.

Klem til deg ❤️