Jeg har fått mitt første barn å mamman min bryr seg ikke..

[AnonymBruker]

 

Jeg har en mor som egentlig aldri har stilt særlig opp.. Feks så var det alltid pappa som tok med oss barna på opplevelser når vi var små, han som har kjørt flyttelasset vårt når vi har flyttet hit og dit, han som har ringt oss etter vi flyttet ut å bodde i andre byer.. dessverre er ikke han i bildet lengre.

Etter han «forsvant» vises det veldig godt hvor stakkarslig mamma er. Hun er ikke i jobb (vært ufør i «alle» år), har begrenset nettverk der hun bor da hun aldri tar initiativ ovenfor andre, måtte feks lære seg å betale med bankkort da hun ble alene fordi hun aldri har hatt ansvar for noe (pappa ordnet alt). 
 

i høst fikk jeg en nydelig liten datter, mitt første barn. Mamma skulle egentlig komme på besøk et par uker etterpå, men måtte avlyse/utsette da det skjedde noe hun måtte følge opp hjemme. Det var ok, men siden da har unnskyldningene kommet som perler på en snor. «Er små mye snø, må være hjemme å måke oppkjørselen daglig», «har sovet så dårlig» «regner så mye, slitsom å stå å vente på toget i regnet» «nå blir det kanskje streik, må se an det først».. Babyen min har nå blitt 7,5 mnd, å jeg er helt ærlig skikkelig såra.. Hun ringer skjeldent, som regel jeg som må ringe henne. Hun påstår selv at hun syns det er kjempestas med datteren min å at hun er en veldig engasjert mormor!

Hun virker ikke til å forstå hvordan dette oppleves for meg i det hele tatt.. Jeg vet ikke om jeg bare skal fortsette å ha kontakt som i dag, bare helt uten forventninger, eller om jeg skal «si fra».. viss det er slik det skal være ser jeg for meg at datteren min etterhvert kan bli skuffet og såret av oppførselen hun også, da må jeg vurdere å bryte kontakt.

hva ville dere gjort her? Takk om dere har orket å lese hele!

Anonymkode: 68a99...e79

[AnonymBruker]

Jeg vet det er vondt, jeg har en slik mor selv. Hadde jeg fått barn så hadde det vært helt likt, og selv om både jeg og du vet at det "alltid " har vært slik, så tenker jeg det er lov å sørge at det er slik. Jeg er lei for det og sender deg en klem. Moren din vet ikke hvordan hun skal ha emosjonell kontakt med deg, eller babyen, det er nok både angst og andre utfordringer som gjør at hun ikke kommer. 

Jeg ville tatt den sorgen over at mammaen min ikke kan være hverken mammaen min eller bestemor nå, men holdt en dør åpen senere. Eventuelt at du og babyen må komme når den er eldre eller det passer. Jeg vet det er tøft, det vil alltid falle på deg å være den som tar the high road, har løsninger og forståelse for henne, mens du ikke får så mye igjen. 

Anonymkode: 42a0e...08d

[AnonymBruker]

Vær tydelig på hva du forventer. Skal jeg være helt ærlig så høres hun ganske alkoholisert ut. Dette er typisk det atferdsmønsteret jeg så hos onkelen min da jeg var ung. Han skulle «alltid» gjøre ditt og datt! Vi skulle gå på fotballkamp sammen, men ikke førstkommende søndag så klart. Vi skulle til Tenerife sammen, men så fikk han ikke ferie likevel, vi skulle på stranda sammen, men så ble han syk etc etc. Et evigvarende nett av løgner fra ende til annen. Ingen pause på den fronten. 
Mammaen din høres helt lik ut. Finner på den ene idiotunskyldningen etter den andre… 

Masse løfter, men ingenting skjer i praksis. Sørgelige greier. 

Anonymkode: 77fa3...c45

[Polly Ester]

Jeg forstår at det er sårende for deg, men det virker som moren din ikke har det så bra. Kanskje hun har angst og rett og slett ikke klarer å komme seg avgårde? Kanskje det hadde vært enklere for henne hvis du hadde kommet på besøk til henne?

Du sier jo at hun ikke har klart seg alene mens faren din var der, han fikset og ordnet alt og hun måtte lære seg endel nye ting da hun ble alene. 

Jeg syns det er helt greit å ta en prat med moren din om dette, men det kan hende hun sliter og at det er vanskelig for henne å si ifra og derfor kommer med masse bortforklaringer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vær tydelig på hva du forventer. Skal jeg være helt ærlig så høres hun ganske alkoholisert ut. Dette er typisk det atferdsmønsteret jeg så hos onkelen min da jeg var ung. Han skulle «alltid» gjøre ditt og datt! Vi skulle gå på fotballkamp sammen, men ikke førstkommende søndag så klart. Vi skulle til Tenerife sammen, men så fikk han ikke ferie likevel, vi skulle på stranda sammen, men så ble han syk etc etc. Et evigvarende nett av løgner fra ende til annen. Ingen pause på den fronten. 
Mammaen din høres helt lik ut. Finner på den ene idiotunskyldningen etter den andre… 

Masse løfter, men ingenting skjer i praksis. Sørgelige greier. 

Anonymkode: 77fa3...c45

Leit at det var sånn med onkelen din. Det er ikke noe alkohol i bildet er, det er 100% sikkert. 

Anonymkode: 68a99...e79

[AnonymBruker]

For å overleve må du senke forventningene. Forvent null fra henne så blir alt bare en liten bonus.

Anonymkode: 0b733...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Leit at det var sånn med onkelen din. Det er ikke noe alkohol i bildet er, det er 100% sikkert. 

Anonymkode: 68a99...e79

Det var godt å høre  Dersom så er tilfellet høres det ut som generell angst. 

Anonymkode: 77fa3...c45

[AnonymBruker]

Kanskje mammaen din har og alltid har hatt begrensinger TS som din far har skjult for deg i form av sykdom siden hun er ufør? Min mor er slik, ting må planlegges - det har blitt veldig mye tydeligere med alderen og årene at dette begrenser henne mer og mer og det er ikke noe hun kan styre. 

Anonymkode: 88c38...1a7

[AnonymBruker]

Polly Ester skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår at det er sårende for deg, men det virker som moren din ikke har det så bra. Kanskje hun har angst og rett og slett ikke klarer å komme seg avgårde? Kanskje det hadde vært enklere for henne hvis du hadde kommet på besøk til henne?

Du sier jo at hun ikke har klart seg alene mens faren din var der, han fikset og ordnet alt og hun måtte lære seg endel nye ting da hun ble alene. 

Jeg syns det er helt greit å ta en prat med moren din om dette, men det kan hende hun sliter og at det er vanskelig for henne å si ifra og derfor kommer med masse bortforklaringer?

Hun er en veldig engstelig type ja, har lav selvfølelse å har i utgangspunkt forsøkt å oppdra oss også til å ha lav selvfølelse. Husker at jeg var et selvoppofrende barn som tenkte at det ikke var så farlig med meg, mye pga av hvordan hun lærte meg å tenke at man skulle være still og snill og ikke i vegen for andre. (har selv snudd denne tankegangen hos meg selv for lengst- men jeg var et engstelig barn).
Syns det er vanskelig å snakke med henne om dette, de gangene jeg har forsøkt å bevege samtalen inn på hennes psykiske helse har jeg kjapt blitt avfeid. 

Anonymkode: 68a99...e79

[Nowayback]

Vel, barn er strengt talt ikke noe spesielt. Det er noe de aller fleste får, og kanskje den minst imponerende bragden man kan oppnå. Det er sikkert stas for foreldrene, men resten bryr seg vel katta.

[AnonymBruker]

Rart med det, at ikke hele verdenen forandrer seg. Etter at noen får barn.

Mere egosentrisk blir mange ihvertfall.

Anonymkode: 3c8e5...dab

[Eneri]

Jeg forstår skuffelsen din. Og jeg lurer på om mora di ser mørkt på å klare å kjøpe togbillett selv og å reise alene? Tenker siden hun ikke en gang hadde betalt med bankkort før hun ble alene? Kanskje hun sliter med både angst og kognitivt/eksekutivt? 

Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre. Tror rådet om å legge forventningene til null er et godt råd. Og jeg tenker mora di har det verst selv med alle begrensningene hun har i livet sitt, det virker jo ikke som du opplever henne som ondskapsfull feks. 

 

[AnonymBruker]

Du har ventet på besøk fra henne i sju måneder. Hvorfor kan ikke du ta med barnet og reise og besøke henne i stedet da? Kanskje hun har angst og derfor ikke makter å reise? Du sier hun er ufør, og det kan hende angst er en del av bildet.

Det er vel bedre å reise til henne enn å sitte og vente på at hun skal komme til dere?

Anonymkode: 33e42...ca7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

 

Jeg har en mor som egentlig aldri har stilt særlig opp.. Feks så var det alltid pappa som tok med oss barna på opplevelser når vi var små, han som har kjørt flyttelasset vårt når vi har flyttet hit og dit, han som har ringt oss etter vi flyttet ut å bodde i andre byer.. dessverre er ikke han i bildet lengre.

Etter han «forsvant» vises det veldig godt hvor stakkarslig mamma er. Hun er ikke i jobb (vært ufør i «alle» år), har begrenset nettverk der hun bor da hun aldri tar initiativ ovenfor andre, måtte feks lære seg å betale med bankkort da hun ble alene fordi hun aldri har hatt ansvar for noe (pappa ordnet alt). 
 

i høst fikk jeg en nydelig liten datter, mitt første barn. Mamma skulle egentlig komme på besøk et par uker etterpå, men måtte avlyse/utsette da det skjedde noe hun måtte følge opp hjemme. Det var ok, men siden da har unnskyldningene kommet som perler på en snor. «Er små mye snø, må være hjemme å måke oppkjørselen daglig», «har sovet så dårlig» «regner så mye, slitsom å stå å vente på toget i regnet» «nå blir det kanskje streik, må se an det først».. Babyen min har nå blitt 7,5 mnd, å jeg er helt ærlig skikkelig såra.. Hun ringer skjeldent, som regel jeg som må ringe henne. Hun påstår selv at hun syns det er kjempestas med datteren min å at hun er en veldig engasjert mormor!

Hun virker ikke til å forstå hvordan dette oppleves for meg i det hele tatt.. Jeg vet ikke om jeg bare skal fortsette å ha kontakt som i dag, bare helt uten forventninger, eller om jeg skal «si fra».. viss det er slik det skal være ser jeg for meg at datteren min etterhvert kan bli skuffet og såret av oppførselen hun også, da må jeg vurdere å bryte kontakt.

hva ville dere gjort her? Takk om dere har orket å lese hele!

Anonymkode: 68a99...e79

Du fortjener så mye bedre❤️ Å vet du hva, jeg har/hadde det helt likt. 
 

Jeg fikk mitt første barn for 4 år siden og mamma reagerte nesten ikke da jeg fikk barn. Hun kunne ikke besøke meg fordi hun skulle kanskje passe på barnet til naboen. Hørte aldri noe i fra henne, og når jeg endelig fikk overtalt henne til å komme så var hun maks på besøk i 30 min fordi hun hadde det alltid så travelt med å dra hjem! 
 

Mamma var alkoholiker men fungerte godt i perioder. Hun skjulte det bra, men var i et usunt ekteskap med faren min. Pappa derimot var interessert men klarte aldri å stille opp, eller være tilstede. Han visste lite om det å være familie og var mer interessert i andre ting. 
 

Min mor viste seg å være dement så det forklarte mye av hennes oppførsel. Det starter gjerne i det små, så kjenner du de ikke igjen. 

Jeg har nå 3 barn og har ingen familie som er der. Jeg har lært å være der selv for mine, å vet ikke hva det vil si å ta imot hjelp i form av barnevakt eller slikt. 
 

Mitt tips til deg er å ta vare på deg selv. Finn glede i andre, å vær snill mot barnet og deg selv. Dyrk egen kjærlighet og for all del ta deg pauser. 
 

Jeg hadde nok konfrontert moren min hvis jeg var deg også, fordi det er så jævig dårlig gjort og det er faen ikke ok å drive på slikt! 

Anonymkode: 641b7...c6f

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Rart med det, at ikke hele verdenen forandrer seg. Etter at noen får barn.

Mere egosentrisk blir mange ihvertfall.

Anonymkode: 3c8e5...dab

Hva? 
 

 

 

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (11 minutter siden):

Vel, barn er strengt talt ikke noe spesielt. Det er noe de aller fleste får, og kanskje den minst imponerende bragden man kan oppnå. Det er sikkert stas for foreldrene, men resten bryr seg vel katta.

Dette stemmer ikke. Folk bryr seg! 
 

Men du har inntrykk av det motsatte

Anonymkode: 641b7...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har ventet på besøk fra henne i sju måneder. Hvorfor kan ikke du ta med barnet og reise og besøke henne i stedet da? Kanskje hun har angst og derfor ikke makter å reise? Du sier hun er ufør, og det kan hende angst er en del av bildet.

Det er vel bedre å reise til henne enn å sitte og vente på at hun skal komme til dere?

Anonymkode: 33e42...ca7

Fordi vi bor på hver vår kant av landet og jeg har stått i en tøff babytid. Plassen jeg bor er veldig tilgjengelig mens hun bor «i gokk» så ikke bare bare å reise avgåtte dit med en nyfødt.

Anonymkode: 68a99...e79

[AnonymBruker]

Vanskelig å vite hva som er årsaken, det kan godt hende at hun bryr seg. Kanskje hun har en type angst som hindrer henne fra å reise, selv om hun har lyst?

Anonymkode: 0de2d...78b

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (18 minutter siden):

Vel, barn er strengt talt ikke noe spesielt. Det er noe de aller fleste får, og kanskje den minst imponerende bragden man kan oppnå. Det er sikkert stas for foreldrene, men resten bryr seg vel katta.

Rull inn! De fleste (selvfølgelig ikke alle) oppgående mennesker synes det er litt stas med barnebarn. At naboen ikke synes det er verdens største bragd for så være, men vi snakker ikke om randoms her.

Anonymkode: 8949f...b69

[AnonymBruker]

Eneri skrev (12 minutter siden):

Jeg forstår skuffelsen din. Og jeg lurer på om mora di ser mørkt på å klare å kjøpe togbillett selv og å reise alene? Tenker siden hun ikke en gang hadde betalt med bankkort før hun ble alene? Kanskje hun sliter med både angst og kognitivt/eksekutivt? 

Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre. Tror rådet om å legge forventningene til null er et godt råd. Og jeg tenker mora di har det verst selv med alle begrensningene hun har i livet sitt, det virker jo ikke som du opplever henne som ondskapsfull feks. 

 

Jeg må hjelpe henne å kjøpe togbillett ja. Hun hadde klart det selv om hun bare hadde orket å prøve å lære seg det.

Hun er ikke slem, hun har bare begrensninger som du sier, som dessverre gjør det vanskelig for meg å dyrke det nære mor/datter forholdet til henne. Hva som ligger bak vet jeg ikke svart på hvitt, men jeg har i flere år tenkt angst. Hun er, så vidt jeg vet, ikke diagnostisert, 

At hun er ufør handler om at hun ble så sliten av å jobbe. (Innvilget for 20 år siden på småbygda hvor legen var en kjenning)

Anonymkode: 68a99...e79