Har valgt å kutte all kontakt med min mor

[AnonymBruker]

Litt vondt innlegg å skrive, men for to år siden, ble jeg oppringt av min mor og skjelt ut. Det var ting jeg hadde sagt for over ti år siden, i en helt annen sammenheng som nå ble tatt ut av kontekst.. jeg hadde egentlig bestemt meg: neste gang hun skjeller meg ut, så «går jeg». 
Jeh har ikke hatt en traumatisk barndom, men tror nok min mor var ekstremt deprimert da jeg var liten. Jeg flyttet ut som 16 åring, og disse årene da jeg gikk på videregående ringte hun  meg aldri og spurte hvordan det gikk med meg, på skolen eller ellers i livet.

Jeg ble gravid som 21 åring, og hun var ekstremt opptatt av at jeg ikke skulle ta abort. Likevel hjalp hun meg på ingen måte etter at jeg hadde fått babyen. Jeg studerte i en annen by, og da jeg kom hjem i ferier og helger, var det jeg som tok meg av et yngre søsken, slik at min mor kunne jobbe. Hun hadde da skilt seg fra min far, og trengte virkelig pengene. Hun var veldig bitter, og ønsket at jeg skulle «ta side» i skilsmissen, og kutte all kontakt med min far. 
 

Faren min flyttet til utlandet, så vi hadde virkelig minimalt med kontakt, men det hendte han sendte meg litt penger. Jeg var student og hadde en baby, det var snakk om et par hundrelapper, men på den tiden trengte jeg virkelig de få ekstra kronene. Han spanderte også en ferie på meg og barnet (noe som gjorde min mor aldeles rasende, da hun mente dette var penger han hadde snytt henne for i skilsmisseoppgjøret) Jeg hadde virkelig noen forferdelige år i begynnelsen av tjueårene, med liten baby og veldig tøffe studier. I tillegg fikk jeg en kronisk sykdom, som gjorde at jeg var tynn og veldig sliten. Jeg har ingen venner fra den tiden, klarte så vidt å komme igjennom studiene, og ta vare på barnet mitt. Jeg jobbet også en del, på dagtid, da jeg burde studere, (da var barnet i barnehagen), og så satt jeg og leste og gjorde oppgaver på kveldene. Økonomien var også helt forferdelig. Jeg klarte å ta en mastergrad på 7 år. Nå tjener jeg godt, og jeg giftet meg etterhvert med barnefaren. 
 

mamma har hatt flere kjærester og et turbulent liv, hun har tjent bedre enn gjennomsnittet, men alltid klaget over dårlig økonomi og at hun kom så dårlig ut av skilsmisseoppgjøret. Hun måtte begynne «på start», fikk ikke med seg penger. Noe som stemmer, min far var en rotekopp når det kom til økonomi.
 

Hun snakket om utrolig mye om dette, og hvor utrolig dårlig hun ble behandlet av min pappa. Jeg har syntes veldig synd på henne, passet mine yngre søsken mye, tatt dem med på kjekke ting, og bare håpt ting skulle bli bedre for min mamma. Jeg hadde også en to år yngre bror, han har slitt med diverse, og en sommer da jeg jobbet på sykehjem, og egentlig levde fra hånd til munn selv, betalte jeg deler av førerkortet hans. (Jeg hadde ikke råd til eget førerkort, men så at min bror ikke hadde så mange muligheter i livet når det gjaldt videre skole, og tenkte det var en av få måter han kunne få seg en jobb på). Mamma kunne aldri passe mine barn. (Jeg er 40 år nå, og har fått to). Hun har heller aldri hatt forståelse for sykdommen min, eller at ting kunne ha vært tøft i livet for meg også.

En gang kom hun på besøk med min onkels hund, men hun kunne ikke bli så lenge da hun mente hunden ikke trivdes hos meg. Jeg hadde nettopp fått barn nummer to, og ble såret fordi hun ikke viste interesse for sitt eget barnebarn, men var mer interessert i sin brors hund. Sant skal sies, så kom hun aldri på besøk, annet om det var en helt spesiell anledning. Noe hun trengte hjelp til, eller jul/påske.Følte hele tiden at hun skulle «ta meg» for at mitt liv gikk bra….

En av de få gangene hun besøkte meg som student satt hun og lo av en annen mormor, som laget middag og passet babyen så foreldrene skulle få komme seg ut. (Jeg var nok da innerst inne litt misunnelig på de andre student mødrene i samme blokk, som fikk besøk av dedikerte besteforeldre, mens jeg aldri hadde det). Mine svigerforeldre var på den tiden ute av bildet, så utenom studentbarnehagene, hadde jeg ingen avlastning. Dette minnet har «brent seg fast», det at hun lo av dedikerte besteforeldre.

Nå skal jeg aldri ha mer med mamma å gjøre, jeg kuttet kontakten, og hun er så sta, hun kommer aldri til å unnskylde seg for ting hun har sagt og gjort.

Har ikke så mye annen familie i livet mitt, og det er nok derfor det gjør vondt å kutte kontakten…

Det hender jeg tenker det var feil, hun er snart 70 år, og en dag vil hun nok kunne trenge hjelp av meg. Men ja, da må hun nok satse på mine yngre brødre, som har litt kontakt med henne. Sant nok tviler jeg på at de kommer til å stille opp. Det er som om mamma har gått igjennom hele livet sitt som et offer. Andre har alltid behandlet henne dårlig, og hun ser liksom ikke helt sin egen rolle.. 

Noen med lignende erfaringer? Veldig langt innlegg, men det var godt å få skrive dette ned et sted.
 

 

Anonymkode: b67d7...124

[ESFP]

Du skriver at du ikke har hatt en traumatisk barndom, men din mor kan umulig ha gitt deg det du trengte da du var barn. Selv om du ikke har blitt utsatt for fysisk vold, kan du ha hatt en traumatisk barndom dersom dine emosjonelle behov ikke ble dekket. Omsorg, medfølelse, å bli sett og forstått er noe barn trenger I barndommen. 

[Humas]

Det korte svaret er at det er viktig å ta vare på seg selv, og da må man kanskje gå drastisk til verk og kutte kontakten. Hun har nok endel skikkelige traumer hun aldri har kommet seg ut av, de ligger under og ubevisst som et isfjell. Jeg har litt erfaring. Jeg kuttet kontakt med min mor. Jeg hadde også traumer, i likhet med henne. Jeg klarte å få has på mine, og jeg har klart å tilgi. Først på sykehjem fikk jeg øye på ‘hvem hun var’. Riktignok var hun ikke vanskelig, men hun har vært følelsesmessig utilgjengelig, derav mine tilknytningsproblemer  og grenseløshet. Jeg har en tanke.. om ilke dere snakker sammen før, så kan det etterpå føles godt å snakke på dødsleiet. Si at du skjønner hun har hatt det vanskelig men at du har lidd av det hele livet, og for å klare deg måtte du dessverre ta avstand. Rett før hun dør kan du prøve å si, men jeg tilgir deg hvis hun ber om det. Det kan hende du også får det bedre da. Jeg kjenner det er godt nå som mamma er død ar jeg tilga henne. Min ryggsekk ble lettere å bære. Bitterhet og mag tærer veldig på, hvis du skal ta det med seg etter hun er død. Har medlidenhet med deg. Håper du har flere å snakke med og gjerne gråte med.💚

[Helene]

Du velger ikke familie, du velger dine venner og dine omgivelser. Jeg har på en måte kuttet ut mor. Snakker med henne på tlf, tar imot besøk innenfor 3 dager. Forteller ingenting personlig. Har min familie, det er kjempegode venner gjennom 30 år. 
 

I tillegg, min mor har løyet til meg, flere ganger. Dette er ikke en person i mitt personlige liv. 

Endret 29. april 2023 av Helene

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut min far. Jeg ringte også sykehuset og meldte meg av som pårørende.

Det er vondt, men rett.❤️

Anonymkode: 153df...b68

[AnonymBruker]

Så bra at du setter grenser for deg selv og din familie! Hun tilfører ikke livet ditt noe godt. Jeg er 40 og kuttet kontakt med min mor for noen år siden av samme grunn som deg! Det er det beste jeg har gjort for meg selv. Hun brydde seg bare om seg selv og ikke det døyt om meg eller barnebarna sine. Ja, det er vondt men nødvendig for min egen psykiske helse. Mine brødre har også minimalt med kontakt med henne. Man høster det man sår. Hun kommer til å sitte ensom på sine eldre dager, men det er prisen man betaler når man kun ser seg selv. God klem til deg og lykke til❤️ Det er mange som kan tilføre livet ditt masse godt som hun ikke kan! Så jeg heier og støtter deg i valget ditt!

Anonymkode: 8290a...7b2

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Litt vondt innlegg å skrive, men for to år siden, ble jeg oppringt av min mor og skjelt ut. Det var ting jeg hadde sagt for over ti år siden, i en helt annen sammenheng som nå ble tatt ut av kontekst.. jeg hadde egentlig bestemt meg: neste gang hun skjeller meg ut, så «går jeg». 
Jeh har ikke hatt en traumatisk barndom, men tror nok min mor var ekstremt deprimert da jeg var liten. Jeg flyttet ut som 16 åring, og disse årene da jeg gikk på videregående ringte hun  meg aldri og spurte hvordan det gikk med meg, på skolen eller ellers i livet.

Jeg ble gravid som 21 åring, og hun var ekstremt opptatt av at jeg ikke skulle ta abort. Likevel hjalp hun meg på ingen måte etter at jeg hadde fått babyen. Jeg studerte i en annen by, og da jeg kom hjem i ferier og helger, var det jeg som tok meg av et yngre søsken, slik at min mor kunne jobbe. Hun hadde da skilt seg fra min far, og trengte virkelig pengene. Hun var veldig bitter, og ønsket at jeg skulle «ta side» i skilsmissen, og kutte all kontakt med min far. 
 

Faren min flyttet til utlandet, så vi hadde virkelig minimalt med kontakt, men det hendte han sendte meg litt penger. Jeg var student og hadde en baby, det var snakk om et par hundrelapper, men på den tiden trengte jeg virkelig de få ekstra kronene. Han spanderte også en ferie på meg og barnet (noe som gjorde min mor aldeles rasende, da hun mente dette var penger han hadde snytt henne for i skilsmisseoppgjøret) Jeg hadde virkelig noen forferdelige år i begynnelsen av tjueårene, med liten baby og veldig tøffe studier. I tillegg fikk jeg en kronisk sykdom, som gjorde at jeg var tynn og veldig sliten. Jeg har ingen venner fra den tiden, klarte så vidt å komme igjennom studiene, og ta vare på barnet mitt. Jeg jobbet også en del, på dagtid, da jeg burde studere, (da var barnet i barnehagen), og så satt jeg og leste og gjorde oppgaver på kveldene. Økonomien var også helt forferdelig. Jeg klarte å ta en mastergrad på 7 år. Nå tjener jeg godt, og jeg giftet meg etterhvert med barnefaren. 
 

mamma har hatt flere kjærester og et turbulent liv, hun har tjent bedre enn gjennomsnittet, men alltid klaget over dårlig økonomi og at hun kom så dårlig ut av skilsmisseoppgjøret. Hun måtte begynne «på start», fikk ikke med seg penger. Noe som stemmer, min far var en rotekopp når det kom til økonomi.
 

Hun snakket om utrolig mye om dette, og hvor utrolig dårlig hun ble behandlet av min pappa. Jeg har syntes veldig synd på henne, passet mine yngre søsken mye, tatt dem med på kjekke ting, og bare håpt ting skulle bli bedre for min mamma. Jeg hadde også en to år yngre bror, han har slitt med diverse, og en sommer da jeg jobbet på sykehjem, og egentlig levde fra hånd til munn selv, betalte jeg deler av førerkortet hans. (Jeg hadde ikke råd til eget førerkort, men så at min bror ikke hadde så mange muligheter i livet når det gjaldt videre skole, og tenkte det var en av få måter han kunne få seg en jobb på). Mamma kunne aldri passe mine barn. (Jeg er 40 år nå, og har fått to). Hun har heller aldri hatt forståelse for sykdommen min, eller at ting kunne ha vært tøft i livet for meg også.

En gang kom hun på besøk med min onkels hund, men hun kunne ikke bli så lenge da hun mente hunden ikke trivdes hos meg. Jeg hadde nettopp fått barn nummer to, og ble såret fordi hun ikke viste interesse for sitt eget barnebarn, men var mer interessert i sin brors hund. Sant skal sies, så kom hun aldri på besøk, annet om det var en helt spesiell anledning. Noe hun trengte hjelp til, eller jul/påske.Følte hele tiden at hun skulle «ta meg» for at mitt liv gikk bra….

En av de få gangene hun besøkte meg som student satt hun og lo av en annen mormor, som laget middag og passet babyen så foreldrene skulle få komme seg ut. (Jeg var nok da innerst inne litt misunnelig på de andre student mødrene i samme blokk, som fikk besøk av dedikerte besteforeldre, mens jeg aldri hadde det). Mine svigerforeldre var på den tiden ute av bildet, så utenom studentbarnehagene, hadde jeg ingen avlastning. Dette minnet har «brent seg fast», det at hun lo av dedikerte besteforeldre.

Nå skal jeg aldri ha mer med mamma å gjøre, jeg kuttet kontakten, og hun er så sta, hun kommer aldri til å unnskylde seg for ting hun har sagt og gjort.

Har ikke så mye annen familie i livet mitt, og det er nok derfor det gjør vondt å kutte kontakten…

Det hender jeg tenker det var feil, hun er snart 70 år, og en dag vil hun nok kunne trenge hjelp av meg. Men ja, da må hun nok satse på mine yngre brødre, som har litt kontakt med henne. Sant nok tviler jeg på at de kommer til å stille opp. Det er som om mamma har gått igjennom hele livet sitt som et offer. Andre har alltid behandlet henne dårlig, og hun ser liksom ikke helt sin egen rolle.. 

Noen med lignende erfaringer? Veldig langt innlegg, men det var godt å få skrive dette ned et sted.
 

 

Anonymkode: b67d7...124

Klassisk narcissist mor

Anonymkode: 439ee...8cc

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar, jeg har lest betraktningene mange ganger, ser det er flere som har det som meg❤️. Dette er ikke noe jeg nevner for venner eller bekjente. Det er så sårt. Tror ikke mamma er narsissist, hun har hatt en veldig vanskelig barndom som noen nevnte her. Hun har vært veldig deprimert til tider, og ikke tatt helt vare på seg selv, og da klarer man ikke ta vare på andre heller.
 

Men jeg føler jeg ikke klarer å være der for henne mer, og så er jeg veldig lei meg for at hun ikke ser at jeg har prøvd å hjelpe henne, selv om jeg også har hatt det vanskelig ❤️ Det er jo det som gjør det så vanskelig, har en klump i magen, men den har jeg hatt så lenge jeg har levd, nesten.  Sammenlignet med mammas barndom, så har jeg hatt en god barndom. Hadde besteforeldre som var veldig opptatt av meg, og mamma var nok lykkelig frem til jeg var en seks/syv år ❤️ Det er at hun hele tiden er et offer, og at hun siden jeg var i tyveårene mener at jeg har hatt et enkelt og greit liv, som kanskje jeg synes er det som går mest inn på meg. Nå har jo jeg også barn, og tenker at jeg aldri ville behandlet dem på samme måten ❤️så er jeg også lei meg for at hun har vært så utrolig lite opptatt av sine barnebarn… jeg har liksom aldri fått noen emosjonell omtenksomhet. Jeg har sett hun vise omsorg for andre. Men hun har bare ikke hatt kapasitet til å vise eller gi meg, hennes egen datter dette. Hun er også som en nevner over her, ikke i stand til å dele gleder i livet, med andre 😢. 
 

jeg kom til ett Breaking point, klarte ikke mer av hennes offer-rolle…uff.. nå har hun på en måte kuttet meg ut også, jeg kjenner henne så godt. Hun er ikke en man kan forsones med. 
 

takker dere som ser at det har vært vanskelig å kutte all kontakt med mammaen min, det gikk svært mange år, hvor jeg prøvde mye for å komme nær henne og hjelpe henne❤️

Anonymkode: b67d7...124