Fikk ris som barn

[AnonymBruker]

Jeg innså nettopp(!) at dette er årsaken til at jeg har problemer med autoriteter, og at det å ta feil vektes så tungt. Jeg fikk ris.

Et jeg ødelagt?

Jeg vil aldri straffe hunden min fysisk på noen måte grunnet dette. Er det helt misforstått, eller er det en logikk der?

Anonymkode: e8758...4ff

[NinaLisa]

Jeg fikk ris som barn å tror ikke jeg har tatt skade av det. Da jeg vokste opp var det ganske vanlig både med ørefik å dask hvis man ikke hørte etter.

 

 

[Helene]

Jeg fikk også ris som barn. Ørefiker mm. Resultat, dette gjør jeg aldri med mitt barn. Dette har skapt avstand til min mor. Sist hun riste meg, var 16 år. Flyttet på dagen og har ikke bodd hjemme siden. Når jeg tenker på det, det var kun bagateller jeg gjorde som barn. Jeg var ikke kriminell, gjorde ingenting ulovlig. Jeg var et barn. Så siden 16 år har jeg bodd for meg selv. Tatt vare på meg selv, og har fortsatt ikke gjort noe ulovlig. 

[AnonymBruker]

Det er fint at du oppdrar hunden din uten fysisk straff. 

Vi vet at det ikke er bra å slå barn (eller andre), men det er tross alt mange generasjoner som har blitt oppdratt med fysisk straff, og store deler av verden fjør det fortsatt, og jeg tror ikke alle disse er ødelagte av den grunn. Men at  noe kan bli ødelagt av vold og misbruk av makt er helt klart.

Hvis du har erfart og lært at dette skal ikke du bringe videre til dyr og mennesker du har ansvar for, så er det et tegn på at du ikke er ødelagt. Tvert i mot. 

Stor klem til deg!

Anonymkode: 84f0a...3af

[svartkatt]

Det er ikke bare det ene man opplever i barndommen som spiller inn i hvordan man blir og hvilke verdier man lærer videre.

[AnonymBruker]

Såklart tar man skade av å bli slått som barn! Det kan prege og forme deg på mange måter du ikke engang er klar over. Ikke dumt å oppsøke psykolog om du har problemer med sinne mot autoriteter, kritikk, underdanighet, selvfølelse, frykt etc. 

Anonymkode: fb34e...c59

[AnonymBruker]

Fikk også ris som barn. Men har ikke tatt noe skade av det. Vet jo at det ikke er greit å gjøre. Så oppdrar ikke barnet mitt på den måten

Anonymkode: f0fd1...a36

[enkefru]

NinaLisa skrev (1 time siden):

Jeg fikk ris som barn å tror ikke jeg har tatt skade av det. Da jeg vokste opp var det ganske vanlig både med ørefik å dask hvis man ikke hørte etter.

 

 

Samme her. Tror virkelig ikke jeg har tatt noen skade av det, det var vanlig før. Har heller aldri rist mine egne barn

[frivis]

Fuck foreldre kan være dum i dag, men gud hjelpes det fantes virkelig noen utskudd før i tiden. Vold mot sine egne barn, faktisk. Ja da fortjener man ikke barna sine.

[AnonymBruker]

Jeg fikk ørefiker og dask som barn, tok jeg skade av det? Tja, ikke så mye at det påvirker meg i dag men så mye at jeg aldri har lagt hånd på eller hevet stemmen til egne barn, ei heller benyttet meg av taushet osv som straff.. Men jeg trener hundene med både belønning og hard stemme om nødvendig, men å slå gjør man bare ikke, hverken mennesker eller dyr om man ikke absolutt må. 

Anonymkode: 527ac...75c

[AnonymBruker]

Det er forskjell på ris og vold. Jeg kunne få en dask på rumpa av mamma hvis jeg var for hyperaktiv (adhd) som barn, mens kjæresten hennes utøvde vold mot meg. Det er to helt forskjellige ting.

Anonymkode: d8c71...70d

[AnonymBruker]

Jeg fikk også ris 😛 og ørefiker, dask, og det som verre var. Går bra med meg (ikke fordi jeg fikk ris da, mer på tross av tenker jeg :p), men ville aldri så mye som vurdert å gjøre det mot egne barn eller hunder. Virkelig ikke. Ser på "fysisk kommunikasjon" som primitivt, og reservert for de som ikke kan uttrykke seg tilstrekkelig verbalt. 

Anonymkode: 1ef54...0e0

[AnonymBruker]

Om du hadde tatt skade av det, så hadde du nok ikke stilt spørsmål rundt det. Da hadde du ikke tvilt. 

 

Anonymkode: 9ece7...716

[Tradegy]

Er dessverre hverdag for altfor mange, selv i dag.

Hvor mye det har dominert eller skadet, er nok høyst varierende.

Uansett, fysisk avstraffelse skal ikke skje, selv den mest robuste av oss 💔 

[AnonymBruker]

Jeg fikk ris på baken som barn, husker enda at det var veldig ydmykende. Dette var på 90-tallet. 
mine foreldre er om jeg får si det, svært «enkle» og nokså ressurssvake (snevert perspektiv og ikke folk du kan diskutere/reflektere med). Noen blir vel sånn av å leve litt isolert på småbygda..

jeg rører ikke mine barn hverken fysisk eller psykisk! Lærer de heller å uttrykke følelsene sine verbalt. 
 

Hvilket forhold har dere til foreldre i dag, dere som ble rist?

Anonymkode: ec640...fb9

[AnonymBruker]

Jeg fikk ofte ørefiker av mamma. Det kunne være ting jeg ikke forsto var feil. Feks en gang fant jeg et pornoblad, var kanskje 5-6 år og jeg sa jeg så et blad med masse nakne mennesker. Da slo mamma meg, selv om det strengt tatt burde være de voksne som passet på å skjule dette for meg.. Å slå meg gjorde meg bare forvirret, redd, skamfull og jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort. Mamma var ikke voldelig ofte men hun kunne rope og skrike, og jeg var livredd for at hun skulle bli sint. Dette har formet meg langt inn i mitt voksne liv. Jeg er redd for at folk skal bli sinte på meg, at jeg skal gjøre noe feil. Er på mange måter selvutslettende og holder inne alle følelsene mine. Jeg fikk angstanfall av å krangle med mamma, jeg ville så gjerne at hun skulle forstå at hun ikke var en perfekt mor, men skulle aldri konfrontert henne. Det endte i nesten slosskamp og nå prøver jeg kutte all kontakt. Jeg er sikker på at hun heller ønsker jeg skal være død enn å vite at jeg potensielt kan fortelle de hun kjenner hvordan hun egentlig er...

Anonymkode: fbc44...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg fikk ofte ørefiker av mamma. Det kunne være ting jeg ikke forsto var feil. Feks en gang fant jeg et pornoblad, var kanskje 5-6 år og jeg sa jeg så et blad med masse nakne mennesker. Da slo mamma meg, selv om det strengt tatt burde være de voksne som passet på å skjule dette for meg.. Å slå meg gjorde meg bare forvirret, redd, skamfull og jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort. Mamma var ikke voldelig ofte men hun kunne rope og skrike, og jeg var livredd for at hun skulle bli sint. Dette har formet meg langt inn i mitt voksne liv. Jeg er redd for at folk skal bli sinte på meg, at jeg skal gjøre noe feil. Er på mange måter selvutslettende og holder inne alle følelsene mine. Jeg fikk angstanfall av å krangle med mamma, jeg ville så gjerne at hun skulle forstå at hun ikke var en perfekt mor, men skulle aldri konfrontert henne. Det endte i nesten slosskamp og nå prøver jeg kutte all kontakt. Jeg er sikker på at hun heller ønsker jeg skal være død enn å vite at jeg potensielt kan fortelle de hun kjenner hvordan hun egentlig er...

Anonymkode: fbc44...640

Samme her. Gikk i konstant frykt og ventet på sinne og vold, kroppen lever fortsatt i samme fryktmodus i dag. Er du også sånn at du holder tett og på sett og vis beskytter din mor mot at andre får vite?

Anonymkode: 54ed3...23a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det er forskjell på ris og vold. Jeg kunne få en dask på rumpa av mamma hvis jeg var for hyperaktiv (adhd) som barn, mens kjæresten hennes utøvde vold mot meg. Det er to helt forskjellige ting.

Anonymkode: d8c71...70d

Nei det er det ikke. Hadde noen andre enn ett barn vært mottager av denne «risen» ville man kaldt det hva det er, vold. Hvis din mann mot din vilje dro ned buksene på deg og slo deg på baken i mens du hylte og ropte, ville du også kalt det vold. 

Anonymkode: f9554...e3c

[AnonymBruker]

Mye vond lesing her.

Men det kunne vært verre enn å få en klaps tenker jeg?

Stakkars barn som voksne opp i tiden etter krigen feks. Der var det mange som hadde traumatiserte foreldre. Min mor vokste opp med vold og alkoholisme og fyll i hjemmet. Det er vel noen som har vokst opp med det som ble født på 80 og 90 tallet, men da hadde folk mindre økonomisk stress ihvertfall. Jeg er født på 80 tallet og selv om min mor var traumatisert og emosjonelt umoden og ikke hadde tilgang til all verdens kunnskap om pedagogikk, så slo hun meg aldri. Men dessverre så kan man jo gjøre andre ting som gjør at barn utvikler angst da. 

Anonymkode: 6e95f...5af

[Kaisada]

Altså jeg må si jeg blir så provosert over å lese «ja jeg ble klapset til, rist, slått el. MEN DET VAR VANLIG DA....» 

Uansett om DET VAR VANLIG DA, er det ikke noe mindre alvorlig, og kan etterlate store utviklingstraumer hos det sårbare barnet.  

80-tallets mangel på sensitive foreldre ser vi konsekvensene av idag.