Skilsmissegrunn at mannen har for mye ting og rot?

[AnonymBruker]

Jeg har på ingen måte støv på hjernen eller slikt, og tåler fint litt forbigående rot, men mannens rot er permanent. Han kjøper stadig tekniske ting han syns er spennende, men sjeldent/aldri bruker. Mye av dette er også veldig stort. Han har masse skrot fra barndommen Han aldri rydder vekk, og han blir sur hvis jeg prøver å kaste det. Han kjøper masse utstyr til en hobby han har planer om å starte med, men så blir det egentlig aldri noe, men han nekter å legge fra seg tanken. And the list goes on...

Dette har ført til at vi har esker eller gjenstander stående langs vegger og hjørner i stort sett alle rom i huset, bortsett fra badet. Vi har et oppbevaringsrom, men dette er selvfølgelig fullt. Jeg har bedt mannen om å sortere og kvitte seg med det han aldri bruker, men det skjer aldri. Han blir ordentlig sint hvis jeg antyder at jeg skal sortere og gi bort/kaste. Det kommer ikke på tale.

Dette har ført til at jeg hater huset vårt og syns det er stygt. I utgangspunktet var det drømmehuset. Han lovet å kvitte seg med masse før vi flyttet, men slik ble det selvfølgelig ikke, og han har enda flere ting nå.

Jeg har tatt opp hvor mye det plager meg og at jeg mistrives i huset, men han bryr seg null om estetisk inntrykk. Han er heller ikke opptatt av hva slags klær han går i f.eks.

Er jeg helt urimelig som vurderer å gå? Vi planlegger egentlig barn snart, men jeg syns dette er et rødt flagg. Er det jeg som overreagerer, eller sier dette mye negativt om han som person? 

Anonymkode: e08d8...e77

[AnonymBruker]

Har han adhd eller?

Anonymkode: 435dc...096

[Bombasi]

Ja, jeg synes du gjør rett i å gå. 

Jeg bodde sammen med det største rothodet du kan finne. Vi bodde samme i 10 år. Det var klær, sko, saker og ting overalt, og alt skulle hun ta vare på, mens det var null vilje til å bidra. Gruet meg til vi fikk besøk, og stresset veldig over at ting var så i uorden. Herregud så det plaget meg, mer enn jeg visste, selv om jeg var klar over det.

Da det ble slutt og jeg endelig fikk orden på huset, så kjente jeg skuldrene sank 2 hakk. En befrielse. Jeg kunne endelig puste med magen. Ryddig overalt, system på ting og rent ble det også. Et nytt hus, og en ny tilværelse. Slik JEG ønsker å ha det.

Ironisk nok den dagen vi bar tingene hennes ut, så bar jeg ut esker og søppelsekker jeg hadde båret inn for 10 år siden, som enda ikke var pakket ut. Dette bare stod i huset og tok opp plass overalt! 

Et reinspikket mareritt å leve i, nå når jeg tenker etter. Kan ikke tro at jeg holdt ut så lenge. 

Du bør seriøst gå. Iallfall ikke få barn med han enda. Av erfaring så vil det aldri bli bedre. Det er alltid du, den ryddige og ordentlige, som må bite rotet i deg. Ikke at han tar grep. Og du vil alltid være like plaget av det, om ikke mer med årene! 

Endret 29. april 2023 av Bombasi

[DMS]

Betre å gå no før det er barn involvert. 

[AnonymBruker]

Du bestemmer helt selv hva du anser som rimelig grunn for å dra. Men du bør hvert fall ikke prøve å få barn når dine tanker går mot å bryte opp. 

Anonymkode: 6c9ac...27d

[AnonymBruker]

Slik er mannen min også. Sparer på alt. Kjøper stadig ting han ikke trenger. Sier alltid "ja takk" til andres avlagte ting. Fyller sakte men sikkert opp over alt. Ingen estetisk sans. Jeg forsøker å begrense meg for at det ikke skal bli overfylt, det fører bare til at han fyller på enda mer... Jeg er dritt lei.

Anonymkode: 95f0e...c2e

[AprilLudgate]

Du må jo ikke finne på å få barn med ham.

Ungen vokser jo opp i skam i et hoardinghjem, det går bare ikke.

Fyren trenger utredning og hjelp, ikke unger. 

 

[AnonymBruker]

Når man har null barn trenger man kun å tenke på om man selv har det bra. Jeg hadde nok ikke taklet det.

Anonymkode: 01efa...5c7

[Isambard]

Ja, det er grunn til å gå, men jeg foreslår du sier at du vurderer å gå før du er så lei at du i realiteten har bestemt deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har på ingen måte støv på hjernen eller slikt, og tåler fint litt forbigående rot, men mannens rot er permanent. Han kjøper stadig tekniske ting han syns er spennende, men sjeldent/aldri bruker. Mye av dette er også veldig stort. Han har masse skrot fra barndommen Han aldri rydder vekk, og han blir sur hvis jeg prøver å kaste det. Han kjøper masse utstyr til en hobby han har planer om å starte med, men så blir det egentlig aldri noe, men han nekter å legge fra seg tanken. And the list goes on...

Dette har ført til at vi har esker eller gjenstander stående langs vegger og hjørner i stort sett alle rom i huset, bortsett fra badet. Vi har et oppbevaringsrom, men dette er selvfølgelig fullt. Jeg har bedt mannen om å sortere og kvitte seg med det han aldri bruker, men det skjer aldri. Han blir ordentlig sint hvis jeg antyder at jeg skal sortere og gi bort/kaste. Det kommer ikke på tale.

Dette har ført til at jeg hater huset vårt og syns det er stygt. I utgangspunktet var det drømmehuset. Han lovet å kvitte seg med masse før vi flyttet, men slik ble det selvfølgelig ikke, og han har enda flere ting nå.

Jeg har tatt opp hvor mye det plager meg og at jeg mistrives i huset, men han bryr seg null om estetisk inntrykk. Han er heller ikke opptatt av hva slags klær han går i f.eks.

Er jeg helt urimelig som vurderer å gå? Vi planlegger egentlig barn snart, men jeg syns dette er et rødt flagg. Er det jeg som overreagerer, eller sier dette mye negativt om han som person? 

Anonymkode: e08d8...e77

Virker som en samler. Noen vaner dør aldri. Bedre å gå nå som du har prøvd det fornuften sier: snakke om det.  Det blir ikke lettere med brudd når det er barn i bildet.  Dere er forskjellige, det er lov. Det er også lov å innse at dere ikke passer sammen og gi opp før det blir vanskeligere. 

Hvordan ser fremtiden ut (min teori): han fortsetter slik, og du irriterer deg mer og mer for hver dag. Det blir såpass verre med tiden at alt annet han gjør går deg på nervene fordi du innerst inne enda plages av rot og kaos  han har skapt. Det kommer seg til en dag hvor måten han spiser mat på og måten han puster på blir irriterende for deg. Du kommer til å gå rundt å være irritabel (og dermed stemplet som sur drittkjerring av han) og han kommer ikke til å innse at det er irritabilitet som bygget seg opp fordi du mistrives i ditt EGET HJEM. Han har like mye rett på det hjemmet som deg, men i et forhold så må man ha balanse. Han har ikke det tydeligvis. 

Videre blir irritasjonen såpass ille at du ikke kan takle samliv og nærhet med han. I hans hodet er du skyldig for at sexlivet har dødd. Han dummer seg ut og søker det et annet sted og blir utro. Familien blir ødelagt og du får skylda: du ga meg ikke sex.

 

Eller ikke. 

Anonymkode: bc1c5...ada

[AnonymBruker]

Jeg har det siste året vært samboer med min kjæreste som jeg har vært sammen med i mange år, men vi har særboere.

Han skal samle på alt mulig, men når jeg flyttet inn til han skulle han kvitte seg med alt og vi skulle ha fine nye møbler.

Han har klart å kvitte seg med 25% av alt rotet, og jeg har hele tiden tilbudt å hjelpe han ved å legge det ut på Finn, men det  sitter veldig langt inne for han å kvitte seg med ting.

Jeg tilbyr meg å lage annonser men jeg trenger jo opplysninger fra han om hva ting koster osv, med han utsetter det.

Jeg kommer nå til å flytte fra han, fordi jeg har ikke hatt besøk av noen venner det siste året, eller nesten ikke sett mitt voksne barn, og det holder jeg ikke ut.

Nå kjøper jeg meg en leilighet og prioriterer mitt eget liv.

Han får velge mellom skrotet sitt eller meg!

Anonymkode: 63078...337

[AnonymBruker]

Du har selv erfaring med at dette problemet øker. Helt klart god grunn til å ikke stifte familie med ham. 

Anonymkode: 6a05b...c8c

[AnonymBruker]

Bare tanken på å ha pappesker i stua permanent er utrolig rart for meg. I en overgangsperiode ok, men dette høres ikke slik ut. 

Dette er ingenting for et barn å leve i. 

Anonymkode: e2cc0...b28

[SPOCA]

Hvis du mener det er en gyldig grunn, så er det en gyldig grunn. Bare du kan vite hva som er en gyldig grunn. Da bør du ikke få barn med han.

Det sagt: når man samler på en slik måte som han gjør, kan det være uttrykk for noe. Jeg kjenner det igjen i klær. For min del kjøpte jeg mengder av klær fordi jeg kjøpte meg bort fra sorger og vonde tanker. Dvs: etter mange år i et voldelig ekteskap var dette min måte å finne en slags mening i livet. Akkurat som mat hadde vært før jeg gikk fra min eksmann (jeg har gått ned over 90 kg).

Uansett, det var ikke før jeg traff min nåværende samboer og forlovede at jeg klarte å gi slipp på klærne og ting. Jeg tror jeg kastet/gav bort nesten 400 bæreposer med klær da vi ble sammen i fjor. I tillegg til at jeg solgte rundt 300 plagg. Med andre ord: jeg hadde voldsomme mengder. Men da jeg traff samboeren min, fant jeg endelig roen og tryggheten jeg trengte. Samboer og jeg har snakket mye om det vanskelige jeg har opplevd, og litt etter litt er han med på å lege alle de sårene jeg har, samtidig som traumene blekner - litt etter litt.

Det trenger ikke å være noe, men kan det være det? Hvis du tar et sted tilbake: kan det være noe han har opplevd, noe han ikke forteller, noe vondt som han bærer på, som gjør at han oppfører seg sånn? Jeg tenker siden han blir sint og opprørt. Jeg ble også det, for jeg følte man tok seg til rette og ikke respekterte noe som betydde mye for meg. For klærne representerte ikke bare klær, men en måte for meg å komme meg gjennom en vond periode. Det lå en slags stolthet i det, og jeg følte andre tråkket på meg hvis man gjorde noe med det. Min samboer derimot dømte aldri, og nevnte aldri klærne mine med et ord, men skjønte nok at det var noe. Og da lurer jeg på: har du funnet roten til hvorfor din mann oppfører seg som han gjør? Hva med å ta en prat med han på en ikke anklagende måte, og prøve en annen måte å nå inn? Jeg tenker: hvis du fremdeles elsker ham og ønsker å redde forholdet, hva med heller en annen taktikk, som kanskje fungerer bedre?

Jeg vet ikke, men det er kanskje verdt å prøve i stedet for ingenting.  

Endret 29. april 2023 av SPOCA