Hvordan få han til å forstå? Sykemeldt, har det ikke så greit

[AnonymBruker]

Ingen barn, begge i 30 årene. 

Av ulike grunner er jeg for tiden sykemeldt. Først 100% sykemeldt, prøvde en periode med 60% sykemeldt, men er nå 80% sykemeldt. Lege er veldig obs på å gå rolig frem. Har også 'rask psykisk helsehjelp' fra kommunen. 

Har mye tankekaos og har det veldig vanskelig for tiden. 

Jeg vet at jeg bør trene, gå tur, gjøre husarbeid, være sosial osv. Men det er ikke så lett. Det er vanskelig, og noen ganger blir jeg så stressa at jeg bare gråter. Det er første gang jeg fått en slik knekk, så jeg leser mye og føler jeg vet hva jeg bør gjøre, men det er ikke så lett å bare gjøre det.

Han har vært deprimert tidligere, men iflg han er det 'bare å gjøre det'. Altså at man må tvinge seg selv. Og det er jeg enig i, men jeg kommer aldri dit at jeg kan tvinge meg selv. Fordi han prøver å presse meg. Eller han mener selv at han prøver å motivere meg. Når jeg ber han slutte, blir han sur og sier at han ikke kan gjøre noe riktig. Han skal slutte å snakke med meg. 

Det er daglig spørsmål og skyldfølelse fra han om hva jeg har gjort i dag. Masse forslag om hva jeg skal gjøre. Og spørsmål om vi skal gå tur sammen, skal vi vaske litt, skal vi besøke den, osv. Og jeg blir sprø. Jeg føler konstant mas. Forsøker å si det til han men han blir sur og ufin. 

Jeg våknet i dag, satte meg i sofaen og så litt på tv. Etter ca 30 min kom han, satte seg ned ved siden av meg og spurte hva vi skulle gjøre i dag, hva jeg hadde lyst å finne på. Han tenkte litt på å besøke foreldrene, samtidig burde vi fått vasket litt ute, han lurte også på å smøre syklene og finne frem gressklipperen. Kanskje vi også burde luke litt og bruke tid ute. Samtidig måtte vi brette noe klær og ta ir av oppvaskmaskinen. Jeg prøver å stoppe han og ber han roe ned med han 'forteller bare hva han tenkte'. Jeg sier jeg bare vil se ferdig episoden min. Han fortsetter med at han nå tar hensyn til meg denne gangen. Tidligere har han durt på, men nå inviterte han til en samtale og spurte om mine forventninger. 

Og det har han så rett i, egentlig. Men der blir litt mye. Hode mitt klarer ikke å tenke, og hvis jeg sier vet ikke til han så blir han også sur. Vet ikke eller usikker er uavklart. Vi må liksom legge en slagplan. 

De siste månedene har jeg nok svart vet ikke oftere enn før, og orker ikke å ta de helt store forklaringene. Men jeg bare orker ikke. 

Jeg føler meg kvalt. Kontant mas. Hvorfor kan han ikke gi meg litt mer slakk nå når jeg er sykemeldt? Det er jo en grunn til det. 

Men jeg blir jo ikke frisk av å bare ligge på sofaen sier han. Det stemmer jo. Men jo mer han maser og prøver å presse meg til å gå en tur eller gjøre noe, jo mer vil jeg ligge på sofaen. Han forstår ikke det. For å bli frisk må man gjøre noe, da må man tvinge seg ut. Gjør det sier han. Er bare å gjøre det. 

Akkurat som om det er så lett.... 

Jeg opplever ikke å få forståelse. Og jeg blir mer og mer syk, vondt i hode, anspent, lei, sliten og kaputt av alle hans planer, tanker, gjøremål osv. 

Jeg vil bare rulle meg under pledd eller dyna og bli. Pakke meg inn, bekyttet, mykt og varmt. Deilig. Jeg vet jeg må gjøre noe, men jeg må medvirke. Ikke han. 

Uansett hvordan jeg forklarer det til han så virker det ikke. Jeg klarer ikke å gjøre meg forstått. Er jeg virkelig så håpløs? Er jeg så lat? Er min situasjon så ulik? 

Har noen noen god måte å forklare til han på? En artikkel eller forskning på hva som er best. Jeg savner å bo alene nå. Være i fred. Ingen mas. Å bare kunne gjøre det jeg klarer også kan det være godt nok. 

For selv om jeg var på trening 3 ganger i uken før påska. Jeg var på tur hver dag, bare 20-30 min altså. Så gikk det to dager uten noe. Og da fikk jeg en kommentar på om jeg ikke burde gjøre noe. Så selv når jeg gjør noe så fokuserer han kun på det negative og drar meg ned. 

Han heier ikke på meg. Han bare poengterer alt jeg ikke strekker til med. 

Jeg trenger noen som heier på meg. Som synes det er topp om jeg klarte å gå en tur. Og om jeg ikke gjør noe en dag så må det være greit nok. Og istedet for å poengtere hva jeg ikke gjorde, så trenger jeg noen som ikke spør om jeg har gjort noe. Da blir man bare påminnet om hva man ikke gjorde. Er det urimelig??

Hvis jeg sier åh. Jeg fikk ikke gått den turen i dag. Så trenger jeg ikke en som sier det var dumt. Jeg trenger en som sier ja, men da trengte du kanskje en dag uten noe, det er en dag i morgen osv. Det trenger jeg. Er det så mye å be om? 

Også en som for en periode kunne ha akseptert at han gjorde mer enn meg. Akkurat nå. At jeg kan sove mens han bretter klær. At jeg kan se på tv mens han støvsuger. Altså at det kan forventes litt mindre av meg en periode, til jeg er på bena igjen. Sier ikke at jeg ikke skal gjøre noe. Men ikke 50/50 kanskje. Ikke nå. Er det for mye ? Er jeg urimelig? 

Hvordan kan jeg få han til å forstå? Hvordan kan jeg mer tydelig fortelle han hva jeg trenger?

Anonymkode: 3bac7...019

[Virrevirrevapp]

Si rett ut til ham at du treffer ros mer enn kjeft, og at det hjelper om han gjør 70 % av husarbeidet.

[AnonymBruker]

Det er best for deg å være singel nå så du bare har deg selv å ta hensyn til

Anonymkode: 93c7e...0d9

[AnonymBruker]

Du er deprimert og nå er det depresjonen som prater. Han gjør så godt han kan. 

Jeg har bipolar sykdom og har hatt tøffe depresjoner flere ganger. Alle gangene har jeg følt meg trengt opp i et hjørne av mannen min. Men slik ville det ha føltes samme hva han gjorde. 

Å legge seg til å sove eller se TV gir ikke bedre psykisk helse, du må gjøre så godt kan. 

Det er tøft å være pårørende. Husk det. 

Anonymkode: 33707...5db