Alene med tvillinger - utfordrende å gjennomføre tydelige grenser

[AnonymBruker]

De er litt over 3 år. For det meste går det greit, men synes det er utfordrende om begge slår seg vrang samtidig. 

Om man har 1 barn ville det vel fungert med siste sjanse ellers blir du bært o.l...men med 2 kan jeg bære en til badet for kveldsstell, så om jeg går for å hente den andre vil den første ha stukket av. Snakker om hva vi skal i forveien, planlegger hva som skal skje etter kveldsmaten men det hjelper egentlig ikke. 

Dette gjør at jeg føler at jeg feiler, om de bare hadde hørt etter, kunne vi fått mye mer ut av dagene våre. 

Har prøvd å gå turer til spennende plasser i helgene, men om en slår seg vrang og nekter å gå og den andre vil gå alene og løpe i forveien blir det utrygt. 

Er lei av å forhandle med de for å bevare husfreden/få gjennomført, så har noen tips? Har søkt råd på helsestasjon men de mener det er en fase og at jeg håndterer det på en god måte. 

Skulle gjerne hatt mer tid alene med de, en og en, men da broren min og besteforeldre jobber er det vanskelig å få til noe. 

Noen tips? Er så lei av å gå glipp av alt vi kunne gjort om de bare hadde hørt etter (lekeland, gå i butikken uten å ha begge i handlevogna, reist med tog til farfar osv). 

Anonymkode: 6bb46...253

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de begynner å bli så store at de nok har en begynnende konsekvens forståelse, og at det derfor er på tide å forvente litt mer av dem.

Lag en visuell plan for det som skal skje ved f.eks kveldsstell (med bilder), og si at hvis de gjør det de skal innen en gitt tid så rekker dere å lese bok før leggetid. Gi dem en påminnelse når halve tiden har gått, men ellers unngå å mase og la dem ta ansvar selv. Hvis tiden er der uten at det har skjedd noe, tar du kveldsstellet på et og et barn, og det blir ikke bok.

På morgenen ser dere ut av vinduet sammen, og de er med på å finne klær som passer til været. Den som ikke kommer og setter seg når det er frokost, går glipp av den. 

Den som ikke går pent ved siden av mamma på butikken, må sitte oppi vogna. Når dere er på tur, øv på at barna må stoppe ved neste lyktstolpe etc. Øv på trygge steder først. Når den tilliten bygges opp, blir det mindre kaos når barna ikke vil det samme. Hvis barnet løper for langt, er det nødt til å holde i hånden/vogna. Hvis barnet derimot ikke vil gå, tar du det bestemt i hånden med deg. Skulle begge slå seg vrang, ta dem en i hver hånd i stedet for å bære.

Det må altså lønne seg å høre etter. Større tillit -> mer frihet. Og konsekvenser når de ikke hører etter. Og ikke tenk at du alltid må ta begge på en gang. Noen ganger er det best å ta et barn av gangen.

Anonymkode: dbdcb...d2b

[AnonymBruker]

Dette er nok noe alle med mer enn ett barn sliter med, enten de er tvillinger eller ei. 

Jeg har tre år mellom mine, men dette er likevel en utfordring. 

Jeg prøver å ikke låse meg i hvordan ting skal bli. 

Som med kveldsstell: tennene SKAL pusses, akkurat det er udiskutabelt. Men de MÅ ikke bli pusset på badet. De kan pusses på kjøkkenet, på soverommet i sengen, osv. 

Og jeg går ikke farlige steder alene med begge to, fordi jeg VET at det nærmeste garantert skjer at en løper ene veien og andre legger seg ned og hyler og må bæres. Begrensende? Jepp.. 

Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å bruke logiske konsekvenser. Som i at om vi bruker for lang tid på kveldsstell, blir det ikke tid til å lese bok før legging. Det synes de er kjipt. Derfor hjelper det å minne på at "om vi er rask med stellet nå, så rekker vi å lese bok". Og å være konsekvent med at "nå tok det så lang tid på badet at det ikke blir noe tid til å lese bok. Om du vil lese bok før legging, så må vi bruke kortere tid på badet neste gang". 

 

Anonymkode: e8a2c...5c4

[AnonymBruker]

Jeg har ikke tvillinger, men har vært 100% alene med tre barn siden yngste var 2. Det er 2.5 og 3 år mellom dem. Barn er selvsagt forskjellige, men jeg tror uansett det blir lettest hvis man er bevisste på enkelte ting helt fra starten. Å ta inn igjen senere er vanskelig, særlig når man har flere enn én... Først er det rutiner på faste ting, som f.eks legging, tannpuss, måltider osv. Så er det å være konsekvent og ikke forhandle på de tingene du synes er viktig. Nei er nei. Man tåler litt hyl og skrik.  Være i forkant ved skifte av aktivitet eller når man skal reise/rekke noe: "Når jeg har skiftet, skal vi dra".. Skape fellesskap og gode stunder og noen krav: " Det er så fint vær. Når vi har ryddet opp alle lekene, så går vi jammen og kjøper oss en is. Du kan få velge hvilken pinneis du vil ha. Jeg gleder meg!" Jeg er pedagog, og ser daglig resultatet av alle som forhandler med barna sine og ikke tør å sette tydelige grenser. De skal ikke bli særlig gamle før man mister kontrollen helt. For ikke å snakke om alle trådene her som vitner om hvor håpløst dette blir når de kommer opp i skolealder.. Selvfølgelig har jeg hatt mange kamper her hjemme også. Barn er ikke roboter, de tester og leter etter grenser. Man må bare stå i det noen år, og trøst deg med at svært få slipper unna. Når hs sier du takler det fint, så må du tro på det🙂 Jeg fikk forresten et råd ang legging på hs selv, da eldste var liten. Det var å ikke spørre "Skal vi/vil du legge deg nå?" Hva gjør du når svaret er nei? Istedet si "Nå er det leggetid. Skal jeg bære deg til senga, eller vil du gå selv?" Jeg fikk en ny unge ved leggetid😄 

Anonymkode: c4752...958

[AnonymBruker]

et tips, følg Vegard-Andre Eines som pedledern på instagram for litt tips og triks til å nå frem til barn i den alderen.. KAnskej det kan hjelpe.. 

Anonymkode: c30b2...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg har ikke tvillinger, men har vært 100% alene med tre barn siden yngste var 2. Det er 2.5 og 3 år mellom dem. Barn er selvsagt forskjellige, men jeg tror uansett det blir lettest hvis man er bevisste på enkelte ting helt fra starten. Å ta inn igjen senere er vanskelig, særlig når man har flere enn én... Først er det rutiner på faste ting, som f.eks legging, tannpuss, måltider osv. Så er det å være konsekvent og ikke forhandle på de tingene du synes er viktig. Nei er nei. Man tåler litt hyl og skrik.  Være i forkant ved skifte av aktivitet eller når man skal reise/rekke noe: "Når jeg har skiftet, skal vi dra".. Skape fellesskap og gode stunder og noen krav: " Det er så fint vær. Når vi har ryddet opp alle lekene, så går vi jammen og kjøper oss en is. Du kan få velge hvilken pinneis du vil ha. Jeg gleder meg!" Jeg er pedagog, og ser daglig resultatet av alle som forhandler med barna sine og ikke tør å sette tydelige grenser. De skal ikke bli særlig gamle før man mister kontrollen helt. For ikke å snakke om alle trådene her som vitner om hvor håpløst dette blir når de kommer opp i skolealder.. Selvfølgelig har jeg hatt mange kamper her hjemme også. Barn er ikke roboter, de tester og leter etter grenser. Man må bare stå i det noen år, og trøst deg med at svært få slipper unna. Når hs sier du takler det fint, så må du tro på det🙂 Jeg fikk forresten et råd ang legging på hs selv, da eldste var liten. Det var å ikke spørre "Skal vi/vil du legge deg nå?" Hva gjør du når svaret er nei? Istedet si "Nå er det leggetid. Skal jeg bære deg til senga, eller vil du gå selv?" Jeg fikk en ny unge ved leggetid😄 

Anonymkode: c4752...958

Dette er generelt: Ikke spør om ting som egentlig ikke er et spørsmål. Som i, om det er noe som skal gjøres, så informer om det, ikke spør om dere skal gjøre det - for det SKAL dere jo. Som i "Nå er det tannpussetid", ikke "skal vi pusse tennene?". Så kan man følge opp med å gi ungen noen valg, som de kan får bestemme, for å gi dem en følelse av å også ha litt kontroll og bestemmelsesrett i eget liv, som du gjorde i sitatet. "Skal vi pusse på badet eller kjøkkenet", "Vil du pusse før eller etter du har tatt på pysj"; osv.

 

Anonymkode: e8a2c...5c4

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært for å belønne god adferd, så jeg synes nesten det gjorde det lettere da vi fikk tvillinger. Det ble liksom ikke nødvendig å kjefte eller korrigere stort, for de fikk med seg skryt og belønning den som hørte fikk. Mine er på samme nivå for hva man kan forvente, så da ble det like forventninger til dem samtidig. Noe som gjorde at de oppførte seg veldig fint begge to. Det er faktisk større utfordring med lillebror.  Der kan jeg jo ikke ha samme forventninger som til storesøsken. 

Anonymkode: d156d...47e