Samboeren tåler ingenting

[AnonymBruker]

Må bare få det ut, for jeg må vite om noen har lignende samboere, evt kan gi noen råd. Samboeren min er 32 år, men jeg føler han er så «sart», og tåler så lite. Jeg lurer på om det er en type hypokondri… F.eks. kan han dunke hodet litt i noe, få vondt i hodet, og så gå rett til å tenke at «nå har jeg hjernerystelse». Og da vil han på legevakten. Jeg er vokst opp med å tåle litt, at man ser an hvordan det går, og ikke klage så mye. Men han er fæl på å klage for småting, blir fort irritert når han har litt uflaks eller ting ikke går hans vei, og da kan være helt sikker på at det bare er han som er uheldig, det er bare han sånne ting skjer med. Han er rett og slett veldig dårlig til å takle motgang av noen form, og det sliter jeg med å akseptere. Det blir fort veldig fokus på han, hvordan han har det, at det er så synd på han osv. Og jeg må trøste og hjelpe, men føler mest for å si «jammen herregud da, bare skjerp deg!». Har aldri sagt noe sånn, men jeg kjenner jeg blir oppgitt. 
 

Noen som kjenner seg igjen? Finnes det noen råd? Jeg synes det begynner å bli skikkelig usexy, er som å være rundt et barn iblant….

Anonymkode: bd604...976

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

«jammen herregud da, bare skjerp deg!»

Rådet skrev du selv. Akkurat dette ☝️ bør du si. Hver gang. Du må for all del ikke dulle med han, for det er akkurat det han ønsker. Og duller du, så blir det bare verre. Og ja, det er barnslig og usexy, så du har fullstendig lov å føle på at forholdet mellom dere ikke er særlig tiltrekkende og riktig. Og det er lov å bryte opp hvis du ikke gidder dette mer.

[AnonymBruker]

Han er voksen og du kan be han skjerpe seg, forklare at hans reksjoner og handlinger ikke er normalt for et voksent menneske.

Fikk han lite oppmerksomhet som barn?

Anonymkode: 7c42c...394

[ruffen29]

Sarte pusekatter av noen menn er bare så turn-off som det kan bli. Gi han tydelig beskjed om at du forventer at han oppfører seg mer maskulint og at du er ikke moren hans. 

[AnonymBruker]

Haha 😅 Nei heldigvis ikke erfaring med sånne personer. Guuud som det hadde irritert meg. Be han begynne i kognitiv terapi og begynne å se det positive i ting og ikke det negative og krisemaskimere alt til at det er synd på han for småting 

Anonymkode: 9a109...d2a

[AnonymBruker]

Hadde en type i ungdommen. Han hadde nesten ikke stemme, stakkars; "Jeg har så vondt i halsen, tror det er halsbetennelse". Jeg sa at det ble sikkert bra hvis han sluttet å røyke. 5 minutter senere hadde han fått tilbake stemmen sin. Helt til han ringte moren sin for å få sympati. Da var stemmen borte igjen 🙄 Han ville også nekte meg å åpne bilvinduet når han røykte. "Får så vondt i halsen". Da rullet jeg vinduet enda mer ned. Er allergisk mot sutring.

Hadde brydd meg hvis han var syk på ordentlig, altså. Merket ihvertfall at han etterhvert sluttet å klage på vondter til meg. Men var dødssyk når moren var i nærheten. "Stakkar duttebassen min"

Anonymkode: 0a609...3e9

[Gjest Refreng]

Oppmerksomhetsbehov? Kanskje når han var barn så fikk han mest og best omsorg og oppmerksomhet når han skadet seg eller fikk vondt? En del av han søker derfor den samme omsorgen fra deg ved å overdrive egne plager. Han er vant til at da kommer noen og trøster og er omsorgsfull.

Guttebarn får noen ganger mindre sympati fra foreldre, fordi foreldre ubevisst tenker at gutter tåler mer og er mer røffe. Det kan noen ganger gi litt problemer når de blir voksne. Om han fikk lite sympati på sine emosjonelle problemer, men fikk sympati når han ble fysisk skadet, så kan det muligens sitte i

Gjør han de tingene mer i perioder der han er stresset i livet? Eller har det vært akkurat like voldsomt hele tiden?

Endret 28. april 2023 av Refreng

[frøkna]

Dette er et eksempel på et personlighetstrekk og dermed lite å gjøre noe med. Han er 32, altså er personligheten hans stort sett ferdig formet. Jeg kan dessverre kjenne igjen litt, og det er kjempevanskelig å leve med en person som er sånn.

[AnonymBruker]

Min har også litt slike tendenser, jeg bare dysser det ned så gir han seg fort når han forstår at det ikke er noen medfølelse å hente. Lyst til å si at han må ta på seg «big boy pants» og at det er skikkelig usexy men jeg får meg ikke til det! Når jeg er ekte syk og har operert f.eks derimot er det ikke så farlig og han løfter ikke en lillefinger for å hjelpe ved å ta på seg mer av husarbeidet, ta vare på meg etc. Lurer på om dette er en mannegreie, å ikke eie empati? 

Anonymkode: 6fffb...550

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp motsatt av ham. Vi barn skulle tåle alt. Da jeg slo hodet hardt mot isen om vinteren tilkalte vi ikke en gang voksne, langt mindre dro på legevakta med det. Bare levde videre. Ganske sikker på at jeg fikk en hjernerystelse som aldri ble behandlet. 

Det er ganske vanlig at folk ikke tar mulige hodeskader seriøst, selv om potensialet for langvarig skade er mye, mye større enn om man skader huden og blør. Det er jo derfor man leser om på nyhetene at folk bare faller om.

Han er kanskje litt sutrete, men vokt deg for det motsatte også. Det er ikke bra å tåle alt.

Anonymkode: 09ce0...84d

[AnonymBruker]

Det er kanskje ikke så lurt for menn å bli mer følsomme og dele tankene sine slik feministene krever når det ender med turn off fra kvinnens side. Ikke rart mange menn holder alt inne. Det er sikrest

Anonymkode: ba9dd...ae7

[AnonymBruker]

Han er bortskjemt og manipulerer

Anonymkode: c00a0...1c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er kanskje ikke så lurt for menn å bli mer følsomme og dele tankene sine slik feministene krever når det ender med turn off fra kvinnens side. Ikke rart mange menn holder alt inne. Det er sikrest

Anonymkode: ba9dd...ae7

Problemet kommer når menn BARE deler tankene sine med dama, og ikke med venner, familie etc. Det blir veldig voldsomt å være den første som får høre om alt. Kvinner "trener" på forhold med sine vennerelasjoner, og menn gjør ofte ikke det samme. 

Anonymkode: 09ce0...84d

[AnonymBruker]

Neste gang han slår seg/er syk så la han dra til lege. Skulle tro han etterhvert vil lære seg hva som er alvorlig og ikke

Anonymkode: 0b8e8...f60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Han er bortskjemt og manipulerer

Anonymkode: c00a0...1c0

Kvinneguiden i et nøtteskall.

Anonymkode: f4bdc...25c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.4.2023 den 22.57):

Må bare få det ut, for jeg må vite om noen har lignende samboere, evt kan gi noen råd. Samboeren min er 32 år, men jeg føler han er så «sart», og tåler så lite. Jeg lurer på om det er en type hypokondri… F.eks. kan han dunke hodet litt i noe, få vondt i hodet, og så gå rett til å tenke at «nå har jeg hjernerystelse». Og da vil han på legevakten. Jeg er vokst opp med å tåle litt, at man ser an hvordan det går, og ikke klage så mye. Men han er fæl på å klage for småting, blir fort irritert når han har litt uflaks eller ting ikke går hans vei, og da kan være helt sikker på at det bare er han som er uheldig, det er bare han sånne ting skjer med. Han er rett og slett veldig dårlig til å takle motgang av noen form, og det sliter jeg med å akseptere. Det blir fort veldig fokus på han, hvordan han har det, at det er så synd på han osv. Og jeg må trøste og hjelpe, men føler mest for å si «jammen herregud da, bare skjerp deg!». Har aldri sagt noe sånn, men jeg kjenner jeg blir oppgitt. 
 

Noen som kjenner seg igjen? Finnes det noen råd? Jeg synes det begynner å bli skikkelig usexy, er som å være rundt et barn iblant….

Anonymkode: bd604...976

Du får si det til han. Spør om han tåler lite, eller har lav smerteterskel. Si at det er slitsomt. 

Anonymkode: 1f647...f04

[AnonymBruker]

Sykelig oppmerskomsyk personlighet. Ikke gi han det han ønsker så vil dette ta slutt. Men trolig er ikke han egnet til et sunt forhold.

Anonymkode: f88d6...baa