Tenårings dattra mi er ute av kontroll

[AnonymBruker]

Hun har nettopp blitt 13, i går faktisk. Er tidlig ute for alderen og har vært hormonell en stund for å si det sånn ... Hun har alltid vært smart og rapp i kjeften, men også tolket som mange som frekk. Hun er litt sånn som er på grensen til boss/bitchy på skolen. 

I det siste har hun virkelig tøyet grensene for hvordan hun snakker her hjemme.

Mye banning. Rakker ned på meg og sier at jeg er dum i hodet og vet ingenting osv. At familien ikke liker meg. Og dessverre er det sånn at faren min alltid har snakket veldig kritisk og ned til meg, også foran barna mine. Dattra mi kan snakke veldig forferdelig til brødrene sine og, spesielt han som er to år eldre. Han er sent ute og hun tråkker han ned fordi han er bla lavere enn henne.

Jeg holder på å klikke!!! Jeg takler ikke å finne meg i å bli snakka til sånn av en frekk unge! Jeg elsker henne men oh my days jeg holder på å eksplodere på henne 😬 virker som hun har null respekt for meg. Jeg har oppdratt barna mine til å respektere eldre og å oppføre seg fint.

Er det her bare normal tenårings oppførsel? Hvor kan man eventuelt søke hjelp? Hun har snakket litt med helsesøster på skolen og det er bra. Jeg har tatt fra henne telefon og skjerm nå fordi hun ofte blir verre jo mer hun er på de. 

Jeg har ingen gode eksempler jeg kan bruke fra egen barndom heller fordi jeg ikke ble passet på selv, eller bare fikk juling og hadde vanskelig oppvekst 😅 

Anonymkode: 7f056...337

[AprilLudgate]

Hm….

Jeg hadde gitt noe slækk, men dette her for meg er «snakke sammen med terapeut/familierådgiver» mat.

Hun må lære seg forskjellen på litt rappkjefta og regelrett mobbende og stygg/skadelig atferd.

Og hun må lære seg at dersom hun har tenkt å beholde en eneste venn og relasjon så kan hun ikke brenne ned alle broer med full fyr.

Greit med hormoner, men jekk ned 10 hakk. 
 

Så ville jeg vært ærlig:

»Du gjentar samme ord som du har hørt min far si til sine barn. Vær klar over at han banket livskiten ut av oss/meg (beskriv gjerne 1-2 ting han kunne gjøre). Jeg ønsker aldri bruke vold mot egne barn.
 

Men om du synes hans meninger er så kule, så kan du for all del prøve å snakke til ham slik du snakker til meg og søsknene dine. 

Han er en voldsutøver, og ikke noen man ønsker ta etter. Og jeg lover deg at du langt heller sitter døgnet rundt med mora di enn den mannen det du gjentar nedsettende ord fra. Det er ikke deres feil at han lærte bort å snakke slik til andre mennesker, men du er voksen nok til å forstå at det der er et trakasserende språk. Så prøv å telle til ti neste gang». 

Endret 27. april 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Her på må du sette grenser. Jeg var en sånn som dattera di som tøyde grensene. Jeg snakket ikke stygt mot foreldrene mine, men jeg var mye ute, brøt alle regler de satte osv. Men det var ingen konsekvenser, det var ingen faktiske grenser. Det førte til at jeg gjorde mye jeg angrer på i dag. 

Det å vokse opp og ha klart for seg hvor grenene går er faktisk veldig viktig. Det er også veldig viktig å forstå at handlingene dine kan få konsekvenser langt frem i tid. 

Anonymkode: 135b0...aa4

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (7 minutter siden):

Hm….

Jeg hadde gitt noe slækk, men dette her for meg er «snakke sammen med terapeut/familierådgiver» mat.

Hun må lære seg forskjellen på litt rappkjefta og regelrett mobbende og stygg/skadelig atferd.

Og hun må lære seg at dersom hun har tenkt å beholde en eneste venn og relasjon så kan hun ikke brenne ned alle broer med full fyr.

Greit med hormoner, men jekk ned 10 hakk. 

Ja jeg kunne tenkt meg å gå i familieterapi faktisk. Og kutte ut øvrig familie som snakker stygt om meg forann henne, iallefall minimere tiden hun bruker med dem... Hun kan liksom stå å prate høyt med vilje og mase når de andre barna i huset sover og er liksom hensynsløs for å være slem.

Ts

Anonymkode: 7f056...337

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her på må du sette grenser. Jeg var en sånn som dattera di som tøyde grensene. Jeg snakket ikke stygt mot foreldrene mine, men jeg var mye ute, brøt alle regler de satte osv. Men det var ingen konsekvenser, det var ingen faktiske grenser. Det førte til at jeg gjorde mye jeg angrer på i dag. 

Det å vokse opp og ha klart for seg hvor grenene går er faktisk veldig viktig. Det er også veldig viktig å forstå at handlingene dine kan få konsekvenser langt frem i tid. 

Anonymkode: 135b0...aa4

Jeg føler bare at jeg er dårlig på å sette ord på sånt. Jeg var håpløs tenåring uten grenser selv så skjønner veldig godt hva du mener ... Desverre liker besteforeldrene her og fortelle henne det hvis jeg prøver å irettesette henne sånn hun kan avvise det jeg sier fordi jeg var sånn selv som barn...det er så frustrerende!!! Jeg snakker såklart tilbake til henne og forklarer at jeg ikke tolererer sånn oppførsel, men da står hun opp i trynet mitt og skal trykke på alle knappene !! 😩😩

Anonymkode: 7f056...337

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler bare at jeg er dårlig på å sette ord på sånt. Jeg var håpløs tenåring uten grenser selv så skjønner veldig godt hva du mener ... Desverre liker besteforeldrene her og fortelle henne det hvis jeg prøver å irettesette henne sånn hun kan avvise det jeg sier fordi jeg var sånn selv som barn...det er så frustrerende!!! Jeg snakker såklart tilbake til henne og forklarer at jeg ikke tolererer sånn oppførsel, men da står hun opp i trynet mitt og skal trykke på alle knappene !! 😩😩

Anonymkode: 7f056...337

Kanskje du skal ta en prat med besteforeldrene, og si at den oppdragelsen DE HADDE faktisk ikke var den bete, og nå vil du gjøre det på din måte og da trenger du deres støtte? Jeg tror mange gamlinger forstår at joda, det gikk bra, men det kunne kanskje vært løst på en bedre måte..

Jeg bare tenker tilbake til meg selv, og det å forstå at det du gjør nå kan få konsekvenser resten av livet. Og det gjelder ikke bare inn reiseforbud for USA (som var det vi hele tide fikk presentert), men også hvordan du snakket til mammaen din - var du frekk og stygg er det noe du må bære med deg resten av livet at du var. Og er det noe hun ønsker? Trolig ikke. 

Anonymkode: 135b0...aa4

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja jeg kunne tenkt meg å gå i familieterapi faktisk. Og kutte ut øvrig familie som snakker stygt om meg forann henne, iallefall minimere tiden hun bruker med dem... Hun kan liksom stå å prate høyt med vilje og mase når de andre barna i huset sover og er liksom hensynsløs for å være slem.

Ts

Anonymkode: 7f056...337

En viktig ting er nok at hun ikke bare får kjeft og irettesettes - da eskalerer jo atferden.

Hun trenger nok å få veiledning til å roe ned, lære seg å reflektere litt over «hva ønsker jeg formidle sånn egentlig».

Så en samtale hos terapeut kan jo være å øve på kommunikasjon sammen. At ikke bare hun er det «sorte fåret», men at terapeuten liksom gir dere begge tips.

For det er jo sikkert noe du og kan endre, og for å ikke ødelegge selvbildet hennes så kan du gjerne stille med en liste over ting du tror du og kan øve mer på.

La oss si «jeg kan være stressa i situasjon X og Y, da kan jeg svare slik og sånn. Skjønner jo det er irriterende/frustrerende».

»Jeg strever med PMS, så jeg merker st jeg er særlig irritabel/utålmodig/sur slik og sånn. Merker det ikke selv med en gang». 
 

Og så er det viktig å få frem ting du skulle ønske dere gjorde MER av, og at målet er å lære en bedre måte å kommunisere på.

Ikke at hun alene skal bli en annen person eller forandre seg - men dere skal øve på å snakke sammen på en mer OK måte. 

 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg føler bare at jeg er dårlig på å sette ord på sånt. Jeg var håpløs tenåring uten grenser selv så skjønner veldig godt hva du mener ... Desverre liker besteforeldrene her og fortelle henne det hvis jeg prøver å irettesette henne sånn hun kan avvise det jeg sier fordi jeg var sånn selv som barn...det er så frustrerende!!! Jeg snakker såklart tilbake til henne og forklarer at jeg ikke tolererer sånn oppførsel, men da står hun opp i trynet mitt og skal trykke på alle knappene !! 😩😩

Anonymkode: 7f056...337

Når hun står oppi ansiktet ditt forlater du rommet konsekvent.

Og når hun sier «du var sånn selv», så er jo et helt fair svar: «Ja, og jeg ble utsatt for vold som respons. Jeg ønsker ikke gjenta noe som helst fra min oppvekst, det ønsker ikke du heller». 
 

Gi henne alltid en sjanse til å si nøytralt hva hun vil si. Er hun direkte ufin må du gå en annen plass.

 

Men apropos at dere begge var utpreget grenseløse…..tenker du det kan bunne i noe annet enn frekk i kjeften? 

[AnonymBruker]

Har du dpurt om noe plager henne? Det kunne jeg ønske mine foreldre gjorde istedenfor å bare si jeg var vanskelig 

Anonymkode: 6f534...7da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du dpurt om noe plager henne? Det kunne jeg ønske mine foreldre gjorde istedenfor å bare si jeg var vanskelig 

Anonymkode: 6f534...7da

Ja, ofte! Sier ofte at hun kan fortelle meg hva som helst. Jeg holder igjen det jeg egentlig vil si når hun er sånn og, og heller bare sier at jeg ikke aksepterer det hun driver med. ikke perfekt hver gang selvfølgelig og jeg har jo blitt sint flere ganger , men prøver alltid roe det ned og hente oss inn igjen etterpå.

Anonymkode: 7f056...337

[AnonymBruker]

Var i lignende situasjon med mitt barn da hun var i den alderen, 13-15 år (hun er 17 nå) var den verste tiden. Roet seg når hun ble ferdig med ungdomsskolen. Men jeg prøvde snakke med henne på rolig måte, ikke ta til meg alt hun sa, noe som egentlig ikke funka. Det som funka var at jeg en dag fikk nok å begynte gråte, da ble hun nok litt tatt på sengen, og fikk dårlig samvittighet fordi hun fikk sin egen mor til å gråte. Etter den hendelsen så endret atferden seg en god del, men var fremdeles hendelser inni mellom, men da kunne jeg snakke med henne når hun roet seg og hun forklarte meg hva som gjorde hun ble så sint eller irritert. Ofte var det verst når hun var mye på sosiale media, eller hvis det var noe drama på skolen. Eller hvis hun hadde vært mye med venner..

Anonymkode: dc610...8ee

[AnonymBruker]

Dette kan vi takke de som forbød å ta barn som er utfordrende. Barn tåler at foreldre slår hånda i bordet og sier nok er nok. De tåler å få skarp irettesettelse og høynet stemmebruk.

Barn dilles og dalles med så voldsomt at de ender opp som tenåringer som ikke klarer fungere i samfunnet. De er overbeskytte samme hva de sier og gjør.:

Barn har godt av regler og konsekvenser når de bryter regler. Det er sånn det fungerer i samfunnet som feks skole, jobb.

Hadde dette vært min datter hadde jeg tvunget henne til å sette seg på kjøkkenstolen forå få vite regler i huset bedre oppførsel og hva konsekvensene er. Gjør henne helt klar over dette og vær konsekvent. Straff kan være inndra Mobilen ett par dager.

Dette pedagogiske kan være fint det, men datteren din trenger nok mer en kose prat for å forstå.

Anonymkode: 72101...235

[Jytte]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hun har nettopp blitt 13, i går faktisk. Er tidlig ute for alderen og har vært hormonell en stund for å si det sånn ... Hun har alltid vært smart og rapp i kjeften, men også tolket som mange som frekk. Hun er litt sånn som er på grensen til boss/bitchy på skolen. 

I det siste har hun virkelig tøyet grensene for hvordan hun snakker her hjemme.

Mye banning. Rakker ned på meg og sier at jeg er dum i hodet og vet ingenting osv. At familien ikke liker meg. Og dessverre er det sånn at faren min alltid har snakket veldig kritisk og ned til meg, også foran barna mine. Dattra mi kan snakke veldig forferdelig til brødrene sine og, spesielt han som er to år eldre. Han er sent ute og hun tråkker han ned fordi han er bla lavere enn henne.

Jeg holder på å klikke!!! Jeg takler ikke å finne meg i å bli snakka til sånn av en frekk unge! Jeg elsker henne men oh my days jeg holder på å eksplodere på henne 😬 virker som hun har null respekt for meg. Jeg har oppdratt barna mine til å respektere eldre og å oppføre seg fint.

Er det her bare normal tenårings oppførsel? Hvor kan man eventuelt søke hjelp? Hun har snakket litt med helsesøster på skolen og det er bra. Jeg har tatt fra henne telefon og skjerm nå fordi hun ofte blir verre jo mer hun er på de. 

Jeg har ingen gode eksempler jeg kan bruke fra egen barndom heller fordi jeg ikke ble passet på selv, eller bare fikk juling og hadde vanskelig oppvekst 😅 

Anonymkode: 7f056...337

Ja  normalt eller ei. Jeg var eplekjekk og en  bråkmaker på skolen i samme alder. Men når jeg var ung var verden en annen. Vi hadde bare hustelefon... ingen data. 

Hadde sagt at jeg setter en grense og det er at du ikke trenger være frekk mot meg, det er sårende. Jeg mobba ikke broren min fordi han var lavere enn meg, men ertet han litt og påsto at han var forelsket i Kari, da måtte jeg låse meg inn på rommet fordi han ble rasende. 

Etter det ble det fred og ro. 

Mine foreldre, var vel ikke frekk men fikk ofte viljen min. På skolen, frekk, mot lærere og rektor, ikke elever. Skulket en del, men bare det ene året. 

Husk, noe sliter hun med, og det er trygt å ta det ut på deg fordi hun vet hun kan stole på deg. 

[Jytte]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja, ofte! Sier ofte at hun kan fortelle meg hva som helst. Jeg holder igjen det jeg egentlig vil si når hun er sånn og, og heller bare sier at jeg ikke aksepterer det hun driver med. ikke perfekt hver gang selvfølgelig og jeg har jo blitt sint flere ganger , men prøver alltid roe det ned og hente oss inn igjen etterpå.

Anonymkode: 7f056...337

Slutt å si at du ikke aksepterer, si at det har du hørt før og er det noe mer, kan hun komme til deg. Men da med en annen tone. Si at det er lov  å være sinna, for det er lov, men at hun er gammel nok til å kunne vite hvem  som skal få høre. 

Og husk, hormoner er gørr å forholde seg til, for henne også. I sær henne. 

[AnonymBruker]

Lov å eksplodere! Å være pedagogisk twenty four med tennårings jente, yeah right!  Eksploder! La hun få vite hvor skapet skal stå. Blås deg opp. Fult lov når tålmodigheten rakner. Har jenter og tennårings gutter selv. og jenter er jenter værst!! Bruker psyken mot deg. Gutter, noe bedre - men de går så på deg verbalt og fysisk. Og ypper seg til det ytterste! Spesielt far får det så jævlig noenganger av minste tennåringen. Og satan far har eksplodert og likevel, har ikke skada guttungen. Snarere tvert i mot!!! Da måtte jeg gå i mellom og be guttungen holde kjeften og forklarte nå gikk han for langt og får ta kosnenkvendene og straffa for attituden sin. Og legge seg lang flat for fare  sin. Og same same med far. De to har temperament. Har selv trua med å dra fra de noenganger og skru av telefon hvis de har fortsatt å trigge knappene. Og har faktisk sykla avgårde noenganger. Og skrudd av tlf. Etterpå er de rolige.  De eldste ble det folk ut av, gode utdannelser, høyt betalte jobber. Og nydelige og hjelpsomme mot alle ..! Kjærester og samboere, barn og barnebarn. Slutt å dikkedalle. Forbanna piss hele greia. Sett hardt mot hardt eller så er de som piraja, spiser deg opp fra tå til ører. 

Anonymkode: 945ec...c15

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette kan vi takke de som forbød å ta barn som er utfordrende. Barn tåler at foreldre slår hånda i bordet og sier nok er nok. De tåler å få skarp irettesettelse og høynet stemmebruk.

Barn dilles og dalles med så voldsomt at de ender opp som tenåringer som ikke klarer fungere i samfunnet. De er overbeskytte samme hva de sier og gjør.:

Barn har godt av regler og konsekvenser når de bryter regler. Det er sånn det fungerer i samfunnet som feks skole, jobb.

Hadde dette vært min datter hadde jeg tvunget henne til å sette seg på kjøkkenstolen forå få vite regler i huset bedre oppførsel og hva konsekvensene er. Gjør henne helt klar over dette og vær konsekvent. Straff kan være inndra Mobilen ett par dager.

Dette pedagogiske kan være fint det, men datteren din trenger nok mer en kose prat for å forstå.

Anonymkode: 72101...235

Man kan gjøre det og, men hun lærer ikke empati, følelsesregulering eller kommunikasjon av det.

Så man må jo nesten bestemme seg for hva man vil oppnå med hvilke grep.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Lov å eksplodere! Å være pedagogisk twenty four med tennårings jente, yeah right!  Eksploder! La hun få vite hvor skapet skal stå. Blås deg opp. Fult lov når tålmodigheten rakner. Har jenter og tennårings gutter selv. og jenter er jenter værst!! Bruker psyken mot deg. Gutter, noe bedre - men de går så på deg verbalt og fysisk. Og ypper seg til det ytterste! Spesielt far får det så jævlig noenganger av minste tennåringen. Og satan far har eksplodert og likevel, har ikke skada guttungen. Snarere tvert i mot!!! Da måtte jeg gå i mellom og be guttungen holde kjeften og forklarte nå gikk han for langt og får ta kosnenkvendene og straffa for attituden sin. Og legge seg lang flat for fare  sin. Og same same med far. De to har temperament. Har selv trua med å dra fra de noenganger og skru av telefon hvis de har fortsatt å trigge knappene. Og har faktisk sykla avgårde noenganger. Og skrudd av tlf. Etterpå er de rolige.  De eldste ble det folk ut av, gode utdannelser, høyt betalte jobber. Og nydelige og hjelpsomme mot alle ..! Kjærester og samboere, barn og barnebarn. Slutt å dikkedalle. Forbanna piss hele greia. Sett hardt mot hardt eller så er de som piraja, spiser deg opp fra tå til ører. 

Anonymkode: 945ec...c15

Herregud.Høres ut som hele gjengen mangler evnen til å regulere seg. 
Hørte noe fint bli sagt en gang: de voksne skal hjelpe ungene å finne roen, ikke bli dratt inn i det følelsesmessige kaoset som kan oppstå hos unger i utvikling.

 

Anonymkode: d4daf...8b5

[AnonymBruker]

Hadde ikke godtatt sånn oppførsel. Det finnes absolutt ingen unnskyldning for å være stygg og frekk mot andre. Noen mener at det er akseptabelt å være slem når man har tenåringshormoner, mensen, gravidhormoner osv. Det syns jeg faktisk bare er tull. Alle klarer å oppføre seg 

Anonymkode: 060eb...6d4

[AnonymBruker]

Det å være tenåring er ikke frikort for å være slemme mot andre! Virker som at i dag så skal man utslette seg selv og sine grenser/følelser fordi man har barn og barna må bli møtt på alt, selv mobbing av foreldrene! 

Dette er en tenåring som går rundt og rakker ned på moren sin regelmessig, det er mobbing og det er ikke vanlig at tenåringer oppfører seg sånn! 

«Jeg aksepterer ikke å bli snakket til på denne måten, du kan komme tilbake når du har roet deg ned» og jeg hadde konsekvent gått vekk fra situasjonen. 
 

Anonymkode: 9fbb8...ea2

[AnonymBruker]

Jeg kunne være frekk mot mamma som ungdom. Det var vel en slags respons på at jeg gjennom årene fikk mindre og mindre respekt for henne, skjønte mer og mer hvor elendig hun var som mor, bygget nok opp et sinne/hat mot henne gjennom år etter år med at hun var jævlig mot meg.

Hun var f. eks. voldelig, og helt usannsynlig slem. Jeg slet voldsomt med panikkangst f. eks., og det kunne skje at jeg følte jeg ikke fikk puste og som f. eks. 9 åring sa: "Mamma, jeg får ikke puste" hvorpå hennes respons var å ta kvelertak på meg, holde meg ut i luften og si: "NÅ får du ikke puste!". Hun slo meg foran venninner og kunne sitte neste dag og si at "jeg kunne aldri slått et barn, spesielt ikke mitt eget! Hva slags AVSKUM er det som kan gjøre noe sånt?!??!?!" for å gaslighte oss til å tro at det ikke hadde skjedd, antar jeg. Hun nedverdiget meg foran venninner og kjærester. F. eks. da jeg hadde fått min første kjæreste hadde jeg kommet til mamma i et sårt øyeblikk og vært bekymret for at dun på overleppen (altså sånne "hvite", veldig tynne hår) kunne tolkes som bart, så jeg spurte henne om jeg f. eks. kunne vokse de for jeg var redd han skulle se det om han så meg nærmt. Et par dager senere snakket vi om noe mens kjæresten min var der, og da sa mamma plutselig: "Hahahaha, ja, har du fortalt han enda hvordan han ikke ville vært sammen med deg om han bare visste om den helsikkes barten du har?!?!" og hånlo. Hun straffet meg for f. eks. at jeg hadde anoreksi, og var så kjip å være med, ved å f. eks. ta venninnene mine på kino, snakke dritt om meg til de/prøve å skape splid mellom meg og de, betalte kinobillettene deres, så filmer hun visste jeg ville se, kjøpte masse godteri til de og kanskje til og med spanderte kebab på de (hvis jeg skulle på kino med mamma måtte jeg spare opp ukepenger til å betale kino og evt. godteri selv, men jeg var livredd godteri og fettete mat pga ting mamma hadde sagt om det som skremte meg fra å spise det også da, også kaller hun meg kjip og kjedelig fordi jeg fikk anoreksi... Hun gikk gjennom dagbøker, mobil, pc etc bak ryggen min (til tross for at hun stadig sa til både meg og andre at det ville hun ALDRI utsatt noen for, for det var OVERGREP ifølge henne... Da...), og kunne så stå og fortelle såre og kjipe ting jeg hadde skrevet i f. eks. dagbøkene mine om meg selv eller andre for å drite meg ut. Jeg fikk ikke lov å være sint, glad, lei meg, flau, redd eller noe som helst, for hun ble visstnok "syk" av at jeg hadde følelser (dette er en meget lang historie, så den tar jeg ikke altså, men det med at hun ble syk av det er kort oppsummert bare oppspinn, men hun hadde skremt meg til å tro hun var alvorlig syk og døende hele oppveksten min, mens hun i realiteten ikke var annet enn psykisk syk). Hun kunne også fake at hun faktisk ble syk hvis jeg da f. eks. hadde vært glad eller lei meg (også hvis hun bare tilfeldig gikk inn på rommet mitt og så det, mens jeg prøvde å skjule det - men jeg fikk ikke lov å ha døren til rommet hverken lukket eller låst, ei heller døren til badet). Hun faket alvorlige ting og ble hentet i ambulanse flere ganger, og kom hjem og fortalte de grusomste historier om hvor syk hun hadde vært og hvor døende hun var pga meg og følelsene mine. I ettertid har det vist seg at alt dette bare er bullshit, hun har ikke feilt noe som helst, annet enn psykiske ting da - men under disse innleggelsene har hun jo vært helt frisk og blitt sendt hjem (hun har til og med blitt sendt hjem, men latet som hun er på sykehus fortsatt, og laget et helvetes styr av at ingen vil passe meg og at hun er for syk til å stresse med det, så jeg har jo f. eks. gått rundt i bare inneklær i to døgn ute, mens mamma har vært frisk og hjemme, fordi hun faker syk/innlagt/manglende pass til meg, i mangel på alternativer)...

Jeg vet ikke om du har gjort noen lignende ting mot din datter (håper ikke det, og får ikke inntrykk av det heller altså, men om du har det kan det jo være hun har noe slags oppbygget sinne mot deg av den grunn? Men, ser jo at det gjelder både på skole, overfor brødre etc, så som sagt: Får ikke inntrykk av det).

Det neste som gjorde at jeg kunne være irritabel eller ute av meg, som førte til krangler eller diskusjoner med mamma, var at jeg opplevde mye kjipt og vanskelig. På grunn av hvordan hun var mot meg, f. eks. som tingene nevnt over (har en million eksempler til, men tok bare noen for å forklare litt da), turte jeg ikke lenger å fortelle henne om vanskelige ting. Som f. eks. at jeg ble brutalt voldtatt som 15-åring, og at voldtektsmannen også hang meg ut på internett og truet meg i lang tid etterpå. Heller ikke andre ting. Jeg prøvde heller til enhver tid å late som alt var bra, at jeg var helt følelsesløs (som jo var det hun ville, hun mente jo det var like galt å være glad og lei seg, som f. eks. sint for noe - også uansett hva grunnen var) og ikke brydde meg om noe. Sannheten var at jeg var veldig følsom, var mye lei meg, nedfor, suicidal, traumatisert etter voldtekten, hadde masse angst, i perioder alkoholproblemer og slet jo voldsomt med anoreksi/kropp/mat. F. eks. når man ikke spiser tuller dette med forskjellige ting i kropp og hjerne, slik at man kan bli irritabel. Når mamma da kom med noe/var kjip, så kunne jeg nok svare ekstra frekt pga alle disse tingene, sammen med det jeg skrev om i starten. 

Tror nok hun på et tidspunkt spurte om noe var galt, ettersom jeg totalt forandret meg på et tidspunkt, og ble en helt annen, men det satt virkelig langt inne i meg å innrømme noe, så om det potensielt kan være noe som plager datteren din, er det ikke sikkert det er så lett å få ut av henne. Samtidig hadde det jo kanskje vært noe lettere om mamma var greiere generelt da, så ikke dermed sagt at det er tilfellet. 

Råd utover det fra min side ville vært å forsøke familieterapi, evt få henne utredet på BUP? Om det kan være noe mer enn bare "tenåringsfakter". Det kan jo godt være det er det, men hvis det ligger mer bak er det jo greit å få det avklart kanskje? Jeg syns selvfølgelig ikke du skal finne deg i slik oppførsel, så du må være tydelig og sette klare grenser. Hvis hun snakker til deg på en dårlig måte ville jeg sagt at jeg ikke aksepterer det, og kommer til å fjerne meg fra situasjonen dersom hun ikke legger om med en gang. Deretter ville jeg fjernet meg fra situasjonen om hun ikke følger opp. Ikke still deg tilgjengelig for at hun kan "dyrke" slik oppførsel. Hun må akseptere at du ikke finner deg i det først og fremst, og så må dere finne årsakene og snakke rundt det ellers når hun bruker andre måter å snakke til deg på. Det er sikkert også bare bra hvis du skryter ekstra mye av alt som er bra, kanskje belønner henne om hun har vært ekstra grei en periode (gir henne noe hun ønsker seg, finner på noe kjekt sammen, lar henne få lov til noe etc).

Tenker egentlig de samme prinsippene som i hundetrening funker bra på mennesker/tenåringer også, ihvertfall etter egen erfaring: Ignorer uønsket atferd/evt straff (ikke vold eller være slem, men f. eks. ved å fjerne deg fra situasjonen, sende henne på rommet sitt, inndra mobil eller andre privilegier, inndra ukelønn om hun har det, si at hun ikke får være med på noe hun har planlagt om hun oppfører seg slik mer f. eks., eller andre ting du mener passer for din datter da). Belønn all ønsket atferd. Hehe. Det kan jo være alt fra å skryte om dere får til en god samtale, takke henne for en god prat, gi ekstra ukepenger, ekstra god middag, få lov til noe hun ikke får lov til ellers, utvide innetid en dag, kjøpe en gave, ta henne med på aktivitet, skryte når hun gjør det bra på skolen, utvide tid hun får på mobil/data om hun har begrenset tid der f. eks. Du vet gjerne best hva som er aktuelt for akkurat din datter da. Det er jo også slik at hvis det blir mye kjeft/straff, så kan motivasjonen hennes forsvinne, hun blir kanskje nedstemt, føler alt hun gjør blir feil (den følelsen kan hun jo få til tross for at oppførselen faktisk ikke er ok) eller mislike seg selv, så tenker derfor at det er ekstra viktig å veie opp med å også skryte ekstra/gi positive tilbakemeldinger/belønne alt som er bra. F. eks. om hun har dårlig selvtillit er jo det noe som kan påvirke humøret negativt, og det er jo ikke utenkelig at hun kan ha/få, spesielt med den oppførselen, det kan jo være det er ufrivillig til og med/til en viss grad? Jeg følte ofte at jeg var "ute av kontroll", at jeg ikke klarte å styre meg, jeg manglet impulskontroll, kunne ikke følelsesregulere - det hadde jeg jo heller ikke lært mtp det jeg skrev om hvordan mamma håndterte/reagerte på følelser, følte meg som et monster, ville bare dø, følte jeg ikke hadde livets rett, hadde mye vondt inni meg når jeg hadde vært frekk f. eks. Det kan jo være noe å tenke på? Om du f. eks. prøver å snakke med henne om det, høre om hun kjenner på noen vanskelige følelser knyttet til oppførselen hennes og slikt? Tenker jo det kan føles lettende og fint for henne hvis du viser at du tenker på det, medgir at hun kan føle seg dårlig selvom hun oppfører seg dårlig etc. Om hun også sliter med følelsesregulering er jo dette noe du kan hjelpe henne å jobbe med kanskje? Om det er noe slikt det står på kan hun jo ha det skikkelig vondt, tenker jeg da. 

Ja, herlighet, dette ble mye lenger enn jeg hadde tenkt, så tror jeg gir meg her jeg. Du har jo fått mange andre gode råd også. Håper virkelig det bedrer seg da! Og jeg vet ikke med andre her, men jeg er spent på hvordan det går videre, om du skulle få lyst å oppdatere litt etterhvert! Masse lykke til!

Anonymkode: 4628e...daf