Trøblete år med samboer, jeg mistenker at han har ei der ute som venter på han. Hva kan jeg gjøre for å få han til å innrømme det å forlate?

[AnonymBruker]

Hei.

For et år siden ca, oppdaget jeg tekstmeldinger på min samboers tlf. Uten å gå inn på det for mye, skjulte han telefonen, sov på den, gjemte den med oppsiden ned, og hadde den alltid på seg. Etter veldig merkelig oppførsel over 3 mnds tid, valgte jeg å se på den. Jepp, jeg gjorde det. Det var mange flere signaler, men dette med telefonen var veldig tydelig.

På telefonen fant jeg et nytt kvinnenavn som lå øverst på snap. Jeg gikk inn, men det fantes ingen samtale der enda de hadde skrevet bare et par timer før det. De hadde streak på 46 dager. 

Jeg googlet navnet og det var en kvinnelig kollega som hadde begynt i jobben hans like før han begynte å bli rar. Altså alt passer med tanke på tid etc.

Vi har totalt flere barn. Og for et år siden konfronterte jeg han om det jeg fant på tlf hans da jeg sneik. Ja - jeg sneik og jeg beklaget det overfor han da jeg innledet samtalen med han, men samtidig var det en risk og grense jeg var villig til å tråkke over for å finne ut hva som pågikk. 

Han ble rasende, kalte meg sykelig sjalu og han sa også at han ikke lengre var forelsket i meg og ville ut av forholdet. Det var for sent for oss.

Det merkelige er at vi hadde det helt fint vi, fram til denne kvinnen kom inn i livet hans. 

Uansett, han ville gå, men gikk aldri. Så noen mnd senere (ca 3) valgte han å gå. Han kom derimot tilbake dagen etterpå og tryglet om å få bli.

Det er ca 9 mnd siden. Jeg oppdaget altså dette på tlf for et år siden, og for ca 9 mnd siden forlot han. Pakket bagene og dro hjem til mammaen sin. For så å dagen etter ringe meg og ville hjem.

NÅ kommer jeg fram til det jeg trenger hjelp til. Jeg er ikk ei noen tvil om at denne mannen hadde minimum et emosjonelt forhold til den andre kvinnen, antagelig mer. Derimot, så ønsker jeg å være med han, så fremst han kunne glemt henne, gått videre etc.

Derimot føler jeg overhodet ikke at han er tilbake. Med tilbake mener jeg da emosjonelt. Han er sint, lett antennelig, grinete, nærtagende og vil aldri snakke. 

Det som skjedde bærte med seg destruksjon av meg. Jeg var altså HELT ødelagt. Forholdet stod i fullstendig krise, og har i grunn egentlig gjort det siden. Jeg prøver og prøver å nærme meg han, men det virker helt ærlig ikke som om han ønsker det.

Han TVIholder på at det aldri har vært noe mellom dem, eller er noe. Han sier han vil være med meg, men han viser det på absolutt ingen måte annet enn at han "er der".

Jeg ønsker for å være helt ærlig bare å få en avklaring. Om det er henne han vil ha, værsågod. Gå, la meg være, la meg komme meg videre, men å holde meg i et slikt limbo er så dårlig.

Det er ingenting jeg kan gjøre føles det som. På godt eller vondt. 

Men jeg lurer nå på om det er noe jeg kan si? Gjøre? Jeg vil egentlig bare ha en avklaring.
Vi har totalrenovert hus, og det blir nok ikke ferdig før utover året i år. Jeg kan se for meg at det er det som holder han tilbake + barna.

Jeg ønsker meg bare at han ENTEN jobber for forholdet og at vi går videre, eller at han bare forlater oss igjen. Dette er limbo!

Så til dere som ventet med å gå pga barn og samboer, hva kunne h*n sagt for at dere bare skulle gått, OM det var det dere ville?

Det som er vanskelig for meg, er jo at jeg ikke vet, bare tror/tenker/er ganske sikker på.

:( 

 

Anonymkode: e2c02...a16

[AnonymBruker]

Desverre kan du ikke få han til å innrømme noen ting. Du må legge sammen to og to her. Han gikk fra deg. Da er kjærligheten borte. Han kom tilbake i panikk fordi han ikke klarer å være selvstendig og må ha en dame til å ta vare på seg. Kjærligheten kom ikke tilbake selvom han kom tilbake. Nå er han sur og grinete og du merker at kjærligheten er borte og da spiller det ingen rolle med ytre omstendigheter. Du vet at du bør slå opp uavhengig av alt annet som eventuelt måtte foregå bak din rygg. 

Anonymkode: cccee...e05

[AnonymBruker]

Riv av plasteret. Fort. Dette er ødelagt. Hilsen en som er i nøyaktig samme situasjon som din mann.

Anonymkode: 1e0e4...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Riv av plasteret. Fort. Dette er ødelagt. Hilsen en som er i nøyaktig samme situasjon som din mann.

Anonymkode: 1e0e4...acb

Hvis du er i samme situasjon, hvorfor går du ikke bare? Tør du ikke? Vil du ikke fordi du blir den skyldige? Er du feig? Hvorfor i all verden holde partneren på gress?

Anonymkode: c819f...149

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Riv av plasteret. Fort. Dette er ødelagt. Hilsen en som er i nøyaktig samme situasjon som din mann.

Anonymkode: 1e0e4...acb

Jeg er villig til å la han gå jeg altså, da dette er like smertefullt fra før av, men samtidig så insisterer han jo på at han vil være hos oss og at vi skal få dette til. Jeg nevnte det ikke i første innlegget, men han er jo også god, kjærlig og sier at han elsker meg flere ganger daglig. Vi har sex, ikke at det betyr noe i slike sammenhenger, men bare for å få sagt hvordan ståa er.

Jeg vet for et faktum at han ikke møter henne. Derimot, har jeg 0 oversikt på kontakten de eventuelt har seg i mellom per sosiale medier. 

Jeg vet ikke jeg. Jeg har aldri sluttet å elske han. Jeg vil jo bare ha familien vår jeg - og han. 
Derfor jeg lurte på om dere som står i hans sko, kunne hatt et råd om hva jeg kan si, gjøre for å få han til å innse at han jo står fritt til å gå om det er det han ønsker seg?

 

Anonymkode: e2c02...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvis du er i samme situasjon, hvorfor går du ikke bare? Tør du ikke? Vil du ikke fordi du blir den skyldige? Er du feig? Hvorfor i all verden holde partneren på gress?

Anonymkode: c819f...149

TS her. Slenger meg litt på denne. Hvorfor skal vi som er hjemme, som ikke har svin på skogen, som virkelig ønsker å få det til å funke, være de som må rive av plasteret, og ikke den som faktisk innerste inne ønsker å gå?
Det er jo elementært ganske feil?

Anonymkode: e2c02...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Desverre kan du ikke få han til å innrømme noen ting. Du må legge sammen to og to her. Han gikk fra deg. Da er kjærligheten borte. Han kom tilbake i panikk fordi han ikke klarer å være selvstendig og må ha en dame til å ta vare på seg. Kjærligheten kom ikke tilbake selvom han kom tilbake. Nå er han sur og grinete og du merker at kjærligheten er borte og da spiller det ingen rolle med ytre omstendigheter. Du vet at du bør slå opp uavhengig av alt annet som eventuelt måtte foregå bak din rygg. 

Anonymkode: cccee...e05

TS her.

Jeg trenger ikke at han innrømmer noe, jeg bare trenger at han tar hatten sin med seg og går om det er det han faktisk ønsker. Ikke bli hos meg og tro han gjør meg en tjeneste ved å bli, dersom han ikke egentlig ønsker å være her?!

Hvorfor bli liksom? Hva kan jeg si som får han til å faktisk gå, om det er det han ønsker seg?

Han påstår jo hardnakket at han ikke vil gå. At det er oss og skal fortsette å være det og bla bla bla, mens oppførselen, blikket og væremåte ikke bekrefter det?!

Han har sine stunder ja, men så skinner det allikevel gjennom. Når man bor/lever med/kjenner noen så godt som man kjenner en partner, merker man sånnt. Godheten i blikket er borte. Berøringene som før kom naturlig, er få og ofte "innøvd". Som feks et kyss når man sier hei/hadet osv.

Du skriver:
"Han kom tilbake i panikk fordi han ikke klarer å være selvstendig og må ha en dame til å ta vare på seg."

Men om han har en annen som venter på han, så trenger han jo ikke å være selvstendig OG han har jo allerede en ny dame som kan ta vare på han?

Anonymkode: e2c02...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TS her. Slenger meg litt på denne. Hvorfor skal vi som er hjemme, som ikke har svin på skogen, som virkelig ønsker å få det til å funke, være de som må rive av plasteret, og ikke den som faktisk innerste inne ønsker å gå?
Det er jo elementært ganske feil?

Anonymkode: e2c02...a16

Fordi man har selvrespekt og stolthet? 

Hadde aldri kastet bort tiden på noen som ikke går all in i et forhold med meg! 

Anonymkode: 19abb...23e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Fordi man har selvrespekt og stolthet? 

Hadde aldri kastet bort tiden på noen som ikke går all in i et forhold med meg! 

Anonymkode: 19abb...23e

Og du mener at den som lar oss vente ikke har selvrespekt eller stolthet? Hvorfor går ikke den personen da? Den som faktisk vil ut??

Er det usikre? Hva holder dem tilbake?

Det er iallfall urimelig å forvente at den som virkelig ønsker å være i forholdet, skal måtte ta støyten for et potensielt utro svin.

Anonymkode: e2c02...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Riv av plasteret. Fort. Dette er ødelagt. Hilsen en som er i nøyaktig samme situasjon som din mann.

Anonymkode: 1e0e4...acb

Hvorfor går ikke du?

Anonymkode: e2c02...a16

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Og du mener at den som lar oss vente ikke har selvrespekt eller stolthet? Hvorfor går ikke den personen da? Den som faktisk vil ut??

Er det usikre? Hva holder dem tilbake?

Det er iallfall urimelig å forvente at den som virkelig ønsker å være i forholdet, skal måtte ta støyten for et potensielt utro svin.

Anonymkode: e2c02...a16

Men tenker du at omverdenen kommer til å se deg som et dårlig menneske om det er du som går? 
Siden du snakker om å ta støyten.. 

Jeg ville bare sett på det som selvrespekt og stolthet. Man kan ikke ta avgjørelser for andre enn seg selv. Så hva om han aldri går sin vei, uansett hva du sier? Skal du leve i et dårlig forhold da?

[Thanos]

Ts, du skriver at typen kom tryglende tilbake. Og du godtok det? Du vet at han ikke vil ha deg fordi han er glad i deg og du tviholder på ham fordi du er glad i ham?

Du kan gå. Han er åpenbart ikke der for deg. Hvorfor skal du fortsette med en sånn type??

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hvis du er i samme situasjon, hvorfor går du ikke bare? Tør du ikke? Vil du ikke fordi du blir den skyldige? Er du feig? Hvorfor i all verden holde partneren på gress?

Anonymkode: c819f...149

Fordi jeg føler meg råtten mtp barna. En del av meg vil at det skal bare gå over, og at alt blir som før, pga barna. Kall meg kanskje feig da, men jeg tenker kun på … barna.

Anonymkode: 1e0e4...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hvorfor går ikke du?

Anonymkode: e2c02...a16

Fordi jeg har blitt preppet full her inne at har man barn med noen, går man ikke. Gresset er ikke grønnere på andre siden osv. 

Anonymkode: 1e0e4...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg er villig til å la han gå jeg altså, da dette er like smertefullt fra før av, men samtidig så insisterer han jo på at han vil være hos oss og at vi skal få dette til. Jeg nevnte det ikke i første innlegget, men han er jo også god, kjærlig og sier at han elsker meg flere ganger daglig. Vi har sex, ikke at det betyr noe i slike sammenhenger, men bare for å få sagt hvordan ståa er.

Jeg vet for et faktum at han ikke møter henne. Derimot, har jeg 0 oversikt på kontakten de eventuelt har seg i mellom per sosiale medier. 

Jeg vet ikke jeg. Jeg har aldri sluttet å elske han. Jeg vil jo bare ha familien vår jeg - og han. 
Derfor jeg lurte på om dere som står i hans sko, kunne hatt et råd om hva jeg kan si, gjøre for å få han til å innse at han jo står fritt til å gå om det er det han ønsker seg?

 

Anonymkode: e2c02...a16

Svarte over her, men en ting til. Hvis jeg går, får HAN det mye verre økonomisk. Han vil måtte flytte til moren, og jeg ønsker han ikke så vondt. Vi har hus, biler, båt, alt vi trenger, nå. Jeg føler meg ond hvis jeg skal hive han ut i ingenting. Det er dilemmaet mitt.

Anonymkode: 1e0e4...acb

[DrueSmoothie]

Jeg tenker sånn at det eneste man kan gjøre noe med er hva man velger å gjøre selv. Man kan aldri påvirke eller velge hva andre skal gjøre. Spørsmålet her er, ut i fra dagens situasjon, hva er det DU ønsker? 

Om dette er ett forhold DU ikke vil være i pga usikkerheten må du rett og slett ta ett valg basert på egne følelser og ønsker, og da er det i så fall DU som må ta skrittet om å gå. Alternativet er å velge å bli, da under de forutsetningene forholdet er under pr i dag, og da velge å godta det

[AnonymBruker]

Thanos skrev (7 minutter siden):

Ts, du skriver at typen kom tryglende tilbake. Og du godtok det? Du vet at han ikke vil ha deg fordi han er glad i deg og du tviholder på ham fordi du er glad i ham?

Du kan gå. Han er åpenbart ikke der for deg. Hvorfor skal du fortsette med en sånn type??

Jeg er ikke TS, men jeg tenker at det må være utrolig vanskelig å gå når man har 4 barn og man i tillegg faktisk har LYST til å være sammen med mannen sin. Og så står mannen der og sier at han føler det samme, samtidig som han innimellom viser med handling at det gjør han ikke. Man ser ikke klart når man står midt oppe i det. Hva skal man stole på? Magefølelsen, eller faren til de fire barna dine? Ordene hans, eller handlingen hans? Noen ganger er han kjærlig og oppmerksom, bare for å forvirre henne litt ekstra.

Det er så lett å stå utenfor og si at TS burde gå, men for henne er det nok ikke like krystallklart. Hun har levd i dette helvetet i 9 måneder og er sannsynligvis utslitt i tillegg. Partnere som holder på slik som mannen til TS ødelegger utrolig mye. Hva med bare å få seg en ryggrad og fortelle hva de ønsker? Ikke gå der og leke med følelsen til partneren og moren til barna...

Anonymkode: c819f...149

[AnonymBruker]

TS her igjen. Jeg dømmer i grunn ingen. Det er såre enkelt å stå på sidelinjen og mene, synes og tenke.

Det er veldig mange elementer involvert i en sak som denne. Og det gjelder nok alle lignende situasjoner. Alle er like og ingen er like, om det gir mening?

Noen spør her hvorfor jeg blir. Jeg blir fordi jeg elsker han. Fordi vi hadde et helt fantastisk forhold, inntil denne nye personen dukket opp. Jeg har ingen konkrete bevis som et bilde av at de kliner, sett dem sammen, eller sms utveksling som viser at dette har skjedd eller eller. Jeg har i grunn kun sterk mistanke, med bakgrunn om at tlf skjultes. Samboer endret seg og ville samme dagen jeg avslørte dette på tlf hans, gå. Han elsket meg, men var ikke lengre forelsket i meg, som han sa. Allikevel oppførte han seg som om alt var bra mellom oss, fram til avslørelsen. Ja, jeg merket jo at noe var "off" med han, men han sa som alltid hver dag at han elsket meg. Kysset meg. Hadde sex med meg, var på familieting osv. Altså ingen konfrontasjon noen sinne om at han ikke hadde det bra med meg i forholdet. 

Jeg har ti tusen følelser involvert, fra godt til vondt, men jeg er allikevel bygd sånn at jeg vil kjempe. Jeg gir meg ikke så lett. Vil han derimot gå, lar jeg han gå uten å lage noen som helst form for kaos. Vil jeg sørge? Ja - heftig. Vil jeg at det skal skje? Nei. Men jeg ønsker heller ikke at han skal leve med meg og lure meg, om det er en annen som venter på han der ute, for da elsker han meg jo åpenbart ikke.

Jeg har spurt om råd fra mennesker som har levd litt, som har vært gjennom en del. Og faktisk så sier alle de at folk kan gjøre feil. Det finnes rom for feil. Store feil - som man angrer.

De sier også at ting kan ta tid. At han kanskje forelsket seg da. I denne nye kollegaen. Kanskje han aldri ville at det skulle gå så langt. Kanskje intensjonen aldri var at det skulle bli noe, men at det var en flukt fra hverdagen med små barn og ansvar osv. Men så avdekket jeg det, slo hull på bobla. Og i stedefor å ta ansvar, velger man å flykte.

Alt i alt, jeg unnskylder absolutt ingenting for hans del, jeg bare velger å se det gode i han, som jeg vet finnes. Jeg falt for verdens beste mann. Om han vil ha meg eller ikke, er jo en annen sak, men han står hardnakket på at han vil det. Derimot virker han trist, sint og frustrert. Kanskje han fremdeles har følelser for henne han prøver å riste av seg? Kanskje han skammer seg overfor meg? 

Alt i alt, så fortjener jeg en mann som faktisk VIL ha meg. Det er det ingen tvil om. Jeg er derimot også laget slik at jeg har rom for tilgivelse og jobbe videre. Derimot er det vanskelig når man føler man jobber alene. Han jobber jo på en måte da han fremdeles er her, og sier han vil, og har mange gode stunder og momenter også. Men det er noe med det at jeg føler at han ikke trives med det. Veeeldig vanskelig å sette fingeren på det, men det er som jeg skrev over; tusen små ting.

Varmen i blikket er borte. Jeg tar han aldri i å se på meg slik han gjorde før. Om jeg vil snakke om det som skjedde blir han oppgitt, himler med øynene, sukker og blir sint/irritert. "Han vil jo bare videre."

Så hvorfor går jeg ikke? Fordi jeg ikke klarer. Jeg klarer ikke å forlate det jeg aller mest ønsker meg i livet. Han og familien vår. Derimot er jeg forberedt på å la han gå, om han ikke vil ha meg, oss.

Jeg har sagt flere ganger at jeg heller vil at han skal være lykkelig uten meg, enn ulykkelig med meg - men allikevel blir han. Sier det ER meg han vil ha og at han elsker meg. 

Jeg er bare et menneske jeg også.

Anonymkode: e2c02...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er ikke TS, men jeg tenker at det må være utrolig vanskelig å gå når man har 4 barn og man i tillegg faktisk har LYST til å være sammen med mannen sin. Og så står mannen der og sier at han føler det samme, samtidig som han innimellom viser med handling at det gjør han ikke. Man ser ikke klart når man står midt oppe i det. Hva skal man stole på? Magefølelsen, eller faren til de fire barna dine? Ordene hans, eller handlingen hans? Noen ganger er han kjærlig og oppmerksom, bare for å forvirre henne litt ekstra.

Det er så lett å stå utenfor og si at TS burde gå, men for henne er det nok ikke like krystallklart. Hun har levd i dette helvetet i 9 måneder og er sannsynligvis utslitt i tillegg. Partnere som holder på slik som mannen til TS ødelegger utrolig mye. Hva med bare å få seg en ryggrad og fortelle hva de ønsker? Ikke gå der og leke med følelsen til partneren og moren til barna...

Anonymkode: c819f...149

Jeg svarte over her og er i samme situasjon som mannen. Det er ikke lett for meg heller. Det er helt jæ… faktisk. Følelsene har rast i vei for meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. På den ene siden har jeg en fin familie, men med en mann jeg antageligvis ikke elsker, og på den andre siden, usikkerheten, skilsmissebarn, kanskje ny type, en omveltning for alle så stor at det er umulig å fatte. Derfor har jeg ventet på at det skulle gå over. At forelskelsen min i den andre skulle forsvinne. Men så gjør den ikke det da, den blir bare sterkere og sterkere, og nå må jeg snart gå. I mellomtiden står partneren min der og ikke skjønner noensinne som helst. Alt han vet er at følelsene mine for han er vekk. 

Anonymkode: 1e0e4...acb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Og du mener at den som lar oss vente ikke har selvrespekt eller stolthet? Hvorfor går ikke den personen da? Den som faktisk vil ut??

Er det usikre? Hva holder dem tilbake?

Det er iallfall urimelig å forvente at den som virkelig ønsker å være i forholdet, skal måtte ta støyten for et potensielt utro svin.

Anonymkode: e2c02...a16

Ja, jeg mener at en person som er utro i et forhold ikke har selvrespekt eller stolthet. I ditt tilfelle er det en partner som vil ha i både pose og sekk og du lar ham få det. 

 

Anonymkode: 19abb...23e