Mamma er dement og veldig syk, venninne dyrker sorgen

[AnonymBruker]

Mamma er ung dement og er syk på sitt femte år. Hun har flyttet sykehjem 6 ganger, og siden jeg er hennes eneste pårørende så er det jeg og min familie som har måttet stille opp, flytte, pakke, å slite oss helt ut. Hun er syk og jeg kommer alltid til å være der for henne, men jeg klarer ikke å slite meg mer ut på henne. Hun er full av angst, og tvang. Hun er et lost case dessverre. Det beste hadde vært at hun hadde fått fred, både for sin egen del men også for oss rundt henne. Det er aldri fred å få av henne da det hele tiden er noe! Mamma har frontaldemens og bor i Oslo. Hun er ukritisk, impulsiv og passer ikke inn noen plass. Vi har inkludert henne i alt til tross for dette! 
 

Jeg har klart til tross for hennes sykdom å leve et «normalt familieliv da jeg har to små barn, og en til på vei». Jeg har kommet langt på sorgprosessen og lever på øyeblikk med henne. 
 

Jeg føler at mamma har tatt ifra meg gleden med å være en vanlig småbarnsmor. Ofte må jeg dra i møter, være med på samtaler, besøke henne og bruke masse energi på henne. I går var jeg ute med venner men måtte dra fordi mamma skulle flytte igjen og jeg måtte være med på samtale. 
 

I dag er hun veldig urolig og han gråter og gråter samt er veldig utagerende. Typisk for henne når hun har flyttet! Sykehjemmet skjermer meg veldig fordi de vet at jeg er sliten! Venninna til mamma spammer meg med oppdateringer om henne hele tiden og jeg er så lei av henne!!!!! 
 

Har sagt til henne flere ganger før at jeg ikke ønsker å høre så mye om hvor dårlig det går med mamma, fordi jeg kan ikke gjøre mer uansett og jeg blir helt utmattet av henne. Nå våknet jeg opp til en melding om at hun hadde snakket med mamma og hun hadde visst vært veldig dårlig, og hun er langt nede. 
 

Jeg blokkerte henne jeg.. Føler at dette går over streken da jeg besøker mamma en gang i uken! Dritt lei av denne personen som hele tiden skal prøve å styre mine følelser og ufrivillig gi meg masse informasjon om mamma som gjør meg trist. Hva tenker dere? 

Anonymkode: 2d1ad...e3f

[Pysa]

Jeg tenker at du gjør det helt rette. Skal du kunne ta vare på andre, må du også passe på deg selv. Trist å høre om moren din. ❤️ 

[AnonymBruker]

Pysa skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at du gjør det helt rette. Skal du kunne ta vare på andre, må du også passe på deg selv. Trist å høre om moren din. ❤️ 

Men hvorfor driver venninna til mamma på sånn? 
 

Hun vet at jeg prøver å trekke meg litt unna, og jeg kan ikke gjøre mer enn det jeg allerede gjør. Jeg besøker henne en gang i uken og hun får se barnebarn en gang i uken, som sykehjemmet sier så trenger jeg ikke å strekke meg så langt heller fordi hun er veldig veldig syk!

Venninna til mamma lever på «drama» og det virker som om hun blander seg alt for mye opp i sykdommen hennes. Hun driver å ufrivillig forteller meg alt om henne!! 

Anonymkode: 2d1ad...e3f

[AnonymBruker]

Du gjør det rette!! Jeg er i en lignende situasjon som din, jeg er nesten utslitt og det går over stokk og stein, men jeg gjør mitt beste. Og  moren min har også en slik venninne som ringer meg og og sender meldinger over ting jeg "må" gjøre, og som regel er det sånt tull som "dette må ikke du finne deg i og kontakt advokat " eller slike ting, eller at moren min er dårlig og trenger meg. 

Jeg blokkerte henne også til slutt, fordi det er ikke omsorg det hun driver med, det er ansvarsfraskrivelse på en måte. Hun stiller opp for moren min for så å legge alt ansvar på at det hun mener må fikses, på meg. Vanskelig å beskrive det,  men en psykolog sa at jeg ikke skal høre på slikt, fordi en ekte venn av moren min hadde gitt hjelp og støtte selv, ikke pushet det over på en utslitt datter. 

Føler med deg, det er en alvorlig kamp det du gjør. 

Anonymkode: 5ad2a...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du gjør det rette!! Jeg er i en lignende situasjon som din, jeg er nesten utslitt og det går over stokk og stein, men jeg gjør mitt beste. Og  moren min har også en slik venninne som ringer meg og og sender meldinger over ting jeg "må" gjøre, og som regel er det sånt tull som "dette må ikke du finne deg i og kontakt advokat " eller slike ting, eller at moren min er dårlig og trenger meg. 

Jeg blokkerte henne også til slutt, fordi det er ikke omsorg det hun driver med, det er ansvarsfraskrivelse på en måte. Hun stiller opp for moren min for så å legge alt ansvar på at det hun mener må fikses, på meg. Vanskelig å beskrive det,  men en psykolog sa at jeg ikke skal høre på slikt, fordi en ekte venn av moren min hadde gitt hjelp og støtte selv, ikke pushet det over på en utslitt datter. 

Føler med deg, det er en alvorlig kamp det du gjør. 

Anonymkode: 5ad2a...9be

Så bra beskrevet! Dette er akkurat det jeg går gjennom selv. 
 

Hva tenker de at de driver med? Jeg har i tillegg sagt ifra til henne flere ganger om dette og IGJEN styrer hun på. Tenker hun at jeg skal ta moren min hjem å slutte å jobbe da eller?

Anonymkode: 2d1ad...e3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så bra beskrevet! Dette er akkurat det jeg går gjennom selv. 
 

Hva tenker de at de driver med? Jeg har i tillegg sagt ifra til henne flere ganger om dette og IGJEN styrer hun på. Tenker hun at jeg skal ta moren min hjem å slutte å jobbe da eller?

Anonymkode: 2d1ad...e3f

Jeg aner ikke, men jeg tror ikke det er friskt i allefall, det er ikke mye ekte omsorg i bildet der for oss feks, de vil vel bare at det skal stoppe og alt skal bli bra, helt urealistiske krav og ønsker. Våre mødres venninner ser hverken dem eller oss,  da hadde de ikke pålagt oss å fikse det, det er helt hinsides oppførsel. 

Anonymkode: 5ad2a...9be

[AnonymBruker]

Venninna til mamma bryr seg om henne. Men føler det blir mye ringing til meg å mye uro

Ofte ringer hun for å fortelle hvor dårlig hun er så må hun legge på. Så klager hun i ettertid over at hun må ta mer vare på seg selv. 
 

 

Anonymkode: 2d1ad...e3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Venninna til mamma bryr seg om henne. Men føler det blir mye ringing til meg å mye uro

Ofte ringer hun for å fortelle hvor dårlig hun er så må hun legge på. Så klager hun i ettertid over at hun må ta mer vare på seg selv. 
 

 

Anonymkode: 2d1ad...e3f

Hun trenger å snakke med en psykolog eller fagperson, og ikke deg, om hun trenger å lette på egne inntrykk.

Anonymkode: 5ad2a...9be

[AnonymBruker]

Hvorfor må moren din flytte så ofte? Det virker veldig utmattende både for deg som pårørende og for henne med demens? 
Venninnen til moren din kan du helt fint velge å kutte ut. Du må ta vare på din egen helse og det virker ikke som at denne venninnen bidrar til noe positivt der. 

Anonymkode: 7869f...031

[AnonymBruker]

Hvorfor flytter din mor så hyppig? Det er uheldig for noen med demens. Venninnen som sender deg oppdateringer virker å mangle kunnskap om demens…… Du gjør rett i å sette grenser, både du og din mor trenger ro i hverdagen.

Anonymkode: 25085...2e7

[Bålkaffe]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor må moren din flytte så ofte? Det virker veldig utmattende både for deg som pårørende og for henne med demens? 
Venninnen til moren din kan du helt fint velge å kutte ut. Du må ta vare på din egen helse og det virker ikke som at denne venninnen bidrar til noe positivt der. 

Anonymkode: 7869f...031

Kan være fordi de stedene hun blir flyttet til ikke innehar den kompetansen eller gode nok omgivelser for å ta vare på en dement person.

Vi flytta min bestefar fra Oslo og til et spesialisert dement-avdeling her hvor resten av familien hans bodde, både fordi vi er godt kjent med den avdelingen, kjenner mange av de som jobber der, det var ledig plass, nærmere oss og fordi vi visste at bestefar kunne ende opp med å bli sprettball inne i Oslo.

[Tuppeluri]

Jeg jobber selv på et sykehjem som i hovedsak er ment for demente. Mange helsepersonell med god erfaring innenfor alle typer demens, og de får god behandling. Det er selvfølgelig litt flytting på disse demente også innemellom, fordi den ene avdelingen har kanskje mer kunnskap på den type demens, enn den andre, og alt kommer an på hvor dårlig/og utragerende de er. Men de er på samme sykehjem hele tiden..

Jeg kan ikke annet enn å si hvor rysta jeg er over situasjonen din og din mors. Jeg kan forstå at din mor kanskje er et krevende tilfelle, men i en så stor by som Oslo så bør det finnes et tilbud som er egnet for din mor. Hu burde vært godt nok utredet, og fått god nok journalføring til at de kjenner henne og vet hvor hu vil passe best inn. Bare synd det er for få plasser som tilbyr sånt, i et land som Norge som er rikt og har mer enn muligheter til å bygge plasser som dette. 

Uansett vil jeg si du har gjort riktig i å blokkere venninna. 
Det går an å informere helsepersonellet om denne venninna, og spørre om de kan snakke med hu om dette. For det er absolutt ikke greit på dine vegne. Du gjør alt det du kan. Du har barn og en familie å ta hand om, og ikke minst deg selv oppi det her.. ❤️

Mange tanker herfra! Jeg håper det ordner seg, og at hu venninna skjønner hvor mye dette ødelegger deg og at hu lar deg være i fred.

 

[AnonymBruker]

Det virker som det eneste riktige er å blokkere. 
 

Har også et familiemedlem med, sannsynligvis, frontallappdemens i Oslo, og kjenner igjen den stadige flyttinga. Der han burde vært er det fullt så nå flyttes han rundt mellom plasser han egentlig ikke passer inn 🙁 der er det heldigvis flere å dele byrden på, og de 4 barna har laget «regler» seg imellom om når det er greit å snakke om hva. De har jevnlige oppsummeringsrunder, gjerne etter møter med helsevesenet, der de får tatt opp ting og får lufta frustrasjon og bekymringer, utover det så går kommunikasjonen kun på praktiske ting som må tas fortløpende. 
Det hjelper jo ikke deg, men forteller det for å vise at det er flere som trenger å få fokusere på andre ting, på tross av at de er flere på byrden

Anonymkode: 01502...722

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, TS, jeg er i nesten samme situasjon. Faren min er veldig syk og har flyttet 3 ganger de siste 12 månedene. Han blir urolig og sint av det og det går ut over meg. I tillegg kommer alt det praktiske med flyttingen, samt møter og oppfølging grunnet hans endrede helsesituasjon. Og på toppen av det har han en kusine, som ringer stadig vekk og forteller meg at nå er han sånn og sånn og det må du fikse opp i. Alt fra at han ikke får nok frukt, til at han ikke får nok trening. Hun legger det frem som hun bryr seg, men det er alltid et stikk til meg. At hun liksom ser hans behov mye bedre enn meg, og må minne meg på at jeg må gjøre jobben min som pårørende.

Jeg har ikke tenkt over at jeg kan blokkere henne, men det synes jeg høres ut som en glimrende ide. Jeg er allerede ganske tynnslitt, om ikke hun skal gi meg dårlig samvittighet på toppen av det hele...

Håper aldri jeg blir som faren min, foresten. Demenssykdom er helvete på jord og i tillegg ender du opp som kun en byrde for familien.

Anonymkode: 0fa7c...8ef

[AnonymBruker]

Jeg tenker at så lenge du kan leve videre etter at mamma er borte med god samvittighet fordi du vet at du gjorde ditt beste for mammaen din så er det greit, men om din dårlige samvittighet trykker litt ekstra når noen forteller deg at de har snakket med moren din er det kanskje slik at skoen trykker og du føler kritikken heller enn samtalen? Jeg tror din mors venninne ønsker det beste for sin venn, jeg tror ikke hun vil deg vondt. Hun ser din mor på en annen måte enn deg, du ser belastningen, mens hun ser mennesket. 

Anonymkode: abe2e...79a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mamma er ung dement og er syk på sitt femte år. Hun har flyttet sykehjem 6 ganger, og siden jeg er hennes eneste pårørende så er det jeg og min familie som har måttet stille opp, flytte, pakke, å slite oss helt ut. Hun er syk og jeg kommer alltid til å være der for henne, men jeg klarer ikke å slite meg mer ut på henne. Hun er full av angst, og tvang. Hun er et lost case dessverre. Det beste hadde vært at hun hadde fått fred, både for sin egen del men også for oss rundt henne. Det er aldri fred å få av henne da det hele tiden er noe! Mamma har frontaldemens og bor i Oslo. Hun er ukritisk, impulsiv og passer ikke inn noen plass. Vi har inkludert henne i alt til tross for dette! 
 

Jeg har klart til tross for hennes sykdom å leve et «normalt familieliv da jeg har to små barn, og en til på vei». Jeg har kommet langt på sorgprosessen og lever på øyeblikk med henne. 
 

Jeg føler at mamma har tatt ifra meg gleden med å være en vanlig småbarnsmor. Ofte må jeg dra i møter, være med på samtaler, besøke henne og bruke masse energi på henne. I går var jeg ute med venner men måtte dra fordi mamma skulle flytte igjen og jeg måtte være med på samtale. 
 

I dag er hun veldig urolig og han gråter og gråter samt er veldig utagerende. Typisk for henne når hun har flyttet! Sykehjemmet skjermer meg veldig fordi de vet at jeg er sliten! Venninna til mamma spammer meg med oppdateringer om henne hele tiden og jeg er så lei av henne!!!!! 
 

Har sagt til henne flere ganger før at jeg ikke ønsker å høre så mye om hvor dårlig det går med mamma, fordi jeg kan ikke gjøre mer uansett og jeg blir helt utmattet av henne. Nå våknet jeg opp til en melding om at hun hadde snakket med mamma og hun hadde visst vært veldig dårlig, og hun er langt nede. 
 

Jeg blokkerte henne jeg.. Føler at dette går over streken da jeg besøker mamma en gang i uken! Dritt lei av denne personen som hele tiden skal prøve å styre mine følelser og ufrivillig gi meg masse informasjon om mamma som gjør meg trist. Hva tenker dere? 

Anonymkode: 2d1ad...e3f

Hvorfor har hun måttet flytte sykehjem hele 6 ganger? For en som er dement så kan flytting faktisk forverre sykdommen betraktelig, det anbefales ikke. Dement er en vanskelig og ødeleggende sykdom, noen kan bli aggressive, noen blir mer medgjørlig o.l - det er ulike endringer fra person til person. Er du vergen til moren din? Eller har hun en annen verge? Som kognitivt svikt og demens er det viktig med en tillitsperson som verge, som tar alle viktige avgjørelser - en dement person vet ikke sitt eget beste. De trenger trygghet og stabilitet. Hvis moren din ønsker å flytte så må jo du som den friske voksne personen, sette ned foten. Hun får da bare bli sint? Hun har kognitiv svikt. 

Anonymkode: d010d...70d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor har hun måttet flytte sykehjem hele 6 ganger? For en som er dement så kan flytting faktisk forverre sykdommen betraktelig, det anbefales ikke. Dement er en vanskelig og ødeleggende sykdom, noen kan bli aggressive, noen blir mer medgjørlig o.l - det er ulike endringer fra person til person. Er du vergen til moren din? Eller har hun en annen verge? Som kognitivt svikt og demens er det viktig med en tillitsperson som verge, som tar alle viktige avgjørelser - en dement person vet ikke sitt eget beste. De trenger trygghet og stabilitet. Hvis moren din ønsker å flytte så må jo du som den friske voksne personen, sette ned foten. Hun får da bare bli sint? Hun har kognitiv svikt. 

Anonymkode: d010d...70d

Hadde farfar begynt å snakke om å flytte, så hadde vi i familien bare «jatta» med. Og sagt «nei det blir ikke noe flytting nå, du har det jo så fint her - her får du mye mat og her er det tv på rommet og man kan snakke med folk. Det er ikke noen andre steder å flytte til akkurat nå»

Pappa og onkelen min er vergene til farfar, han er på sykehjem nå og har Alzheimer/Demens. Hadde jo aldri skjedd at noen hadde tillat han med kognitiv svikt å flytte noen steder, det er jo fullstendig uansvarlig og som sagt, med på å forverre sykdommen betraktelig. 

Anonymkode: d010d...70d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tenker at så lenge du kan leve videre etter at mamma er borte med god samvittighet fordi du vet at du gjorde ditt beste for mammaen din så er det greit, men om din dårlige samvittighet trykker litt ekstra når noen forteller deg at de har snakket med moren din er det kanskje slik at skoen trykker og du føler kritikken heller enn samtalen? Jeg tror din mors venninne ønsker det beste for sin venn, jeg tror ikke hun vil deg vondt. Hun ser din mor på en annen måte enn deg, du ser belastningen, mens hun ser mennesket. 

Anonymkode: abe2e...79a

Synes denne kommentaren var ganske stygg mot ts! Hun skriver hun er i en sorgprosess, hun skriver meldingene gjør henne trist! Selvfølgelig gir det henne dårlig samvittighet, ellers hadde det jo ikke gjort noe å få slike meldinger? Da kunne hun jo bare ignorert dem. 
 

Anonymkode: 01502...722

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tenker at så lenge du kan leve videre etter at mamma er borte med god samvittighet fordi du vet at du gjorde ditt beste for mammaen din så er det greit, men om din dårlige samvittighet trykker litt ekstra når noen forteller deg at de har snakket med moren din er det kanskje slik at skoen trykker og du føler kritikken heller enn samtalen? Jeg tror din mors venninne ønsker det beste for sin venn, jeg tror ikke hun vil deg vondt. Hun ser din mor på en annen måte enn deg, du ser belastningen, mens hun ser mennesket. 

Anonymkode: abe2e...79a

De aller fleste svært syke på sykehjem opplever situasjoner som er vonde for både dem og pårørende. Hvis jeg skulle lagt meg med god samvittighet hver kveld, måtte jeg vært hos faren min hver eneste dag, og passet på at han fikk den omsorgen han trengte. Men det kan jeg ikke, for i tillegg til å være pårørende er jeg arbeidstaker, mor, kone, venn osv. Det er ikke nok timer i døgnet. Da trenger vi virkelig ikke en person som ringer og forteller oss, direkte eller indirekte, at innsatsen vi gjør ikke er bra nok. Gni det inn, liksom. 

Anonymkode: 0fa7c...8ef

[Gjest Refreng]

Du satte grenser og hun respekterte dem ikke. Helt greit å blokkere, da. Hun har åpenbart sine egne problemer som du ikke kan gjøre noe med. Du trenger heller ikke akseptere blir brukt som en psykisk søppelbøtte for hennes problemer. Mulig denne venninnen selv føler på mye skyld, frykt og hjelpesløshet, og hun forsøker legge det på deg så hun kan legge fra seg egne ekle følelser. Men det fungerer ikke. Ikke for henne, og ikke for deg. Og når hun ikke hører på hva du sier, så må du gjøre det du kan for å ta vare på deg selv. Når man har et fult liv med jobb og barn, så er det rett og slett begrenset hvor mye man kan gjøre for alle.