Har man en diagnose hvis man gjør dette under en krangel?

[AnonymBruker]

En sjelden gang kan mannen min gi meg kritikk for væremåten min. Det er sikkert helt på sin plass, men det går veldig i stå for meg og jeg blir så fortvilet og desperat at jeg kan finne på å true med å skade meg selv og andre ting innenfor den retningen. Jeg har fysisk utagert før (ørefik og lignende) noe jeg angrer veldig på. Det har heldigvis ikke hendt på noen år, men de negative følelsene kan likevel bli veldig overveldende til den grad at jeg blir selvdestruktiv. 

For å være ærlig så blir jeg skremt over meg selv når jeg blir slik. Går med en grusom følelse inni meg i lang tid.

Hvorfor er jeg slik? Er det snakk om en eller annen diagnose? Behøver det å taes tak i på noen måte, hvis alt annet ellers fungerer greit?

Eller er dette normale følelser å ha?

Anonymkode: 6a0f4...6bc

[Phoenix Heart]

Nei, trenger ikke være en diagnose. Men du har nok sinneproblemer. 

[AnonymBruker]

Er ikke sikkert det er noen diagnose, men at du ikke har lært sunne måter å håndtere følelser på når du var liten. F eks fått beskjed om å ta deg sammen når du var lei deg og trengte en klem, eller fått kjeft når du uttrykte sinne istedet for at foreldrene dine spurte deg hvorfor du var sint og imøtekom deg og hjalp deg gjennom følelsene. Man kan og bør jobbe med dette hos psykolog for å få et mer stabilt og sunt følelsesuttrykk 

Anonymkode: 2b9e9...716

[ESFP]

Det er ikke normalt. Umulig for noen å stille diagnose her og ikke sikkert det er en diagnose i bunn,  men du kan lese deg opp på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

[AnonymBruker]

Jeg kastet ting i veggen ved krangling før. Viste seg at det var p pillene. Kunne aldri falt meg inn lenger nå

Anonymkode: 2b6e3...cb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er ikke sikkert det er noen diagnose, men at du ikke har lært sunne måter å håndtere følelser på når du var liten. F eks fått beskjed om å ta deg sammen når du var lei deg og trengte en klem, eller fått kjeft når du uttrykte sinne istedet for at foreldrene dine spurte deg hvorfor du var sint og imøtekom deg og hjalp deg gjennom følelsene. Man kan og bør jobbe med dette hos psykolog for å få et mer stabilt og sunt følelsesuttrykk 

Anonymkode: 2b9e9...716

Det verste er at pappa gjorde akkurat det samme da jeg vokste opp. Kunne holde kjøkkenkniven foran håndleddet og true med selvmord og diverse andre syke ting (jeg er ikke like ille da)  jeg vil jo ikke være som han.

Er det vanlig å ha det sånn?

ESFP skrev (1 minutt siden):

Det er ikke normalt. Umulig for noen å stille diagnose her og ikke sikkert det er en diagnose i bunn,  men du kan lese deg opp på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Kan man vokse det av seg da? Har hørt at man vokse av seg personlighetsforstyrrelser. 

TS

Anonymkode: 6a0f4...6bc

[ESFP]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det vanlig å ha det sånn?

Kan man vokse det av seg da? Har hørt at man vokse av seg personlighetsforstyrrelser. 

TS

Anonymkode: 6a0f4...6bc

Nei, det er ikke vanlig å ha det sånn. Du har nok hatt mange traumatiske opplevelser i barndom. Disse bør du få hjelp til å bearbeide. Noen personlighetsforstyrrelser kan man til en viss grad vokse fra seg, men med langvarig god terapi går det mye raskere. Det går aldri over av seg selv, men med alder kommer modenhet og selvinnsikt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det verste er at pappa gjorde akkurat det samme da jeg vokste opp. Kunne holde kjøkkenkniven foran håndleddet og true med selvmord og diverse andre syke ting (jeg er ikke like ille da)  jeg vil jo ikke være som han.

Er det vanlig å ha det sånn?

Kan man vokse det av seg da? Har hørt at man vokse av seg personlighetsforstyrrelser. 

TS

Anonymkode: 6a0f4...6bc

Da ser du jo hvor du har lært det. Barn tar etter voksne rundt seg. Du lærte at det var sånn man håndterte følelser. 

Som sagt dette kan avlæres/avprogrammeres ved hjelp av psykolog men kan ta noen år for det er ikke nok å være klar over at det er et usunt mønster eller hvor det kommer fra, man må endre hele mønsteret fra roten og jobbe med å få bedre kontakt med de følelsene som overdreven oppførsel dekker over. 

Anonymkode: 2b9e9...716

[AnonymBruker]

Jeg har ei nær venninne som fikk svært god hjelp av "alternativ til vold". 

Anonymkode: 54082...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da ser du jo hvor du har lært det. Barn tar etter voksne rundt seg. Du lærte at det var sånn man håndterte følelser. 

Som sagt dette kan avlæres/avprogrammeres ved hjelp av psykolog men kan ta noen år for det er ikke nok å være klar over at det er et usunt mønster eller hvor det kommer fra, man må endre hele mønsteret fra roten og jobbe med å få bedre kontakt med de følelsene som overdreven oppførsel dekker over. 

Anonymkode: 2b9e9...716

Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør samme tingene... jeg av alle, burde vite bedre. Så utrolig dum jeg er

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ei nær venninne som fikk svært god hjelp av "alternativ til vold". 

Anonymkode: 54082...d0d

Men kan det ikke gå over? Som sagt dette skjer bare en sjelden gang ellers er jeg helt fungerende i hverdagen. Har lyst å gå videre i livet, ikke bli påmint om alt som skjedde da jeg var liten. 

TS

Anonymkode: 6a0f4...6bc

[ESFP]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men kan det ikke gå over? Som sagt dette skjer bare en sjelden gang ellers er jeg helt fungerende i hverdagen. Har lyst å gå videre i livet, ikke bli påmint om alt som skjedde da jeg var liten. 

TS

Anonymkode: 6a0f4...6bc

Sorry. Sånn fungerer dessverre ikke livet. Du kan forsøke å skyve barndommens traumer unna så lenge du vil, men det kommer alltid til å dukke opp igjen. Du blir bedre om du dykker inn i det selv i 40- års krisen eller hos en terapeut før det. Hvis ikke, vil du mest sannsynlig videreføre de samme traumene til dine egne barn. Selvfølgelig ikke bevisst og ønskelig fra deg, men det er vanskelig å unngå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør samme tingene... jeg av alle, burde vite bedre. Så utrolig dum jeg er

Men kan det ikke gå over? Som sagt dette skjer bare en sjelden gang ellers er jeg helt fungerende i hverdagen. Har lyst å gå videre i livet, ikke bli påmint om alt som skjedde da jeg var liten. 

TS

Anonymkode: 6a0f4...6bc

Det er dette en psykolog vil hjelpe deg å skjønne. Jeg har prøvd å forklare litt men å virkelig skjønne og å virkelig endre det krever profesjonell hjelp over tid for mønsteret er så fastgrodd i deg pga barndommen at det blir som å lære seg å gå på en annen måte når du har gått likt hele livet og går på den måten automatisk. 

Det kan ikke gå over av seg selv. Det trenger profesjonell hjelp over tid. Dere går ikke så mye inn på detaljer fra hendelser fra barndommen i den type terapi men nettopp ting du opplever her og nå som voksen og hvordan du kan endre på det. 

Anonymkode: 2b9e9...716

[AnonymBruker]

ESFP skrev (Akkurat nå):

Sorry. Sånn fungerer dessverre ikke livet. Du kan forsøke å skyve barndommens traumer unna så lenge du vil, men det kommer alltid til å dukke opp igjen. Du blir bedre om du dykker inn i det selv i 40- års krisen eller hos en terapeut før det. Hvis ikke, vil du mest sannsynlig videreføre de samme traumene til dine egne barn. Selvfølgelig ikke bevisst og ønskelig fra deg, men det er vanskelig å unngå. 

Så fælt, det ønsker jeg jo ikke

Anonymkode: 6a0f4...6bc

[AnonymBruker]

Synes skal vurdere å bryte med mannen din. Helt urimelig at han skal leve i en sånn situasjon. 

Anonymkode: 0195e...ccb

[ESFP]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så fælt, det ønsker jeg jo ikke

Anonymkode: 6a0f4...6bc

Det er ikke din feil at du har utviklet de strategiene som du har gjort, men det blir dessverre din jobb som voksen å gjøre noe med det. Første steg er å innrømme for seg selv at man har noen vansker, neste steg er å finne ut hva man kan gjøre for å endre det. Du har hatt behov for å beskytte deg selv som barn, men som voksen må du forsøke å avlære de dumme strategiene. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

En sjelden gang kan mannen min gi meg kritikk for væremåten min. Det er sikkert helt på sin plass, men det går veldig i stå for meg og jeg blir så fortvilet og desperat at jeg kan finne på å true med å skade meg selv og andre ting innenfor den retningen. Jeg har fysisk utagert før (ørefik og lignende) noe jeg angrer veldig på. Det har heldigvis ikke hendt på noen år, men de negative følelsene kan likevel bli veldig overveldende til den grad at jeg blir selvdestruktiv. 

For å være ærlig så blir jeg skremt over meg selv når jeg blir slik. Går med en grusom følelse inni meg i lang tid.

Hvorfor er jeg slik? Er det snakk om en eller annen diagnose? Behøver det å taes tak i på noen måte, hvis alt annet ellers fungerer greit?

Eller er dette normale følelser å ha?

Anonymkode: 6a0f4...6bc

Selvfølgelig bør det tas tak i, det er jo ikke normalt.

Anonymkode: c717c...01a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Synes skal vurdere å bryte med mannen din. Helt urimelig at han skal leve i en sånn situasjon. 

Anonymkode: 0195e...ccb

Jeg vet det. Og jeg har sagt det, men han nekter.

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har ei nær venninne som fikk svært god hjelp av "alternativ til vold". 

Anonymkode: 54082...d0d

Men hvor ofte skjedde disse episodene henne da?

Anonymkode: 6a0f4...6bc

[ESFP]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet det. Og jeg har sagt det, men han nekter.

Anonymkode: 6a0f4...6bc

Du har en mann som vil være der for deg selv om du ikke er perfekt. Du er heldig. 

[AnonymBruker]

Kan være så mye rart men høres ut som borderline. 

Anonymkode: 037ae...cb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan være så mye rart men høres ut som borderline. 

Anonymkode: 037ae...cb5

Ikke når dette bare har skjedd et fåtall ganger. En med borderline svinger ekstremt fra dag til dag og til og med time til time 

Anonymkode: 2b9e9...716