Hvordan er hverdagen med en jente med adhd (add)

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om dere med som har jente med adhd kan beskrive typiske situasjoner i hverdagen og hvordan dere har det selv. Hvilke tilbud får dere og Hvilken versjon av adhd har hun diagnose på?

Jeg er alene med en jente på 11 som skal utredes, men det virker som de jeg kjenner tror jeg bare oppdrar henne dårlig når hun ikke klarer det samme som venninnene.

Anonymkode: b0ab7...945

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg lurer på om dere med som har jente med adhd kan beskrive typiske situasjoner i hverdagen og hvordan dere har det selv. Hvilke tilbud får dere og Hvilken versjon av adhd har hun diagnose på?

Jeg er alene med en jente på 11 som skal utredes, men det virker som de jeg kjenner tror jeg bare oppdrar henne dårlig når hun ikke klarer det samme som venninnene.

Anonymkode: b0ab7...945

Drit i dem. Du vet jo godt at du gjør det som er best for ditt barn. Dessuten dette er noe du står helt alene i, så du kommer garantert til å bomme også. Men det er ved feiling man også lærer.

Egentlig vil jeg anbefale deg å søke opp adhd på insta. Der er det mange sånne korte men gode videoer iht det som skjer inni en med adhd.

Obs har du møtt en med adhd har du møtt en, så snapp med deg ting du tenker passer på ditt barn. 

Også vil jeg anbefale deg å høre på adhd Norge podcast på Spotify.  Begge steder får du mye mer og bedre info enn man kan gi i et kommentar felt. 

Uansett, noen råd på veien. Hvis du skal lykkes med feks å få inn rydding. Først sier du at i morgen må du rydde på rommet ditt.  Så gå til henne dagen etter, si barnet gjerne ta på armen, vent til hun ser på deg, og si at hun må rydde. Men ikke si hun skal rydde rommet.  Det går ikke, pga for mange ting å tenke på, og da blir det overveldende. Si feks, rydd klærne på gulvet  ditt. Og når hun er ferdig med det, så si en ting til.  Vurder selv om hun har kapasitet til flere enn to ting. 

Å rope fra kjøkkenet og inn på rommet hennes, at nå må du rydde rommet ditt,  da går det ikke. For hun får sperre i hjernen.

Anonymkode: 6a27b...66f

[AnonymBruker]

Unger med adhd er like ulike som andre unger.

Mi med adhd er veldig opptatt av at ting går etter reglene og hater å bli forstyrret av andre. 

Anonymkode: e8c94...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

 

Også vil jeg anbefale deg å høre på adhd Norge podcast på Spotify.  Begge steder får du mye mer og bedre info enn man kan gi i et kommentar felt. 

Uansett, noen råd på veien. Hvis du skal lykkes med feks å få inn rydding. Først sier du at i morgen må du rydde på rommet ditt.  Så gå til henne dagen etter, si barnet gjerne ta på armen, vent til hun ser på deg, og si at hun må rydde. Men ikke si hun skal rydde rommet.  Det går ikke, pga for mange ting å tenke på, og da blir det overveldende. Si feks, rydd klærne på gulvet  ditt. Og når hun er ferdig med det, så si en ting til.  Vurder selv om hun har kapasitet til flere enn to ting. 

 

Anonymkode: 6a27b...66f

Ja, dette kjenner jeg igjen.
 

Takk for råd om podcast. Det skal jeg høre!

Anonymkode: b0ab7...945

[AnonymBruker]

Blir sur og fornærmet om noen reagerer eller gjør ting på en annen måte enn hun hadde sett for seg, spiser lite, sover dårlig, kverulerer på det meste. Tisser på seg ofte, gjør lite på skolen om ikke læreren husker å minne henne på å jobbe. Krangler om lekser, leggetid, middag you name it. Lite forståelse for tid. Alt som er mer enn ti minutter goood tid og kan utsettes. Hun har ADD.

Anonymkode: cbbaf...83d

[AnonymBruker]

Eg har en datter på 12 år som alltid har vert krevende. Stadig i konflikter. Går på oppfølging hos bup men føler ikke de tar oss på alvor. Er adhd i familien, men de vil ikke vurdere henne. 
Hvordan gå frem for å få en utredning?

Anonymkode: 5a10d...99f

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Eg har en datter på 12 år som alltid har vert krevende. Stadig i konflikter. Går på oppfølging hos bup men føler ikke de tar oss på alvor. Er adhd i familien, men de vil ikke vurdere henne. 
Hvordan gå frem for å få en utredning?

Anonymkode: 5a10d...99f

Fastlegen henviser dere til BUP. Rart de ikke tar tak i det. Vi trodde vår datter kunne hadde Tourettes, men de på BUP ville utforske videre siden så mange av de med TS har tillegsdiagnoser. Viste seg at hun har ADD og mange brikker falt på plass. Når har vi riktig hjelp og alt går mye bedre.

Anonymkode: cbbaf...83d

[AnonymBruker]

Har en datter på snart 10 år med ADHD uoppmerksom type. 

Hverdagen er i stor grad preget av utfordringer, men det er gode og dårlige perioder. Det som oppleves vanskeligst er at hun sliter sosialt. Hun er veldig kreativ og empatisk, skikkelig godhjerta jente som aldri lager kvalme eller sier et vondt ord om noen. Men på enkelte områder er hun fryktelig langt etter andre på sin alder. Kan oppføre seg klein og upassende, sliter med å engasjere seg i annet enn de få tingene hun selv elsker. 

Det å dusje, pusse tenner, stå opp, legge seg etc tar lang tid og byr ofte muggen stemning. Hundre ganger bedre enn hylinga vi hadde for noen år tilbake, men fortsatt veldig krevende. Noe frustrerende at lillebror (som er nevrotypisk) ser alt sammen og gjerne skal gjøre som storesøster. Appropo storesøster så er hun helt fantastisk der, en enorm evne til å være raus og tålmodig med mindre barn.

Skole er et kapittel for seg selv. De tilrettelegger noe men har ikke kapasitet. Innrømmer at hun burde hatt 1-til-1, men det har vi ikke krav på fordi hun "bare" har adhd. Diagnosen har ikke utløst den hjelpen jeg håpet på. Skolen bare maser om at hun bør medisineres. Men vi har jo prøvd flere varianter og avsluttet i samråd med overlege på bup pga bivirkningene. Fryktelig frustrerende og provoserende å få beskjed om at barnet henger så langt etter på skolen men ikke har krav på hjelp. Tenker vi prøver medisiner igjen nå som hun er litt større, men det ønsker jeg at hun gjør mest for selvfølelsen, ikke for å passe inn i den forbanna boksen (som er alt for firkantet). 

Jeg bruker mye humor og syntes det funker desidert best. Om hun ikke plukker opp ting som ligger på gulvet etter å ha fått beskjed kan jeg f.eks si i en spøkefullt tone "ahem, luuuurer på om du kan ha glemt noe nå frøken. Hvis du kikker ned til høyre på gulvet. Mon tro om det ligger noe der nede..?". Kjefting og masing er døden, det bryter bare ned den allerede dårlige selvfølelsen hennes. Belønningssystem fungerer også dårlig for oss. Eneste gulrøttene som funker er de som henger lavt og nærme, det må være en belønning som kommer om veldig kort tid etter en overkommelig oppgave. Andre ting må bare trues igjennom. Dusjing f.eks. Hun kan klage, gjemme seg og hyle i timesvis om hun får sjansen, så der må er det ingen kjære mor. Jeg må fysisk dra og løfte en noen ganger hylende unge inn på badet. Når hun endelig er inne i dusjen vil hun ikke ut igjen, hun synger og koser seg som bare det. Hver bidige gang er det slik. Forstå det den som kan! Tannpuss går bedre nå, mye har generelt blitt bedre med åra. Det som sliter på meg som mor er nok alt styret på kveldstid. Hun er skikkelig nattugle og da skal hun nemlig alle de fornuftige tingene hun ikke har fått gjort ellers i løpet av dagen. Og det blir mange lange prater som knuser mammahjertet, der hun forteller om hvor vanskelig livet er. Noen ting er alvorlige, men hun kan også gå fra å ha hatt en super dag til å utbryte "dette er den verste dagen i mitt liv!" over en liten filleting. Hun er ekspert i å svartmale. Og desverre sliter hun mye med at hun føler seg dum og annerledes. Hun var ei utadvendt og bekymringsfri jente som nå sliter med mye usikkerhet og som etterhvert har blitt veldig sjenert. Det er trist. Veldig trist. Og det er på grunn av jevngamle i skolen hvor hun opplever at hun ikke passer inn, blir fryst ut osv. I de verste periodene slo og bet hun seg selv mye, masse sinne og frustrasjon.

Nå skrev jeg veldig langt her, men sannheten er at jeg kunne skrevet uendelig mye mer. Jeg syntes det er vanskelig å være mor til et barn med adhd. Det er nok mye tøffere enn mange kan forestille seg. Jeg opplever også at andre har liten forståelse for utfordringene som oppstår. Mange tror nok at man bare må være streng og ikke la barnet holde på slik, men på mange måter kan man ikke stille like krav til et slikt barn. Sønnen min har kledd på seg selv siden han var 3 år. Datteren min må fortsatt ofte ha hjelp, ellers kommer vi oss aldri ut døra - i hvertfall ikke uten noe bak frem eller på vranga. Her syntes jeg BUP var gull. Legen forklarte så godt og gjorde det lettere å være tålmodig. Ellers har det vært lite hjelp og støtte, ingen oppfølging etter diagnostisering og utprøving av medisiner. Har fått grunnstønad og hjelpestønad sats 2, men det dekker ikke inn en brøkdel. Har jobbet 100% siden jul, men det er nesten ikke holdbart. Det er veldig, veldig krevende. Om jeg skal klare å følge opp og ta litt vare på meg selv så burde jeg gå ned i 60%. Ville ikke byttet ut jenta mi for alt i verden, men kunne av og til ønske at andre kunne gå noen mil i mine sko. Det er vanskelig for andre å forstå hvor mye det krever å stå i det hver dag om man ikke har sett det på nært hold ❤️

Anonymkode: b5636...d60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har en datter på snart 10 år med ADHD uoppmerksom type. 

Hverdagen er i stor grad preget av utfordringer, men det er gode og dårlige perioder. Det som oppleves vanskeligst er at hun sliter sosialt. Hun er veldig kreativ og empatisk, skikkelig godhjerta jente som aldri lager kvalme eller sier et vondt ord om noen. Men på enkelte områder er hun fryktelig langt etter andre på sin alder. Kan oppføre seg klein og upassende, sliter med å engasjere seg i annet enn de få tingene hun selv elsker. 

Det å dusje, pusse tenner, stå opp, legge seg etc tar lang tid og byr ofte muggen stemning. Hundre ganger bedre enn hylinga vi hadde for noen år tilbake, men fortsatt veldig krevende. Noe frustrerende at lillebror (som er nevrotypisk) ser alt sammen og gjerne skal gjøre som storesøster. Appropo storesøster så er hun helt fantastisk der, en enorm evne til å være raus og tålmodig med mindre barn.

Skole er et kapittel for seg selv. De tilrettelegger noe men har ikke kapasitet. Innrømmer at hun burde hatt 1-til-1, men det har vi ikke krav på fordi hun "bare" har adhd. Diagnosen har ikke utløst den hjelpen jeg håpet på. Skolen bare maser om at hun bør medisineres. Men vi har jo prøvd flere varianter og avsluttet i samråd med overlege på bup pga bivirkningene. Fryktelig frustrerende og provoserende å få beskjed om at barnet henger så langt etter på skolen men ikke har krav på hjelp. Tenker vi prøver medisiner igjen nå som hun er litt større, men det ønsker jeg at hun gjør mest for selvfølelsen, ikke for å passe inn i den forbanna boksen (som er alt for firkantet). 

Jeg bruker mye humor og syntes det funker desidert best. Om hun ikke plukker opp ting som ligger på gulvet etter å ha fått beskjed kan jeg f.eks si i en spøkefullt tone "ahem, luuuurer på om du kan ha glemt noe nå frøken. Hvis du kikker ned til høyre på gulvet. Mon tro om det ligger noe der nede..?". Kjefting og masing er døden, det bryter bare ned den allerede dårlige selvfølelsen hennes. Belønningssystem fungerer også dårlig for oss. Eneste gulrøttene som funker er de som henger lavt og nærme, det må være en belønning som kommer om veldig kort tid etter en overkommelig oppgave. Andre ting må bare trues igjennom. Dusjing f.eks. Hun kan klage, gjemme seg og hyle i timesvis om hun får sjansen, så der må er det ingen kjære mor. Jeg må fysisk dra og løfte en noen ganger hylende unge inn på badet. Når hun endelig er inne i dusjen vil hun ikke ut igjen, hun synger og koser seg som bare det. Hver bidige gang er det slik. Forstå det den som kan! Tannpuss går bedre nå, mye har generelt blitt bedre med åra. Det som sliter på meg som mor er nok alt styret på kveldstid. Hun er skikkelig nattugle og da skal hun nemlig alle de fornuftige tingene hun ikke har fått gjort ellers i løpet av dagen. Og det blir mange lange prater som knuser mammahjertet, der hun forteller om hvor vanskelig livet er. Noen ting er alvorlige, men hun kan også gå fra å ha hatt en super dag til å utbryte "dette er den verste dagen i mitt liv!" over en liten filleting. Hun er ekspert i å svartmale. Og desverre sliter hun mye med at hun føler seg dum og annerledes. Hun var ei utadvendt og bekymringsfri jente som nå sliter med mye usikkerhet og som etterhvert har blitt veldig sjenert. Det er trist. Veldig trist. Og det er på grunn av jevngamle i skolen hvor hun opplever at hun ikke passer inn, blir fryst ut osv. I de verste periodene slo og bet hun seg selv mye, masse sinne og frustrasjon.

Nå skrev jeg veldig langt her, men sannheten er at jeg kunne skrevet uendelig mye mer. Jeg syntes det er vanskelig å være mor til et barn med adhd. Det er nok mye tøffere enn mange kan forestille seg. Jeg opplever også at andre har liten forståelse for utfordringene som oppstår. Mange tror nok at man bare må være streng og ikke la barnet holde på slik, men på mange måter kan man ikke stille like krav til et slikt barn. Sønnen min har kledd på seg selv siden han var 3 år. Datteren min må fortsatt ofte ha hjelp, ellers kommer vi oss aldri ut døra - i hvertfall ikke uten noe bak frem eller på vranga. Her syntes jeg BUP var gull. Legen forklarte så godt og gjorde det lettere å være tålmodig. Ellers har det vært lite hjelp og støtte, ingen oppfølging etter diagnostisering og utprøving av medisiner. Har fått grunnstønad og hjelpestønad sats 2, men det dekker ikke inn en brøkdel. Har jobbet 100% siden jul, men det er nesten ikke holdbart. Det er veldig, veldig krevende. Om jeg skal klare å følge opp og ta litt vare på meg selv så burde jeg gå ned i 60%. Ville ikke byttet ut jenta mi for alt i verden, men kunne av og til ønske at andre kunne gå noen mil i mine sko. Det er vanskelig for andre å forstå hvor mye det krever å stå i det hver dag om man ikke har sett det på nært hold ❤️

Anonymkode: b5636...d60

Nå sitter jeg her med tårer i øynene. ❤️Mye av det er akkurat som å lese om min jente og hvordan jeg har det som mor. bare at vi har ikke fått diagnose eller prøvd medisiner enda. ❤️

Anonymkode: b0ab7...945