Savner et større sosialt nettverk og samhold.

[AnonymBruker]

Skriver dette for å få litt utblåsning.

For noen år siden gikk jeg igjennom et samlivsbrudd, og med det mistet jeg hele mitt sosiale nettverk (ulike årsaker til det). Jeg stod helt alene, noe som både var skummelt og befriende. De siste årene har jeg jobbet hardt for å skaffe meg nye venner. Det har gått bra, og dårlig på en gang. Jeg ble god venninne med ei som bodde i samme borettslag som meg, og det var et flott vennskap en stund. Etter hvert fant jeg ut at jeg var "halvårets venn", og etter hvert ble jeg erstattet av noen andre (i tillegg har hun fått seg kjæreste, flyttet og giftet seg). Jeg ble venn med ei anna, som jeg etter hvert valgte å bryte med da hun hadde store psykiske utfordringer og brukte meg som søppelkasse.

I tillegg fikk jeg ei god venninne, la oss kalle henne "Trine". Trine og jeg fikk oss en liten gjeng, men hun ene har flyttet hjem til sitt hjemland, og hun andre var vi ikke særlig kompatible med. Trine har fått seg kjæreste, nå samboer, og er mer og mer vanskelig å få kontakt med. Det er kanskje vennskapet med Trine jeg føler størst sorg over. Jeg forsøker å pleie vennskapet, og jeg tror fortsatt hun er min beste venninne/at jeg er hennes, men hun har såpass mye på tapetet at jeg nok kommer lenger ned på listen enn tidligere. Jeg har god tone med flere i nettverket til samboeren til Trine, men føler det på sett og vis er "deres venner" og at jeg er heldig som får være med.

I tillegg har jeg blitt venninne med en kollega, og vi holder forsåvidt stand. Men det er stor aldersforskjell på oss, så det blir som oftest til at vi henger sammen bare oss to. Og jeg føler det kan bli litt mye "jobb-prat". Vi reiser på ferier i blant og har det hyggelig. Jeg har også tatt kontakt med en barndomsvenn fra hjembyen som bor i min by, og vi treffes i blant, men det føles som et litt "formelt" vennskap. Hun er ofte opptatt, så det blir ikke at vi ses så ofte. 

Jeg føler meg på sett og vis alene. Jeg har ingen "gruppe" jeg blir invitert til, og det er ofte jeg som må ta initiativ til sosiale ting. Gjengen til Trine og samboer er veldig hyggelig, og det er kanskje der jeg blir invitert med mest. Men jeg har ingen innpass der med mindre jeg blir invitert med av Trine & Co. Føler jeg jobber mye for å bygge en sosial krets, men det går liksom aldri på skinner. Jeg er en veldig sosial sjel som er glad i å invitere inn, være med venner etc, men føler det ikke blir så mye.

Vi nærmer oss 30, og flere og flere blir mer og mer opptatt med samboer, familie etc. Dette er absolutt en naturlig utvikling, men det kjennes kjedelig ut å bli "sittende igjen". Jeg forsøker selv å skaffe meg kjæreste, men jeg er nok kresen og synes det er vanskelig å finne kjemien med noen jeg nettopp har møtt (via f.eks Tinder). Det blir en veldig kunstig arena hvor man "må" like hverandre, og jeg faller fort av. På mange måter bruker jeg nok Tinder for å fylle mitt sosiale behov.

Det er vanskelig å prate høyt om dette. Alle virker så opptatt og fornøyd, uten at jeg egentlig tror det er tilfellet. Mange har barndomsvenner/studievenner, og jeg har ikke det. Føler jeg på mange måter befinner meg på utsiden og forsøker å komme inn og finne "min gjeng". Men gjengene blir mindre, mer lukket og vanskelig å komme inn i.. 

 

 

Anonymkode: 9a223...667