Jeg LIKER IKKE to av familiemedlemmene mine!

[AnonymBruker]

Ja.. For å si det på en pen måte, så kan jeg ikke fordra dem! Jeg har vokst opp med at man skal svelge kameler, og siden jeg har barn, så føler jeg at jeg må gjøre det for barnas skyld. For å late som at vi er en big happy family.

De to det er snakk om her er gift, og tenker kun på seg selv hele tiden. De behandler en eldre person i familien (den enes mor) som dritt, og utnytter henne grovt - ukentlig. De tenker kun på penger og prøver å få henne til å selge omtrent alt hun eier og har for at de skal få penger. Det er ikke svindel involvert og man kan ikke anmelde dem for å være drittsekker. Så sånn kommer det nok til å fortsette til den gamle kreperer

Ja, vel, helt fra jeg kom inn i familien for mange år siden så har jeg blitt behandlet dårlig av den ene av disse personene her, skikkelig dårlig. Long story. Det var helt tydelig at jeg ikke var velkommen i den familien for å si det sånn!

Men jeg har stått i det og bitt tenna sammen og har helt bevisst hatt minst mulig med vedkommende å gjøre opp gjennom årene - utenom obligatoriske bursdager og sånn... Rett og slett for å unngå stress og drama.

Vedkommende har aldri likt nevøene/niesene sine (de er ikke uoppdragne eller noe altså), hn har aldri noensinne brydd seg om søsknene sine, eller foreldrene sine, og er så gjennomført ekkel mot andre på alle tenkelige måter...

Nå har hn funnet seg en såkalt "thaidame" (liker ikke det uttrykket) og har blitt enda verre enn før! Nå har hn begynt å gå løs på meg igjen, indirekte. Ved å plage og ødelegge for oss. Det som er ganske fantastisk er at de to har funnet hverandre her i verden, og begge to viser seg å være nøyaktig like store drittsekker. Hva er oddsen? Jeg er bare så LEI av disse folkene og vil ikke se dem mer! Men jeg MÅ tydeligvis forholde meg til dem!

Jeg har barna mine som feirer bursdager. Jeg har også en konfliktsky ektefelle som "...ikke vil ha bråk med noen...". Øvrig familie som inviterer til sammenkomster. Vi er heldigvis ferdige med konfirmasjoner for en stund.

Men jeg må jo svelge disse forvokste kamelene, da?! Men hvordan kan jeg det egentlig, hva er trikset for å gjøre det så glatt som mulig? Jeg vet at det starter med MEG og at jeg klarer å tenke at de på en måte ikke kan gjøre meg noe/at jeg ikke skal bry meg om dem. Men føler det er et skikkelig hardt psykologisk arbeid som skal til for å få det til siden de provoserer meg så inni granskauen...

Det er så ille at jeg blir kvalm av å tenke på dem. Vi har én i familien som i perioder er alvorlig syk og nå driver disse to her med og prøve å fremprovosere sykdom virker det som. Nesten psykopatisk. Men det kan ikke bevises, annet enn hvordan de historisk sett har vært tidligere.

Jeg må greie å "manne meg opp" til neste gang vi møtes. Kommer til å ha puls i 200, men kan det unngås? Finnes det noen psykiske øvelser jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 1b284...6cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja.. For å si det på en pen måte, så kan jeg ikke fordra dem! Jeg har vokst opp med at man skal svelge kameler, og siden jeg har barn, så føler jeg at jeg må gjøre det for barnas skyld. For å late som at vi er en big happy family.

De to det er snakk om her er gift, og tenker kun på seg selv hele tiden. De behandler en eldre person i familien (den enes mor) som dritt, og utnytter henne grovt - ukentlig. De tenker kun på penger og prøver å få henne til å selge omtrent alt hun eier og har for at de skal få penger. Det er ikke svindel involvert og man kan ikke anmelde dem for å være drittsekker. Så sånn kommer det nok til å fortsette til den gamle kreperer

Ja, vel, helt fra jeg kom inn i familien for mange år siden så har jeg blitt behandlet dårlig av den ene av disse personene her, skikkelig dårlig. Long story. Det var helt tydelig at jeg ikke var velkommen i den familien for å si det sånn!

Men jeg har stått i det og bitt tenna sammen og har helt bevisst hatt minst mulig med vedkommende å gjøre opp gjennom årene - utenom obligatoriske bursdager og sånn... Rett og slett for å unngå stress og drama.

Vedkommende har aldri likt nevøene/niesene sine (de er ikke uoppdragne eller noe altså), hn har aldri noensinne brydd seg om søsknene sine, eller foreldrene sine, og er så gjennomført ekkel mot andre på alle tenkelige måter...

Nå har hn funnet seg en såkalt "thaidame" (liker ikke det uttrykket) og har blitt enda verre enn før! Nå har hn begynt å gå løs på meg igjen, indirekte. Ved å plage og ødelegge for oss. Det som er ganske fantastisk er at de to har funnet hverandre her i verden, og begge to viser seg å være nøyaktig like store drittsekker. Hva er oddsen? Jeg er bare så LEI av disse folkene og vil ikke se dem mer! Men jeg MÅ tydeligvis forholde meg til dem!

Jeg har barna mine som feirer bursdager. Jeg har også en konfliktsky ektefelle som "...ikke vil ha bråk med noen...". Øvrig familie som inviterer til sammenkomster. Vi er heldigvis ferdige med konfirmasjoner for en stund.

Men jeg må jo svelge disse forvokste kamelene, da?! Men hvordan kan jeg det egentlig, hva er trikset for å gjøre det så glatt som mulig? Jeg vet at det starter med MEG og at jeg klarer å tenke at de på en måte ikke kan gjøre meg noe/at jeg ikke skal bry meg om dem. Men føler det er et skikkelig hardt psykologisk arbeid som skal til for å få det til siden de provoserer meg så inni granskauen...

Det er så ille at jeg blir kvalm av å tenke på dem. Vi har én i familien som i perioder er alvorlig syk og nå driver disse to her med og prøve å fremprovosere sykdom virker det som. Nesten psykopatisk. Men det kan ikke bevises, annet enn hvordan de historisk sett har vært tidligere.

Jeg må greie å "manne meg opp" til neste gang vi møtes. Kommer til å ha puls i 200, men kan det unngås? Finnes det noen psykiske øvelser jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 1b284...6cb

❤️

Anonymkode: a2e99...2c9

[Gjest Refreng]

Jeg ville hatt en  samtale med mannen. Si at dette har kommet til et bristepunkt, og du kan ikke lenger forholde deg til situasjonen og familien som før. Noe må endres. Hør hva han tenker om saken. Kanskje han har gradvis endret syn på ting også?

Kanskje dere ikke trenger svelge kameler? Kanskje det finnes alternativer? Kanskje litt kaos i familien er ok? Kanskje det er ok å røkke litt ved ubehag hos andre når man reagerer på dårlig oppførsel?

[AnonymBruker]

Refreng skrev (Akkurat nå):

Jeg ville hatt en  samtale med mannen. Si at dette har kommet til et bristepunkt, og du kan ikke lenger forholde deg til situasjonen og familien som før. Noe må endres. Hør hva han tenker om saken. Kanskje han har gradvis endret syn på ting også?

Kanskje dere ikke trenger svelge kameler? Kanskje det finnes alternativer? Kanskje litt kaos i familien er ok? Kanskje det er ok å røkke litt ved ubehag hos andre når man reagerer på dårlig oppførsel?

Etter den "siste hendelsen", så har jeg merket at han heldigvis har vært mye mer skeptisk til disse to og jeg tror kanskje at han endelig har innsett at denne personen han vokste opp med ikke er den samme lenger. Det sitter mye nostalgi og ønsketenkning i hodet hans, tror jeg, han skulle så gjerne ønske at det ikke var sånn som dette.

Må ta en ny prat om dette, ja. Hva har man å tape, liksom? Kanskje greit å involvere den ene som knytter oss alle sammen også, og legge alle kortene på bordet én gang for alle. Jeg skal jammen meg ta den samtalen med ham i dag.

Anonymkode: 1b284...6cb

[AnonymBruker]

Hvis ikke mannen din vil ta en konfrontasjon med broren sin, så kan dere kanskje snakke med foreldrene om det at disse to utnytter dem? De må jo se det selv hvis det blir påpekt? 

Ellers: hold avstand. Dropp å bli med på samlinger i svigerfamilien. Mannen din kan ta med barna. 

Anonymkode: db053...59e

[Andro]

Dette er din manns bror med kone? Ønsker mannen din å ha kontakt med dem da? 
Om mannen din ønsker kontakt med disse familiemedlemmene, så må han jo får det, men du kan ta avstand.
Oppfører de seg ugreit overfor deg eller ungene dine så skal du alltid svare for deg, tenker jeg. Dine følelser er like gyldige som din manns, og dere har ansvar for å lære ungene deres hvordan man setter grenser for folk som ter seg ugreit.
Jeg er ikke den som skaper intriger. Altså det er ikke jeg som tråkker på andre eller initierer krangler. På en annen side er aldri jeg som holder kjeft for å holde husfred når andre er frekke, slemme eller utnytter andre. De må konfronteres med egen adferd om det skal bli endringer. At folk blir sinte og hyler litt når man setter grenser for dårlig adferd, det er ikke farlig. Det er helt greit å stå veldig rolig i det til de har blåst ut. 
Når man ikke gjør noe så tar man parti med den som undertrykker andre. Stillhet er ikke nøytralitet. Det tjener kun den som har overtak, som disse har overfor de eldre. Å holde kjeft er å aktivt gå inn for å sementere eller forverre det som er galt.
Å tåle å ta en diskusjon, også en heit og høylydt en, kan føre til større fred på sikt. Min erfaring er at ubehaget i situasjonen alltid er verdt det i sluttresultat.

Alternativet er selvfølgelig å trekke seg helt unna. Inkludert å ikke bli med i de familietilstelningene der du møter disse to.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis ikke mannen din vil ta en konfrontasjon med broren sin, så kan dere kanskje snakke med foreldrene om det at disse to utnytter dem? De må jo se det selv hvis det blir påpekt? 

Ellers: hold avstand. Dropp å bli med på samlinger i svigerfamilien. Mannen din kan ta med barna. 

Anonymkode: db053...59e

Vi har påpekt det mange ganger, og de har sett det selv også, men de lar det skje fordi den eneste kontakten de har hatt er gjennom utnytting. Forstå det den som kan, det er vel for vondt å risikere å miste vedkommende? På en eller annen måte jeg ikke forstår...

Men jeg føler at det vil lønne seg å ta denne samtalen snart, og si at man ikke orker dette mer, og kanskje en siste gang påpeke denne grove og fæle utnyttingen. Stort sett så har samtalene foregått gjennom min ektefelle (via telefon, vi bor et stykke unna) så jeg har ikke fått sagt noe om det. Jeg er nok litt mer krass og sier ting rett ut, på godt og vondt, og med en konflintsky ektefelle så må jeg passe på hvordan jeg trår. 

Har følt at jeg i stor grad er et litt observerende vitne, på en slags måte, men nå er jeg blitt direkte involvert i siste hendelse og føler jeg har "rett" til å ta denne samtalen, jeg også.

Anonymkode: 1b284...6cb

[AnonymBruker]

Andro skrev (2 minutter siden):

Dette er din manns bror med kone? Ønsker mannen din å ha kontakt med dem da? 
Om mannen din ønsker kontakt med disse familiemedlemmene, så må han jo får det, men du kan ta avstand.
Oppfører de seg ugreit overfor deg eller ungene dine så skal du alltid svare for deg, tenker jeg. Dine følelser er like gyldige som din manns, og dere har ansvar for å lære ungene deres hvordan man setter grenser for folk som ter seg ugreit.
Jeg er ikke den som skaper intriger. Altså det er ikke jeg som tråkker på andre eller initierer krangler. På en annen side er aldri jeg som holder kjeft for å holde husfred når andre er frekke, slemme eller utnytter andre. De må konfronteres med egen adferd om det skal bli endringer. At folk blir sinte og hyler litt når man setter grenser for dårlig adferd, det er ikke farlig. Det er helt greit å stå veldig rolig i det til de har blåst ut. 
Når man ikke gjør noe så tar man parti med den som undertrykker andre. Stillhet er ikke nøytralitet. Det tjener kun den som har overtak, som disse har overfor de eldre. Å holde kjeft er å aktivt gå inn for å sementere eller forverre det som er galt.
Å tåle å ta en diskusjon, også en heit og høylydt en, kan føre til større fred på sikt. Min erfaring er at ubehaget i situasjonen alltid er verdt det i sluttresultat.

Alternativet er selvfølgelig å trekke seg helt unna. Inkludert å ikke bli med i de familietilstelningene der du møter disse to.

Jeg må finne ut om det ønskes kontakt med disse eller ikke, jeg tror ganske bestemt at vi er på vei mot å bryte. For helsas skyld. Og som du sier, vi er forbilder. Nå har heldigvis mine barn ikke et forhold til disse to personene her (takket være at visse ikke kunne BRYDD SEG MINDRE!). Så i hverdagen merker man ingenting til det. 

...Men det er jo et STORT steg å bryte kontakten, og det er jo egentlig ingen vei tilbake med mindre den som gjør urett angrer og ber om unnskyldning, noe som i dette tilfellet er svært lite sannsynlig at skjer noen gang.

Tror det er tvilen som eventuelt holder min ektefelle tilbake, vi må snakke mye om det. Vi har snakket om det før også, dette har jo pågått i mange år, litt av og på. Og vi har virkelig forsøkt å ha et normalt forhold til dem, og tilgitt, prøvd å se det gode i dem. Det skal alle vite, vi har prøvd skikkelig hardt.

Utfordringen er at vi aldri kan ta diskusjonen med dem det gjelder, vi kan gi beskjed om at "det er ikke akseptabelt å behandle andre på den måten", men å diskutere med disse to - det går ikke. Både fordi det er en stor språkbarriere, men også fordi denne ene som har lagt bråk opp gjennom årene er så ufattelig egoistisk og mangler evnen til å se andres følelser, andres situasjoner, hn ser seg selv og kun seg selv. Ingen andre. 

Nytter ikke å ha en diskusjon, vedkommende skrur seg av og blir flåsete og greier ikke å følge den røde tråden i det hele tatt. Unnvikende, selvsentrert, og absolutt ikke interessert i å verken innrømme egne feil eller å bygge et forhold.

For å være ærlig så tror jeg (føler jeg) at hn har prøvd å ende forholdet og kutte oss ut, uten hell. Tidligere, da ting var litt bedre (det er mange år siden nå), inviterte vi hn med på ting (fisketur, tur hit og dit, prøve å bygge et forhold) - fikk alltid avslag. 

Jeg tror min ektefelle forstår at det tar mer enn det gir å ha noe med disse å gjøre, men den ønsketenkningen om at "men én dag kan det jo forandre seg og bli slik som før", den sitter nok litt hardt i. Men kanskje mindre hardt i nå enn før. 

 

Anonymkode: 1b284...6cb

[AnonymBruker]

Hvis det er så ille som du skriver, så synes jeg du er tøff som har stått i det så lenge uten å si noe. Og å klare å svelge så mange kameler er en fin egenskap å ha - men husk at ingen har rett til å herse med deg, ts, og noen ganger er nok rett og slett nok. 

Anonymkode: 90286...98f

[Andro]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

...Men det er jo et STORT steg å bryte kontakten, og det er jo egentlig ingen vei tilbake med mindre den som gjør urett angrer og ber om unnskyldning, noe som i dette tilfellet er svært lite sannsynlig at skjer noen gang.

Jeg diskuterte med en psykolog som snakket om dette med brudd i nære familierelasjoner. Han anbefalte å ikke ta den "Nå er det slutt for alltid"-metoden, men heller at man bestemmer seg for å ta en pause. At man for eksempel kan si at:
"Dette trenger jeg ikke å finne meg i. Nå tar vi en pause fra å treffes til over sommeren." eller
"Nå tråkket du over en grense, Nå må du la oss være i fred en stund. Vi tar kontakt seinere."

Det er mindre dramatisk, og det gir åpning for å snakkes når det blir behov eller man har lyst til å ta opp tråden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvis det er så ille som du skriver, så synes jeg du er tøff som har stått i det så lenge uten å si noe. Og å klare å svelge så mange kameler er en fin egenskap å ha - men husk at ingen har rett til å herse med deg, ts, og noen ganger er nok rett og slett nok. 

Anonymkode: 90286...98f

Takk ♡ 

Det er det som er saken, til slutt så er det nok. Omgang med disse menneskene gir oss ikke annet enn ubehag og barna mine får heller ingenting ut av det annet enn en gave på bursdagen. Men den gaven kan vi kompensere for..

 

Anonymkode: 1b284...6cb

[Illuminatum]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg må greie å "manne meg opp" til neste gang vi møtes. Kommer til å ha puls i 200, men kan det unngås? Finnes det noen psykiske øvelser jeg kan gjøre? 

Anonymkode: 1b284...6cb

Du får gjøre som vi pleier om fruen maser litt mye.

La ordene bare gå fra det ene øret til det andre, uten at du lar det feste seg i midten. Bare tenkt på det som bla, bla, bla.
Du trenger ikke ta alle kamper i livet. Gi beng i dem.

[AnonymBruker]

Andro skrev (4 minutter siden):

Jeg diskuterte med en psykolog som snakket om dette med brudd i nære familierelasjoner. Han anbefalte å ikke ta den "Nå er det slutt for alltid"-metoden, men heller at man bestemmer seg for å ta en pause. At man for eksempel kan si at:
"Dette trenger jeg ikke å finne meg i. Nå tar vi en pause fra å treffes til over sommeren." eller
"Nå tråkket du over en grense, Nå må du la oss være i fred en stund. Vi tar kontakt seinere."

Det er mindre dramatisk, og det gir åpning for å snakkes når det blir behov eller man har lyst til å ta opp tråden.

Det var egentlig ganske smart, godt tips!. Særlig når vi hele tiden har prøvd å unngå drama, jeg vil bare ha ro rundt meg og slippe disse menneskene på en rolig måte. 

For å være ærlig så tror jeg ikke de hadde blitt lei seg eller noe sånt i det hele tatt dersom vi hadde sagt, rett ut, at vi ikke skal treffes mer. De bryr seg ikke om andre. Kanskje det til og med hadde vært en lettelse for alle, men den metoden med å si det litt mer på den måten som du beskriver var fin.

Anonymkode: 1b284...6cb

[AnonymBruker]

Illuminatum skrev (2 minutter siden):

Du får gjøre som vi pleier om fruen maser litt mye.

La ordene bare gå fra det ene øret til det andre, uten at du lar det feste seg i midten. Bare tenkt på det som bla, bla, bla.
Du trenger ikke ta alle kamper i livet. Gi beng i dem.

Ja, pleier egentlig det altså - det er handlingene som i grunn er problemet her. De sier ikke så mye til oss, men de handler en del i perioder og det skader oss og vår helse.

Det er nok vanskelig å forstå uten at jeg skriver akkurat hva de har gjort, men det handler om psykisk og fysisk helse og at de har trådd langt over en grense. Milevis over.

Men jeg tror nok at i neste bursdag, så er vi der at de blir inviterte som vanlig og jeg må late som - som vanlig (og sette meg langt unna dem! Eller "være opptatt med å lage mat", takk og lov for foreldrerollen). 

Men skal høre med ektefellen min hva vi skal gjøre, hvis hn er tvilende, må jeg jo bare svelge disse kamelene, men ja...

Anonymkode: 1b284...6cb