Livet med 2-åringen, for en berg-og-dalbane

[AnonymBruker]

Fine stunder innimellom, som når hun har våknet av seg selv og er i godt humør, får til noe hun prøver på, ser en katt eller noe annet spennende ute, leker noe gøy, etc.

Men wow, det er kort vei til fritt fall altså. Tåler virkelig ingen irettesettelse eller motsigelse. Nå har hun rast i 15min fordi jeg sa "mamma er ikke ferdig med å spise" da hun ville jeg skulle gå fra bordet midt i måltidet. Kan ule og klage så sykt lenge.

Går da ikke an å forklare henne noenting for hun hyler jo for høyt til å høre noe som helst. Hjelper ofte heller ikke å trøste eller gi en klem. Sjeleglad for barnehagen, gleder meg til leggetid. Ser frem til hun blir større og språket komme seg. 

Det er sikkert helt normalt. Sliten av mye inntrykk, litt sånn periode hvor noen dager har dupp og noen ikke. Men jeg merker at det er verre enn hos enkelte rundt oss. For eksempel har bestemoren liten tålmodighet med det for ingen av søskenbarna var så eksplosivt grinete, jeg forstår det godt for det er jævlig slitsomt. Men det hjelper liksom ikke å si, "nå må du slutte med det der", "ro ned, det var ikke så farlig" eller "hysssssssssj". Og da har jeg ingen triks å gi de andre som har med jentungen å gjøre, for hun er tidvis helt forferdelig her hjemme. Ikke noe av det jeg gjør hjelper. Og noen kamper må man jo ta, selv om det blir rabalder. 

Uff 😕 Flere som har det sånn her for tiden? Bare å bite tennene sammen, lukke ørene og vente på at tiden skal gå?

Anonymkode: ac236...ccc

[AnonymBruker]

How to talk so little kids will listen. Hvordan møte barns følelser. Eller Hedvig Montgomery/ foreldrekoden 

Anonymkode: 058b3...f5d

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig altså. Barn er ulike og noen er sånn i perioder. Særlig før språket kommer. Fokuser på å møte fysiske behov som søvn, mat, drikke, bevegelse, kos, temperatur osv. Møt følelsene selv om det ikke hjelper så veldig der og da. Barna lærer etterhvert. Tren opp barnet til å regulere følelser med å møte de bittesmå skuffelsene osv før barnet rakner. Da er det mer mottakelig lærer til en annen gang. Bestemor er nok fra en generasjon som ikke visste at det var viktig å møte følelser heller enn å avfeie eller minimere dem.

Anonymkode: 058b3...f5d

[AnonymBruker]

Føler med deg, min er også sånn og han er bare 12 mnd, holder omtrent ikke ut tanken på at det mest sannsynlig vil være slik i lang tid fremover også. 

Hvordan var din for et år siden?

Anonymkode: 41833...a52

[AnonymBruker]

Ja det er ofte sånn, hold ut!

Og hold deg fast, livet med 12-18 føles som du henger oppned i fart til tider, evt som å gå inn i et sånn skrekkhus 😂 

Anonymkode: 4da58...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja det er ofte sånn, hold ut!

Og hold deg fast, livet med 12-18 føles som du henger oppned i fart til tider, evt som å gå inn i et sånn skrekkhus 😂 

Anonymkode: 4da58...3c6

Men hvordan leve med det når det blir så krevende at man ald i gå hentet seg inn og er syk annenhver måned fordi kroppen har nok belastning?

Anonymkode: 41833...a52

[AnonymBruker]

Må bare stå i det. Du skulle sett meg og 3-åringen på bussen da jeg trykket på stoppknappen og han hadde forventet å gjøre det selv. Da fikk resten av passasjerene dagens show for å si det sånn.

Anonymkode: 3bc55...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Må bare stå i det. Du skulle sett meg og 3-åringen på bussen da jeg trykket på stoppknappen og han hadde forventet å gjøre det selv. Da fikk resten av passasjerene dagens show for å si det sånn.

Anonymkode: 3bc55...716

Been there. 

Gjorde den samme tabben i heisen med guttungen på 2,5 år. 

Anonymkode: d676c...8ee

[asterix]

Er bare å stå i det. Vær rolig, tålmodig og konsekvent, så går det seg til etter hvert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Men hvordan leve med det når det blir så krevende at man ald i gå hentet seg inn og er syk annenhver måned fordi kroppen har nok belastning?

Anonymkode: 41833...a52

Er det så ille at det går utover egen helse på en måte som forringer omsorgslønn, bør man oppsøke egen lege og ta det derfra 

Anonymkode: 4da58...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Det er helt vanlig altså. Barn er ulike og noen er sånn i perioder. Særlig før språket kommer. Fokuser på å møte fysiske behov som søvn, mat, drikke, bevegelse, kos, temperatur osv. Møt følelsene selv om det ikke hjelper så veldig der og da. Barna lærer etterhvert. Tren opp barnet til å regulere følelser med å møte de bittesmå skuffelsene osv før barnet rakner. Da er det mer mottakelig lærer til en annen gang. Bestemor er nok fra en generasjon som ikke visste at det var viktig å møte følelser heller enn å avfeie eller minimere dem.

Anonymkode: 058b3...f5d

Ja, må jo prøve på det. En klem. Virker som det oftere er fra 0 til 100 enn at det er småskuffelser som er mulig for henne å håndtere. Noen ganger må jeg gi litt trøst og så bare gå et annet sted, fordi jeg synes det er krevende.

Bestemor har nok absolutt et litt annet syn på akkurat det der. "Det der var ikke noe å bli sur for", liksom. Men synes det er vanskelig å si så mye om det når min "metode" ikke akkurat fungerer så mye bedre.

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Føler med deg, min er også sånn og han er bare 12 mnd, holder omtrent ikke ut tanken på at det mest sannsynlig vil være slik i lang tid fremover også. 

Hvordan var din for et år siden?

Anonymkode: 41833...a52

Hun har absolutt hatt perioder som var krevende, blant annet husker jeg mye hyling i den perioden det skjedde mye fysisk og hun lærte å komme seg rundt, dvs. 9mnd-13mnd ish. Har nok alltid vært litt temperamentsfull, men tidvis skikkelig ille. Jeg merker jo at det også kommer an på om jeg har overskudd selv. Hvis jeg er sliten og det er mye på jobb og hjemmebane samtidig, så tåler jeg hyletoktene dårligere enn om jeg har sovet godt og ellers har det greit. Men, hun har ikke vært kontinuerlig forferdelig i 2 år altså   

TS

Anonymkode: ac236...ccc

[AnonymBruker]

Samme her. Du har min fulle forståelse. Håper det blir bedre snart, men det har vært sånn i snart ett år..

 

Anonymkode: ec657...8b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er det så ille at det går utover egen helse på en måte som forringer omsorgslønn, bør man oppsøke egen lege og ta det derfra 

Anonymkode: 4da58...3c6

Tja, tviler på at noen tror på meg når jeg sier at vår har vært ekstremt krevende siden fødsel, alle synes jo det er krevende med barn iansett. Så hvis barnet ikke har en annerkjent diagnose når jeg nok ikke frem.

Anonymkode: 41833...a52

[AnonymBruker]

Tenker det er et sunnhetstegn 🥰 

Hold ut, det blir bedre når de klarer å kommunisere bedre. Men ja, det er utrolig tøft å stå i også. 

Jeg har også en liten en på 2 år som er sånn i perioder. Det som fungerer, ikke alltid 🤣, er å prøve å forstå hvorfor hun blir sint og kommunisere dette eller distrahere hvis jeg ikke klarer det. Da skifter jeg helt tema til noe hun elsker, som eks "OY, se på fuglene ute" å peker. 

Har hun kanskje en bamse hun liker? Eller smokk? Som kan roe henne litt ned? Du har sikkert gjort dette haugevis av ganger, men sett deg ned og spør om hun ble lei seg eller lignende. 

Anonymkode: 47c28...421

[AnonymBruker]

Det er vanlig, og det går i perioder. Og annet enn å forsøke å lese seg opp, og lære triks f.eks. fra bøkene som en nevnte over, så er det nok mye bare å holde seg fast og vente på rolige tider. 

Og så er det forskjell på barn. Jeg har en som er typen med store følelser, og som går fra sang og glede til fritt fall og raseri på sekunder. Og en som kan bli skikkelig sint, men ellers jevnt over har et betydelig mildere og mer forutsigbart temperament. I tillegg jobber jeg i småbarnavdeling, og ser tydelig ulikhetene mellom barn her. Men jeg tror nok uansett ikke dette er helt ukjent for noen som har eller har hatt barn i toårsalderen. På engelsk har de jo begrepet "terrible twos".

Etter min erfaring er det å anerkjenne følelsene det som virker best. Og så varierer det litt, noen vil trekke seg unna og rase i fred, noen vil sitte på fanget/få en klem. Men generelt så pleier det altså å virke å gjøre litt motsatt av bestemoren her, å si, "ånei, nå trykket jeg på stoppknappen, og det ville jo du!! Ikke rart du ble lei deg!" med innlevelse og følelse i stemmen. 

Jeg kjenner forøvrig at en trang til å forsøke å dempe følelsene hos mine egne barn ligger dypt i meg. På jobb er det lett å være profesjonell. Men hjemme titter fort mønstrene fra egen barndom frem når jeg er stresset og sliten, og jeg vil bare at den ungen skal slutte å brøle sånn for den bagatellen, for sånn kan man ikke holde på, vel. Eller det er rett og slett fryktelig slitsomt å høre på og håndtere etter en lang dag. Og så blir jeg mindre tålmodig, og da blir alt verre.

Så egenpleie og tålmodighet overfor seg selv vil jeg slå et slag for. Gi deg selv et klapp på skulderen for at du kommer deg gjennom det med et barn som har et temperament som krever litt ekstra av deg nå. Legg godt merke til de situasjonene som løser seg fint, og godta at noen ganger løser deg seg ikke like greit. 

 

Anonymkode: 74916...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er vanlig, og det går i perioder. Og annet enn å forsøke å lese seg opp, og lære triks f.eks. fra bøkene som en nevnte over, så er det nok mye bare å holde seg fast og vente på rolige tider. 

Og så er det forskjell på barn. Jeg har en som er typen med store følelser, og som går fra sang og glede til fritt fall og raseri på sekunder. Og en som kan bli skikkelig sint, men ellers jevnt over har et betydelig mildere og mer forutsigbart temperament. I tillegg jobber jeg i småbarnavdeling, og ser tydelig ulikhetene mellom barn her. Men jeg tror nok uansett ikke dette er helt ukjent for noen som har eller har hatt barn i toårsalderen. På engelsk har de jo begrepet "terrible twos".

Etter min erfaring er det å anerkjenne følelsene det som virker best. Og så varierer det litt, noen vil trekke seg unna og rase i fred, noen vil sitte på fanget/få en klem. Men generelt så pleier det altså å virke å gjøre litt motsatt av bestemoren her, å si, "ånei, nå trykket jeg på stoppknappen, og det ville jo du!! Ikke rart du ble lei deg!" med innlevelse og følelse i stemmen. 

Jeg kjenner forøvrig at en trang til å forsøke å dempe følelsene hos mine egne barn ligger dypt i meg. På jobb er det lett å være profesjonell. Men hjemme titter fort mønstrene fra egen barndom frem når jeg er stresset og sliten, og jeg vil bare at den ungen skal slutte å brøle sånn for den bagatellen, for sånn kan man ikke holde på, vel. Eller det er rett og slett fryktelig slitsomt å høre på og håndtere etter en lang dag. Og så blir jeg mindre tålmodig, og da blir alt verre.

Så egenpleie og tålmodighet overfor seg selv vil jeg slå et slag for. Gi deg selv et klapp på skulderen for at du kommer deg gjennom det med et barn som har et temperament som krever litt ekstra av deg nå. Legg godt merke til de situasjonene som løser seg fint, og godta at noen ganger løser deg seg ikke like greit. 

 

Anonymkode: 74916...06f

Ingen ting er mer irriterende enn folk som sier det går i perioder, min har vært slik konstant siden fødsel.

Anonymkode: 41833...a52

[AnonymBruker]

Vår startet trassalderen når han var ca. 18 mnd.

 

er 22 mnd. nå og jeg holder på å gå på veggen (etter kun 4 mnd. altså😂). Han kunne vunnet en oscar av måten han legger seg dramatisk ned på gulvet på hvis han ikke får viljen sin (f. eks is til middag🫠) 

Anonymkode: 8409e...08c

[AnonymBruker]

Min er 2,5 år og helt lik. Har vært sta og høylytt allerede siden fødselen. Viljesterk, rett og slett. Tror ikke du alltid skal være redd for å avfeie oppførsel eller be barnet om å skjerpe seg (med litt andre ord, så klart). Med min merker jeg at han har behov for forskjelligetilnærminger etter dagsformen. Han har i perioder behov for at jeg er veldig pedagogisk og anerkjenner. Irettesettelser fører bare til at han blir lei seg og klengete i slike tilfeller. Så har vi andre perioder hvor han ignorerer pedagogisk tilnærming og responderer bedre på streng tilsnakk. Kanskje det kan være lurt å utforske forskjellige tilnærminger og se om barnet responderer ulikt fra dag til dag? 

Anonymkode: 4789c...359

[AnonymBruker]

Hei! Jeg skjønner at det er krevende. 

Har barnet lange dager i barnehagen? Ser det mye på skjerm? (Mange tror at tv-titting er synonymt med avslapping, men det stemmer ikke, spesielt ikke for små barn som er spesielt sårbare for skjermstimuli. De slapper av i kroppen, men ikke hodet.) Har dere måltider med jevne mellomrom, slik at blodsukkeret er stabilt? Hvordan er språket hennes?

Selv utstyrte jeg meg med øreklokker for å skjerme meg selv mot det verste, hehe. Her ble det faktisk bedre da jeg begynte å sette grenser for utbruddene, i stedet for å bare "validere" og forstå barnet "ihjel". Barn bruker den kommunikasjonsformen som er mest effektiv. Hvis vi slipper alt vi har i hendene våre når barnet åpner munnen, for å umiddelbart oppfylle ønskene deres, vil de jo fortsette med dette, siden det "fungerer". Prøv å skille mellom de utbruddene det barnet faktisk er fortvilet, og der barnet virker til å "bare" være misfornøyd/uenig. Jeg var veldig bevisst på å ikke respondere på ønsker som ble kommunisert gjennom hyl og skrik, men få barnet til å spørre ordentlig (med ord eller kroppsspråk) for å få gjennomslag. F.eks. fikk ikke barnet ny kopp hvis det var "feil farge" dersom det valgte å hyle i stedet for å spørre rolig om å bytte. Dette er en prosess, og i begynnelsen må du gi barnet konkrete alternativ for å vise hva du ønsker at barnet skal gjøre. Selv om følelsesreguleringen fremdeles ikke er helt på plass, trenger barn å lære ok måter å kommunisere på. De gangene lydnivået ble for høyt, tok jeg barnet vekk fra situasjonen og inn på vårt soverom for rase fra seg i dobbeltsenga vår (her er det ingen skarpe kanter). Da barnet var så lite som ditt, satt jeg ofte med det på rommet (utstyrt med øreklokker), men jeg henvendte meg ikke så mye til barnet før det virket noenlunde tilnærmelig. Barn er ulike, og noen trenger litt "fred" for å hente seg inn igjen og blir ytterligere provosert av forsøk på verbal eller kroppslig kontakt. Når h*n var rolig igjen (det kan ta en stund), forklarte jeg vennlig, men bestemt hva jeg forventet av barnet når vi skulle gå ut igjen. Så fortsatte vi der vi slapp. Ble det et nytt utbrudd, tok vi en ny tur på soverommet. Forsøkte å være veldig konsekvent. På den måten lærte h*n at den som vil oppholde seg på fellesarealet, må ta hensyn til andre rundt.

Ellers blir det nok lengre og lengre mellom disse episodene når barnet nærmer seg 4 år, men i mellomtiden er det greit å ha noen verktøy i baklomma. Øvelse gjør mester, også for de små.

Anonymkode: fc2a1...1f3

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 3 år med store språkforsinkelser. Sier kanskje 15 ord...

Der snakker vi frustrasjon. 
Men for en herlig gutt han her!! 

Anonymkode: e6944...787