trives ikke alene etter omsorgsvikt

[sørlands-jenta]

noen som kjenner seg igjen i dette  . ? Opplevd omsorgsvikt der jeg ble mye forlatt når jeg var 3 - 4 år.  Naboer har sett meg gå rundt klokken 2 på natta i gatene og ropt på mamma grinende. Så nå sliter jeg mye med at jeg ikke trives i mitt eget selskap. Jeg sliter også med at vist jeg knytter meg i en person så knytter jeg meg ekstremt mye og tar det veldig tungt vist jeg mister den personen. jeg har aldri budd alene før. Da jeg har hatt samboer. Så jeg tar det veldig tungt å bo alene og blir ofte sengeliggende siden jeg blir så deprimert over det. Føler meg så teit som har det sånn for eksen har det ikke sånn , men jeg har det sånn.

[Topsi]

Har du en borderline-diagnose? Dette kan høres sånn ut, og det kommer ofte etter en traumatisk oppvekst...

[AnonymBruker]

Her har jeg motsatt erfaring, trives best alene jeg.  Uansett, da dette er et problem for deg så er det jo ikke annet å gjøre enn å øve deg mer på å trives i eget selskap, du har jo ikke noe valg for alene er vi jo alle til tider. Det er heller ikke uvanlig å føle deg slik når man er relativt ung, har hatt mange venninne som har følt det på samme måte som kommer fra traumefrie hjem og uten diagnose. Noen trives mer med andre mennesker og kjenner på ubehag alene, trenger ikke å sykeliggjøre at vi er forskjellige med variable behov.

Anonymkode: e7fba...b5a

[AnonymBruker]

Jeg er helt motsatt. Ble utsatt for grov omsorgssvikt og emosjonell svikt i hele barndommen. Psykisk vold og emosjonell vold i hele oppveksten og langt opp i 20 årene. 

Jeg får ikke til å knytte tette relasjoner, får ikke til å senke skuldrene i andres nærvær, får ikke til noen form for forhold eller nærhet til andre mennesker og er alt for selvstendig. Både fysisk, psykisk og emosjonelt. 

Begge endene av skalaen er like "riktig". Senskader og konsekvensene av svikt i barndommen kan være helt forskjellige og begge deler er riktig reaksjon. For meg så er det helt uforståelig og ufattelig at noen kan reagere som deg, fordi det er så langt ifra min realitet og liv som du får det. Det betyr ikke at du reagerer feil, og jeg riktig. Man kan også være som oss, uten en diagnose. Noen mennesker evner bare ikke å være alene, kronisk allergisk mot å være singel og alene. Og noen er som meg, helt motsatt, uten at det er en traumedisgnose av den grunn. 

Anonymkode: 55cd0...09e

[AnonymBruker]

Jeg var som deg, føler så sterkt med deg, sender deg en klem! Nå klarer jeg ikke å binde meg og har blitt en sånn "Ingen skal såre meg igjen" helt ufrivillig. Håper det går over til noe mer balansert. Er i behandling i allefall.

Anonymkode: 37127...242