Samboeren har fått diagnosen

[AnonymBruker]

Samboeren min har fått diagnosen dystymi.

Det er på en måte en lettelse , men også en stor sorg. 

Det har vært mange tøffe år, og følte brikkene fallt veldig på plass da han fikk diagnosen. 
Den beskriver han som hånd i hanske. 

Vi har barn som også begynne å bli så store at de forstår at det er noe med pappa. De klarer ikke sette riktig ord på det , da de er i tidlig skolealder , men uttrykker ofte at pappa er sint hele tiden. Han kan nok oppfattes som sint, kort og avvisende. 
Må også tilføye at han kan også være en veldig god pappa på gode dager. 
 

og det er vel de gode dagene jeg klamrer meg til, for da har vi det veldig bra. Bare synd at det er så få dager som er bra. Tipper 10% av tiden er det bra. Og de resterende 90% er han nedstemt , kort , irritabel osv.. 

er det noen andre her som lever i forhold med samboer/mann/kone som har dystymi? Hvordan holder dere ut å være den som er positiv , engasjert , optimistisk hele tiden? Mens samboer er motsatt, merker dette sliter på meg, og trykker meg ned. Ønsker egentlig ikke det skal påvirke meg, men påvirker meg mer enn jeg ønsker. 

 

Anonymkode: 98168...511

[AnonymBruker]

Får han noe behandling?

Anonymkode: 25392...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Samboeren min har fått diagnosen dystymi.

Det er på en måte en lettelse , men også en stor sorg. 

Det har vært mange tøffe år, og følte brikkene fallt veldig på plass da han fikk diagnosen. 
Den beskriver han som hånd i hanske. 

Vi har barn som også begynne å bli så store at de forstår at det er noe med pappa. De klarer ikke sette riktig ord på det , da de er i tidlig skolealder , men uttrykker ofte at pappa er sint hele tiden. Han kan nok oppfattes som sint, kort og avvisende. 
Må også tilføye at han kan også være en veldig god pappa på gode dager. 
 

og det er vel de gode dagene jeg klamrer meg til, for da har vi det veldig bra. Bare synd at det er så få dager som er bra. Tipper 10% av tiden er det bra. Og de resterende 90% er han nedstemt , kort , irritabel osv.. 

er det noen andre her som lever i forhold med samboer/mann/kone som har dystymi? Hvordan holder dere ut å være den som er positiv , engasjert , optimistisk hele tiden? Mens samboer er motsatt, merker dette sliter på meg, og trykker meg ned. Ønsker egentlig ikke det skal påvirke meg, men påvirker meg mer enn jeg ønsker. 

 

Anonymkode: 98168...511

Antidepressiva skal vel hjelpe endel på disse?

Anonymkode: 5f7d9...75d

[AnonymBruker]

Ja han går til psykolog, men har brukt 5-6 år på å få han dit… 

nei, han vil ikke ha medisiner desverre.. 

Anonymkode: 98168...511

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja han går til psykolog, men har brukt 5-6 år på å få han dit… 

nei, han vil ikke ha medisiner desverre.. 

Anonymkode: 98168...511

Jeg hadde satt litt hardt mot hardt - og bedt ham begynne med medisiner. Jeg hadde ikke giddet eller orket å skulle være den sterke og positive hele tiden mens den andre er kort og sur, når det er hjelp å få. Forsøk å få han til å forstå det (før det går så langt at du ikke orker mer og går fra han). 

Anonymkode: 17f42...4c3

[AnonymBruker]

Han må jo gjøre sitt for å bli bedre, for å kunne leve sammen med dere. Om han nekter å prøve ut medisiner så tror jeg at jeg hadde sagt farvel, riktig nok på en pen måte. Dere skal jo ikke ha en hverdag som er dårlig i 90% av tiden fordi han ikke gjør alt han kan for å bli bedre. 

Anonymkode: 4553c...797

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ja han går til psykolog, men har brukt 5-6 år på å få han dit… 

nei, han vil ikke ha medisiner desverre.. 

Anonymkode: 98168...511

Hva er denne aversjonen mot medisiner? Hvis man har det svært ille blir man jo desperat etter å få det bedre, og da er jo ofte medisiner en løsning. 

Anonymkode: 52279...d7c

[AnonymBruker]

takk for at du spør , han gikk på medisiner da vi ble sammen for 10 år siden, men han svettet så ekstremt pga de medisinene , var klissvåt hele tiden, så det gjorde at han isolerte seg enda mer , og ble enda mer deprimert.  

har sagt han bør prøve noe annet , men han virker veldig låst på at medisiner ikke er for han.. 

Anonymkode: 98168...511

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

takk for at du spør , han gikk på medisiner da vi ble sammen for 10 år siden, men han svettet så ekstremt pga de medisinene , var klissvåt hele tiden, så det gjorde at han isolerte seg enda mer , og ble enda mer deprimert.  

har sagt han bør prøve noe annet , men han virker veldig låst på at medisiner ikke er for han.. 

Anonymkode: 98168...511

Det er masse forskjellige typer. Så han finner sikkert noen som passer og som hjelper han.  Jeg snakker av erfaring! 

Anonymkode: 17f42...4c3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt dystymi diagnosen nå  6-7 år, tidligere hadde jeg diagnosen deprimert så jeg har bare ideer fra andre siden.

Jeg har prøvd ut 7-8 typer medisiner, ingen av de ga meg noe annet enn dårligere humør og kjipe bivirkninger, men kognotiv terapi var egentlig den redningen jeg trengte. Når jeg byttet fra deprimert til dystymi diagnosen ble det kuttet medisiner på dagen omtrent og jeg ble dyttet inn i ett opplegg med kognotiv terapi. Deretter gikk jeg til DPS ut mine 10 timer maks før jeg ble videreført til en psykiater under utdanning. Der fikk jeg gått videre med den kognotive terapien og det er vel egentlig den som har snudd det meste. 

Jeg ville tatt kontakt med LPP, det er en egen forening for pårørende til de med psykiske problemer. Ellers er det mye god info på helsenorge om pårørende, og om mulig ville jeg også prøvd å fått vært med på en time hos psykologen. Det hjalp min samboer ganske mye da han slet med å forstå hvorfor ting var som de var. 

Anonymkode: 79ed1...fad

[Eneri]

Jeg tenker også at han må vise at han gjør alt han kan for å fungere bedre i hverdagen. Anerkjenner han at hans væremåte påvirker familien negativt? Eller gjør sykdommen ham "egoistisk" så han blir blind for det, eller mener dere må tåle det siden det tross alt er han som har det verst?

Å prøve å fungere bedre innebærer feks:

Sørge for nok søvn 

Passe på kostholdet 

Trene 

Prioritere og porsjonere energien så han klarer ivareta omsorgsoppgaver 

Vurdere å gå ned i stilling/bytte jobb dersom den han har tar for mye kapasitet i forhold til de øvrige delene av livet hans 

Gå til behandler (psykolog el) 

Prøve ut andre typer medisin enn sist gang .

 

Selv om det er han som er syk, så trenger du ikke finne deg i alt mulig.

 

 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Nå som han har fått denne diagnosen svart på hvitt, så må han vel gå med på å gjøre det han kan for å fungere bedre, altså prøve ut medisiner. 
Det er mange ulike å prøve ut, som nevnt over, og man må ikke gi seg om en gir noen bivirkninger.

Anonymkode: 8d771...411

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hva er denne aversjonen mot medisiner? Hvis man har det svært ille blir man jo desperat etter å få det bedre, og da er jo ofte medisiner en løsning. 

Anonymkode: 52279...d7c

Muligheten for tøffe bivirkninger, kanskje? Noen ganger må man veie for/imot, men her burde jo et eller annet bli prøvd. Om ikke medisiner, så kanskje terapi og hard jobbing med seg selv?

Anonymkode: dbc31...f8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hva er denne aversjonen mot medisiner? Hvis man har det svært ille blir man jo desperat etter å få det bedre, og da er jo ofte medisiner en løsning. 

Anonymkode: 52279...d7c

Medisiner er ikke en løsning mot dystemi. Det er aldri bevist. Og det finner man endelig mye ny forskning mot. Ville ikke satt hardt mot hardt med noe så alvorlig fra synsere på Internett. 

Men derimot bør han gå i terapi over tid for og gradvis endre måten han tenker på og finne ting i livet som kan gi han glede. Dette tar lang tid og ikke gjort på to uker. Men det finnes ingen quick fix. 

Derimot er dystemi ingen god grunn for å oppføre seg dårlig mot andre. Og det ville jeg vært tydelig på. Er mange med dystemi eller depresjon som ikke oppfører seg slik. Han må lære å oppføre seg på en bedre måte mot andre, for det er ikke sunt for dere. 

 

 

Anonymkode: 36ec9...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja han går til psykolog, men har brukt 5-6 år på å få han dit… 

nei, han vil ikke ha medisiner desverre.. 

Anonymkode: 98168...511

Nei men da har han gjort valget sitt. Som datter av en psykisk syk mor som terroriserte hele husholdningen fordi hun ikke hadde hverken selvinnsikt eller tro på medisin, har jeg ingenting til overs for folk som ikke medisinerer seg så andre kan leve i fred. Da får han leve alene. 

Anonymkode: 87357...52d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samboeren min har fått diagnosen dystymi.

Det er på en måte en lettelse , men også en stor sorg. 

Det har vært mange tøffe år, og følte brikkene fallt veldig på plass da han fikk diagnosen. 
Den beskriver han som hånd i hanske. 

Vi har barn som også begynne å bli så store at de forstår at det er noe med pappa. De klarer ikke sette riktig ord på det , da de er i tidlig skolealder , men uttrykker ofte at pappa er sint hele tiden. Han kan nok oppfattes som sint, kort og avvisende. 
Må også tilføye at han kan også være en veldig god pappa på gode dager. 
 

og det er vel de gode dagene jeg klamrer meg til, for da har vi det veldig bra. Bare synd at det er så få dager som er bra. Tipper 10% av tiden er det bra. Og de resterende 90% er han nedstemt , kort , irritabel osv.. 

er det noen andre her som lever i forhold med samboer/mann/kone som har dystymi? Hvordan holder dere ut å være den som er positiv , engasjert , optimistisk hele tiden? Mens samboer er motsatt, merker dette sliter på meg, og trykker meg ned. Ønsker egentlig ikke det skal påvirke meg, men påvirker meg mer enn jeg ønsker. 

 

Anonymkode: 98168...511

Så klart vil det påvirke å ha en samboer som er nedstemt og irritabel 90% av tiden. Imponerende (ikke på en god måte) at du holder ut! Høres heller ikke ut som det er det beste for barna å vokse opp med denne fyren? Hårreisende at han heller ikke gjør noe for å bli bedre. 

Anonymkode: e3e52...4c7

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja han går til psykolog, men har brukt 5-6 år på å få han dit… 

nei, han vil ikke ha medisiner desverre.. 

Anonymkode: 98168...511

Da hadde jeg forklart at det blir skilsmisse og ar han får samvær på gode dager.

 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Medisiner er ikke en løsning mot dystemi. Det er aldri bevist. Og det finner man endelig mye ny forskning mot. Ville ikke satt hardt mot hardt med noe så alvorlig fra synsere på Internett. 

Men derimot bør han gå i terapi over tid for og gradvis endre måten han tenker på og finne ting i livet som kan gi han glede. Dette tar lang tid og ikke gjort på to uker. Men det finnes ingen quick fix. 

Derimot er dystemi ingen god grunn for å oppføre seg dårlig mot andre. Og det ville jeg vært tydelig på. Er mange med dystemi eller depresjon som ikke oppfører seg slik. Han må lære å oppføre seg på en bedre måte mot andre, for det er ikke sunt for dere. 

 

 

Anonymkode: 36ec9...739

Man forsøker ssri når det er vanlig behandling ja.

Og funker ingen har man forsøkt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja han går til psykolog, men har brukt 5-6 år på å få han dit… 

nei, han vil ikke ha medisiner desverre.. 

Anonymkode: 98168...511

Sånn var det her og, da eksen fikk diagnosen adhd. Jeg satte krav om at han enten måtte på medisiner eller i hvert fall forsøke alt som kan fungere. Eller bli single. Han ble single. Null impulskontroll er umulig å leve med. 

Anonymkode: 5f7d9...75d

[AnonymBruker]

Høres nok kynisk ut men jeg hadde aldri orket å leve med en kronisk deprimert. 

Anonymkode: ef783...875