Prøver å få innpass hos den kule gjengen og dumper nære venninner

[AnonymBruker]

Hvordan hadde du som mor forholdt deg til slik oppførsel hos ditt barn?

Anonymkode: f4351...e5b

[Elle Melle]

Tenkt at det dessverre er vanlig i 12-13-årsalderen og at det er liten vits i å forsøke å tvinge noen til å være venner med noen de ikke vil være med.

Men det er ofte gjort på en veldig kjip måte, så hadde forsøkt så godt det lar seg gjøre å snakke med barnet om hva som er akseptabel oppførsel og ikke. At man ikke passer sammen er en ting, at man er ekkel, later som om man aldri har vært venner/overser er ikke greit. Det er intenst vondt å bli dumpet av en venn, uansett om den andre er usikker selv og forsøker å sikre seg ved å ha "kule venner". 

Og så ville jeg kanskje snakket med foreldrene til de det gjelder om det er mulig. Og sagt det som det er. 

[AnonymBruker]

Kudos for at du som forelder har lagt merke til dette og aktivt følger med. Altfor mange foreldre er intetanende om sine barn som oppfører seg på en uakseptabel måte. 
Mitt råd er å ta noen kvelder med prat om følelser og verdier. Still gode spørsmål om hvordan være en god venn. Begynn med å spørre hva ditt barn selv ønsker av en god venn. Ikke gi uttrykk for skuffelse eller prøve å korrigere. Prøv å nå hjertet og gi uttrykk for at du forstår denne kampen for å bli populær. La barnet ditt selv resonnere seg frem til gode konklusjoner.  
 

Anonymkode: 10ae4...b8a

[Andro]

Jeg ville ha sagt at jeg ser hva som skjer, hva jeg tror er barnets mål, og hørt om jeg har oppfattet situasjonen riktig.
Deretter ville jeg ha prøvd å holde en åpen dialog om hva som er verdifullt i vennskapsforhold, hva som egentlig er kult, og hvem hun vil bli oppfattet å være selv. Hva ser dette barnet som et godt menneske, og hvilken person vil denne være?

Min erfaring er i alle fall at "de kule" fra tenåra ikke skinner lenger, men at de som var grå og trauste gjerne har kommet langt i livet, og har nettverk og familieforhold som de overfladiske bare kan drømme om å få tilbake.

[AnonymBruker]

Inntrykket mitt er at man kan snakke med barna så mye man vil, men til syvende og sist kan man ikke bestemme hvem de skal være venner med. Det betyr ikke at man ikke skal prate om det, men ikke ha alt for store forhåpninger om resultatet utover at de ikke er slemme.

Datteren min er en av dem som har blitt litt «etterlatt», og selv om foreldrene til de andre jentene har prøvd å ta tak i det (utviklet seg til en litt stygg utestengelse på et tidspunkt) så er hun like utenfor, de er bare litt mindre åpenbare.

Jeg har koblet henne med et par andre jenter i klassen som også falt litt ut, så har de noen å henge med. Om et par år blandes klassene på nytt og det er nye muligheter for vennskap.

Jeg har ingen illusjoner om at det ikke like gjerne kunne vært henne som holdt noen andre utenfor, selv om hun vet bedre; det er gjerne litt tilfeldigheter inne i bildet. Kommer hun inn i varmen igjen kan det godt hende det blir noen stående igjen (jeg vil selvfølgelig gjøre mitt beste for å unngå det).

Anonymkode: 40994...7fb