Når kroppen går i sjokk

[AnonymBruker]

Jeg mistet et familiemedlem for ikke lenge siden. Et ungt menneske som ikke ble 20 år engang. Brått og uventet i en tragisk ulykke. Jeg klarer ikke forstå at hun er borte, det føles som en vond drøm. 
Når jeg fikk beskjed om dødsfallet kjennes det ut som kroppen revnet innvendig. En umenneskelig psykisk smerte og sjokk. 
Nesten daglig leser jeg i media om unge mennesker som dør i trafikken, og jeg tenker på de pårørende som skal få denne beskjeden, og det de må kjenne på.

andre som har opplevd brått dødsfall av ungdom her inne? Hvordan håndterte dere det? 

Anonymkode: cc68d...e3d

[Maskinfører]

Kroppen min gikk nesten i sjokk Lørdags kveld da jeg var og tente lyset på min fetters grav ved 22:30 tiden den ligger utenfor byen og jeg hørte ett voldsomt hyl gikk fort ut fra kirkegården etter at jeg hadde tent lyset 

[AnonymBruker]

Maskinfører skrev (1 time siden):

Kroppen min gikk nesten i sjokk Lørdags kveld da jeg var og tente lyset på min fetters grav ved 22:30 tiden den ligger utenfor byen og jeg hørte ett voldsomt hyl gikk fort ut fra kirkegården etter at jeg hadde tent lyset 

Så ekkelt… 

Anonymkode: cc68d...e3d

[AnonymBruker]

Har du noen å snakke med om dette?

Hvis ikke, søk noen å snakke om, nære, lege, psykolog, prest, støttegrupper, kommunens kriseteam.

Jeg har ikke opplevd å miste noen i den aldren. Første gangen jeg mistet en person som hadde vært ekstremt viktig i mitt liv frem til da, så kjempet jeg imot, greide ikke sørge, ville ikke akseptere, følte på urettferdighet, sinne. Jeg kjempet så imot at det tok meg flere år å komme over det, selv om jeg utad sikkert virket å fungere, mens jeg innvendig på mange måter ble spist opp.

Den erfaringen gjorde at jeg innså at jeg måtte akseptere døden og det å miste som en del av livet. Ingen slipper unna, alle vil miste noen. Noen tap er mer naturlige enn andre, og smerten kan variere voldsomt. Men etter at jeg lærte meg å akseptere når noen går bort, så har jeg blitt mye bedre til å komme meg videre i etterkant. Det har blitt lettere å fokusere på takknemlighet fordi den som er gått bort var i livet mitt, selv om det ble så altfor kort. Det har blitt enklere å forholde meg til gledene og alt jeg har lært av å ha personen i livet mitt. Og det jeg har lært, all gleden, all kjærligheten, den kan ingen noengang ta fra meg, for den bærer jeg med meg hver dag. Og med vissheten om det så er det også enklere å tenke at personen som gikk bort hadde ønsket at jeg levde videre, gjorde det beste ut av livet og relasjoner til andre, og ikke minst, at personen hadde ønsket at jeg skulle fortsette å sette pris på livet og finne glede i det. Jeg håper og tror at jeg har lært å sette større pris på små ting i hverdagen. Når så store ting skjer så blir det vanskelig å se fremover, og da kan det være lettelse i å bare se her og nå, lete etter smågledene som jeg selv kan finne, smågledene den døde også satte pris på. Siste uken har jeg f.eks. funnet mange øyeblikk av glede etter at jeg satte ut noen tidlige vårblomster - for det var tydelig at akkurat der var det veldig nødvendig for humlene å få mat og hvile. Så jeg hadde besøk av mange ulike humletyper på blomstene, som for meg ble et symbol på at livet går videre, små øyeblikk av gangen.

Men jeg tror du må finne din vei. Uansett hvor vondt det er nå når alt er ferskt, så vil du få det bedre igjen. Tapet vil alltid følge deg, men smerten av tapet blir håndterbart og du får mer glede og ro igjen ❤️

Anonymkode: 6ea9a...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du noen å snakke med om dette?

Hvis ikke, søk noen å snakke om, nære, lege, psykolog, prest, støttegrupper, kommunens kriseteam.

Jeg har ikke opplevd å miste noen i den aldren. Første gangen jeg mistet en person som hadde vært ekstremt viktig i mitt liv frem til da, så kjempet jeg imot, greide ikke sørge, ville ikke akseptere, følte på urettferdighet, sinne. Jeg kjempet så imot at det tok meg flere år å komme over det, selv om jeg utad sikkert virket å fungere, mens jeg innvendig på mange måter ble spist opp.

Den erfaringen gjorde at jeg innså at jeg måtte akseptere døden og det å miste som en del av livet. Ingen slipper unna, alle vil miste noen. Noen tap er mer naturlige enn andre, og smerten kan variere voldsomt. Men etter at jeg lærte meg å akseptere når noen går bort, så har jeg blitt mye bedre til å komme meg videre i etterkant. Det har blitt lettere å fokusere på takknemlighet fordi den som er gått bort var i livet mitt, selv om det ble så altfor kort. Det har blitt enklere å forholde meg til gledene og alt jeg har lært av å ha personen i livet mitt. Og det jeg har lært, all gleden, all kjærligheten, den kan ingen noengang ta fra meg, for den bærer jeg med meg hver dag. Og med vissheten om det så er det også enklere å tenke at personen som gikk bort hadde ønsket at jeg levde videre, gjorde det beste ut av livet og relasjoner til andre, og ikke minst, at personen hadde ønsket at jeg skulle fortsette å sette pris på livet og finne glede i det. Jeg håper og tror at jeg har lært å sette større pris på små ting i hverdagen. Når så store ting skjer så blir det vanskelig å se fremover, og da kan det være lettelse i å bare se her og nå, lete etter smågledene som jeg selv kan finne, smågledene den døde også satte pris på. Siste uken har jeg f.eks. funnet mange øyeblikk av glede etter at jeg satte ut noen tidlige vårblomster - for det var tydelig at akkurat der var det veldig nødvendig for humlene å få mat og hvile. Så jeg hadde besøk av mange ulike humletyper på blomstene, som for meg ble et symbol på at livet går videre, små øyeblikk av gangen.

Men jeg tror du må finne din vei. Uansett hvor vondt det er nå når alt er ferskt, så vil du få det bedre igjen. Tapet vil alltid følge deg, men smerten av tapet blir håndterbart og du får mer glede og ro igjen ❤️

Anonymkode: 6ea9a...86b

Snakker med fastlegen, og vi i familien støttet og hjelper hverandre. Det er nok ulike faser i sorgen, og jeg er ikke kommet dit du er. Når min besteforelder døde var det veldig trist, men det er jo også ventet at eldre på snart 90 med sykdom skal dø. Så det blir ikke et enormt sjokk og vantro.  
Når en ungdom dør brått blir livet snudd på hodet, og en klarer ikke ta det innover seg. Det er så mange berørte, både besteforeldre, foreldre, tanter og onkler og kusiner og fettere, ikke minst alle vennene. Å vite at jeg aldri skal få se henne igjen, aldri snakke med henne, høre stemma hennes eller gi henne en klem? Jeg forstår det ikke. At hun er borte for alltid. Død. 
døden er endelig, det er ingen vei tilbake, ingenting som kan fiskes. 
Det er skremmende. Blir også redd for at andre rundt meg skal dø. 
Det største sjokket har lagt seg, og jeg har hodet over vann.. likevel forstår jeg ikke hvordan vi skal leve videre uten henne. Se foreldrene hennes i sorg. 
 

Anonymkode: cc68d...e3d

[AnonymBruker]

Du vet at rådyrhyl kan høres ut som menbeske nesten?

Anonymkode: 2d221...49f

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hyl fra kirkegården? Hva slags hyl var det? 

Anonymkode: 8509d...d2c

Jeg vet ikke det var iallefall ikke hverken rev eller hare 

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Så ekkelt… 

Anonymkode: cc68d...e3d

Yepp ☹️

[000VF000]

Jeg så to mennesker dø på jobb da jeg arbeidet i byggebransjen for en mannsalder siden. Det gikk ikke særlig inn på meg. Mistet også min næreste venn som helt uventet tok overdose, det gikk heller ikke særlig inn på meg. Men musikk kan gå veldig inn på meg. Det er akkurat som om musikken åpner meg opp, og tvinger meg til å føle på livets realiteter. Det hender jeg gråter når jeg hører på Beethoven eller annen musikk når jeg ligger i senga med hodetelefoner på.