Savner å kunne snakke med mannen

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i ca. 4 år og bodd sammen i to år. 
Han er utrolig snill, handy man og er virkelig glad i meg. 
Men, det går ikke an å snakke med han. 
Ønsker jeg å ta opp noe med han så går han rett i forsvar og det blir krangel. Jeg prøver å forholde meg rolig, men når han begynner å beskylde meg for ting så blir jeg sint. 
Jeg savner så inderlig at vi kan prate rolig om ting og finne løsninger. 
Men, hver gang så kommer han med at jeg demoniserer, jeg vet jo alt osv. 

Savner å kunne ha gode samtaler om oss, livet og generelt. 
Som sagt, så er han snill og god, men innser mer og mer at han er veldig overfladisk. Så vi snakker stort sett alltid om vær og vind, jobb og det vi leser i avisen. Han hadde nettopp en konflikt med sin bror og de skulle prate ut. Spurte hvordan det gikk, fikk bare til svar at han husket ikke hva de snakket om. Da er det bedre om han hadde sagt at det måtte bli mellom de to. Spurte om de fikk ordnet opp i konflikten, fikk ikke noe svar egentlig. 
Andre som har det slik? Hvordan håndterer dere det? 
Blir kjedelig i lengden å bare snakke om vær og vind. 

Anonymkode: 79143...4f8

[AnonymBruker]

det er merkelig det der.. noen ganger låser kommunikasjonen seg helt. 

En veldig annen situasjon, men jeg har også problemer med kommunikasjonen med ett familiemedlem. Jeg er omtrent allergisk på alt hun sier. Bare jeg ser en melding fra henne blir jeg irritert. Det har gått helt i stå

Anonymkode: 417b0...0a6

[AnonymBruker]

Slik er min mann også. 

Skulle jeg valgt igjen ville jeg avsluttet forholdet med en gang dette blinket i starten. 

Resultatet har blitt at jeg kjeder meg rundt han, i tillegg til at jeg misliker han som person siden hans forsvarsmekanisme er å bli sint, høylydt og noe voldsom. Vi sliter for tiden. 

Han har endret seg positivt, men med tiden har følelsene mine bleknet samtidig. Endringen er etter 10 år på ca. 20 prosent. Han nekter terapi /parterapi. 

Jeg savner enormt å kunne snakke dypere, kunne snakke om utfordringer og kunne være trygg på at han ikke blir sint om jeg spør om noe. Savner også å kunne filosofere, drømme og utvikle meg gjennom samtale med det som skal være en av de nærmeste. 

Anonymkode: eb82f...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Slik er min mann også. 

Skulle jeg valgt igjen ville jeg avsluttet forholdet med en gang dette blinket i starten. 

Resultatet har blitt at jeg kjeder meg rundt han, i tillegg til at jeg misliker han som person siden hans forsvarsmekanisme er å bli sint, høylydt og noe voldsom. Vi sliter for tiden. 

Han har endret seg positivt, men med tiden har følelsene mine bleknet samtidig. Endringen er etter 10 år på ca. 20 prosent. Han nekter terapi /parterapi. 

Jeg savner enormt å kunne snakke dypere, kunne snakke om utfordringer og kunne være trygg på at han ikke blir sint om jeg spør om noe. Savner også å kunne filosofere, drømme og utvikle meg gjennom samtale med det som skal være en av de nærmeste. 

Anonymkode: eb82f...a55

Ts her! 
Samme som jeg sliter med. Savner de dypere samtalene og jeg kjeder meg også en del. Vi fungerer bra sammen på f.eks sosiale sammenkomster, turer og ferier, men hverdagen er kjedelig. 
Jeg tenker også at hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde vi ikke vært sammen. 
Det har vært en del andre ting også. 
Kommer ikke til å gå fra han, for jeg er veldig glad i han, men merker jeg er i ferd med å bli helt «flat» , bare jatter med han i det daglige. Følelsen av samhørighet og at vi er et «team» er ikke tilstede lenger i det hele tatt.
Det er er så trist, for jeg ønsker jo at vi skal dele alt, eller hvertfall det meste i livet. 

Anonymkode: 79143...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Savner å kunne ha gode samtaler om oss, livet og generelt. 
Som sagt, så er han snill og god, men innser mer og mer at han er veldig overfladisk....
Andre som har det slik? Hvordan håndterer dere det? 

Anonymkode: 79143...4f8

Finne bedre match.

Anonymkode: 2548a...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Finne bedre match.

Anonymkode: 2548a...de9

Han er en god match på alle andre ting, kun dette med samtaler og å kunne snakke sammen jeg savner. 

Anonymkode: 79143...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her! 
Samme som jeg sliter med. Savner de dypere samtalene og jeg kjeder meg også en del. Vi fungerer bra sammen på f.eks sosiale sammenkomster, turer og ferier, men hverdagen er kjedelig. 
Jeg tenker også at hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde vi ikke vært sammen. 
Det har vært en del andre ting også. 
Kommer ikke til å gå fra han, for jeg er veldig glad i han, men merker jeg er i ferd med å bli helt «flat» , bare jatter med han i det daglige. Følelsen av samhørighet og at vi er et «team» er ikke tilstede lenger i det hele tatt.
Det er er så trist, for jeg ønsker jo at vi skal dele alt, eller hvertfall det meste i livet. 

Anonymkode: 79143...4f8

Det har vært en del andre ting mellom oss også. 

Nettopp, teamfølelsen forsvinner. Det virker som at det er viktigere å "vinne" en eller annen falsk fasade (mur) enn å kunne samtale godt og ydmykt. 

Har flatet ut her også. Det føles ikke ekte når noe må utelukkes fra hverdagen, veie ordene og ikke minst den vissheten om at partner ikke kan strekke seg for å få det til. Jeg har iallefall vært klar på hva jeg ønsker og trenger i lang tid. Jeg er ikke opplært i at en part skal bli fiendtlig fordi man snakker om noe andre ikke liker eller vil. 

Jeg undervurderte kommunikasjon i parforhold dessverre. 

Anonymkode: eb82f...a55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han er en god match på alle andre ting, kun dette med samtaler og å kunne snakke sammen jeg savner. 

Anonymkode: 79143...4f8

Det er underlig hvis ikke den type mangel av tilhørighet, går ut over andre sider av livet. Men jeg kjenner meg litt igjen. Jeg oppfatter meg som en som har lett for å gå i dybden med folk, men eksen fikk jeg det aldri til med. Hun gikk i forsvar og var sår. Alt hun likte å snakke om, hørtes ut som overfladisk pjatt i mine ører. Tross alt greide vi å holde et samarbeid, og beholdt et slags sexliv, helt til jeg ikke ville mer, av det kalde og tunge. 

Anonymkode: 53b37...a08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Anonymkode: eb82f...a55

Du sa det så mye bedre enn jeg selv fikk til. 🌹

Anonymkode: 53b37...a08

[AnonymBruker]

Høres ut som meg og mannen. Bare at vi har vært sammen mye lenger. 
 

Hvis jeg skulle gjort noe annerledes så hadde jeg tatt han med til psykolog tidlig i forholdet. Ikke de parterapeutene kommunen tilbyr, det prøvde vi, men de har ikke samme utdanning/kompetanse som en psykolog. Det vil koste penger, men jeg ser i ettertid at det er den beste investeringen jeg kunne gjort. 
 

Nå lever jeg er liv der jeg er ensom og har mistet meg selv. Men kan ikke gå pga barn og økonomi. Og ting har gått så langt at det er for sent å rette opp relasjonen vår igjen. 
 

Lær av mine feil og ta tak i dette nå!

Anonymkode: 0cb06...f18

[AnonymBruker]

Husk at ingen er perfekte. Har du ikke en god venninne som du kan ha dype samtaler med?

Anonymkode: b1892...953

[AnonymBruker]

Kommunikasjon er utrolig viktig i et forhold. Jeg mener ikke at man kan forvente at kjæresten skal kunne endre seg til å plutselig ha dype samtaler om meningen med livet og politikk, etc. Men om en trenger å ta opp noe viktig angående forholdet f.eks, så bør en kunne forvente at hvis en tar det opp på en saklig og fin måte, så skal en ikke bli angrepet tilbake.

I og med at han sliter med broren sin, så er dette gjerne noe han har lært / ikke lært fra foreldrene sine. Vet ikke noe om parterapi, men kanskje det hadde vært greit å få en fremmed tredjepart til å se på problemet, og hjelpe dere videre?

Anonymkode: 1b3a3...10a

[AnonymBruker]

Litt det hun over meg sier; Noen samtaler må man bare lære seg å ta med andre siden mannen er begrenset. 

Samtidig må man jo lære seg å ta opp ting med mannen sin. Jeg har vært gift i 10 år, og samboer i 6 år før det. 16 år tilsammen. Her var det også det samme. Det har blitt bedre, men det har jo ikke blitt slik uten betydelig jobbing med det, og dessuten straffetiltak fra min side. 

Vil han ikke snakke- så har det konsekvenser. Da drømmer vi ikke sammen, jeg blir forbannet, og jeg kutter han ut på enkelte områder. Den andre part må jo forstå at hvis de ikke strekker til, og anstrenger seg, så er det surt for dem også. Det er surt for forholdet, og den byrden skal man ikke kjenne på alene. Hvis ikke blir det ikke endring. Det må faktisk være en konflikt for å bli en endring. 

Det kunne være stille her i mange måneder med bare pjatt, og jeg ble mer og mer fortvilet, og hadde et utbrudd....og han gikk i forsvar, og jeg sa at ; Vi kan jo ikke snakke sammen! Forholdet vårt kommer til å gå til helvete! Så ble jeg lei meg, og han ble lei seg...osv. Årene går, ungene blir tenåringer, og mannen skjønner fra ulike ting i livet hvor utrolig viktig det er å snakke sammen. 

Men det koster jo..og her har det tatt tid. Vi har funnet vår balanse, og han prøver vel å veie opp med å være ekstra alt- mulig annet. Men det er jo ikke rett heller. 

Vi er vel utrolig varsom når vi snakker. Aldri si ; "Du blblabla", men si; "Jeg føler på dette" Det gjør vel de fleste. Forbered han også på at du vil snakke om noe, det gjør vondt å ta det opp, fordi du er redd for at han bare avviser. Si at du dermed ikke kan leve et godt liv. De må rett og slett kjenne på at de har kniven på strupen, så må man finne måter å snakke sammen på. 

Anonymkode: 65a80...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Vi har vært sammen i ca. 4 år og bodd sammen i to år. 
Han er utrolig snill, handy man og er virkelig glad i meg. 
Men, det går ikke an å snakke med han. 
Ønsker jeg å ta opp noe med han så går han rett i forsvar og det blir krangel. Jeg prøver å forholde meg rolig, men når han begynner å beskylde meg for ting så blir jeg sint. 
Jeg savner så inderlig at vi kan prate rolig om ting og finne løsninger. 
Men, hver gang så kommer han med at jeg demoniserer, jeg vet jo alt osv. 

Savner å kunne ha gode samtaler om oss, livet og generelt. 
Som sagt, så er han snill og god, men innser mer og mer at han er veldig overfladisk. Så vi snakker stort sett alltid om vær og vind, jobb og det vi leser i avisen. Han hadde nettopp en konflikt med sin bror og de skulle prate ut. Spurte hvordan det gikk, fikk bare til svar at han husket ikke hva de snakket om. Da er det bedre om han hadde sagt at det måtte bli mellom de to. Spurte om de fikk ordnet opp i konflikten, fikk ikke noe svar egentlig. 
Andre som har det slik? Hvordan håndterer dere det? 
Blir kjedelig i lengden å bare snakke om vær og vind. 

Anonymkode: 79143...4f8

Jeg er mann og føler det samme, hvis jeg går for dypt, sier for mye, er for ærlig så blir det bare krangel og bråk.

Da blir det bare vær og vind og ikke meningsfulle samtaler

 

Anonymkode: 55527...b0b

[lillevill]

Har du spurt han om hvorfor han blir så sint med en gang du har lyst å snakke om følelser da? 

Kan det være at han føler seg truet og anklaget for noe når du sier noe som kan oppleves som kritikk? Feks "jeg ble lei meg når du prioriterte kompisen din på bursdagen min" Det vanlige er å si at ja, vet du, det forstår jeg. Unnskyld. det var dumt av meg. Hvordan kan jeg gjøre det godt igjen? Skal vi dra å spise et sted i helgen?

Det er ikke vanlig å si ting som at "åh alltid skal du ha noe å klage på. Nå som vi har det så hyggelig også. Det ødelegger stemningen" ( Dette er klassisk narsissist svar da)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Slik er min mann også. 

Skulle jeg valgt igjen ville jeg avsluttet forholdet med en gang dette blinket i starten. 

Resultatet har blitt at jeg kjeder meg rundt han, i tillegg til at jeg misliker han som person siden hans forsvarsmekanisme er å bli sint, høylydt og noe voldsom. Vi sliter for tiden. 

Han har endret seg positivt, men med tiden har følelsene mine bleknet samtidig. Endringen er etter 10 år på ca. 20 prosent. Han nekter terapi /parterapi. 

Jeg savner enormt å kunne snakke dypere, kunne snakke om utfordringer og kunne være trygg på at han ikke blir sint om jeg spør om noe. Savner også å kunne filosofere, drømme og utvikle meg gjennom samtale med det som skal være en av de nærmeste. 

Anonymkode: eb82f...a55

Som om jeg skulle skrevet dette selv, bare at min mann blir mer passiv aggressiv. Han blir vel egentlig rasende og kommer med helt irrasjonelle utsagn, men roper sjeldent. Som Ts får jeg også ofte høre at jeg tror jeg er så perfekt og at jeg alltid liksom vet best. Jeg har prøvd å forklare gang på gang at jeg ikke tror jeg er noe annet enn et helt vanlig menneske, men at hans synspunkter av og til (ofte) er helt ute. Han kan f.eks mene at han ikke skal bidra med noe som helst med barn og hjem fordi vi ikke har hatt sex på 5 dager, fordi hans lyst til å bidra i sitt eget hus og med sine egne barn, henger sammen med hvor mye sex han får. 

Anonymkode: 7937c...ef9

[Andro]

Snill? Han er jo ikke det når han går rett i forsvar, krangler og beskylder deg for ting.
Dette kunne jeg aldri ha levd med.

Min partner må tåle å stå gjennom en diskusjon uten å bli ufin eller stikke av.
Det kan ikke finnes noe vi ikke kan snakke om og fundere over.

Endret 23. april 2023 av Andro

[AnonymBruker]

Du må jo ha tatt en vurdering på dette før du ble sammen med han? For «snill og grei» (og god i senga) duger jo for en kjæreste, venn med fordeler eller mer løslig forbindelse for moro. Det duger som oftest ikke for samboerskap. Å velge å sambo, eller tilbringe mye tid med, noen man ikke får noe utav å samtale med virker irrasjonelt, eller alternativt er det et rent kalkulert valg. Du ønsket dele boutgifter, få barn snarlig etc og antok (med rette eller ei) at denne mannen var ditt beste valg.

Så hvorfor tok du valget? Eller vurderte du ikke hans evner og personlighet før du valgte å sambo? Og om du ikke tenkte gjennom det: hva tenker du nå? Du får ikke gjort noe med at han er sånn. Så enten  du foreslå introdusere noen som kan samtale - som venner eller parter i forholdet. Eller så må du satse på et hjemmeliv uten samtaler. Eller så må du gå.

Anonymkode: 5c991...d16

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! 
Ser at jeg ikke er eneste som lever som dette. 
Vi hadde mye fine samtaler i starten av forholdet, så jeg trodde faktisk at han var slik. Men, var vel bare slik i starten pga at han (vi) var voldsomt forelsket. 
Heldigvis har jeg er par virkelig gode venninner som jeg snakker mye med, som jeg vet alltid vil stille opp for meg. 
Det vet jeg strengt tatt ikke med mannen, vi har vært gjennom mange runder der han sier en ting, men gjør det motsatte. Så sliter litt med tilliten også. 
Men, som sagt så har vi det veldig fint når alt er fint, men så fort det kommer opp noe jeg ønsker å ta opp så blir det «kaos». Merker at jeg ikke lenger forteller han hvordan jeg egentlig har det, får null respons uansett, eller han kommer med den sykt irriterende kommentaren «Cheer up» . 
Så prøver bare å holde ting på det «flate» og unngår å ta opp ting, snakker heller med venninner. 
Det er trist for jeg har alltid sett på den en bor med som den nærmeste, tryggheten, men slik er det ikke her dessverre. 

Anonymkode: 79143...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Høres ut som meg og mannen. Bare at vi har vært sammen mye lenger. 
 

Hvis jeg skulle gjort noe annerledes så hadde jeg tatt han med til psykolog tidlig i forholdet. Ikke de parterapeutene kommunen tilbyr, det prøvde vi, men de har ikke samme utdanning/kompetanse som en psykolog. Det vil koste penger, men jeg ser i ettertid at det er den beste investeringen jeg kunne gjort. 
 

Nå lever jeg er liv der jeg er ensom og har mistet meg selv. Men kan ikke gå pga barn og økonomi. Og ting har gått så langt at det er for sent å rette opp relasjonen vår igjen. 
 

Lær av mine feil og ta tak i dette nå!

Anonymkode: 0cb06...f18

Så trist lesning ❤️Hadde jeg foreslått psykolog, hadde han trodd det hadde tiltet for meg. Han mente en gang at jeg burde komme meg til en psykolog.  
Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal ta tak i det, sier jeg noe så blir det bare krangling og det vil jeg unngå. 

Anonymkode: 79143...4f8