Savn etter en far, men det er onkel jeg er skuffet over

[AnonymBruker]

Faren min er nok det som kan kalles en sviker. Han stakk da jeg var liten, hadde svært lite og sporadisk kontakt med han. Han har aldri brydd seg om meg, ikke en gang en melding på bursdagen min har jeg fått. Likevel føler jeg meg ikke sint på han eller skuffet.

Onkelen min, derimot, han får disse følelsene min far skulle hatt 😰 Selvsagt viser jeg han ikke disse, han har gjort en god nok jobb som onkel. 
 

Det var til han og hans familie jeg var i jula, det var hos dem jeg følte meg trygg hos som liten. Mormor og morfar var min klippe, men er døde nå. Jeg tok nok mye tid med dem, slik at hans barn som er mine søskenbarn, ikke fikk like mye oppmerksomhet som barn. 
 

Onkel er veldig snill, men vi har aldri snakket sammen. Han er traus og stille av natur. Selvsagt er det barna sine han følger opp, og han har gjort sin jobb som onkel.

Men jeg er så skuffet og fornærmet! Det gjør vondt at han ikke bryr seg lenger. Da jeg fikk kreft, besøkte han meg ikke engang, enda jeg var svært syk. Hadde jeg ligget for døden, hadde han heller ikke kommet. 
 

Som voksen er han bare som onkler flest, en fjern skikkelse. Jeg har bedt dem hit noen ganger, men det blir bare et besøk, som gjengjeldes året etter. Vi kommer aldri til å komme nærmere heller, han har hendene fulle i sitt liv med tre flotte voksne barn.

Så, hvorfor føler jeg på denne dumme følelsen? Det gjør så vondt at han ikke er der, mens jeg ikke føler noen bitterhet for faren min?

Det er jo HAN jeg burde vært skuffet og sint på????? 

Anonymkode: 2387b...05f

[AnonymBruker]

Psykologmat. Men det virker jo som du forstår hvorfor du har disse følelsene.

Anonymkode: ca67c...aae

[AnonymBruker]

Høres ut som en helt vanlig onkel. 

Anonymkode: 801bd...2eb

[AnonymBruker]

Synes ikke det er så rart at du kjenner på alle disse følelsene jeg da 🤷‍♀️

Anonymkode: 6ef16...945

[AnonymBruker]

Jeg skal fortelle deg en ting. Min familie er veldig familiær. Inntil en viss grad . Særlig hva 2 og 3 generasjon gjelder . DE HAR NOK MED SEG SELV . og bryr seg lite...om meg . 

Mine søsken er det få igjen av,,,mine foreldre er borte .  Tantebarna er kun på hils,eller de ber om å låne penger ,- aldri innom...

Jeg har godtatt det. Mine nærmeste er kun mine nærmeste. Mine 2 barn. 

Veldig fremmed fra slik jeg vokste opp. Da var det familieselskaper og samhørighet. 

Mange faktorer som har spilt inn for at det ble slik hos oss. Og det skjedde på 2 tiår. Ingenting  alvorlig,kun livet. 

Ikke ta alt på din kappe. Du kan prøve å strekke ut en hånd. Mer enn godt nok ❤

 

 

Anonymkode: a61c8...d19