Jeg er ensom, med angst og gir snart opp :(

[AnonymBruker]

Jeg er 29 år gammel, og hele livet har jeg slitt med venner. Jeg var alltid den rare ingen ville være med. Med rar menes det: Jeg har alldit kledd meg i min egne klesstil, klær har vært en interesse fra jeg var 10-11 år gammel, og er det enda den dagen i dag. Jeg setter sammen egne antrekk jeg selv trives i, de er gjerne fargerike, men fargene matcher alltid. 
Jeg har også alltid vært veldig lite sjenert, sakt hva jeg føler og tenker, men sa aldri noe slemt - likevel har folk alltid syntes at jeg er rar. Som ungdom ble jeg aldri invitert med på fester, jeg var alltid den som satt hjemme, hadde egentlig null sosialt liv. 

Jeg passer rett og slett ikke inn med «det typiske A4 menneske». 
Så jeg har prøvd å endre meg, ha en normal klesstil, ikke være for åpen, ha normale hobbyer - det funket ikke. Fremdeles ingen som ønsket å være med meg, folk holdte seg unna, og masse stygge blikk.

Jeg har gått til psykolog fra jeg var 18 år gammel til den dagen i dag. Etter grov utfrysning og mobbing på grunnskolen og videregående, jobbet jeg noen år, før det samme skjedde der - grov utfrysning. For tre år siden ble jeg sykemeldt og går nå på AAP.

Jeg vil si at jeg har mye selvinnsikt (i følge psykologer hvertfall) jeg ser mine feil og mangler, jeg har gjort dumme ting i livet, og jeg prøver hele tiden å jobbe med det som er feil. For eksempel er jeg blitt forhåndsdømmende i det siste, før jeg i det hele tatt møter noen så er jeg sikker på at de uansett ikke kommer til å like meg - dette jobber jeg nå med å endre. 
 

De siste årene har jeg bodd på ulike plasser, uansett hvor jeg bor, hvor jeg er, så blir jeg sett stygt på og utfryst. Jeg har prøvd å ta kontakt med lokale organisasjoner, ofte blitt ignorert. Jeg har prøvd å smile og være glad, men det hjelper ikke. 
Et eksempel: For litt siden satt jeg å ventet på bussen, var uheldig og dyttet ned handleposen min, jeg lo litt og sa «herlighet så klumsete da» med et stort smil. Det satt 7 personer der som såg direkte forbanna ut på meg. Jeg følte der og da at jeg bare gir opp. 
En periode trodde jeg at det kanskje gikk noen rykter, men etter å ha flyttet rundt og bodd i flere fylker, så tviler jeg på at jeg er SÅ sær at hele Norge ikke liker meg/at det går rykter om meg landet rundt.
 

Jeg føler meg som en ekkel, grusom individ som ikke burde fortjent å leve. Blikkene jeg får fra andre, utfrysningen, alt dette gjør at jeg føler meg som søppel. 

Drømmen om å komme ut i jobb igjen har jeg lagt fra meg, jeg blir ikke en gang innkalt til intervjuer. Nav har sakt at jeg er for åpen, så jeg har prøvd å holde CV og søknader korte og kontrete - ingen nytte. 

Psykologene mine sier at mye av det jeg føler på nå, er angsten som sitter igjen av mobbingen. Men jeg ser jo selv at folk trekker seg unna meg, jeg ser måten de ser på meg på, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. 
Det eneste jeg ønsker er å få vise at jeg er en vanlig, snill person, jeg er ikke noen skummel, ekkel søppelsekk. 

Jeg har heller aldri hadd kjæreste, jeg har ikke en gang hadd ordentlig sex med noen, for å være ærlig. Jeg var alltid den stygge ingen ville være med, når andre jentene var opptatt av gutter, satt jo jeg hjemme. Dette har heller ikke endret seg særlig i voksen alder, jeg har prøvd mange dating apper.

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Har dere noen råd? Med tanke på at jeg kun er 29 år, har jeg jo et langt liv forran meg, men jeg kjenner jeg blir redd av å tenke på det, det betyr et langt liv i ensomhet, jeg er villig til å gjøre hva som helst for å endre det. Noen erfaringer og/eller råd?

Anonymkode: 0b345...e11

[AnonymBruker]

Kom deg til mer effektiv terapi. 10 år og så lite bedring? Ikke bra. Håper det ordner sec for deg.

Anonymkode: d7ed1...2db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kom deg til mer effektiv terapi. 10 år og så lite bedring? Ikke bra. Håper det ordner sec for deg.

Anonymkode: d7ed1...2db

Har vært hos en del forskjellige psykologer, men er enig i at det ikke har hjulpet særlig mye. 
Jeg sliter med å se om det er min angst som er skylden, eller om det er et eller annet grusomt med meg som jeg ikke ser selv, men som andre ser.

Anonymkode: 0b345...e11

[AnonymBruker]

Prøv emosjonsfokusert terapi. Tar tak i det sinne som ligger under der. Så du får tak i handlekraften din.

Anonymkode: d7ed1...2db

[AnonymBruker]

Sånn jeg leste innlegget ditt så vil jeg tro at det er angsten, det virker til at den tar over og at det er vanskelig for deg å tenke rasjonelt. 
også har det nok litt med tankegang å gjøre, hvis man går rundt og tror at alle misliker en så ser man kun signalene på at folk misliker en og ignorerer alle andre signaler.

har du tatt en titt på law of atraction? Ikke nødvendigvis fordi det funker så fantastisk, men det kan være ett nyttig verktøy for deg for å snu tankegangen din. 

 

Anonymkode: 7fdf5...33b

[AnonymBruker]

Folkene på bussen er null interessert i deg og andre mennesker. Har ingenting med deg å gjøre. Jeg hadde ignorert dem også, men du var veldig oppmerksom på dem, og tolket deres oppførsel til å ha noe med deg å gjøre. Folk flest er opptatt av sitt eget liv, de har ikke masse rom for å tenke på andre. Svært tvilsomt at folk overalt ser stygt på deg. Da er det generelt slik de ser ut. Du tolker folk som sinte, jeg ser ikke på folk i det hele tatt, eller lite, og legger ikke merke til noe ved dem, og hadde jeg lagt merke til noe humørsvingninger hos folk, så hadde det ikke falt meg inn at det hadde noe med meg å gjøre. Du burde passe litt på disse perspektivene dine. Du blir veldig viktig i fremmede tilfeldige menneskers liv, i ditt hode, når du tror alle er opptatt av å ta en avgjørelse angående deg.

Anonymkode: 02823...c4b

[AnonymBruker]

Du har nok kanskje tilegnet deg et reaksjonsmønster som du kanskje ikke har avlært deg enda (pga tidligere erfaringer med mobbing osv).
Det du nevnte angående bussen og dem så såg stygt på deg. Jeg har vært borti noe lignende dog sammen med ei venninne. Min konklusjon er at dem bare tittet bort på oss og jeg la ikke noe spesielt merke til dette, mens venninna mi var sikker på at dem virket sure på oss (noe jeg ikke oppfattet i det hele tatt). 
Prøv å se situasjon på nytt, men da igjennom en annens passasjer sine øyner. Se for deg at du er denne ene passasjeren og ser deg selv komme inn på bussen.. Se for deg ansiktsuttrykket til de andre. Kanskje dem bare tittet raskt opp sånn automatisk for å se hva som skjedde 

Anonymkode: e9d21...e68

[Grüner]

Jeg tror ikke individualterapi hjelper så mye, når det er det relasjonelle du sliter med. Gruppeterapi hvor du må interagere med andre mennesker vil være bedre. Kanskje fastlegen kan søke deg til gruppebehandling på dps eller enda bedre til Modum bad?

[AnonymBruker]

Hvorfor tenker du så negativt om andre mennesker hele tiden? Eller tolker er kanskje mer riktig. For du tolker jo «blikk» i hytt og pine. Hvis psykologene ikke har klart å endre denne måten å se på andre mennesker har de ikke gjort jobben sin særlig godt. Du må finne deg en bedre behandler. 
Lykke til. De aller fleste mennesker er hyggelige og vennlige. 

Anonymkode: 99051...843

[AnonymBruker]

7 tilfeldige personer på en bussholdeplass er ikke forbanna på deg, og i hvert fall ikke når du mister en pose.

Det sier veldig mye om at du antakelig feiltolker andre ofte.

Er du vurdert for diagnoser som autisme, Asberger…?

Samme med å være ‘veldig lite sjenert, alltid sagt hva du føler og tenker, men aldri noe slemt’. Høres litt ut som om du kan bomme på sosiale koder?

 

Anonymkode: 9dec3...689

[AnonymBruker]

Jeg tenkte på denne videoen da jeg leste ditt innlegg. Når du har emosjonelle sår kan det endre på hvordan du tolker omgivelsene dine

 

Anonymkode: 086b4...e51