Dere med kronisk syke barn, hvordan opplever dere de store overgangene/ milepælene de går glipp av?

[AnonymBruker]

Jeg synes det er beintøft, når jeg ser andres barn nå målene min datter hadde. Som å gjøre det bra på kretslaget i fotball, kunne ha en vanlig konfirmasjon og nå begynne å komme inn på linjene de ønsker på vgs. Også avslutningsfest for tiende, der blir det veldig tydelig at hun er ute.

Min strategi: Noen kvelder er det lov å grine, virkelig føle på hvor urettferdig livet er. Det er også lov å uttale det til et par mennesker. I hverdagen leter vi etter muligheter, gleder oss over de små tingene som gir håp. Og fokuserer på å ikke bli bitre, men glede oss sammen med foreldrene til dem som lykkes. 

Ungdommen selv er fantastisk. Og har innfunnet seg med situasjonen.

Anonymkode: 9fdb7...d30