Er det mulig å ha for tette bånd til mor ?

[AnonymBruker]

Blitt sammen med en alenemor med en 10 år gammel datter, og det er snakk om å flytte sammen. Mine barn er voksne og har ikke opplevd dette med de så lurer på om det er vanlig å ringe sin mor hver dag, kan bli flere ganger når barnet er på samvær hos far. 

På samvær så ringer barnet ofte gråtende og vil hjem da faren er sint eller bare fordi barnet savner sin mor og trives ikke så godt hos faren.

Er mye fysisk nærhet mellom mor og barn, klemmer, stryke på armen, kyss på kinnet, sitte i fanget. Mine sluttet med dette lenge før 10 års alderen, er dette vanlig ? 

Ser ut som barnet prøver å styre mor, som om ikke vi har dette til middag så spiser jeg ikke. Så da går mor og handler, selvom annen middag finnes. Om ikke mor står opp og lager skiver til kveldsmat så sier barnet at det ikke vil spise noe, så da står mor opp og ordner. Hent dette, hent datt. Sier mor at barnet kan gjøre det selv, så blir barnet sint. 

Vi bor ikke sammen enda,  når vi snakker sammen på telefonen så blir barnet ofte med i samtalen eller hører alt vi sier. Føles som eneste gangene vi får snakket sammen i fred er når barnet sover eller er ute med venner. 

Er det noe som heter å ha for tette bånd med barnet sitt i den alderen ? Begynner å lure på om mor har gjort barnet til en for god venn der alt deles og barnet styrer mor for å få viljen sin.

 

 

 

 

Anonymkode: 4d267...f22

[AnonymBruker]

Høres ut som mor har skapt et medavhengighetsforhold mellom de spør du meg. 

Anonymkode: 8dc57...b65

[AnonymBruker]

Den fysiske kontakten mellom dem er både normal og vanlig. Noen familer er bare mer fysisk kosemose enn andre. 

Resten - vel, det handler ikke om 'for tette bånd'.

Jenta er nok litt bortskjemt på tjenester hjemme og har nok fått lov til å styre litt mer enn hva godt er. Du nevner at jenta ringer mor fordi far er sint og hun trives ikke så godt der. Det kan blant annet tyde på at far ikke inntoner seg så godt på jenta, og kan fremstå som lite sensitiv og empatisk. Da vil det for mor være lett å gå i fella å skulle overkompansere og ihjelforstå alt, samt være mild og sette mindre grenser, som motvekt til far. (Been there, done that.) 

Så ja, det går an å ha for tette bånd, men dette høres ut som mor og datter med normale og sunne bånd, men der mor yter mer tjenester enn nødvendig, datter har mer kontroll enn hun bør og som har et fysisk affeksjonsnivå du er uvant med. 

Anonymkode: 5583d...92c

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Blitt sammen med en alenemor med en 10 år gammel datter, og det er snakk om å flytte sammen. Mine barn er voksne og har ikke opplevd dette med de så lurer på om det er vanlig å ringe sin mor hver dag, kan bli flere ganger når barnet er på samvær hos far. 

På samvær så ringer barnet ofte gråtende og vil hjem da faren er sint eller bare fordi barnet savner sin mor og trives ikke så godt hos faren.

Er mye fysisk nærhet mellom mor og barn, klemmer, stryke på armen, kyss på kinnet, sitte i fanget. Mine sluttet med dette lenge før 10 års alderen, er dette vanlig ? 

Ser ut som barnet prøver å styre mor, som om ikke vi har dette til middag så spiser jeg ikke. Så da går mor og handler, selvom annen middag finnes. Om ikke mor står opp og lager skiver til kveldsmat så sier barnet at det ikke vil spise noe, så da står mor opp og ordner. Hent dette, hent datt. Sier mor at barnet kan gjøre det selv, så blir barnet sint. 

Vi bor ikke sammen enda,  når vi snakker sammen på telefonen så blir barnet ofte med i samtalen eller hører alt vi sier. Føles som eneste gangene vi får snakket sammen i fred er når barnet sover eller er ute med venner. 

Er det noe som heter å ha for tette bånd med barnet sitt i den alderen ? Begynner å lure på om mor har gjort barnet til en for god venn der alt deles og barnet styrer mor for å få viljen sin.

 

 

 

 

Anonymkode: 4d267...f22

Det høres ut som dysfunksjonell oppdragelse i begge ender. En far som reagerer med sinne, og en mor som er for ettergivende og ikke setter sunne grenser for datteren sin.

Men det er ikke noe galt i fysisk nærhet til barna sine. 

[AnonymBruker]

Kos, nærhet og tette bånd er bare bra. 

men det du beskriver med 2 middager og kravstor og lat unge er bare kvalmende. 
Det er fullt mulig å være en tydelig forelder som sette grenser og krav,  OG kjærlig og nær. 

Anonymkode: a19ff...81b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Blitt sammen med en alenemor med en 10 år gammel datter, og det er snakk om å flytte sammen. Mine barn er voksne og har ikke opplevd dette med de så lurer på om det er vanlig å ringe sin mor hver dag, kan bli flere ganger når barnet er på samvær hos far. 

På samvær så ringer barnet ofte gråtende og vil hjem da faren er sint eller bare fordi barnet savner sin mor og trives ikke så godt hos faren.

Er mye fysisk nærhet mellom mor og barn, klemmer, stryke på armen, kyss på kinnet, sitte i fanget. Mine sluttet med dette lenge før 10 års alderen, er dette vanlig ? 

Ser ut som barnet prøver å styre mor, som om ikke vi har dette til middag så spiser jeg ikke. Så da går mor og handler, selvom annen middag finnes. Om ikke mor står opp og lager skiver til kveldsmat så sier barnet at det ikke vil spise noe, så da står mor opp og ordner. Hent dette, hent datt. Sier mor at barnet kan gjøre det selv, så blir barnet sint. 

Vi bor ikke sammen enda,  når vi snakker sammen på telefonen så blir barnet ofte med i samtalen eller hører alt vi sier. Føles som eneste gangene vi får snakket sammen i fred er når barnet sover eller er ute med venner. 

Er det noe som heter å ha for tette bånd med barnet sitt i den alderen ? Begynner å lure på om mor har gjort barnet til en for god venn der alt deles og barnet styrer mor for å få viljen sin.

 

 

 

 

Anonymkode: 4d267...f22

Virker ikke som det er båndet som er for tett, men at det er dysfunksjonelt. Mor lar ungen være sjefen, og ungen lærer seg å manipulere med mors følelser. Her er mor en dårlig oppdrager synes jeg. 

Anonymkode: 60bef...c02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Blitt sammen med en alenemor med en 10 år gammel datter, og det er snakk om å flytte sammen. Mine barn er voksne og har ikke opplevd dette med de så lurer på om det er vanlig å ringe sin mor hver dag, kan bli flere ganger når barnet er på samvær hos far. 

På samvær så ringer barnet ofte gråtende og vil hjem da faren er sint eller bare fordi barnet savner sin mor og trives ikke så godt hos faren.

Er mye fysisk nærhet mellom mor og barn, klemmer, stryke på armen, kyss på kinnet, sitte i fanget. Mine sluttet med dette lenge før 10 års alderen, er dette vanlig ? 

Ser ut som barnet prøver å styre mor, som om ikke vi har dette til middag så spiser jeg ikke. Så da går mor og handler, selvom annen middag finnes. Om ikke mor står opp og lager skiver til kveldsmat så sier barnet at det ikke vil spise noe, så da står mor opp og ordner. Hent dette, hent datt. Sier mor at barnet kan gjøre det selv, så blir barnet sint. 

Vi bor ikke sammen enda,  når vi snakker sammen på telefonen så blir barnet ofte med i samtalen eller hører alt vi sier. Føles som eneste gangene vi får snakket sammen i fred er når barnet sover eller er ute med venner. 

Er det noe som heter å ha for tette bånd med barnet sitt i den alderen ? Begynner å lure på om mor har gjort barnet til en for god venn der alt deles og barnet styrer mor for å få viljen sin.

 

 

 

 

Anonymkode: 4d267...f22

Er vel ikke barnet som styrer mor, men mor som lar seg styre av barnet. 

Barnet er et barn og mor er den voksne som må sette grenser. 

Blir vanskelig å gjøre noe med dette nå, men barnet trenger nok mye kontakt med mor. Har barnet høytfungerende autisme? For dette høres ut som meg som barn. 

Anonymkode: 3de8b...a9c

[AnonymBruker]

Mitt beste tips, forbli særboer. 

Dette her kommer til å irritere vettet av deg når det kommer i samme hus som deg.

Ungen er bortskjemt av en mor med dårlig samvittighet for samlivsbruddet og er helt ettergivende ---bare å glede seg til hun er ca 15.....😑

Anonymkode: 12bfd...39a

[Krist1an]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jenta er nok litt bortskjemt på tjenester hjemme og har nok fått lov til å styre litt mer enn hva godt er.

👆!

[AnonymBruker]

Det kan godt hende at far er kjeftete og sint. Men det ER en sjans at mor duller og diller så mye med barnet. Så når far er bestemt og sier at hvis barnet ikke vil spise middagen han har laget, så får det la være å spise, eller lage noe annet selv etterpå. Og at han ikke lar barnet få viljen sin når barnet har urimelige ønsker. Og at han ikke er kokk/tjener for barnet.

HVIS far er veldig sint og kjeftete, så er det ikke så rart at barnet ringer mor.

12-åringen min kan godt gi meg en klem, og sette seg inntil meg når vi ser på en film. Men generelt så er han selvstendig, og er med venner, har gjøremål, lager seg mat, hjelper til med middag av og til. Og spiser det som serveres. Pleier ikke å lage ekle ting på pur. Og ingen er NØDT til å ta av ertestuingen hvis de ikke liker det. Da tar de evt. gulrøtter eller noe annet grønt i stedet. Sitte på fanget sluttet ungene med lenge før de ble 10

Anonymkode: 5de9b...ee7

[AnonymBruker]

Fortsettelse:

Det jeg mente i innlegget over, var at barnet kan føle at vanlig bestemthet blir kjefting i kontrast til morens dulling.

Anonymkode: 5de9b...ee7

[AnonymBruker]

Dere bør ikke bo sammen. Barnet trenger sin mor.

Anonymkode: 9f885...670

[Helene1982]

Jeg tenker at dette handler om at barnet er vant til å ha mor for seg selv, og det har vært en skilsmisse og så kommer du og stjeler mors oppmerksomhet. Forandring er noe mange mennesker sliter med i ulik grad, da det trygge og kjente ofte føles bedre. Jeg har flere voksne venninner som ringer moren sin hver dag, uten at jeg opplever det som usunt. Og jeg har også observert familier der det er mye mer fysisk nærhet enn jeg er vant til, uten at det ene er bedre enn det andre.

Jeg tror ikke det er lurt å flytte sammen før dere har trygget dette barnet. Jeg ville heller ikke blandet meg i oppdragelsen av barnet, før barnet følte seg tryggere. Jeg har vært stemor selv for et lite barn som kun bodde hos far, da vi ble sammen. Det var det en lang periode der hun opplevde meg som en konkurrent om pappas tid. Svaret for oss var en kombinasjon av at jeg fikk tid til å skape min egen relasjon med barnet, samt at far både trygget henne, de gjorde fortsatt ting bare de to, og samtidig satte han grenser for normal oppførsel. Selv om hun egentlig er redd og usikker er det ikke greit å være slem.

[AnonymBruker]

Hvorfor må dere flytte sammen? Barnet vil skal alltid være mors første prioritet. Det blir bare irriterende for deg å forholde deg til dette daglig. Bo heller hver for dere og vær kjærester. 

Anonymkode: 108e1...03d