Vanskelig forhold pga hans dårlige forhold til sin eks

[AnonymBruker]

Jeg har blitt samboer med en mann som har barn fra før. Og jeg vet jeg kan forvente kommentarer om at jeg burde ha tenkt på dette osv før vi flyttet sammen. Men de kommentarene behøver jeg ikke.

Jeg har for et halvt år siden flyttet sammen med en fantastisk mann. Jeg har voksne barn som ikke bor hjemme.  Han har tre tenåringsbarn fra før, og han skilte seg fra barnas mor for flere år siden. De har hatt et dårlig samarbeid hele tiden. Han har fra starten av vårt forhold sagt hvor vanskelig hun er å forholde seg til, og at alt skal være på hennes premisser. Jeg tenkte at det alltid er to sider av en sak, og ville gjøre meg opp min egen mening om henne etterhvert som jeg ble kjent med henne. Men ser at han dessverre har rett. 

Jeg har et veldig godt forhold til begge barna hans, og har blitt veldig glad i dem. Og jeg har, fram til nå, gjort alt jeg kan for at de skal ha det best mulig. Jeg tar de med på ting, har vært på utenlandstur med datteren, stiller opp på alt de ber om og behandler de som mine egne. Barnas mor har ved flere anledninger sagt til meg at hun er så glad for at jeg har kommet inn i livet deres og at ungene har blitt veldig glade i meg. Dette gleder meg selvfølgelig å høre. 
Jeg har tilsynelatende god dialog med barnas mor. De som foreldre prater ikke sammen, og hun har sagt at hun gjerne kan ha dialogen med meg vedr dagligdagse ting om ungene. 

Men her er det jeg synes er vanskelig:  De krangler fortsatt, pr.Mail, om ting jeg synes er helt håpløst etter så mange år som skilte. Det kan være om fordeling av klær, ferieavvikling, hvem som har lagt ut for hva. Det er om fritidsaktiviteter, hun er uenig i alt han foreslår. Og han føyer seg for at hun ikke skal sette ungene opp mot han, noe som har vært hennes maktmiddel hele veien. Dette preger selvfølgelig vårt samliv. For det første er hun altfor ofte et tema fordi det alltid er noe, og han endrer status planene våre fordi hun krever det. Og jeg kjenner at det begynner å gå utover min tålmodighet med ungene hans. Jeg vet det ikke er riktig, men jeg forbinder de med all støyen.
Og nå har jeg bedt han om han kan be om en bitteliten endring i samvær pga noe som er viktig for meg at vi deltar på, men da sier hun at hun ikke er interessert i å endre noe som helst for å etterkomme mine ønsker. 
 

Hvordan skal jeg håndtere dette? 
Jeg har fått et godt råd fra min egen stemor. Hun sier jeg må slutte å bry meg. Jeg skal selvfølgelig være blid og hyggelig mot både henne og ungene, men jeg må slutte å ta ansvar slik jeg gjør i dag. Jeg kan ikke fortsette å stille opp når jeg ikke har et ord jeg skulle ha sagt. Og at jeg kan be han rydde opp og lage klare avtaler for å unngå så mye konflikt, og deretter be om at han ikke involverer meg i konflikten deres. 
 

Er det noen med lignende erfaringer? 

Anonymkode: 798e9...695

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har blitt samboer med en mann som har barn fra før. Og jeg vet jeg kan forvente kommentarer om at jeg burde ha tenkt på dette osv før vi flyttet sammen. Men de kommentarene behøver jeg ikke.

Jeg har for et halvt år siden flyttet sammen med en fantastisk mann. Jeg har voksne barn som ikke bor hjemme.  Han har tre tenåringsbarn fra før, og han skilte seg fra barnas mor for flere år siden. De har hatt et dårlig samarbeid hele tiden. Han har fra starten av vårt forhold sagt hvor vanskelig hun er å forholde seg til, og at alt skal være på hennes premisser. Jeg tenkte at det alltid er to sider av en sak, og ville gjøre meg opp min egen mening om henne etterhvert som jeg ble kjent med henne. Men ser at han dessverre har rett. 

Jeg har et veldig godt forhold til begge barna hans, og har blitt veldig glad i dem. Og jeg har, fram til nå, gjort alt jeg kan for at de skal ha det best mulig. Jeg tar de med på ting, har vært på utenlandstur med datteren, stiller opp på alt de ber om og behandler de som mine egne. Barnas mor har ved flere anledninger sagt til meg at hun er så glad for at jeg har kommet inn i livet deres og at ungene har blitt veldig glade i meg. Dette gleder meg selvfølgelig å høre. 
Jeg har tilsynelatende god dialog med barnas mor. De som foreldre prater ikke sammen, og hun har sagt at hun gjerne kan ha dialogen med meg vedr dagligdagse ting om ungene. 

Men her er det jeg synes er vanskelig:  De krangler fortsatt, pr.Mail, om ting jeg synes er helt håpløst etter så mange år som skilte. Det kan være om fordeling av klær, ferieavvikling, hvem som har lagt ut for hva. Det er om fritidsaktiviteter, hun er uenig i alt han foreslår. Og han føyer seg for at hun ikke skal sette ungene opp mot han, noe som har vært hennes maktmiddel hele veien. Dette preger selvfølgelig vårt samliv. For det første er hun altfor ofte et tema fordi det alltid er noe, og han endrer status planene våre fordi hun krever det. Og jeg kjenner at det begynner å gå utover min tålmodighet med ungene hans. Jeg vet det ikke er riktig, men jeg forbinder de med all støyen.
Og nå har jeg bedt han om han kan be om en bitteliten endring i samvær pga noe som er viktig for meg at vi deltar på, men da sier hun at hun ikke er interessert i å endre noe som helst for å etterkomme mine ønsker. 
 

Hvordan skal jeg håndtere dette? 
Jeg har fått et godt råd fra min egen stemor. Hun sier jeg må slutte å bry meg. Jeg skal selvfølgelig være blid og hyggelig mot både henne og ungene, men jeg må slutte å ta ansvar slik jeg gjør i dag. Jeg kan ikke fortsette å stille opp når jeg ikke har et ord jeg skulle ha sagt. Og at jeg kan be han rydde opp og lage klare avtaler for å unngå så mye konflikt, og deretter be om at han ikke involverer meg i konflikten deres. 
 

Er det noen med lignende erfaringer? 

Anonymkode: 798e9...695

Rettelse; skrev tre ved en feil.Han har altså to barn, uten at det har betydning for problemstillingen. 
 

TS 

Anonymkode: 798e9...695

[AnonymBruker]

Ja, jeg er i akkurat samme posisjon som deg. Ny partner med tre barn, dårlig forhold til hans eks, de har dårlig samarbeid.

Jeg har selv egne barn og et relativt greit forhold til min egen eks. 

Det jeg merker er at jeg ikke kan/bør involvere meg så veldig mye i deres konflikter og deres "greier". Det hjelper å ta avstand rett og slett. Jeg har også sagt klart ifra at det ikke er mitt ansvar å rydde opp dersom han feks ikke kan ta ungene selv (de er mindre enn deres barn, altså yngre enn tenåringer - men ikke bleieunger lenger). Så om han ikke får bytte samvær pga han selv ikke kan ha dem, så er det ikke sånn at det automatisk skal plutselig bli mitt problem, eller at jeg da må avlyse mine planer for å passe hans barn. De HAR to foreldre allerede, de må selvsagt ta ansvaret for sine barn. 

En annen ting er at hans eks er narsissist og jeg har etterhvert skjønt at hun har utsatt meg og et av deres felles barn for noe som kalles triangulering. Du kan slå dette opp hvis du er nysgjerrig. Kort fortalt har jeg fått et veldig dårlig forhold til ett av barna pga dette. Hun har blant annet fortalt barnet løgner om meg og far, hun har satt barnet opp mot oss i flere enkeltsaker og sender oss masse lange mailer med diverse "reaksjoner" barnet har hatt (at barnet hater meg feks). Så det er ikke lett.

Mitt råd er; sett klare grenser for hvor ditt ansvar begynner og slutter. Sett også grenser rundt deg selv, kanskje du ikke trenger å høre om alle små og store krangler? Kanskje det også skal være grenser rundt type kommunikasjon og hvor ofte de skal kommunisere? Dette finner du ut av selv, ettersom hva som passer for deres situasjon. 

Anonymkode: 8776e...5f7

[Ishavsrøya]

Åi her lærte jeg mye. Føler at min situasjon er ganske lik.. synes det var ett godt råd at man bare får distansere  seg fra alle kranglene og uenighetene

 

Jeg personlig klarer ikke forstå hvordan man kan fortsette å krangle år etter år...

[AnonymBruker]

TS her 

Takk for gode svar. Jeg fatter heller ikke at de orker å krangle i årevis. Og det forundrer meg til stadighet at han «føyer» henne for å unngå dårlig stemning, når det resulterer i dårlig stemning mellom oss i stedet. Det må jo være mye bedre å ha det fint med den dama du bor med framfor hun du skilte deg fra? 
 

Han har hele tiden sagt hun er narsissist, men jeg har alltid litt utfordringer med å ta slike utsagn så veldig alvorlig. Men jeg ser jo dessverre at han har rett. Men i dette tilfelle har hun ved hver mulighet fortalt meg mye negativt om han på en veldig troverdig måte. Så det var en stund jeg faktisk begynte å se på ham med andre øyne, noe jeg er veldig lei meg for i dag. Jeg skal søke opp det du skriver om.
 

Hun gjorde også i starten av vært forhold mange forsøk på å sabotere. Fortelle ungene at jeg var den som stod i veien for at de kunne bli sammen igjen, inviterte han på middager under dekke av at ungene ønsket det, insisterte på å plutselig ha felles feiringer osv. Jeg skjønner ikke at hun ønsker å omgås en hun tydeligvis misliker så sterkt mer enn høyst nødvendig. 

Men jeg har sagt i fra nå i dag at jeg ikke vil ta mer ansvar og at han ikke kan informere meg alt tullet deres. Og om han blir psykisk berørt av konflikten mellom dem i en sånn grad at det går utover vårt forhold så må han enten ta en rydderunde på Familievernkontoret eller oppsøke psykolog for å lære seg å gi faen. Jeg er så himla lei av den dama og det styret! 

Påvirker dette hvordan dere ser på ungene hans? Jeg føler meg som en så kjip voksen som føler slik jeg gjør. 
 

Anonymkode: 798e9...695

[AnonymBruker]

Kjære vene... Det er ikke eksmannen eller den nye dama som skal stille diagnoser, det gjør man i helsevesenet etter utredning.

Folk kan være vanskelige uten at de har noen som helst diagnoser. Jeg synes det vitner om at de nye damene her har behov for å sette ekskona i et dårlig lys, og det er standard at ekser er både gale og tullete på alle måter.

Når man har vært et halvt år sammen med en kar, så trenger man ikke å sette seg i rollen som den nye stemoren. Lev ditt liv og delta på det arrangementet du tenker på. Han du er sammen med får finne sin løsning sammen med hun som er mor til barna hans. Skjønner jo at det er en historie her, siden ekskona ikke ønsker å ha noe samarbeid med denne mannen.

Dere har egne barn. Ta vare på dem i stedet, og ikke legg dere så inn i forholdet mellom ekskona og han som var mannen hennes, og de (snart voksne) barna deres.

Anonymkode: ac789...ac4

[AnonymBruker]

Det er jo faktisk ikke sånn at disse mennene dere MÅ krangle om alle mulige småting med tenåringenes mor, det er et valg de tar. 
Alternativet er å gjøre som utallige mødre, bare ta ansvar for barna sine selv og ikke forvente noe spesielt av den andre forelderen. Jeg har oppdratt to barn uten en krone i bidrag fra barnas far (eller staten), og jeg hadde hatt null respekt for en mann som sitter og krangler med moren til barna om hvem som skal betale for en t-skjorte eller hvem som skal ha dem i påskeferien.

Dere må nok bare innse at «it takes two to tango» - men det passer vel ikke inn i verdensbildet deres med «fantastisk» mann og «narsissistisk» eks. 

Anonymkode: cbe7c...274

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo faktisk ikke sånn at disse mennene dere MÅ krangle om alle mulige småting med tenåringenes mor, det er et valg de tar. 
Alternativet er å gjøre som utallige mødre, bare ta ansvar for barna sine selv og ikke forvente noe spesielt av den andre forelderen. Jeg har oppdratt to barn uten en krone i bidrag fra barnas far (eller staten), og jeg hadde hatt null respekt for en mann som sitter og krangler med moren til barna om hvem som skal betale for en t-skjorte eller hvem som skal ha dem i påskeferien.

Dere må nok bare innse at «it takes two to tango» - men det passer vel ikke inn i verdensbildet deres med «fantastisk» mann og «narsissistisk» eks. 

Anonymkode: cbe7c...274

TS her

Jeg er jo helt enig at det er helt idiotisk å krangle om alt mulig med sin eks, og det gjelder også for min samboer. Og at han velger å gjøre det er jo akkurat det som er veldig ødeleggende for vårt samliv. En ting er krangelen i seg selv og den støyen det medfører. En annen ting er jo hva det gjør med mitt syn på han. Så jeg ser absolutt poenget ditt. Men jeg ser også en mann som er drittlei av å bli herjet med av sin eks, og som derfor reagerer noe uhensiktsmessig av den enkle grunn at han har fått nok. 

Jeg har også forsørget mine barn helt alene fra de var ganske små, uten ei krone i bidrag fra hverken barnas far eller Nav. Jeg har hatt 100% omsorg og hatt alt det ansvaret som medfølger. Så jeg blir både oppgitt, forundret og litt provosert over min samboer som ikke evner å sette pris på at han faktisk har en mor til sine barn som tar seg godt av dem og væte glad han har en å dele utgiftene med framfor å krangle om bagateller. 
Men på den annen side så ser jeg jo at det er slitsomt for ham å måtte forholde seg til ei som alltid skal lage bråk og styr om hver minste lille ting. Så utfordringen her, både for ham og meg, er vel å velge sine kamper med omhu. 
 

Jeg holder fast på at han er en fantastisk mann tross denne vanskeligheten med å samarbeide med ei som faktisk ikke ønsker et samarbeid. 

Anonymkode: 798e9...695

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjære vene... Det er ikke eksmannen eller den nye dama som skal stille diagnoser, det gjør man i helsevesenet etter utredning.

Folk kan være vanskelige uten at de har noen som helst diagnoser. Jeg synes det vitner om at de nye damene her har behov for å sette ekskona i et dårlig lys, og det er standard at ekser er både gale og tullete på alle måter.

Når man har vært et halvt år sammen med en kar, så trenger man ikke å sette seg i rollen som den nye stemoren. Lev ditt liv og delta på det arrangementet du tenker på. Han du er sammen med får finne sin løsning sammen med hun som er mor til barna hans. Skjønner jo at det er en historie her, siden ekskona ikke ønsker å ha noe samarbeid med denne mannen.

Dere har egne barn. Ta vare på dem i stedet, og ikke legg dere så inn i forholdet mellom ekskona og han som var mannen hennes, og de (snart voksne) barna deres.

Anonymkode: ac789...ac4

TS her 

Er nok mange som hadde fått en diagnose om de ble utredet av helsevesenet. Og jeg hører ikke til de som skal sette diagnoser hverken på ekser eller andre. Og jeg må trekke tilbake det jeg sa om at hun er narsissist, men det er ingen tvil om at hun har noen personlighetstrekk som trekker i den retningen. 
Men veldig fint med en tilbakemelding som denne fra deg, for jeg ser jo at jeg framstår som ei jeg ikke er/vil være. 
 

Men hovedproblemet mitt er altså ikke hvorvidt hun har en diagnose eller ei, men hvordan jeg skal forholde meg til den støyen som alltid er der. Jeg har ikke et behov for å leke stemor, men for meg er det unaturlig å skulle bo med barn 50 % av tiden uten å vise oppriktig omsorg og kjærlighet.  Og bare for å presisere, jeg har aldri blandet meg opp i oppdragerrollen. 
Men jeg merker at jeg dessverre har fått mindre overskudd til å være den gode voksenpersonen jeg ønsker å være. Og jeg er veldig ambivalent i forhold til det valget jeg har tatt om å ikke bry meg. Det motsatte av å bry seg er likegyldighet, og jeg vet ikke om jeg ville hatt en likegyldig partner selv. Eller en stefar som ikke brydde seg om mine barn.

Og jeg ønsker innspill og råd for å bevare et godt kjærlighetsforhold i en slik situasjon. 

Jeg tar meg veldig godt av mine barn, og vi har en veldig god relasjon. Jeg ville aldri utsatt dem for den belastningen en slik konflikt er. Men ser jo at det er vanskelig å skjerme dem, selv om det er det han har prøvd på ved å føye henne i det meste. Å ha foreldre som ikke greier å forholde seg til hverandre, å bli brukt som et våpen av mor, å ha en far som ikke tør forfekte de verdiene han mener er viktige i oppdragelsen… 

Men takk for gode innspill 😊

Anonymkode: 798e9...695

[AnonymBruker]

Jeg oppfattes nok vanskelig av min eks. Nå har ikke hen ny partner, men ser for meg at jeg er «den gale eksen» når han forteller vår historie. Jeg går i traumebehandling på grunn av forholdet vi hadde. Jeg må, på grunn av egen helse og erfaringer, være helt konsekvent og strikt på samvær. Fordi erfaringsmessig blir det et helvete på sikt om jeg er med på endringer. Alt blir brukt mot meg. Hen er tilsynelatende empatisk og svært samarbeidsvillig, ønsker felles middager og feiringer. Dermed fremstår jeg som lite samarbeidsvillig og vanskelig. Det gjør vondt for meg, men jeg må rett og slett beskytte meg så jeg ikke blir syk. Jeg noterer også med reaksjoner som har oppstått hos barnet, konkrete hendelser og utsagn. Disse deler jeg ikke med noen, men det er for min egen trygghet så jeg skal vite at det har skjedd/er sagt, om ekspartner på et eller annet tidspunkt forsøker å fordreie virkeligheten min. Dette har jeg opplevd i alvorlig grad med vedkommende tidligere. 

Så jeg ville bare si at det finnes alltid flere sider av en sak. 

Og selv om jeg ikke er noe fan av mennesker som setter merkelapper som psykopat og narsissist på andre mennesker, så vil jeg også bare understreke at det ofte krever langt mer enn et halvt år på å oppdage slike menneskers sanne jeg. 

Anonymkode: 4a6a9...829

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS her

Jeg er jo helt enig at det er helt idiotisk å krangle om alt mulig med sin eks, og det gjelder også for min samboer. Og at han velger å gjøre det er jo akkurat det som er veldig ødeleggende for vårt samliv. En ting er krangelen i seg selv og den støyen det medfører. En annen ting er jo hva det gjør med mitt syn på han. Så jeg ser absolutt poenget ditt. Men jeg ser også en mann som er drittlei av å bli herjet med av sin eks, og som derfor reagerer noe uhensiktsmessig av den enkle grunn at han har fått nok. 

Jeg har også forsørget mine barn helt alene fra de var ganske små, uten ei krone i bidrag fra hverken barnas far eller Nav. Jeg har hatt 100% omsorg og hatt alt det ansvaret som medfølger. Så jeg blir både oppgitt, forundret og litt provosert over min samboer som ikke evner å sette pris på at han faktisk har en mor til sine barn som tar seg godt av dem og væte glad han har en å dele utgiftene med framfor å krangle om bagateller. 
Men på den annen side så ser jeg jo at det er slitsomt for ham å måtte forholde seg til ei som alltid skal lage bråk og styr om hver minste lille ting. Så utfordringen her, både for ham og meg, er vel å velge sine kamper med omhu. 
 

Jeg holder fast på at han er en fantastisk mann tross denne vanskeligheten med å samarbeide med ei som faktisk ikke ønsker et samarbeid. 

Anonymkode: 798e9...695

Selvsagt holder du fast på at han er en fantastisk mann, og det kommer du nok til å gjøre så lenge dere bor sammen.

Jeg vil likevel holde fast på at fantastiske personer ikke gidder å bruke så masse energi på å krangle om småting med en eks. Det er jo ikke sånn at disse kranglene handler om barnas ve og vel eller at det er noen bekymring for omsorgssvikt? Det du beskriver handler kun om far selv og hans behov for å ikke ha barna mer enn han må og ikke betale mer enn han må. Hvorfor ikke bare endre tankesett og tenke at disse barna er 100% mitt ansvar. Flott hvis de kan være hos den andre forelderen  i blant og hvis vedkommende kan ta noen kostnader, men det er en bonus.

Du skjønner nok selv at far elsker disse kranglene, ellers ville han ikke holdt på sånn langt opp i barnas tenåringsår. Det er jo utrivelig for alle parter, ikke minst for deg og barna som man skulle tro var det viktigste i livet hans.

Det er forståelig at alle historier trenger en «skurk», og dette blir jo selvfølgelig alltid mannens eks. Men er man virkelig narsissist fordi man ikke kan eller vil bytte dager en bestemt anledning? Og hvorfor irriterer dette deg så voldsomt? Da er det vel bare å finne en annen løsning. Slik er livet.
Jeg vil vel si at hvis det faktisk stemmer at hun er umulig og har en diagnose så er deg ENDA større grunn til å ha minimal diskusjon og kontakt med henne.

Ellers er jeg helt enig i at du må nekte å høre om og bli involvert i disse meningsløse konfliktene. 

Anonymkode: cbe7c...274

[AnonymBruker]

Noen får bare hverandre fullstendig i vrangstrupen og klarer ikke gi slipp. Du kan foreslå at han ber om møte på familievernkontoret for å få hjelp til å lege en tydelig avtale, men ellers ville jeg bare fulgt rådene og holdt avstand til konflikten og latt de styre det som har med barna å gjøre. Jeg skjønner godt at det gjør det uforutsigbart og vanskelig til tider, men det er nå tross alt en del av det å ha barn.

Dette er noe jeg ikke klarer helt å forstå at ikke andre med barn selv klarer å hensynta. Man vet at det kan være uforutsigbart, også der foreldre samarbeider godt, så lenge det er barn/tenåringer i bildet. Man kan ikke forvente at man kan dra begge på alt mulig, fordi noe plutselig skjer. Det er en del av det å ha barn, også i familier der foreldrene fortsatt bor sammen. Så om han ikke kan være med deg på noe som er viktig for deg pga barna, så kommer faktisk barna først. Det er jo leit om det er fordi eksen nekter uten grunn (hun kan jo fint ha grunn til det utan at hun vil oppgi hvorfor), men uansett får du ikke gjort noe med det. Legg det bak deg, aksepter at det er sånn, og dra alene på dette. Hva hadde du gjort om du var singel? Det viktigste her er tross alt at ikke barna ender opp med å føle seg som kasteballer. At ingen av foreldrene vil ha dem der. Det er uansett mye viktigere enn ditt behov, og det burde du forstå siden du har hatt barn selv. At voksne so ikke har barn har andre forventninger kan jeg forstå til en viss grad, men du burde vite dette.

Jeg og kjæresten har også barn begge to. Og vi har måttet legge om planer pga den andre foreldren på begge sider flere ganger. Sånn er det. Vi bor ikke sammen heller, så ja det er kjipt når helga sammen går i vasken, eller en tur må flyttes på eller droppes. Men heldigvis er vi begge enige om at barna alltid kommer først.

Jeg ville også latt være å ta med ungene på sånt som utenlandsturer alene, for det kan gjøre situasjonen verre. Det kan føles vondt for mor at du som stemor tar med barna på sånt, og skaper minner med dem som hun kanskje helst ville skapt selv. At hun er positiv mot deg betyr ikke at hun ikke syns det er vondt. Og kanskje er det nettopp dette hun tar ut overfor eksen ved å være vanskelig. Det er i tilfelle ikke uvanlig, og ikke noe som har med noen diagnose å gjøre. Så utover vanlige familieferier og aktiviteter dere gjør sammen alle 4 ville jeg generelt holdt lav profil. Det er fort gjort å tråkke noen på tærne.

Anonymkode: 13a09...073

[AnonymBruker]

Jeg og eks takler ikke hverandre, det gikk for langt og ble for mange krangler før det ble slutt. I tillegg gikk jeg fort videre, noe han ikke var klar for og det skapte store utfordringer for oss. 

Det er vanskelig for meg å si noe som helst positivt om han. Om han er et tema blant venner og slikt så kan jeg ikke komme med noe positivt. 

Jeg har utallige A4 ark med utskrift om hans samværssabotasje. Hver eneste gang han kan motarbeide meg, så gjør han det. Hvis jeg sier at barnet har økt til str 29 i sko, så kjøper far str 28. Hvis jeg kommer med en beskjed om noe barnet trenger tilpasning for, så gjør han sitt beste for å motbevise meg. 

I hans øyne er jeg nok like vanskelig, han ser ikke utfordringene barnet har. De tre gangene jeg har opplevd noe som må bli tatt tak i angående helse, så har jeg blitt motarbeidet. Jeg ender opp med å få henvisning til spesialist og spesialisten finner ut at det stemmer. Far kan da finne på å ta med til en annen spesialist for å få ny vurdering. Selv om utfallet alltid har blitt det samme som hos første lege, så fortsetter han. 

Far har en greie med å være forsinket om vi må møtes for levering. Jeg sier en tid, han kommer 1 time senere. Vi var enige om å ikke få et bortskjemt barn. Far kjøper leker til barnet hver eneste dag. 

Min løsning er å ignorere der jeg kan, ikke gi han noe reaksjon på noe - for jeg tror han elsker å gjøre meg irritert. Jeg godtar mye og svelger mange kameler for å få det til. 

Mitt beste tips er å gjøre alt man kan for å ikke vise eksen sine egentlige følelser om ting. Din samboer bør bare si ok, forholde seg rolig, argumentere på en behersket måte, bruke gjentagelse om hun begynner å krangle. Behold roen. 

Anonymkode: 02aa1...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg oppfattes nok vanskelig av min eks. Nå har ikke hen ny partner, men ser for meg at jeg er «den gale eksen» når han forteller vår historie. Jeg går i traumebehandling på grunn av forholdet vi hadde. Jeg må, på grunn av egen helse og erfaringer, være helt konsekvent og strikt på samvær. Fordi erfaringsmessig blir det et helvete på sikt om jeg er med på endringer. Alt blir brukt mot meg. Hen er tilsynelatende empatisk og svært samarbeidsvillig, ønsker felles middager og feiringer. Dermed fremstår jeg som lite samarbeidsvillig og vanskelig. Det gjør vondt for meg, men jeg må rett og slett beskytte meg så jeg ikke blir syk. Jeg noterer også med reaksjoner som har oppstått hos barnet, konkrete hendelser og utsagn. Disse deler jeg ikke med noen, men det er for min egen trygghet så jeg skal vite at det har skjedd/er sagt, om ekspartner på et eller annet tidspunkt forsøker å fordreie virkeligheten min. Dette har jeg opplevd i alvorlig grad med vedkommende tidligere. 

Så jeg ville bare si at det finnes alltid flere sider av en sak. 

Og selv om jeg ikke er noe fan av mennesker som setter merkelapper som psykopat og narsissist på andre mennesker, så vil jeg også bare understreke at det ofte krever langt mer enn et halvt år på å oppdage slike menneskers sanne jeg. 

Anonymkode: 4a6a9...829

TS her 

Trist å høre at du har vært i et så destruktivt forhold at du ble syk av det. Håper du får god hjelp til å bearbeide, slik at du kan få det bedre etterhvert,

Vi har bodd sammen i et halvt år, men vært kjæresten i noen år. Her er det eksen som utad er blid og overstrømmende, men som viser en helt annen side om det ikke går hennes vei. Og siden hun vil endre på alt som er avtalt alltid med dekke under at fleksibilitet er viktig for et godt samarbeid , så blir jo han den vanskelige når han til slutt sier stopp. Og da er hun rask til å fortelle barna at det ikke ble noe av ditt og datt fordi pappa sier nei til bytte, betale osv. Må legge til at den fleksibiliteten gjelder kun en vei. 
 

Hvordan reagerer din eks på at du holder deg strikt til avtaler? 

Jeg får bare holde ut litt til, og se om det blir bedre når jeg distanserer meg. 

Anonymkode: 798e9...695

[Andro]

Tenker at du må avvise forsøk på å dra deg inn i diskusjoner / omtale av deres konflikter 
ELLER
Ta ansvar for situasjonen ved å forlange en felles samtale på familievernkontor, der du sier at det går ut over ungene deres at de tværer på bagateller, og at din situasjon også blir vanskelig da. Jeg ville valgt det siste, fordi det ville vært mitt liv hvordan de løser sine greier.
Som steforelder kan man ikke ta avgjørelser om barna som går på samvær, kostnader osv. men man kan stille krav til egen partner, og ha forventninger til andre voksnes adferd når det griper inn i ens eget liv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Selvsagt holder du fast på at han er en fantastisk mann, og det kommer du nok til å gjøre så lenge dere bor sammen.

Jeg vil likevel holde fast på at fantastiske personer ikke gidder å bruke så masse energi på å krangle om småting med en eks. Det er jo ikke sånn at disse kranglene handler om barnas ve og vel eller at det er noen bekymring for omsorgssvikt? Det du beskriver handler kun om far selv og hans behov for å ikke ha barna mer enn han må og ikke betale mer enn han må. Hvorfor ikke bare endre tankesett og tenke at disse barna er 100% mitt ansvar. Flott hvis de kan være hos den andre forelderen  i blant og hvis vedkommende kan ta noen kostnader, men det er en bonus.

Du skjønner nok selv at far elsker disse kranglene, ellers ville han ikke holdt på sånn langt opp i barnas tenåringsår. Det er jo utrivelig for alle parter, ikke minst for deg og barna som man skulle tro var det viktigste i livet hans.

Det er forståelig at alle historier trenger en «skurk», og dette blir jo selvfølgelig alltid mannens eks. Men er man virkelig narsissist fordi man ikke kan eller vil bytte dager en bestemt anledning? Og hvorfor irriterer dette deg så voldsomt? Da er det vel bare å finne en annen løsning. Slik er livet.
Jeg vil vel si at hvis det faktisk stemmer at hun er umulig og har en diagnose så er deg ENDA større grunn til å ha minimal diskusjon og kontakt med henne.

Ellers er jeg helt enig i at du må nekte å høre om og bli involvert i disse meningsløse konfliktene. 

Anonymkode: cbe7c...274

TS her 

Den dagen jeg ikke synes han er fantastisk så er vi ikke sammen lengre, så du har helt rett i det  

Og jeg er også 100 % enig i at man ikke er en skurk om man ikke vil bytte en dag. Hans eks mener at han er skurken straks han ikke gjør som hun sier og bytter på alt.
Her er det ikke snakk om at han ikke vil ha ungene sine eller ikke betale for dem. Hva økonomi gjelder så er det hans eks som ikke bidrar økonomisk og som forventer at han tar alle kostnader fordi han er så «heldig» at barna vil være her. Hun har jo svartmalt han overfor ungene hver gang hun ikke får viljen sin, og da synes hun på en ulogisk måte at det er flaks for han at barna vil være med han. 
Men nesten hver gang vi har planlagt noe med ungene f.eks en weekendtur, så endrer hun i siste liten. Og har vi planlagt noe uten barna, så forteller hun at han bryr seg mer om meg enn om den. De ble  enige om innetider på mors initiativ,  og så kom en av ungene og sa at hos mor fikk han være ute mye senere. Da faren sa at det var den fastsatte tiden som gjaldt, så dro sønnen til moren. Og fikk være ute hele natten. 

Kunne skrevet side opp og side ned, men ville bare få fram at krangelen dreier seg ikke om at han ikke vil ha ungene sine. Hadde det vært tilfelle, så hadde jeg ikke funnet han særlig attraktiv. 

Anonymkode: 798e9...695

[AnonymBruker]

Andro skrev (14 minutter siden):

Tenker at du må avvise forsøk på å dra deg inn i diskusjoner / omtale av deres konflikter 
ELLER
Ta ansvar for situasjonen ved å forlange en felles samtale på familievernkontor, der du sier at det går ut over ungene deres at de tværer på bagateller, og at din situasjon også blir vanskelig da. Jeg ville valgt det siste, fordi det ville vært mitt liv hvordan de løser sine greier.
Som steforelder kan man ikke ta avgjørelser om barna som går på samvær, kostnader osv. men man kan stille krav til egen partner, og ha forventninger til andre voksnes adferd når det griper inn i ens eget liv.

Takk for et godt og konstruktivt svar 😊 Han hadde bestilt time på Familievernkontoret i fjor høst for de to, men hun var ikke interessert i å møte.

Jeg har bestilt time selv, for meg og min samboer. Vi fikk time i mai, så jeg holder ut med håp om gode råd og klare føringer derfra. 

Anonymkode: 798e9...695

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for et godt og konstruktivt svar 😊 Han hadde bestilt time på Familievernkontoret i fjor høst for de to, men hun var ikke interessert i å møte.

Jeg har bestilt time selv, for meg og min samboer. Vi fikk time i mai, så jeg holder ut med håp om gode råd og klare føringer derfra. 

Anonymkode: 798e9...695

Hun møter nok ikke fordi hun vet at de uansett aldri kommer til å bli enige. 

Anonymkode: 02aa1...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

TS her 

Den dagen jeg ikke synes han er fantastisk så er vi ikke sammen lengre, så du har helt rett i det  

Og jeg er også 100 % enig i at man ikke er en skurk om man ikke vil bytte en dag. Hans eks mener at han er skurken straks han ikke gjør som hun sier og bytter på alt.
Her er det ikke snakk om at han ikke vil ha ungene sine eller ikke betale for dem. Hva økonomi gjelder så er det hans eks som ikke bidrar økonomisk og som forventer at han tar alle kostnader fordi han er så «heldig» at barna vil være her. Hun har jo svartmalt han overfor ungene hver gang hun ikke får viljen sin, og da synes hun på en ulogisk måte at det er flaks for han at barna vil være med han. 
Men nesten hver gang vi har planlagt noe med ungene f.eks en weekendtur, så endrer hun i siste liten. Og har vi planlagt noe uten barna, så forteller hun at han bryr seg mer om meg enn om den. De ble  enige om innetider på mors initiativ,  og så kom en av ungene og sa at hos mor fikk han være ute mye senere. Da faren sa at det var den fastsatte tiden som gjaldt, så dro sønnen til moren. Og fikk være ute hele natten. 

Kunne skrevet side opp og side ned, men ville bare få fram at krangelen dreier seg ikke om at han ikke vil ha ungene sine. Hadde det vært tilfelle, så hadde jeg ikke funnet han særlig attraktiv. 

Anonymkode: 798e9...695

Den eneste måten å leve et godt liv på er å skille mellom de tingene man kan endre på og de tingene man ikke kan endre på. Eksen hans kan dere ikke endre på. Det må dere akseptere.

Han/du/ dere kan derimot endre på måten dere forholder dere til henne, til barna og hvordan dere tenker om situasjonen.

Det virker rart at forholdet hans til såpass store barn er så skjørt at bemerkninger fra mor skal ødelegge det. Ulike regler hos foreldrene klarer barna fint å akseptere. Tenåringer pleier vel ofte uansett å gå litt fritt mellom husene, så hvorfor det skal krangles om samvær forstår jeg faktisk ikke. Hvis du og mannen skal i et selskap en lørdag kveld så kan vel barna være alene hjemme?

Kan dere ikke bare lene dere langt tilbake og la dem komme og gå litt som de vil? Og kommunisere direkte med tenåringene hvis de lurer på noe om hvorfor det blir sånn eller slik? Det virker som om mannen din er veldig enkel å trigge.

Anonymkode: cbe7c...274

[Hippogriff]

Du har fått veldig gode råd her, støtter rådene om å holde distanse til henne og konfliktene mellom dem. Man må være bevisst på hva man bruker energi på - fokuser på dine egne barn og det positive i forholdet ditt til mannen.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men hovedproblemet mitt er altså ikke hvorvidt hun har en diagnose eller ei, men hvordan jeg skal forholde meg til den støyen som alltid er der. Jeg har ikke et behov for å leke stemor, men for meg er det unaturlig å skulle bo med barn 50 % av tiden uten å vise oppriktig omsorg og kjærlighet.  Og bare for å presisere, jeg har aldri blandet meg opp i oppdragerrollen. 
Men jeg merker at jeg dessverre har fått mindre overskudd til å være den gode voksenpersonen jeg ønsker å være. Og jeg er veldig ambivalent i forhold til det valget jeg har tatt om å ikke bry meg. Det motsatte av å bry seg er likegyldighet, og jeg vet ikke om jeg ville hatt en likegyldig partner selv. Eller en stefar som ikke brydde seg om mine barn.

Anonymkode: 798e9...695

Jeg tror det viktigste er at du har en positiv relasjon til dem. Smil og vær hyggelig, vis interesse for dem, og finn på positive ting med dem. Og alt annet ved dem og foreldrene behøver du ikke bruke energi på.