Børster lett av meg egen motgang, men går veldig opp i andres

[AnonymBruker]

Merkelig spørsmål, men jeg har tenkt på det noen dager. 

Hvordan kan det ha seg at jeg alltid biter tennene sammen når jeg selv møter motgang i livet, og tar ting nokså på strak arm. Mens når jeg hører om at andre går gjennom noe vanskelig, så klarer jeg knapt å tenke på noe annet? Er ikke det veldig sært? 

Jeg har tidligere dissosiert, men har trodd at det har vært et tilbakelagt kapittel. Nå begynner jeg å lure på om det likevel kan være det jeg gjør i en eller annen form. At jeg ikke tillater meg selv å gå i kjelleren, men så gjør jeg det litt likevel når det gjelder ting andre gjennomgår. 

Noen som tenker noe rundt dette, eller som kanskje selv «bryr seg» mer når andre sliter enn når dere sliter selv? 

Anonymkode: d2f12...894

[AnonymBruker]

Tror du er inne på noe. Jeg klarer ikke gråte når det kommer til meg selv og stenger ute vonde ting. Men så gråter jeg veldig lett av ting utenfor meg selv og tror nok det er en slags ventil for å få ut følelser jeg ellers dissosierer fra  på en "tryggere" /mer håndterbar måte

Anonymkode: eb7e9...c5e