Er jeg bare dramatisk?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i ett forhold med en mann i ca 4 år nå. Vi har ett barn (1 år ) sammen med store hjelpebehov pga en alvorlig genfeil. Så det har vært ett tøft år for oss alle tre.

Men det jeg reagerer sånn på er hvordan han har behandlet meg det siste året Han er bare sint og sur og alt jeg sier er dramatisk og bare for å plage han mener han.

Ett par eksempler på ting jeg reagerer på:

- Vi skulle på besøk til noen venner en gang og jeg gikk da på badet for å skifte og sminke meg. Var der i knappe 20 minutter. Når jeg kom ut så ville han plutselig ikke dra lenger fordi jeg var for lenge på badet. 

- Når jeg pynter meg så sier han aldri at jeg er din. Det samme gjelder når jeg klipper meg.

- på julaften så tvang han meg til å dra til foreldrene hans på middag selv om jeg gråt og følte meg ikke bra. Truet med å slå opp. 

-Han ignorerte bursdagen min og måtte nesten trygle han om å fikse en morsdagsgave (første morsdagen min).

-Når jeg i forrige uke ba han om å ta på solkrem på barnet vårt før de skulle ut så begynte han å kjefte høylydt og mente på at det var helt unødvendig og jeg var bare dramatisk. 

- Når jeg hadde ett sammenbrudd for noen måneder siden (har mye angst og stress pga traumer og dårlig barndom) og ringte han for å få hjelp med lille gutten vår så ble han sint siden han ikke hadde lyst til å komme hjem (var på besøk). Han sier at han ikke forstår angst og hvordan det fungerer og at jeg bare er teit som tar det opp. Og da sa jeg at nå sliter jeg skikkelig har det ikke bra. Fikk null sympati eller støtte..

-Bryr seg ikke når jeg gråter foran han med panikkanfall. Han reagerer alltid med sinne  Ble for eksempel sint når jeg fikk ett panikkanfall på Ikea og måtte gå ut for å samle meg. 

-Han er veldig uforsiktig med barnet vårt og sliter med å lese hva slags behov han har (trøtt/sulten/redd/osv).  

-Han gjør narr av meg når jeg forteller om hvordan jeg har det. 

- NEKTER å dra til familievernkontoret for å prøve å lære oss å kommunisere. Det er bare tull mener han..

-Spurte han rett ut om hva vi skal gjøre for å gjøre ting bedre og om han vil være i ett forhold med meg eller ikke. Fikk til svar at han vet ikke. 

Jeg kjenner veldig på at han må hate meg eller noe, for har aldri følt meg så verdiløs før.  

Men samtidig så oppførte han seg ikke sånn før jeg ble gravid. Og tanken på å slå opp skremmer meg siden barnet vårt har så store behov at vi trenger hverandre for å få det til har søkt om avlastning men det tar tid å få på plass virker det som... Har ikke familie og veldig begrenset med venner som kan hjelpe til...

Noen som har råd? Kan ting bli bedre? Er så sinnsykt sliten

 

 

Anonymkode: 62bd1...7a6

[AnonymBruker]

Det du beskriver er en nedlatende, trakasserende og uomtenksom mann. Det er ikke normalt å oppføre seg sånn mot kjæresten sin og det at han prøver vri det om til at du er problemet er gaslighting og manipulasjon. Jeg vil si alt dette grenser til psykisk vold. Forholdet er hvertfall ikke sunt for deg og han er et giftig forbilde for barnet deres. 

Kom deg ut av forholdet ❤️ du fortjener bedre 

Anonymkode: 393fb...d9e

[Fant80]

Et par å 10 røde flagg her.

[AnonymBruker]

Du er IKKE dramatisk. Han er en egoistisk shitstøvel som behandler deg respektløst og dårlig 

Anonymkode: 393fb...d9e

[AnonymBruker]

Har du spurt ham om han mener det er din feil at ungen har genfeil..? Høres nærmest sånn ut.

Anonymkode: 73e29...261

[AnonymBruker]

Tror enkelt og greit at han lar den sorgen, skuffelsen og aggresjonen han fikk av at han ikke fikk det barnet og livet slik han ønsket seg, gå utover deg. Jeg vet ikke om dere fikk vite om barnets genfeil på forhånd, men dersom dere gjorde det, kan du tenke deg reaksjonen hans når dere fikk vite om det. 

Det er ikke sikkert det er derfor, men det kan hende. Ofte vil de store fantasiene for et liv man har drømt om føre til så stor skuffelse og sorg at man ikke vet hva man skal gjøre av seg. Men likevel, så er det han gjør mot deg ikke greit i det hele tatt - han er veldig egoistisk og manipulerende mot stakkars deg og barnet. I stedet for at han er så sur, respektløs og nedlatende mot deg, bør han dele skuffelsen og sorgen sin med deg slik at dere kan sammen finne ut av ting.

Det er forståelig at hans synes at ting er vanskelig, men det er ikke forståelig eller greit at han av den grunn gjør ting vanskeligere for sine nærmeste.

Anonymkode: 43cd5...3d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

 

Ett par eksempler på ting jeg reagerer på:

- Vi skulle på besøk til noen venner en gang og jeg gikk da på badet for å skifte og sminke meg. Var der i knappe 20 minutter. Når jeg kom ut så ville han plutselig ikke dra lenger fordi jeg var for lenge på badet. 

-Latterlig oppførsel av ham

- Når jeg pynter meg så sier han aldri at jeg er din. Det samme gjelder når jeg klipper meg.

-Pleide han å gi deg komplimenter for sånt før? Tror aldri min mann har lagt merke til om jeg har klippet meg.

- på julaften så tvang han meg til å dra til foreldrene hans på middag selv om jeg gråt og følte meg ikke bra. Truet med å slå opp. 

- Vanskelig å si hvem som har tett her. Å true med å slå opp er ikke greit, men du høres fryktelig dramatisk ut også. Hadde dere avtalt å dra dit, så de hadde forberedt mat til dere og satt og ventet? Da skal man være ganske dødssyk for å avlyse etter min mening.

-Han ignorerte bursdagen min og måtte nesten trygle han om å fikse en morsdagsgave (første morsdagen min)

-Øøh… mannen min husker kanskje bursdagen min hvert tredje år, og hvorfor tigger du om morsdagsgave? Du høres ganske slitsom ut.

-Når jeg i forrige uke ba han om å ta på solkrem på barnet vårt før de skulle ut så begynte han å kjefte høylydt og mente på at det var helt unødvendig og jeg var bare dramatisk. 

-Vanskelig å vite om den solkremen var helt nødvendig. Svigerinnen min maser noe voldsomt om solkrem i situasjoner der jeg er helt uenig i behovet. For eksempel.

- Når jeg hadde ett sammenbrudd for noen måneder siden (har mye angst og stress pga traumer og dårlig barndom) og ringte han for å få hjelp med lille gutten vår så ble han sint siden han ikke hadde lyst til å komme hjem (var på besøk). Han sier at han ikke forstår angst og hvordan det fungerer og at jeg bare er teit som tar det opp. Og da sa jeg at nå sliter jeg skikkelig har det ikke bra. Fikk null sympati eller støtte..

- Angst er faktisk ubeskrivelig slitsomt for alle rundt. Jeg hadde ikke orket å leve med en så dramatisk person. Når det er sagt burde han selvsagt komme hjem fra besøk for å ta seg av ungen når du ikke klarer det. Men skjer det ofte at du får sånne anfall går det kanskje inflasjon i dem og han oppfatter det mer som manipulering fra deg? 

 

-Bryr seg ikke når jeg gråter foran han med panikkanfall. Han reagerer alltid med sinne  Ble for eksempel sint når jeg fikk ett panikkanfall på Ikea og måtte gå ut for å samle meg. 

-Kjenner jeg hadde blitt irritert og oppgitt selv her.

-Han er veldig uforsiktig med barnet vårt og sliter med å lese hva slags behov han har (trøtt/sulten/redd/osv).  

-Ikke greit

-Han gjør narr av meg når jeg forteller om hvordan jeg har det. 

-Ikke greit

- NEKTER å dra til familievernkontoret for å prøve å lære oss å kommunisere. Det er bare tull mener han..

-Ikke bra, men dessverre veldig vanlig. Har inntrykk av at de fleste menn heller vil dø enn å «snakke med noen».

-Spurte han rett ut om hva vi skal gjøre for å gjøre ting bedre og om han vil være i ett forhold med meg eller ikke. Fikk til svar at han vet ikke. 

Nei, og du vet vel heller ikke, så det er vel fair enough? Du vil at forhodne skal funke fordi det blir vanskelig å håndtere barnet hvis ikke?

Jeg kjenner veldig på at han må hate meg eller noe, for har aldri følt meg så verdiløs før.  

Veldig leit at du føler deg verdiløs, jeg tror det er best for dere begge om dette forholdet avsluttes.

Men samtidig så oppførte han seg ikke sånn før jeg ble gravid. Og tanken på å slå opp skremmer meg siden barnet vårt har så store behov at vi trenger hverandre for å få det til har søkt om avlastning men det tar tid å få på plass virker det som... Har ikke familie og veldig begrenset med venner som kan hjelpe til...

 

Noen som har råd? Kan ting bli bedre? Er så sinnsykt sliten

Høres ut som en umenneskelig vanskelig situasjon for dere begge. Jeg har dessverre lite tro på at det vil bra igjen mellom dere, men kanskje, når dere får til avlastning? Om det bedrer seg, tror du at du kan tilgi de slemme tingene han har sagt til deg og stole på ham igjen? 

 

Anonymkode: 62bd1...7a6

 

Anonymkode: c55f2...dc7

[AnonymBruker]

Dette er psykisk vold, jeg har vert i ett slikt ekteskap og fikk det mye bedre alene selv med dårlig råd og tre små.

Anonymkode: e68a3...1a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er psykisk vold, jeg har vert i ett slikt ekteskap og fikk det mye bedre alene selv med dårlig råd og tre små.

Anonymkode: e68a3...1a3

Dette ts 👆👆👆

Anonymkode: 393fb...d9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er psykisk vold, jeg har vert i ett slikt ekteskap og fikk det mye bedre alene selv med dårlig råd og tre små.

Anonymkode: e68a3...1a3

Samme her, dette er helt grusomt å leve i. Man blir sakte, men sikkert tilintetgjort som menneske. Når den som skal være din nærmeste støttespiller, kjæresten din, behandler deg som om du ikke har noen verdi... DA må man faktisk komme seg bort. Jeg har også hatt det tøft økonomisk etter at jeg ble alene, men vi har det så mye bedre likevel, jeg og barna. Han ødela alle ferier, høytider og omtrent alle hverdager for meg. Slik skal man ikke ha det. Og man ser det enda bedre etter man har kommet seg ut av det. Er takknemlig hver dag for det livet jeg lever nå, selv om det bare er et helt vanlig liv ❤️

Anonymkode: 4094f...531

[Andro]

Han er overfølsom, feig og dramatisk, og du er den sterke og rasjonelle. Det straffer han deg for.
Du utsettes for systematisk manipulering og psykisk vold av samboeren din, og dette er ikke bra for deg eller barnet.
Oppsøk hjelp for din egen del, og få hjelp til å skape ditt eget liv for barnet og deg, uten ham. Han kan være avlaster? Ring krisesenter og få råd på telefon. Du er i en helsefarlig situasjon, en krise.

Kontakt kommunens barnekoordinator og fortell om situasjonen din, for å få hjelp som gjør det mulig for deg å greie omsorgen for barnet deres alene. 

Du må komme deg bort. Det skylder du barnet ditt. Blir du så kommer du til å dukke under, og svikte barnet ditt.
Denne mannen, som behandler deg så hensynsløst må du ikke ta hensyn til. Du skylder ham ingen ting.

Endret 18. april 2023 av Andro

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Han er bare sint og sur og alt jeg sier er dramatisk...

- Når jeg hadde ett sammenbrudd for noen måneder siden (har mye angst og stress pga traumer og dårlig barndom) og ringte han for å få hjelp med lille gutten vår så ble han sint siden han ikke hadde lyst til å komme hjem (var på besøk). Han sier at han ikke forstår angst og hvordan det fungerer...

-Bryr seg ikke når jeg gråter foran han med panikkanfall. Han reagerer alltid med sinne 

Anonymkode: 62bd1...7a6

Det holder ikke å si at han ikke forstår angst. Da må dere sammen skaffe ham de kunnskapene han trenger for å stå i situasjoner på en god måte og for å kunne avlaste barnet deres. Får du selv hjelp for angsten? 

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har vært i ett forhold med en mann i ca 4 år nå. Vi har ett barn (1 år ) sammen med store hjelpebehov pga en alvorlig genfeil. Så det har vært ett tøft år for oss alle tre.

Men det jeg reagerer sånn på er hvordan han har behandlet meg det siste året Han er bare sint og sur og alt jeg sier er dramatisk og bare for å plage han mener han.

Ett par eksempler på ting jeg reagerer på:

- Vi skulle på besøk til noen venner en gang og jeg gikk da på badet for å skifte og sminke meg. Var der i knappe 20 minutter. Når jeg kom ut så ville han plutselig ikke dra lenger fordi jeg var for lenge på badet. 

- Når jeg pynter meg så sier han aldri at jeg er din. Det samme gjelder når jeg klipper meg.

- på julaften så tvang han meg til å dra til foreldrene hans på middag selv om jeg gråt og følte meg ikke bra. Truet med å slå opp. 

-Han ignorerte bursdagen min og måtte nesten trygle han om å fikse en morsdagsgave (første morsdagen min).

-Når jeg i forrige uke ba han om å ta på solkrem på barnet vårt før de skulle ut så begynte han å kjefte høylydt og mente på at det var helt unødvendig og jeg var bare dramatisk. 

- Når jeg hadde ett sammenbrudd for noen måneder siden (har mye angst og stress pga traumer og dårlig barndom) og ringte han for å få hjelp med lille gutten vår så ble han sint siden han ikke hadde lyst til å komme hjem (var på besøk). Han sier at han ikke forstår angst og hvordan det fungerer og at jeg bare er teit som tar det opp. Og da sa jeg at nå sliter jeg skikkelig har det ikke bra. Fikk null sympati eller støtte..

-Bryr seg ikke når jeg gråter foran han med panikkanfall. Han reagerer alltid med sinne  Ble for eksempel sint når jeg fikk ett panikkanfall på Ikea og måtte gå ut for å samle meg. 

-Han er veldig uforsiktig med barnet vårt og sliter med å lese hva slags behov han har (trøtt/sulten/redd/osv).  

-Han gjør narr av meg når jeg forteller om hvordan jeg har det. 

- NEKTER å dra til familievernkontoret for å prøve å lære oss å kommunisere. Det er bare tull mener han..

-Spurte han rett ut om hva vi skal gjøre for å gjøre ting bedre og om han vil være i ett forhold med meg eller ikke. Fikk til svar at han vet ikke. 

Jeg kjenner veldig på at han må hate meg eller noe, for har aldri følt meg så verdiløs før.  

Men samtidig så oppførte han seg ikke sånn før jeg ble gravid. Og tanken på å slå opp skremmer meg siden barnet vårt har så store behov at vi trenger hverandre for å få det til har søkt om avlastning men det tar tid å få på plass virker det som... Har ikke familie og veldig begrenset med venner som kan hjelpe til...

Noen som har råd? Kan ting bli bedre? Er så sinnsykt sliten

 

 

Anonymkode: 62bd1...7a6

Di dramatisk.  Han er jo eldtrem dramatisk.  Unnskyld meg, men ham høres litt ut som narsisist, eller litt tendenser til psykopat

Anonymkode: fb8c0...36a

[Hmmmmmm]

Jeg hadde sterkt vurdert brudd. Din mentsle helse vil bli bedre. Han skal vel ha barnet etter brudd, så hjelp får du vel eller? 

[AnonymBruker]

Får dere nok avlasting med barnet? Kan han være utslitt? Har dere gode rutiner på alt som skal gjøres?hvis ikke, så bær dere sette dere ned sammen og skrive lister og lage faste rutiner på alt så blir det lettere for dere og lettere for andre å hjelpe dere.  

Anonymkode: 1a705...31f

[AnonymBruker]

Kan du dra alene til familievernkontoret? Man skal ikke ha det slik du har det nå. Kanskje du kan prate med dem om forholdet slik det er nå, og prøve å sortere hvordan livet kan se ut med delt samvær for barnet ditt? Jeg mener ikke at du skal gjøre det slutt, men situasjonen i forholdet er ikke greit. De kan kanskje hjelpe deg å finne ut av ting. 

Anonymkode: 546a7...ebe

[AnonymBruker]

Han var ikke sånn før du ble gravid. Men uansett... NÅ er han det! Han har trolig latet som han var grei. Eller så er han møkk lei alt det slitet som følger med småbarn og sliten kone som "klager" på at han driter i familien sin.

Anonymkode: 68dbd...774

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å takle den sorgen med å få et barn med ekstra omsorgsbehov forskjellig.

Man kommer i en sorgprosess som noen beskriver som livssorg,  forbudt sorg.

Ikke  fordi man ikke elsker og er glad for det barnet man har fått,  men sorgen over det barnet som aldri vil bli. Alt man har sett for seg, planlagt og ønsket, alle de vanlige A4 tingene som nå har blitt erstattet med mye uventet og tøft. 

Å være par med en frisk baby er en prøvelse på et hvert forhold. Det er ikke rosenrødt å ikke få sove, ikke eie kroppen sin, måtte ta hensyn. Og for dere er det også mye ekstra påkjenning og bekymringer.  

Du høres ut som om du trenger litt god egenomsorg,  tid for deg selv. Husk regelen med å først ta på din egen oksygenmaske før du prøver å hjelpe andre. Du trenger noe som gir deg litt positiv påfyll og å få slappet av. Man får mer angst når man er dødssliten.

Han høres ganske dust ut. Det sagt kan det også hende at han er i en fødselsdepresjon. Menn får også det, og det arter seg annerledes enn for kvinner. 

Dere bør prøve, selv om han ikke er så veldig på gli, å snakke med noen.  Familievernkontoret,  helsesøster,  fastlegen,  noen som er trygg og kan gi råd. 

Du skal ikke finne deg i å bli kjeftet på og hånet. Det er ikke ok.

Det finnes noe som heter "Hva med oss?" Det er kurs/ parterapiopplegg for foreldre som har fått barn med ekstra utfordringer.  Kanskje kan det være til hjelp også. 

 

 

Anonymkode: 1f5d9...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.4.2023 den 0.55):

Tror enkelt og greit at han lar den sorgen, skuffelsen og aggresjonen han fikk av at han ikke fikk det barnet og livet slik han ønsket seg, gå utover deg. Jeg vet ikke om dere fikk vite om barnets genfeil på forhånd, men dersom dere gjorde det, kan du tenke deg reaksjonen hans når dere fikk vite om det. 

Det er ikke sikkert det er derfor, men det kan hende. Ofte vil de store fantasiene for et liv man har drømt om føre til så stor skuffelse og sorg at man ikke vet hva man skal gjøre av seg. Men likevel, så er det han gjør mot deg ikke greit i det hele tatt - han er veldig egoistisk og manipulerende mot stakkars deg og barnet. I stedet for at han er så sur, respektløs og nedlatende mot deg, bør han dele skuffelsen og sorgen sin med deg slik at dere kan sammen finne ut av ting.

Det er forståelig at hans synes at ting er vanskelig, men det er ikke forståelig eller greit at han av den grunn gjør ting vanskeligere for sine nærmeste.

Anonymkode: 43cd5...3d0

Dette var min tanke også, siden han ikke viste slike tendenser før de fikk barn.

I tillegg til dette kan han ha en fødselsdepresjon.

Ts, om han blir med på helsestasjonen så kan du ev. snakke med helsestasjonen på forhånd og forklare situasjonen og be dem ta en samtale med dere om dette når dere kommer dit.

Jeg støtter også forslaget om kurset "Hva med oss?".

Det kan være dere også kan få hjelp etterhvert her: https://frambu.no/

Frambu er kompetansesenter for sjeldne diagnoser, og det kan være godt å treffe andre som er i samme og lignende situasjon.

Mange, spesielt menn, har jeg inntrykk av, føler seg både veldig alene når de opplever det dere nå gjør, ts. Og i tillegg til alt fra sinne og sorg, så føler noen på en form for skam, noe de ofte skammer seg enda mer over å føle. Noen distanserer seg fra barnet fordi de også er redde for å bli glade i et barn de ikke vet når de kan miste.

Uansett er det ingen aksepterte grunner for å oppføre seg slik han gjør mot deg nå, for det han gjør nå, det er psykisk vold, slik andre sier.

Men hvis han aldri viste slike tendenser før dere fikk barn, da tror jeg det er viktig å koble inn fagpersoner, for da er det store sjanser for at han går med følelser han trenger hjelp av fagpersoner til å takle.

En annen mulighet er at du kontakter lege/avdeling på sykehus som følger opp barnet eller helsepersonell i kommunen og forteller hvordan mannen din har endret seg siden dere fikk barn - så kan de ta det opp med dere eller ham.

Du skal i hvert fall ikke stå alene i dette uten støtte, så søk hjelp for din egen del, egen lege, familievernkontoret og andre.

Det er jo dessverre også slik at noen menn dessverre ikke viser sine mørkere sider før etter at de har fått barn, eller at det å få snudd livet på hodet hvor de selv ikke lenger er hovedfokus kan trigge de mørke sidene ved dem. Den gruppen tror jeg ikke det er noe å gjøre med annet enn å komme seg raskt ut av forholdet.

Men siden dere har opplevd et sjokk som er et slags traume og nå lever midt i det og sorg i tillegg, så forsøk om dere kan få profesjonell hjelp. Om han ikke er åpen for å snakke - snakk med fagpersoner først, så kan de ta opp problematikken neste gang dere kommer til time.

For din egen del - søk støtte i familie og venner også ❤️

Anonymkode: e2c68...4f2

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om han er drittsekk, eller om dette er en reaksjon på sorgen og slitenheten  av å få et barn som ikke er friskt. Om siste, så må dere få hjelp. Sånn skal dere ikke ha det. Det er du enig i? Du bør egentlig tvinge han til å oppsøke hjelp hvis dere skal være sammen som familie dere 3. Hvis han er drittsekk, så bør du også forlate han.

Anonymkode: 68dbd...774