Nylig samlivsbrudd og han oppfører seg stygt

[AnonymBruker]

Lurer på om noen kan gi meg noen råd. 
Foe snart 3 uker siden begikk samboeren min enda er grovt tillitsbrudd. Dette var er av flere, når det skjedde for 10 mnd siden lovte han meg at han aldri skulle såre meg igjen, men være den jeg fortjente å ha. Men det ble ikke sånn. 
 

Han bor nå hos sin mor, mens jeg bor i huset med barna. Han er skikkelig ufin på meldinger, er kontrollerende og prøver å rakke ned på meg. Jeg svarer han kun når deg kommer til barna og jeg er ikke interessert i å krangle med han. Han har brent alle broer da ingen i min familie eller venner liker han lenger. De har ville at jeg skulle gå for lenge siden. 
 

Men jeg syntes der fremdeles er vondt. Én uke etter han flyttet ut var han på byen og danset med jenter. Når jeg skulle på trening og ordner meg som vanlig spør han på en ufin måte om jeg skal møte en fyr.. Jeg er så utrolig sliten. Han har såret meg så utrolig mange ganger, og det at han spør om jeg skal møte en fyr knappe uka etter jeg har sagt nok - det syntes jeg er unødvendig. Det er jo egentlig ikke i tankene mine etter å ha vært i et forhold i 12 år. Vi har hatt det tøft lenge, men samtidig har vi hatt sex hvertfall annenhver dag, hvis ikke hver dag. Men han er emosjonelt utilgjengelig ellers. Og bryr seg ikkw om mine følelser, ellers hadde han ikke gjort det han gjør igjen og igjen.

Men hvorfor er han så sint på MEG? Jeg har ikke gjort noe galt. Og tror ikke det er mange som hadde funnet seg i så mye dritt som det jeg har gjort. For 10mnd siden når jeg egentlig hadde bestemt meg for å gå, så la han seg ut på Tinder innen uka var omme. Han har i ettertid sagt at det var for å få en reaksjon fra meg, men jeg vet ikke. 
 

Vi er begge i 30 årene. Jeg trener og tar vare på meg selv. Og de siste dagene har jeg begynt å tenke på hvorfor i huleste jeg tar hensyn til han sine følelser når han driter i mine. Jeg ble bedt med på hyttetur, men avslo siden det kommer til å bli mye fyll og om det var omvendt så hadde jeg syntes det var kjipt om han dro for å feste med gutta en hel helg. På en annen side så kanskje trenger jeg en rebound? Når begynte dere å date/laste ned Tinder etter brudd?
 

Skal sies at det fungerer greit når vi er i samme rom med ungene, unntatt at han til tider skal rakke ned på meg og le av noe jeg tenker rundt salg av bolig osv. Jeg sier bare pent at det kan vi ta senere, men jeg er veldig sliten av at han prøver å psyke meg ut. Jeg er også redd for at jeg ikke klarer å gå. Barna er veldig knyttet til meg siden han er emosjonelt utilgjengelig, og minsten sa istad at h*n ikke ville bo med far siden han er mye sint. 
 

Er det normalt at den ene parten kan være så ufin mot den andre?? Vil det bli bedre og gå over? 

Anonymkode: 605aa...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Og de siste dagene har jeg begynt å tenke på hvorfor i huleste jeg tar hensyn til han sine følelser når han driter i mine.

BINGO! Fortsett å hold i den tanken og gå videre. Det gjør vondt, men du utsetter bare det vonde med å fortsette å ha sex med han og bry deg. Klipp snora, nytt og bedre liv venter.

Anonymkode: 0f753...f87

[AnonymBruker]

Det er noen sånne menn. Da jeg dro fra eksen min som var utro og gjemte alkohol rundt omkring i huset for å skjule hvor mye han drakk, begynte han å spre rykter om at jeg hadde vært utro, sendte familien min og vennene mine "bevis" på det, og på toppen av det hele krevde farskapstest av sønnen vår. Det formelig kokte i toppetasjen. 

Jeg har aldri svelget unna så mange kameler i hele mitt liv 😅 Men tror det lønnet seg, vi samarbeider veldig godt nå. 

Hev deg over det, uansett hvor vanskelig det er. Men jeg kjenner igjen den følelsen av å ikke greie å gå. Jeg begynte å skrive ned all dritten jeg hadde gjennomgått, og tok frem de notatene når jeg trengte det. 

Dette kommer til å gå bra, men du må bare kutte ❤️

Anonymkode: 1f822...b6d

[AnonymBruker]

Dette er egentlig slutten, men tar dette først så folk kan lese dette og så overse innlegget om de vil:
Oi oi oi. Det ble virkelig langt. Ingen trenger å lese det, men det var kanskje greit for meg å bare få det ut.  Jeg er blitt så ødelagt av alt dette (oppå ekstremt mye annet negativt i livet mitt). Men jeg tør ikke lage et eget innlegg om det, selvom jeg nå ser at slik det endte opp burde jeg jo ha gjort det (jeg tenkte bare å skrive kort om at jeg var i en lignende situasjon, og håpet ts ville finne trøst i at det ikke bare er henne/at hun ikke er alene om det. Ville skrive det godt nok til at hun ikke ville tro jeg bare sa det lignet, men ikke forklarte noe særlig, for å være hyggelig. Men skjønner jo nå at jeg ikke burde kommentere dette. Samtidig tør jeg ikke skrive det i et eget innlegg heller. Jeg tenker jo heller ikke at noen kommer til å lese det når det ble så langt. 

Åååe, kjenner meg så igjen. 💔 

Dette er virkelig ikke ment som "men hør nå her, hva som skjedde meg", men heller ment som at jeg håper du kan finne noe trøst i at jeg har opplevd lignende, av for meg uforståelige grunner:

Jeg var i et forhold i 13 år, med alvorlig mishandling og vold på ene siden, men på siden hadde jeg aldri romantiske følelser for han (så aldri han som noe annet enn en venn, og sånn tiltrekningsmessig/seksuelt syns jeg han var frastøtende). I tillegg hadde vi helt vanlige forholdsproblemer som at han ikke gjorde en dritt ever, ikke trakk ned i do, var uhygienisk (til et ekkelt nivå), kjip, ufølsom, løy masse, problemer rundt oss osvosvosv. Jeg prøvde å slå opp uendelig antall ganger, men han blånektet, truet med å ta selvmord, drepe meg og bare gjorde absolutt alt for at det ikke skulle gå. De siste årene prøvde jeg enda hardere, men det førte bare til at alle formene for vold (psykisk, fysisk, seksuelt og økonomisk) eskalerte ut av en annen verden til et levende helvete. Vi hadde også sex hver eneste dag gjennom hele forholdet utenom en eneste dag hvor det ikke var fysisk mulig.

Det rare, syns jeg, er at gjennom ALLE årene, og ALL dritt vi gjennomgikk, hva enn som skjedde og hvor stygt ting til tider var mellom oss, så holdt han fast ved at vi hadde det 99% fantastisk, at det gode var suuuuperbra (enig i at vi til tider hadde det veldig bra altså, vi lo feks sammen hver dag, støttet hverandre, var veldig nære, ble kalt "couple goals" av mange, hadde et på mange områder "perfekt" forhold "etter boken" minus det som var mishandling og de drøyeste tingene utenom da. Spesielt vil jeg si vi var perfekte som bestevenner, utenom den delen med at han hadde romantiske følelser/var superforelsket/besatt av meg, virkelig god match personlighetsmessig... Vi kunne virkelig snakke om alt, og han har gjort meg til en sååååå mye bedre person på mange områder, spesielt fordi han er den eneste jeg virkelig har stolt på (viste seg å være feil da), kunne si ALT til uten å noengang bli dømt/få negativ respons eller noe slikt - akkurat det elsket jeg han så hardt for, jeg sa virkelig ALT til han uten å noen gang tvile/føle meg usikker, jeg var 110% trygg på han, følte jeg kunne være meg selv 100% til enhver tid, følte meg så elsket og forgudet. Verdt å nevne kanskje: Mishandlingen skyldtes alvorlig psykisk sykdom, kom det frem mot slutten. Han ønsket også behandling og oppsøkte det, med virkelig alvorlige ting som virkelig burde gi massiv oppfølging - men han ble avvist og avvist og avvist. Dette opplevde vi begge som en stor sorg, og det var på en måte spikeren i kisten for oss. Han hadde noen veldig sykelige ting ved seg som gjør han utrolig farlig for både meg og allmennheten, og som han burde fått behandling av fra han var et lite barn)... Uansett: Han var 100% bestemt på at vi var meant to be, skulle være sammen for alltid, jeg var verdens beste, han forgudet meg, jeg var det fineste/snilleste/morsomste/beste/mest omsorgsfulle/greieste/mest støttende/omtenksomme +++ mennesket han visste om, han ville aldri ha noen andre enn meg, han ville aldri slå opp, ga aldri uttrykk for at han ville det, sa aldri noe stygt om meg/personligheten min eller noe slikt, i løpet av alle de årene gjorde jeg kun en gang som såret han (jeg sa en ting om han for å trøste en kompis, som han syns var flaut at jeg hadde sagt. Jeg var ikke klar over det, da hadde jeg selvfølgelig ikke sagt det, og jeg beklager og gjorde virkelig alt for å gjøre opp for meg. Jeg gjorde det selvsagt heller ikke igjen, og var veldig nøye med å avklare enhver ting i fortsettelsen før jeg evt sa noe til noen, men generelt holdt vi det meste oss i mellom gjennom hele forholdet) - men that's it. Han klaget aldri på meg, ba meg aldri jobbe med/forbedre noe (jeg gjorde det likevel med ting jeg selv synes jeg kunne bli bedre på da, men han syns alltid jeg tenkte overdrevet negativt om meg selv, at tingene ikke var et problem osv. Han støttet meg likevel og skrøt av meg når jeg fikk til endringer jeg selv syns var positive, og han sa jo at jeg ble en bedre og bedre person for hver dag, likte det ved meg at jeg ønsket å være den beste utgaven av meg selv, den beste kjæresten (+ datteren/venninnen etc) jeg overhodet kunne bli osv da). Alt stygt han noen gang sa eller gjorde mot meg beklaget han, angret han på, unnskyldte, sa han ikke mente, ønsket ikke være stygg mot meg, hatet seg selv for det osvosvosv også. Vi snakket alltid nøye gjennom ting, og la oss aldri sure på hverandre. 

Til slutt endte det med at jeg fikk hjelp utenfra til å avslutte forholdet. 

I starten, så lenge han trodde vi kom til å bli sammen igjen/at jeg ville komme krypende tilbake osv, var han sitt vante jeg, skrøt uhemmet, sa han hadde mistet det fineste han noensinne hadde hatt og kom til å ha, elsket meg over alt på jord, ville gjøre hva som helst, jeg var det beste mennesket på jorden fortsatt ++++.

Men, i det han forstod at det ikke kom til å bli oss igjen/at det faktisk var slutt for godt, så ble han til et menneske jeg ikke aner hvem er. Alt er snudd på hodet. Alt han noengang har sagt til meg fremstår som at har vært løgn, at alt bare har vært skuespill... Han har gått tilbake på absolutt alt han har sagt, stått for, vært i alle år (vi kjente hverandre i 4 år før vi ble sammen også). 

I begynnelsen av bruddet fortsatte vi å ha kontakt hver dag, sa elsker deg fortsatt, sa at vi var bestevenner, han synes det var fælt at jeg ikke ville være sammen med han mer (men sa han og forstod at jeg ikke kunne det), at uansett hva så ville han alltid gjøre alt i sin makt for å få meg tilbake, aldri slutte å prøve, aldri slutte å elske meg, om bestevenn var det eneste han fikk - ja, så ville han være det ihvertfall, han lovet at han aldri ville bryte kontakten, han skulle ALDRI ha Tinder, ALDRI date noen andre, aldri ligge med noen andre (han sa også at UANSETT ville det jo måtte gå en stund UANSETT før noe sånt i det hele tatt ble aktuelt, både fordi han måtte finne seg selv, lære seg å håndtere singellivet, vente i respekt for at vi faktisk var sammen i så mange år) osvosvosvosv. 

Han ringte meg også mye fordi han hadde det kjipt etter bruddet, han var virkelig utrolig langt nede, gjentatte ganger ringte han for å ta farvel fordi han var iferd med å ta livet av seg, han hadde depresjon og voldsom angst, klarte seg ikke alene mente han, kom med alle mulige forslag om han kunne leie et gjesterom av meg om så han var låst inne der og ikke hadde noe med meg å gjøre - bare være i samme hus (jeg kjøpte han ut av huset og beholdt huset vi hadde eid sammen)....... 

Men også vanlige samtaler.
Og det var midt en vanlig samtale han helt plutselig snudde om tvert. På et sekund bare klikket han fullstendig, sa helt sinnsykt masse helt grusomme ting til meg (som han aldri hadde sagt noe som helst om tidligere, aldri noe så mye som i den retning.. Det kom virkelig som lyn fra klar himmel..) og blokkerte meg overalt. Han lastet ned Tinder og likte alle venninner av meg, kompiser (han har aldri nevnt noe i retning av at han skulle være bifil tidligere), all familie og alle jeg vet hvem er. Han har gått tilbake på/brutt alle løfter han noen gang har gitt meg, som han utallige ganger har sagt gjelder uansett hva som skjer (også om det blir slutt). Han har aldri delt ting på sosiale medier annet enn at han har hatt profilbilder av oss to, vært i forhold meg med på Facebook, hatt navnet mitt på Instagram, lagt ut bilder av oss sammen på bursdager og skrevet gratulasjoner og slikt - men ingenting annet. Plutselig la han ut masse bilder av seg selv, selfies, delte at han var dritings, på fylla (han hadde alkoholproblemer de første årene vi var sammen, så han hadde vært avholds i 10 år da det ble slutt) og på dater (aldri sett noen dele at de er på date med noen for første gang før, men det gjorde han altså). Han begynte med rus igjen (han hadde drevet med dette før han fikk alkoholproblemer, men begynte med alkohol istedenfor pga annen rus er så dyrt). Tok opp kontakt med folk som har brutt kontakten med han, og ignorert han i lange tider. Han dro aldri til familien sin da vi var sammen, sa han ikke var glad i de osv, men plutselig delte han masse på sosiale medier at han hadde dratt land og strand for å være med de hver helg, skrev masse kleine innlegg om hvor glad han var i de osv (dette var en omfattende greie mens vi var sammen, at han var veldig nedbrutt pga familien var så kjipe mot han, såret han så mye etc).

Han var sjenert hele livet før han møtte meg (det ble noe bedre hvis vi var sosiale sammen), hadde 17 venner på FB når vi ble kjent (37 når det ble slutt - de fleste var min familie og mine venner. De som ikke slettet han (noen slettet han ikke for å kunne følge med om han la ut noe om meg/stygt liksom, eller fordi de var gamle og ikke vet hvordan man fjerner folk, eller fordi de tok som en selvfølge at han ville fjerne de etter det han hadde gjort mot meg i alle år) beholdt han tross at det var slutt, noe jeg syns er litt spesielt når han har mishandlet meg så voldsomt og dette var kommet frem for familien kort tid før det ble slutt). Plutselig var han hypersosial, på fest flere ganger i uken, masse rus og alkohol, delte alt mulig på sosiale medier, fikk en helt annen jobb som han aaaldri har nevnt noe i retning av at han ville bli/snarere tvert imot snakket om at var det SISTE han kunne tenke seg, han gjorde masse dumme valg jeg virkelig aldri kunne tatt han for å være typen til ++++.

Og: Sa helt brutalt grusomme ting om meg til alle mine venner som ikke hadde blokkert han, alle i min familie som ikke hadde blokkert han (selv mine foreldre. Min far har kuttet meg ut pga hva han har sagt, enda det ikke stemmer en gang. Min far og jeg har hatt et supert forhold alltid, og senest rett før han kuttet meg ut skrev han en lang melding og skrøt så voldsomt av meg, og hvor enormt takknemlig han var for at jeg endelig kom meg ut av det grusomme forholdet og ble meg selv igjen, hvor stolt han var av meg ++++), han kontaktet eksen min og prøvde å få han til å bli med på å snu opp ned på alt han har gjort mot meg og anmelde meg for det (han er selv dømt for flere ting han har gjort mot meg, og har sonet noe i fengsel for det, samt han skal inn og sone for nye forhold). Når jeg fikk ny kjæreste kontaktet han denne og la ut om forholdet og meg, karakteristikker jeg ikke kjenner igjen overhodet (hverken at jeg skulle være slik, eller at det høres ut som noe han ville sagt om meg), snudd opp ned på mye av historien vår (sier at jeg har gjort det han har gjort, og at han har vært slik jeg har vært), sier motsatt av hvordan ting har vært, snur om på fakta som kan dokumenteres, sa at "hun sa alltid *ditt og datt*" - som er AKKURAT motsatt av hva jeg alltid hadde sagt, sier at han hadde forsøkt å komme ut av forholdet like lenge som JEG hadde prøvd å komme ut av forholdet - men at det er jeg som har nektet og gjort/sagt alt han har sagt, at jeg var misfornøyd med alt til enhver tid - mens han var pessimist og alltid misfornøyd - mens jeg har alltid vært super-optimist og positiv og blid uansett hva, påstår at jeg har holdt han fanget, at jeg og forholdet var "toxic" (har ikke hørt han si det ordet en eneste gang på 17 år!!! Og aldri noe i den retning om forholdet eller meg), at jeg er så fæl osv. I tillegg har han lagt ut om dette til gud og hvermannsen, delt slikt + også "outet" masse privat og skikkelig SÅR info om meg (at jeg har blitt voldtatt f.eks., svært sårbar info om sykdommer og helse f. eks.) på sosiale medier, han har fått folk jeg aldri hat møtt eller såvidt møtt en gang til å HATE meg og ja... Tydeligvis har han fått "alle" til å tro at jeg er sånn som han sier, disse tingene jeg skriver her og over liksom... Skjønner ikke engang at folk tror han?? Jeg har ikke gått rundt og sagt noe stygt om han, enda han er dømt for å mishandle meg flere ganger... Jeg trodde egentlig folk ofte var litt sånn at man gjennomskuer at den som baksnakker og sier så utrolig mye utrolig stygge ting om andre, men også deler ekstremt sårbar info f. eks. ofte er den som er den "slemme" i relasjonen (har hørt og lest et sitat flere ganger som jeg syns passer med mine erfaringer, det er noe a la: "Victims talk about what happened to them, without mentioning the abuser. Abusers talk badly about their victim, and blame everything on them without ever mentioning anything they've actually done/done wrong"). Trodde iallefall ikke at  alle bare sluker alt rått, uten å engang tenke at saker har to sider. Spesielt de han har fortalt helt andre ting før, som har gjort at de har avvist han og tatt avstand - at de bare på et sekund snur helt om og tror på alt han sier når han plutselig sier akkurat motsatt, så er de bestevenner. 

Det jeg også grubler meg ihjel på er om han faktisk mener det han sier nå, om han spilte skuespill 100% av tiden i 17 år... At det der er slik han seriøst opplever det... At det er det han føler om meg... Det er ekstremt og ufattelig vondt isåfall. Men samtidig vet jeg ikke om det egentlig føles noe bedre om han bare sier og gjør alt for å bare være grusom mot meg heller. At han vet at det er løgn og bare snur sannheten opp ned for å ødelegge det bittelille livet jeg hadde igjen. Jeg føler meg som et utrolig snilt, tolerant, overbærende, omsorgsfullt menneske, virkelig, jeg har alltid tenkt at jeg er unormalt snill, forståelsesfull, finner meg i alt for mye, er grei mot folk uansett hvor kjipe de er mot meg, og at jeg er skikkelig stolt over at jeg har en fin personlighet... Men alt dette har virkelig ødelagt meg og jeg går rundt og føler meg som et monster. Jeg har prøvd å gjøre det slutt med samboeren min fordi jeg er livredd for at det er slik jeg er, eller at han skal føle det samme/gjøre det samme mot meg hvis jeg er sammen med han i lang tid også. Jeg har prøvd på det for jeg har villet skåne han fra å føle så vonde ting om meg, og heller finne seg en bra kjæreste. Han har ikke godtatt det, så vi er enda samboere, men jeg tør såvidt å si noe til han lenger av noe som helst, jeg får sykt hjertebank hver gang jeg skal svare på noe fordi jeg er så redd for at jeg er et så grusomt menneske. Jeg har kuttet kontakt med alle rundt meg og er nesten bare innelåst på badet hele døgnet alene. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal tro lenger.

Til TS:

Syns det er grusomt å lese at du opplever det du gjør. Eksen din virker ikke som et godt menneske, og jeg tenker at du fortjener så mye bedre. Jeg syns det er helt uforståelig. At det har skjedd lignende med meg gjør virkelig ikke at jeg forstår noe mer av det, snarere tvert imot egentlig. Spesielt fordi, i både mitt og ditt tilfelle er forholdene over såååå lang tid. Er man i et dårlig forhold i noen mnd/1-2 år kan jeg forstå at man bruker litt tid på å innse at forholdet ikke er bra, man kan ha vært manipulert/gaslightet (f. eks. fordi jeg brukte lang tid på å skjønne at jeg ble dette, og det var MANGE, også kompetente mennesker som sa dette, mens jeg bare avfeide det), blendet av kjærlighet, desperat etter å være i et forhold, redd for å være alene etc... Men, at man holder ut i 12-13 år, og så snur totalt om? Det er for meg helt ubegripelig. Føler det er et forsøk på å redigere virkeligheten i ettertid, men at det ikke går an. Det var slik det var når det var, og uansett hva man føler i ettertid kan man ikke endre det som var (jeg forstår hvis dette spriker litt mot det jeg føler selv/skriver at jeg føler selv/kan virke dobbeltmoralsk eller noe sånt, om noen nå har lest det, men dette er mitt svar til TS, dette er ikke ment om meg selv, og jeg tror ikke TS er et monster eller noe slikt i det hele tatt - virkelig ikke, og det av flere grunner). Jeg forstår ikke hvorfor de oppfører seg slik i noen av tilfellene, men jeg kjenner når jeg leser det du skriver at jeg kunne ønske du virkelig ikke brydde deg en millimeter, ofrer han en tanke, kaster bort en tåre på han. Det syns jeg ikke han fortjener. Han virker utrolig ufølsom og kjip. Du fremstår som et godt menneske. Bare det at du lager innlegget føler jeg også bekrefter at du er den "gode", og han den "onde", i denne historien, hvis du skjønner. Samtidig skjønner jeg også hvis du har det skikkelig vondt pga dette, hvis du er lei deg og såret, føler deg nedverdiget, "spyttet på", ikke respektert... Ikke at du burde føle det slik, det er jo han som oppfører seg utrolig dårlig og respektløst. Spesielt når dere har vært sammen så lenge. Det er sånn man kan forvente på ungdomsskolen, etter forhold på 2 uker-2 mnd ryker. 

Jeg håper virkelig du innser at han er en dust, og at dette er så ufortjent - og at du ikke lar han få deg til å føle deg dårlig. Og at han kutter ut, selvfølgelig. 
❤️

Anonymkode: ca77f...c5b

[AnonymBruker]

Nå ser du hans sanne jeg. Ikke ha noe som helst kontakt med han utenom med barna. Om han tar kontakt eller spør deg om private ting så svar at det har han ikke noe med. 

Kjempe vond fase du er i nå, men aldri like vondt som gjentakende tillitsbrjdd, brutte løfter og den smerten det er å leve i et forhold med en du ikke kan stole på!! 

Vær sterk, om noen måneder er du mer løsrevet fra han følelsesmessig men det er veldig viktig at du begrenser all kontakt 

Anonymkode: 25946...a00

[AnonymBruker]

Hva du har gjort feil?

Du har gått fra han. Det er den "feilen" du har gjort i hans øyne.

For han, så var du ei han kunne herje som han ville med og nå som han ikke har den tilgangen lenger til å herje med en annen person, så er han sur på deg.

Gå vekk fra han og aldri snu deg tilbake. Han har fått sjansene sine og har vist deg gang på gang at han ikke er noen du skal være sammen med.

Anonymkode: 3ace7...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Han er skikkelig ufin på meldinger, er kontrollerende og prøver å rakke ned på meg...

Men hvorfor er han så sint på MEG? Jeg har ikke gjort noe galt. Og tror ikke det er mange som hadde funnet seg i så mye dritt som det jeg har gjort. 

Anonymkode: 605aa...68d

Han mister punchingballen sin. 

Anonymkode: 9debc...a1d

[AnonymBruker]

Han er sint på deg for å slippe å være sint på seg selv og for å slippe å ta ansvar for situasjonen.

Anonymkode: 7564b...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er egentlig slutten, men tar dette først så folk kan lese dette og så overse innlegget om de vil:
Oi oi oi. Det ble virkelig langt. Ingen trenger å lese det, men det var kanskje greit for meg å bare få det ut.  Jeg er blitt så ødelagt av alt dette (oppå ekstremt mye annet negativt i livet mitt). Men jeg tør ikke lage et eget innlegg om det, selvom jeg nå ser at slik det endte opp burde jeg jo ha gjort det (jeg tenkte bare å skrive kort om at jeg var i en lignende situasjon, og håpet ts ville finne trøst i at det ikke bare er henne/at hun ikke er alene om det. Ville skrive det godt nok til at hun ikke ville tro jeg bare sa det lignet, men ikke forklarte noe særlig, for å være hyggelig. Men skjønner jo nå at jeg ikke burde kommentere dette. Samtidig tør jeg ikke skrive det i et eget innlegg heller. Jeg tenker jo heller ikke at noen kommer til å lese det når det ble så langt. 

Åååe, kjenner meg så igjen. 💔 

Dette er virkelig ikke ment som "men hør nå her, hva som skjedde meg", men heller ment som at jeg håper du kan finne noe trøst i at jeg har opplevd lignende, av for meg uforståelige grunner:

Jeg var i et forhold i 13 år, med alvorlig mishandling og vold på ene siden, men på siden hadde jeg aldri romantiske følelser for han (så aldri han som noe annet enn en venn, og sånn tiltrekningsmessig/seksuelt syns jeg han var frastøtende). I tillegg hadde vi helt vanlige forholdsproblemer som at han ikke gjorde en dritt ever, ikke trakk ned i do, var uhygienisk (til et ekkelt nivå), kjip, ufølsom, løy masse, problemer rundt oss osvosvosv. Jeg prøvde å slå opp uendelig antall ganger, men han blånektet, truet med å ta selvmord, drepe meg og bare gjorde absolutt alt for at det ikke skulle gå. De siste årene prøvde jeg enda hardere, men det førte bare til at alle formene for vold (psykisk, fysisk, seksuelt og økonomisk) eskalerte ut av en annen verden til et levende helvete. Vi hadde også sex hver eneste dag gjennom hele forholdet utenom en eneste dag hvor det ikke var fysisk mulig.

Det rare, syns jeg, er at gjennom ALLE årene, og ALL dritt vi gjennomgikk, hva enn som skjedde og hvor stygt ting til tider var mellom oss, så holdt han fast ved at vi hadde det 99% fantastisk, at det gode var suuuuperbra (enig i at vi til tider hadde det veldig bra altså, vi lo feks sammen hver dag, støttet hverandre, var veldig nære, ble kalt "couple goals" av mange, hadde et på mange områder "perfekt" forhold "etter boken" minus det som var mishandling og de drøyeste tingene utenom da. Spesielt vil jeg si vi var perfekte som bestevenner, utenom den delen med at han hadde romantiske følelser/var superforelsket/besatt av meg, virkelig god match personlighetsmessig... Vi kunne virkelig snakke om alt, og han har gjort meg til en sååååå mye bedre person på mange områder, spesielt fordi han er den eneste jeg virkelig har stolt på (viste seg å være feil da), kunne si ALT til uten å noengang bli dømt/få negativ respons eller noe slikt - akkurat det elsket jeg han så hardt for, jeg sa virkelig ALT til han uten å noen gang tvile/føle meg usikker, jeg var 110% trygg på han, følte jeg kunne være meg selv 100% til enhver tid, følte meg så elsket og forgudet. Verdt å nevne kanskje: Mishandlingen skyldtes alvorlig psykisk sykdom, kom det frem mot slutten. Han ønsket også behandling og oppsøkte det, med virkelig alvorlige ting som virkelig burde gi massiv oppfølging - men han ble avvist og avvist og avvist. Dette opplevde vi begge som en stor sorg, og det var på en måte spikeren i kisten for oss. Han hadde noen veldig sykelige ting ved seg som gjør han utrolig farlig for både meg og allmennheten, og som han burde fått behandling av fra han var et lite barn)... Uansett: Han var 100% bestemt på at vi var meant to be, skulle være sammen for alltid, jeg var verdens beste, han forgudet meg, jeg var det fineste/snilleste/morsomste/beste/mest omsorgsfulle/greieste/mest støttende/omtenksomme +++ mennesket han visste om, han ville aldri ha noen andre enn meg, han ville aldri slå opp, ga aldri uttrykk for at han ville det, sa aldri noe stygt om meg/personligheten min eller noe slikt, i løpet av alle de årene gjorde jeg kun en gang som såret han (jeg sa en ting om han for å trøste en kompis, som han syns var flaut at jeg hadde sagt. Jeg var ikke klar over det, da hadde jeg selvfølgelig ikke sagt det, og jeg beklager og gjorde virkelig alt for å gjøre opp for meg. Jeg gjorde det selvsagt heller ikke igjen, og var veldig nøye med å avklare enhver ting i fortsettelsen før jeg evt sa noe til noen, men generelt holdt vi det meste oss i mellom gjennom hele forholdet) - men that's it. Han klaget aldri på meg, ba meg aldri jobbe med/forbedre noe (jeg gjorde det likevel med ting jeg selv synes jeg kunne bli bedre på da, men han syns alltid jeg tenkte overdrevet negativt om meg selv, at tingene ikke var et problem osv. Han støttet meg likevel og skrøt av meg når jeg fikk til endringer jeg selv syns var positive, og han sa jo at jeg ble en bedre og bedre person for hver dag, likte det ved meg at jeg ønsket å være den beste utgaven av meg selv, den beste kjæresten (+ datteren/venninnen etc) jeg overhodet kunne bli osv da). Alt stygt han noen gang sa eller gjorde mot meg beklaget han, angret han på, unnskyldte, sa han ikke mente, ønsket ikke være stygg mot meg, hatet seg selv for det osvosvosv også. Vi snakket alltid nøye gjennom ting, og la oss aldri sure på hverandre. 

Til slutt endte det med at jeg fikk hjelp utenfra til å avslutte forholdet. 

I starten, så lenge han trodde vi kom til å bli sammen igjen/at jeg ville komme krypende tilbake osv, var han sitt vante jeg, skrøt uhemmet, sa han hadde mistet det fineste han noensinne hadde hatt og kom til å ha, elsket meg over alt på jord, ville gjøre hva som helst, jeg var det beste mennesket på jorden fortsatt ++++.

Men, i det han forstod at det ikke kom til å bli oss igjen/at det faktisk var slutt for godt, så ble han til et menneske jeg ikke aner hvem er. Alt er snudd på hodet. Alt han noengang har sagt til meg fremstår som at har vært løgn, at alt bare har vært skuespill... Han har gått tilbake på absolutt alt han har sagt, stått for, vært i alle år (vi kjente hverandre i 4 år før vi ble sammen også). 

I begynnelsen av bruddet fortsatte vi å ha kontakt hver dag, sa elsker deg fortsatt, sa at vi var bestevenner, han synes det var fælt at jeg ikke ville være sammen med han mer (men sa han og forstod at jeg ikke kunne det), at uansett hva så ville han alltid gjøre alt i sin makt for å få meg tilbake, aldri slutte å prøve, aldri slutte å elske meg, om bestevenn var det eneste han fikk - ja, så ville han være det ihvertfall, han lovet at han aldri ville bryte kontakten, han skulle ALDRI ha Tinder, ALDRI date noen andre, aldri ligge med noen andre (han sa også at UANSETT ville det jo måtte gå en stund UANSETT før noe sånt i det hele tatt ble aktuelt, både fordi han måtte finne seg selv, lære seg å håndtere singellivet, vente i respekt for at vi faktisk var sammen i så mange år) osvosvosvosv. 

Han ringte meg også mye fordi han hadde det kjipt etter bruddet, han var virkelig utrolig langt nede, gjentatte ganger ringte han for å ta farvel fordi han var iferd med å ta livet av seg, han hadde depresjon og voldsom angst, klarte seg ikke alene mente han, kom med alle mulige forslag om han kunne leie et gjesterom av meg om så han var låst inne der og ikke hadde noe med meg å gjøre - bare være i samme hus (jeg kjøpte han ut av huset og beholdt huset vi hadde eid sammen)....... 

Men også vanlige samtaler.
Og det var midt en vanlig samtale han helt plutselig snudde om tvert. På et sekund bare klikket han fullstendig, sa helt sinnsykt masse helt grusomme ting til meg (som han aldri hadde sagt noe som helst om tidligere, aldri noe så mye som i den retning.. Det kom virkelig som lyn fra klar himmel..) og blokkerte meg overalt. Han lastet ned Tinder og likte alle venninner av meg, kompiser (han har aldri nevnt noe i retning av at han skulle være bifil tidligere), all familie og alle jeg vet hvem er. Han har gått tilbake på/brutt alle løfter han noen gang har gitt meg, som han utallige ganger har sagt gjelder uansett hva som skjer (også om det blir slutt). Han har aldri delt ting på sosiale medier annet enn at han har hatt profilbilder av oss to, vært i forhold meg med på Facebook, hatt navnet mitt på Instagram, lagt ut bilder av oss sammen på bursdager og skrevet gratulasjoner og slikt - men ingenting annet. Plutselig la han ut masse bilder av seg selv, selfies, delte at han var dritings, på fylla (han hadde alkoholproblemer de første årene vi var sammen, så han hadde vært avholds i 10 år da det ble slutt) og på dater (aldri sett noen dele at de er på date med noen for første gang før, men det gjorde han altså). Han begynte med rus igjen (han hadde drevet med dette før han fikk alkoholproblemer, men begynte med alkohol istedenfor pga annen rus er så dyrt). Tok opp kontakt med folk som har brutt kontakten med han, og ignorert han i lange tider. Han dro aldri til familien sin da vi var sammen, sa han ikke var glad i de osv, men plutselig delte han masse på sosiale medier at han hadde dratt land og strand for å være med de hver helg, skrev masse kleine innlegg om hvor glad han var i de osv (dette var en omfattende greie mens vi var sammen, at han var veldig nedbrutt pga familien var så kjipe mot han, såret han så mye etc).

Han var sjenert hele livet før han møtte meg (det ble noe bedre hvis vi var sosiale sammen), hadde 17 venner på FB når vi ble kjent (37 når det ble slutt - de fleste var min familie og mine venner. De som ikke slettet han (noen slettet han ikke for å kunne følge med om han la ut noe om meg/stygt liksom, eller fordi de var gamle og ikke vet hvordan man fjerner folk, eller fordi de tok som en selvfølge at han ville fjerne de etter det han hadde gjort mot meg i alle år) beholdt han tross at det var slutt, noe jeg syns er litt spesielt når han har mishandlet meg så voldsomt og dette var kommet frem for familien kort tid før det ble slutt). Plutselig var han hypersosial, på fest flere ganger i uken, masse rus og alkohol, delte alt mulig på sosiale medier, fikk en helt annen jobb som han aaaldri har nevnt noe i retning av at han ville bli/snarere tvert imot snakket om at var det SISTE han kunne tenke seg, han gjorde masse dumme valg jeg virkelig aldri kunne tatt han for å være typen til ++++.

Og: Sa helt brutalt grusomme ting om meg til alle mine venner som ikke hadde blokkert han, alle i min familie som ikke hadde blokkert han (selv mine foreldre. Min far har kuttet meg ut pga hva han har sagt, enda det ikke stemmer en gang. Min far og jeg har hatt et supert forhold alltid, og senest rett før han kuttet meg ut skrev han en lang melding og skrøt så voldsomt av meg, og hvor enormt takknemlig han var for at jeg endelig kom meg ut av det grusomme forholdet og ble meg selv igjen, hvor stolt han var av meg ++++), han kontaktet eksen min og prøvde å få han til å bli med på å snu opp ned på alt han har gjort mot meg og anmelde meg for det (han er selv dømt for flere ting han har gjort mot meg, og har sonet noe i fengsel for det, samt han skal inn og sone for nye forhold). Når jeg fikk ny kjæreste kontaktet han denne og la ut om forholdet og meg, karakteristikker jeg ikke kjenner igjen overhodet (hverken at jeg skulle være slik, eller at det høres ut som noe han ville sagt om meg), snudd opp ned på mye av historien vår (sier at jeg har gjort det han har gjort, og at han har vært slik jeg har vært), sier motsatt av hvordan ting har vært, snur om på fakta som kan dokumenteres, sa at "hun sa alltid *ditt og datt*" - som er AKKURAT motsatt av hva jeg alltid hadde sagt, sier at han hadde forsøkt å komme ut av forholdet like lenge som JEG hadde prøvd å komme ut av forholdet - men at det er jeg som har nektet og gjort/sagt alt han har sagt, at jeg var misfornøyd med alt til enhver tid - mens han var pessimist og alltid misfornøyd - mens jeg har alltid vært super-optimist og positiv og blid uansett hva, påstår at jeg har holdt han fanget, at jeg og forholdet var "toxic" (har ikke hørt han si det ordet en eneste gang på 17 år!!! Og aldri noe i den retning om forholdet eller meg), at jeg er så fæl osv. I tillegg har han lagt ut om dette til gud og hvermannsen, delt slikt + også "outet" masse privat og skikkelig SÅR info om meg (at jeg har blitt voldtatt f.eks., svært sårbar info om sykdommer og helse f. eks.) på sosiale medier, han har fått folk jeg aldri hat møtt eller såvidt møtt en gang til å HATE meg og ja... Tydeligvis har han fått "alle" til å tro at jeg er sånn som han sier, disse tingene jeg skriver her og over liksom... Skjønner ikke engang at folk tror han?? Jeg har ikke gått rundt og sagt noe stygt om han, enda han er dømt for å mishandle meg flere ganger... Jeg trodde egentlig folk ofte var litt sånn at man gjennomskuer at den som baksnakker og sier så utrolig mye utrolig stygge ting om andre, men også deler ekstremt sårbar info f. eks. ofte er den som er den "slemme" i relasjonen (har hørt og lest et sitat flere ganger som jeg syns passer med mine erfaringer, det er noe a la: "Victims talk about what happened to them, without mentioning the abuser. Abusers talk badly about their victim, and blame everything on them without ever mentioning anything they've actually done/done wrong"). Trodde iallefall ikke at  alle bare sluker alt rått, uten å engang tenke at saker har to sider. Spesielt de han har fortalt helt andre ting før, som har gjort at de har avvist han og tatt avstand - at de bare på et sekund snur helt om og tror på alt han sier når han plutselig sier akkurat motsatt, så er de bestevenner. 

Det jeg også grubler meg ihjel på er om han faktisk mener det han sier nå, om han spilte skuespill 100% av tiden i 17 år... At det der er slik han seriøst opplever det... At det er det han føler om meg... Det er ekstremt og ufattelig vondt isåfall. Men samtidig vet jeg ikke om det egentlig føles noe bedre om han bare sier og gjør alt for å bare være grusom mot meg heller. At han vet at det er løgn og bare snur sannheten opp ned for å ødelegge det bittelille livet jeg hadde igjen. Jeg føler meg som et utrolig snilt, tolerant, overbærende, omsorgsfullt menneske, virkelig, jeg har alltid tenkt at jeg er unormalt snill, forståelsesfull, finner meg i alt for mye, er grei mot folk uansett hvor kjipe de er mot meg, og at jeg er skikkelig stolt over at jeg har en fin personlighet... Men alt dette har virkelig ødelagt meg og jeg går rundt og føler meg som et monster. Jeg har prøvd å gjøre det slutt med samboeren min fordi jeg er livredd for at det er slik jeg er, eller at han skal føle det samme/gjøre det samme mot meg hvis jeg er sammen med han i lang tid også. Jeg har prøvd på det for jeg har villet skåne han fra å føle så vonde ting om meg, og heller finne seg en bra kjæreste. Han har ikke godtatt det, så vi er enda samboere, men jeg tør såvidt å si noe til han lenger av noe som helst, jeg får sykt hjertebank hver gang jeg skal svare på noe fordi jeg er så redd for at jeg er et så grusomt menneske. Jeg har kuttet kontakt med alle rundt meg og er nesten bare innelåst på badet hele døgnet alene. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal tro lenger.

Til TS:

Syns det er grusomt å lese at du opplever det du gjør. Eksen din virker ikke som et godt menneske, og jeg tenker at du fortjener så mye bedre. Jeg syns det er helt uforståelig. At det har skjedd lignende med meg gjør virkelig ikke at jeg forstår noe mer av det, snarere tvert imot egentlig. Spesielt fordi, i både mitt og ditt tilfelle er forholdene over såååå lang tid. Er man i et dårlig forhold i noen mnd/1-2 år kan jeg forstå at man bruker litt tid på å innse at forholdet ikke er bra, man kan ha vært manipulert/gaslightet (f. eks. fordi jeg brukte lang tid på å skjønne at jeg ble dette, og det var MANGE, også kompetente mennesker som sa dette, mens jeg bare avfeide det), blendet av kjærlighet, desperat etter å være i et forhold, redd for å være alene etc... Men, at man holder ut i 12-13 år, og så snur totalt om? Det er for meg helt ubegripelig. Føler det er et forsøk på å redigere virkeligheten i ettertid, men at det ikke går an. Det var slik det var når det var, og uansett hva man føler i ettertid kan man ikke endre det som var (jeg forstår hvis dette spriker litt mot det jeg føler selv/skriver at jeg føler selv/kan virke dobbeltmoralsk eller noe sånt, om noen nå har lest det, men dette er mitt svar til TS, dette er ikke ment om meg selv, og jeg tror ikke TS er et monster eller noe slikt i det hele tatt - virkelig ikke, og det av flere grunner). Jeg forstår ikke hvorfor de oppfører seg slik i noen av tilfellene, men jeg kjenner når jeg leser det du skriver at jeg kunne ønske du virkelig ikke brydde deg en millimeter, ofrer han en tanke, kaster bort en tåre på han. Det syns jeg ikke han fortjener. Han virker utrolig ufølsom og kjip. Du fremstår som et godt menneske. Bare det at du lager innlegget føler jeg også bekrefter at du er den "gode", og han den "onde", i denne historien, hvis du skjønner. Samtidig skjønner jeg også hvis du har det skikkelig vondt pga dette, hvis du er lei deg og såret, føler deg nedverdiget, "spyttet på", ikke respektert... Ikke at du burde føle det slik, det er jo han som oppfører seg utrolig dårlig og respektløst. Spesielt når dere har vært sammen så lenge. Det er sånn man kan forvente på ungdomsskolen, etter forhold på 2 uker-2 mnd ryker. 

Jeg håper virkelig du innser at han er en dust, og at dette er så ufortjent - og at du ikke lar han få deg til å føle deg dårlig. Og at han kutter ut, selvfølgelig. 
❤️

Anonymkode: ca77f...c5b

Sender deg en god klem♥️ Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hver gang jeg har tatt opp at jeg ikke føler vi er bra for hverandre, at JEG ikke har det bra, så har han avvist det og sagt at det er bare noen ting vi må jobbe med (og med «vi» så har han ment meg og ungene). Han mente jeg skulle ringe moren hans siden jeg sa jeg ikke ble med dit på middag i påsken. At jeg ikke orket å sitte i bil med han i flere timer osv. Da sa moren at han hadde sagt at forholdet hadde vært dårlig ganske lenge. Jeg er jo så klart enig i det, men at han plutselig sa det til moren, men alltid har avvist meg når jeg sier det syntes jeg er rart. 
 

Vondt å høre at du har mistet nettverk. Jeg var livredd for det siden jeg har isolert meg mer og mer de siste årene. Jeg sluttet også i en jobb jeg elsket fordi det ble så mye drama. Om jeg skulle noe uten han, så kunne han ringe meg eller sende video at ungene gråt. Derimot har jeg fått full støtte av familie og venner. Men jeg har lagt ALLE kortene på bordet. Jeg har også gjennom de siste årene spart på meldinger han sender. Siden han er tøffere på meldinger enn face to face. Det er så viktig med familie eller 1-2 venner å støtte seg på. Kanskje du kan spørre om noen er interessert i å prate med en tredjepart? 

Anonymkode: 605aa...68d

[AnonymBruker]

Takk for alle svar♥️ Jeg har tatt all avstand som overhode mulig. Dråpen var jo at han igjen tok kokain. Og innrømmet å ta det en vanlig fredagskveld hjemme med meg og barna. Han skulle ikke ut på fest. Fant det første gang for et år siden, og han sa det var et dumt engangstilfelle på fest og at han aldri skulle gjøre det igjen. Da var han også ekstremt stygg mot meg siden jeg ville gå. Når jeg da ga han en siste sjanse var jeg verdens fineste igjen. Vi begynte i terapi osv. Dette har jo vært forgjeves siden jeg nå skjønner at han aldri sluttet og det var ikke noe «engangstilfelle på fest med gutta».

 

Når jeg var ble sammen med han for 13 år siden, så hadde jeg gått i fra en som hadde en historie i å ruset seg og han prøvde også å gjøre livet mitt surt. Jeg er nå alenemor med barnet vårt (jeg fikk barn når jeg var veldig ung). Så det ligger jo traumer der. Og jeg blir så fryktelig sint når han vet alt jeg har vært igjennom og skal dra meg gjennom dette en gang til. Aldri hatt panikkanfall, men det har jeg fått oppleve nå. Vi skal nå selge bolig og han mener at den på pusses opp først, etter at han aldri har gjort noe som helst her på 11 år. 
 

Han klarte også å prestere å si at grunnen var at han hadde «gitt opp», at ting ikke ble bedre her hjemme. Jeg har tatt opp forholdet vårt opptil flere ganger hvor han mener at jeg er pessimistisk og at det kan fikses. Nå prøver han å legge kokainbruket sitt over på meg og ungene. Også skal det sies at han ikke gjør noe som helst. Jeg gjør lekser med ungene, følger opp på skole, jeg vasker bil og hus, jeg betaler til og med regningene hans eller så blir det inkasso! Han kaller ungene våre ufordragelige og at jeg skjemmer de bort. Han mener de skal klare seg selv. Barna våre er fantastiske! Masse omsorg, humor og kjærlighet. Alle de er på besøk hos får jeg høre hvor høflige og blide barn vi har - at det er koselig å ha de på besøk. Og det skal også sies at disse ukene han ikke har vært her, så har det ikke vært noe krangling. Han skal jo pirke på alt ungene gjør også.
 

Jeg VET jeg må ut. Men føler meg ikke så sterk lenger. Jeg har vært syk av stress i snart et år. Trodd at det feilte meg noe, men jeg skjønner jo hvorfor. Jeg bare håper det roer seg og at han til slutt er villig til å samarbeide og ha barna i fokus

Anonymkode: 605aa...68d

[AnonymBruker]

TS: tipper grunnen til at han beskylder deg for å møte andre menn når du skal på trening er fordi det er slikt han gjør selv. Han kjenner andre som han kjenner seg selv..

Nå dryger han tanken på at du skal ligge med andre menn, hvilke nye peniser du skal få suge, hvordan du nyter det å bli tatt hardt bakfra, etc. Dette er det han nå stresser om. Menn er territorielle.

Gå og aldri se deg tilbake!

Anonymkode: a0466...ae8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS: tipper grunnen til at han beskylder deg for å møte andre menn når du skal på trening er fordi det er slikt han gjør selv. Han kjenner andre som han kjenner seg selv..

Nå dryger han tanken på at du skal ligge med andre menn, hvilke nye peniser du skal få suge, hvordan du nyter det å bli tatt hardt bakfra, etc. Dette er det han nå stresser om. Menn er territorielle.

Gå og aldri se deg tilbake!

Anonymkode: a0466...ae8

Godt sagt. Han har alltid vært ekstremt sjalu. Og han vet jeg er veldig glad i sex. Om vi er ute blir jeg alltid sjekket opp, og han hater det. Han har såpass dårlige venner at til og med to av de har prøvd seg på meg. Jeg har så klart aldri gått bak ryggen hans med noe, og kun vært ærlig. Men han vet at jeg har muligheter. Jeg måtte til og med slutte i jobben for noen år siden fordi jeg reiste en del og fikk oppmerksomhet som han ikke taklet. Så nå sitter jeg jo igjen med mindre enn halvparten av lønnen jeg hadde den gangen. Kan vel bare takke meg selv 🤦🏽‍♀️ 

Anonymkode: 605aa...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Foe snart 3 uker siden begikk samboeren min enda er grovt tillitsbrudd. 

...

Han bor nå hos sin mor, mens jeg bor i huset med barna. 
...

 Det er jo egentlig ikke i tankene mine etter å ha vært i et forhold i 12 år.

...

På en annen side så kanskje trenger jeg en rebound? Når begynte dere å date/laste ned Tinder etter brudd?

Anonymkode: 605aa...68d

Klippet litt her for å få med det jeg mener er vesentlig. Og det er at om dere har hatt et forhold i 12 år som ble avsluttet for under tre uker siden så begynner ikke du å date nå eller ha sex med andre enda. Det synes jeg virker temmelig usmakelig og vitner om at forholdet kanskje ikke hadde særlig mye verdi.

Anonymkode: 2422f...0dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Klippet litt her for å få med det jeg mener er vesentlig. Og det er at om dere har hatt et forhold i 12 år som ble avsluttet for under tre uker siden så begynner ikke du å date nå eller ha sex med andre enda. Det synes jeg virker temmelig usmakelig og vitner om at forholdet kanskje ikke hadde særlig mye verdi.

Anonymkode: 2422f...0dd

Det er jo det jeg mener også. Men når han legger seg ut på Tinder innen det har gått en uke, og er på byen å danser og flørter med jenter før det har gått to uker så er jo ikke det greit. Jeg føler jo akkurat det - at årene vi har hatt sammen ikke betyr en noe for han. 

Anonymkode: 605aa...68d

[AnonymBruker]

Han er nok bitter og frustrert. Eksen min var helt jævlig i hele fjor. Jeg har ikke telling på all straff han gjorde mot meg. Helt syke ting. Det har heldigvis roet seg nå, men han kan enda prøve å trykke meg ned når han er frustert. Jeg lar ingenting gå inn på meg lenger og svarer kun på ting som går på ungene! 

Anonymkode: 7096f...046

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er nok bitter og frustrert. Eksen min var helt jævlig i hele fjor. Jeg har ikke telling på all straff han gjorde mot meg. Helt syke ting. Det har heldigvis roet seg nå, men han kan enda prøve å trykke meg ned når han er frustert. Jeg lar ingenting gå inn på meg lenger og svarer kun på ting som går på ungene! 

Anonymkode: 7096f...046

Godt å høre at det har roet seg hvertfall. Er så utrolig slitsomt å være den ene som skal prøve å holde seg saklig. Jeg bekymrer meg jo for barna våre. Det er nok for de at vi skal gå fra hverandre. Trenger ikke at han skal prøve å krangle foran de i tillegg. Men jeg skal ikke gi han det.. Bare leit. Jeg er jo glad i han, men skjønner at dette ikke går og det gjør meg syk. 
 

Har eksen din noen gang lagt noe over på barna? Det er min største frykt 

Anonymkode: 605aa...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Sender deg en god klem♥️ Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hver gang jeg har tatt opp at jeg ikke føler vi er bra for hverandre, at JEG ikke har det bra, så har han avvist det og sagt at det er bare noen ting vi må jobbe med (og med «vi» så har han ment meg og ungene). Han mente jeg skulle ringe moren hans siden jeg sa jeg ikke ble med dit på middag i påsken. At jeg ikke orket å sitte i bil med han i flere timer osv. Da sa moren at han hadde sagt at forholdet hadde vært dårlig ganske lenge. Jeg er jo så klart enig i det, men at han plutselig sa det til moren, men alltid har avvist meg når jeg sier det syntes jeg er rart. 
 

Vondt å høre at du har mistet nettverk. Jeg var livredd for det siden jeg har isolert meg mer og mer de siste årene. Jeg sluttet også i en jobb jeg elsket fordi det ble så mye drama. Om jeg skulle noe uten han, så kunne han ringe meg eller sende video at ungene gråt. Derimot har jeg fått full støtte av familie og venner. Men jeg har lagt ALLE kortene på bordet. Jeg har også gjennom de siste årene spart på meldinger han sender. Siden han er tøffere på meldinger enn face to face. Det er så viktig med familie eller 1-2 venner å støtte seg på. Kanskje du kan spørre om noen er interessert i å prate med en tredjepart? 

Anonymkode: 605aa...68d

Takk takk, du får selvfølgelig en tilbake. ❤️ Huff. 😕 Så dårlig gjort!!   Og ja, det er så rart!

Jeg burde kanskje presisert at alle i familien min, vennene mine og til og med en del av hans familie og tidligere venner hater han, og vil ikke ha noe som helst med han å gjøre. Han blir jo heller ikke trodd av de som kjenner meg. Jeg mener, han har jo allerede sonet, og skal sone mer, for det han har gjort mot meg. Da skjønner jo folk at det er alvorlige ting, at han prøver å sverte meg for å hevde seg selv og at det finnes rikelig med beviser for hvordan han har vært mot meg også. Likevel er det jo kjipt at noen i det hele tatt plutselig vrir om og tar hans parti, eller at folk jeg aldri har møtt/har møtt en gang har noe imot meg/hater meg bare fordi han har sagt stygge ting om meg (jeg kjenner ingen som snakker veldig stygt om andre som egentlig er greie folk/fri fra skyld selv, så skjønner ikke at folk ikke gjennomskuer han der..). Jeg har mistet mye, han har ødelagt mye (han har feks ringt sykehuset (+ mange andre) og sagt jeg ikke feiler noe, men samtidig er jeg jo en av de sykeste pasientene på min alder ved sykehuset, og nå har jeg nylig fått en potensiell dødsdom også, så det faller jo på sin egen urimelighet - og sykehuset skjønner jo bare enda mer hvor jævlig han er og hvor jævlig han har vært mot meg). Men ja, følte bare for å presisere det hvis det fremstod som at jeg har mistet alle/at alle tror han/at "mine" støtter han, for det er ikke tilfellet med de aller fleste da. 

Så nasty det med ungene! Blodet mitt koker når unger brukes til sånt. 

Så bra du har fått full støtte! Ja, enig i det!
 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Klippet litt her for å få med det jeg mener er vesentlig. Og det er at om dere har hatt et forhold i 12 år som ble avsluttet for under tre uker siden så begynner ikke du å date nå eller ha sex med andre enda. Det synes jeg virker temmelig usmakelig og vitner om at forholdet kanskje ikke hadde særlig mye verdi.

Anonymkode: 2422f...0dd

Han har jo erklært at det er fritt vilt. Om hun vil date, ha sex eller hva enn, så gjør hun selvfølgelig det! Spesielt etter slik han har oppført seg, så skylder hun han ingenting! Og om man har vært i lange forhold, men det har vært problemer over tid har man gjerne vært mentalt ferdig lenge før det faktiske bruddet. I tillegg lever vi bare en gang, og hvorfor i alle dager skal vi kaste bort den korte tiden vi har her på å "leke respekt" for folk som behandler oss som dritt uansett?! Nei, jeg sier kjør på! Vil du ha en rebound, så gjør du det.

Etter det min eks gjorde på Tinder, lastet jeg ned Tinder og gikk på date førstkommende helg etter han fikk seg Tinder og likte alle venner av meg/familie etc selv. Fyren jeg traff var det full klaff med, og vi har bodd sammen siden. Det er nå 1,5 år siden bruddet, og jeg føler NULL skam eller ubehag rundt at jeg gjorde det. Det var han som åpnet den døren, for å si det sånn. Jeg burde jo nesten takke han, for ellers hadde jeg sikkert ventet 1 år av "respekt" for han tross alt han har gjort mot meg, og aldri vært samboer med han jeg er med nå. Når det gjelder begge våre ekser, så har de jo mer enn understreket at de ikke er verdig noen som helst form for respekt i noen form. You do you, girl! Hot girl summer is coming! 😜 

Anonymkode: ca77f...c5b

[Maya39]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Klippet litt her for å få med det jeg mener er vesentlig. Og det er at om dere har hatt et forhold i 12 år som ble avsluttet for under tre uker siden så begynner ikke du å date nå eller ha sex med andre enda. Det synes jeg virker temmelig usmakelig og vitner om at forholdet kanskje ikke hadde særlig mye verdi.

Anonymkode: 2422f...0dd

Men han kan få holde på? Han som gjorde som han gjorde i et forhold og hun fikk nok, hun har gjort det slutt og hun skylder han ingenting. Om han går rundt og flørter med andre, og holder på som han gjør har han ingen respekt. Om hun har lyst til og dra på byen og få seg et ons, så får hun lov til det. Fordi hun skylder ingen noenting. Menn/kvinner kan ikke holde på som en vil, mens om da den andre gjør det slutt etter flere tilitsbrudd fra den andre, så er det liksom dem som bør ha litt respekt for et langt forhold, når det var den andre som dreit seg ut. Nei vi må slutte med og legge ansvaret på den som har opplevd og bli sveket. 

[avent]

Du gjør helt rett i å ikke gå inn i diskusjoner med han. Kun ta opp ting som har med ungene å gjøre alt annet overser du glatt.

Har dere vært på fvk? Om ikke så ordn det sånn at dere kan få på plass samvær ol. Han høres litt vanskelig ut så skriv en samværskontrakt så detaljert som mulig. Når han skal ha samvær, byttedag, hvordan alle ferier skal fordeles, høytider, at bytte av samvær må avtales i god tid den som har ungene som har ansvar med å finne barnevakt om en plutselig må det. Om du syns at det er vanskelig å møte han så kan jo byttedag feks være i barnehagen, Sfo sånn at du slipper å treffe han.

Søk stønader og lev livet ditt. Går du på date er det ikke han har noe med samme om du skal på ferie, fest, ut med venner,kolleger, middager med venner/ jobb, hytteturer, begynner du å date, får du deg en pule venn så er det heller ikke noe han har noe med eller trenger og informeres om. Blir det seriøst og du får deg kjæreste,vil flytte sammen, la den nye treffe barna ol, så informerer du han om når det skjer. Han trenger ingen detaljer om deres forhold, hva dere gjør og ikke gjør. Dere er ikke sammen lengre, du kan gjøre hva du vil uten at han har noe med det👍

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det er jo det jeg mener også. Men når han legger seg ut på Tinder innen det har gått en uke, og er på byen å danser og flørter med jenter før det har gått to uker så er jo ikke det greit. Jeg føler jo akkurat det - at årene vi har hatt sammen ikke betyr en noe for han. 

Anonymkode: 605aa...68d

Just be the better person!

Bruk litt tid på å komme deg etter dette. Finne deg selv nå. Når det er så mye som skjer i følelsene dine, så er dømmekraften din svekket. Du risikerer å forhaste deg og ende opp i enda et dårlig forhold. Eller finne deg en fin type før du egentlig er klar, og ende opp med å såre han. Det er bedre å vente litt ❤️

Anonymkode: 14d88...a4a