Hvordan er livet ditt? (Voksne med autisme/ADHD)

[AnonymBruker]

 

(Jeg har ingen diagnose ennå, men det vil forklare store deler av livet mitt. Jeg har spurt om hjelp og satte i gang prosessen.)

 

Jeg har jobbet litt meg selv i det siste og utfordret meg selv i å ha det komfortabelt og hoppe i alt som er vondt eller stressende. Jeg blir mentalt utslitt og gråter lettere. Det føles ikke så positivt å få en diagnose i voksen alder. Har det blitt bedre, siden du fikk diagnose? Eller motsatt, kanskje du føler at diagnosen hindrer deg i å leve osv? 

Jeg kjenner ikke noen mer pessimistiske enn meg selv og vil gjerne få litt positive tanker og innspill. Det er noe jeg jobber med. Det er veldig vanskelig. Alt hjelper, spesielt om det er råd fra andre!

Anonymkode: 00e25...92e

[AnonymBruker]

Jeg venter på utredning nå. Men har forstått at jeg har nok adhd.

Jeg sliter med å holde på relasjoner,  fordi jeg glemmer ting, klarer ikke alltid å regulere munndiare osv. I hodet mitt har jeg korte setninger, men i det jeg  skal si dem så babler jeg uten å få sagt noe. Av og til tråkker jeg litt i salaten. Både fordi jeg ikke tenkte meg om, eller fordi jeg forstår ting som ikke er sagt, og som de ikke vil si. Også tror jeg de har sagt det til meg. Og treffer da litt såre punkt. 

Så gleder meg til å prøve ut medisiner, for å se om de hjelper. Jeg blir jo sliten av meg selv, så skjønner jo at andre også blir det. Huet koker iht nye ideer, i takt med frustrasjon over at det ikke finnes nok tid penger og energi til å utføre dem.

Sliter litt med samarbeid med folk som ikke er litt på. Uansett hvor mye jeg prøver å ta hensyn til  vedkommende blir det feil. Derimot får jeg frie tøyler kan jeg lage gull av gråstein.  

Lettere for å bli nedstemt nå. Men man har ikke dopamin på samme vis som folk uten adhd. Så føler meg litt fanget i egen kropp 

Anonymkode: c269d...861

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

(Jeg har ingen diagnose ennå, men det vil forklare store deler av livet mitt. Jeg har spurt om hjelp og satte i gang prosessen.)

 

Jeg har jobbet litt meg selv i det siste og utfordret meg selv i å ha det komfortabelt og hoppe i alt som er vondt eller stressende. Jeg blir mentalt utslitt og gråter lettere. Det føles ikke så positivt å få en diagnose i voksen alder. Har det blitt bedre, siden du fikk diagnose? Eller motsatt, kanskje du føler at diagnosen hindrer deg i å leve osv? 

Jeg kjenner ikke noen mer pessimistiske enn meg selv og vil gjerne få litt positive tanker og innspill. Det er noe jeg jobber med. Det er veldig vanskelig. Alt hjelper, spesielt om det er råd fra andre!

Anonymkode: 00e25...92e

Autisme og adhd er jo to forskjellige ting,så du blir enten utredet for det ene eller det andre

Anonymkode: f9c27...606

[AnonymBruker]

For meg har det vært positivt å få diagnosen. Mest for selvaksepten sin del; det var en lettelse å få vite at utfordringene mine skyldes for lite signalstoffer i hjernen, og ikke svak karakter/vondt i viljen/at jeg er et dårlig menneske. Diagnosen betyr også at da kan jeg få hjelp til å bli bedre.

 

Utover det fortsetter jo både livet og symptomene som før. Medisiner hjelper litt på noen av dem, hvilket gjør det lettere å finne og jobbe med strategier og rutiner til de tingene som medisinen ikke "tar". F.eks. skriv ned alt som må huskes, bruk alarmer for å minne deg på viktige tidspunkt etc. Men jeg må jo fortsatt gjøre jobben med å finne og jobbe inn rutiner og vaner. Det blir litt som armringer i bassenget; jobben med å svømme må du gjøre selv, armringene gjør det bare lettere å holde seg oppe/flytende.

Anonymkode: 3d9bc...488

[AnonymBruker]

Jeg har fått det bedre etter at jeg fikk  diagnosen Asperger for to år siden.

Jeg har fått mer tålmodighet med meg selv og jeg har skjønt at jeg ikke trenger å oppnå så mye i livet.

Jeg skal bare ha det så godt som mulig.

 

Anonymkode: 57241...39f