Familiesammenkomst når forholdet til mine egne søsken er dårlig

[AnonymBruker]

Sønnen min skal konfirmeres neste måned. Jeg gleder meg på hans vegne og er selvfølgelig veldig stolt. Men de siste ukene har det også vært mye følelsen av å grue seg til selskapet. Jeg har ikke et nært forhold til mine søsken, da vi bor i ulike deler av landet. Vi treffes kanskje en gang i året, og hver gang sitter jeg igjen med en vond og trist følelse. Jeg har ikke så lyst å gå inn på alt, men det er mye småkommentarer, konkurranse og følelsen av å bli trykket ned. Jeg har forsont meg med at vi ikke har et nært forhold, men blir så trist etter sammenkomster med dem. Det er som det er et felleskap for dem i å latterliggjøre meg og vise seg bedre for våre foreldre.

Jeg har lyst til å ta tilbake det å glede seg over mitt barns store dag, og ber gjerne om tips til hvordan forholde meg til dette, både i forkant og på selve dagen. Mitt barn er selvfølgelig viktigst for meg, men om noen har vært i en lignende situasjon har dere kanskje noen gode verktøy på lur?

 

Anonymkode: 5dcd6...883

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å slutte å grue deg, du projiserer bare dette når dagen kommer. 

 

Jeg har en søster som er som deg, som alltid problematiserer alle sammenkomster, som gruer seg i forkant, som synes det er forferdelig. Hun er faktisk den eneste som ødelegger for alle andre, mens vi andre vil ha det hyggelig og skjerper oss, så er det hun som kommer med spydige kommentarer, nedsettende og hånlig oppførsel mot alle andre. 

Du kan jo faktisk bare:

1. drite i å invitere dem

2. drite i å tenke på det

Anonymkode: e83e6...a9a