Er du far/mor, har kreft og kjefter mye på familien din?

[AnonymBruker]

Min samboer har kreft og er ekstremt irritabel for å si det mildt.

Dagen lang er det bjeffing, kritisering, hakking, kverulering osv

Det går særlig utover hans barn (mitt bonusbarn) som aldri gjør noe riktig.

Jeg forstår jo at han er livredd, har dårlig matlyst, har et voldsomt press på seg økonomisk siden han har havnet på aap og ikke vet hva livet bringer, men han kan ikke ta alt ut på oss.

Han har ikke smerter, betennelser eller allergiske reaksjoner på cellegiftbehandlingen,og det er flott, men kun vanlige reaksjoner på behandlingen.

Tenker faktisk å flytte fra han for jeg orker ikke å leve i dette stresset lengre.

Er redd barnet hans ikke vil komme hit på samvær hvis dette fortsetter.

Psykolog hjelper ikke på hans sinneutbrudd.

Hvordan får familielivet til å fungere med kreft?

Jeg går bare rundt og skjelver som et aspeløv

Anonymkode: c76b6...878

[AnonymBruker]

Dette er overhodet ikke greit. Og det trenger han å få beskjed om. Hvor tydelig har du satt ned foten? Har andre tatt det opp med han? 

Ja, det er alltid synd på pasienten, men det å ta ting ut over sine nærmeste er ikke akseptabelt. Og da trengs litt tøff kjærlighet

Anonymkode: fdcc4...6b5

[AnonymBruker]

Tenker at dere to må gå til FVK eller en annen parterapeut, og etter en time eller to - ha med bonusbarna også. 
 

Tenker det er viktig med et trygt miljø hvor alle kan fortelle hva dette gjør med dem, og speile oppførselen hans og va som er i ferd med å skje. Jeg tenker dog at man ikke forlater partneren sin når det er sykdom involvert - man velger hverandre i gode og iåonde dager som partnere, og hvis dere kommuniserer såpass dårlig at du vurderer å gå fra han… Vel okei.

Anonymkode: a21a8...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker at dere to må gå til FVK eller en annen parterapeut, og etter en time eller to - ha med bonusbarna også. 
 

Tenker det er viktig med et trygt miljø hvor alle kan fortelle hva dette gjør med dem, og speile oppførselen hans og va som er i ferd med å skje. Jeg tenker dog at man ikke forlater partneren sin når det er sykdom involvert - man velger hverandre i gode og iåonde dager som partnere, og hvis dere kommuniserer såpass dårlig at du vurderer å gå fra han… Vel okei.

Anonymkode: a21a8...045

Ikke slå opp med han men bo for meg selv

Ts

Anonymkode: c76b6...878

[Gjest Warrior]

Det er naturlig reaksjon at noen reagerer sånn. Det er ikke bare enkelt å leve som normalt uten sinne og reaksjoner for alle som får kreft. Sånn er det. Alle reagerer forskjellig. Det er ikke lett å få en sånn beskjed. Å be noen ta seg sammen kan gjøre alt verre. 

[AnonymBruker]

Warrior skrev (2 minutter siden):

Det er naturlig reaksjon at noen reagerer sånn. Det er ikke bare enkelt å leve som normalt uten sinne og reaksjoner for alle som får kreft. Sånn er det. Alle reagerer forskjellig. Det er ikke lett å få en sånn beskjed. Å be noen ta seg sammen kan gjøre alt verre. 

Nei, vet du hva.

Det er aldri greit å bruke andre som mental søppelbøtte. 

Anonymkode: fdcc4...6b5

[AnonymBruker]

Vi har vært hos samtaleterapeut men tok ikke akkurat opp hans sinneutbrudd, men en del andre utfordringer i forholdet.

Han går til psykolog men tror ikke han snakker om sitt dårlige humør dere. Jeg og han snakker veldig mye om det, og han unnskylder hele tiden sin oppførsel til meg men ikke til sitt barn.

Det er nok fordi han er redd for at jeg skal forlate han på grunn av hans oppførsel.

Jeg tror ikke han klarer å oppføre seg annerledes for dette er hans måte å takle kreften på.

Det kunne vært så veldig mye verre med tanke på bivirkninger,  derfor forstår jeg ikke hvordan kreftpasienter som har fryktelig mye smerter og dårlig funksjon takler å ikke være sint på sine nærmeste.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi har vært hos samtaleterapeut men tok ikke akkurat opp hans sinneutbrudd, men en del andre utfordringer i forholdet.

Han går til psykolog men tror ikke han snakker om sitt dårlige humør dere. Jeg og han snakker veldig mye om det, og han unnskylder hele tiden sin oppførsel til meg men ikke til sitt barn.

Det er nok fordi han er redd for at jeg skal forlate han på grunn av hans oppførsel.

Jeg tror ikke han klarer å oppføre seg annerledes for dette er hans måte å takle kreften på.

Det kunne vært så veldig mye verre med tanke på bivirkninger,  derfor forstår jeg ikke hvordan kreftpasienter som har fryktelig mye smerter og dårlig funksjon takler å ikke være sint på sine nærmeste.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

Hjelper det om du sier fra i øyeblikket?

"Er det meg du er sur på nå, eller sykdommen?"

"Jeg forstår du har det vondt, men hjelper det å få meg til å også ha det vondt?"

"Nå er du irrasjonell, dette finner jeg meg ikke i, så nå går jeg meg en tur så får du tenke deg om" 

Ikke respondere, la han herje på, de fleste vil da bare føle seg dumme på et tidspunkt, og nedskalere neste gang. 

Eventuelt ville jeg bare flyttet ut noen dager, gitt han et støkk, i og med at han faktisk er redd for å bli alene. 

Anonymkode: fdcc4...6b5

[Gjest Warrior]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, vet du hva.

Det er aldri greit å bruke andre som mental søppelbøtte. 

Anonymkode: fdcc4...6b5

Men sånn blir det. Går ikke an å tvinge noen til å skjerpe seg. Han som har kreft må gjøre det på sin måte, få hjelp og ikke presses til noe og bli bedt om å skjerpe seg. Folk må finne ut av det hvordan de skal gjøre det for å bli bedre. For det er forskjell fra folk til folk. Selvfølgelig er det tøft for pårørende. Det er tøft for alle.

Når folk er langt nede så vet jeg av erfaring at det hjelper ikke at noen for eksempel sier «skjerp deg» eller kommer med trusler, eller prøver å presse. Tvert imot.

Da er heller mitt råd ts at du flytter hvis du er lei av det. For reaksjonen hans er forståelig og det kan ta tid for folk å bli bedre. Mange trenger tid på seg. 

Endret 17. april 2023 av Warrior

[Gjest Warrior]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært hos samtaleterapeut men tok ikke akkurat opp hans sinneutbrudd, men en del andre utfordringer i forholdet.

Han går til psykolog men tror ikke han snakker om sitt dårlige humør dere. Jeg og han snakker veldig mye om det, og han unnskylder hele tiden sin oppførsel til meg men ikke til sitt barn.

Det er nok fordi han er redd for at jeg skal forlate han på grunn av hans oppførsel.

Jeg tror ikke han klarer å oppføre seg annerledes for dette er hans måte å takle kreften på.

Det kunne vært så veldig mye verre med tanke på bivirkninger,  derfor forstår jeg ikke hvordan kreftpasienter som har fryktelig mye smerter og dårlig funksjon takler å ikke være sint på sine nærmeste.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

Nettopp. Folk takler kreft og andre sykdommer forskjellig.

[svartkatt]

Det er noe støtteforening for berørende, husker ikke hva det heter. Bare sett reklame på legekontoret.

[AnonymBruker]

svartkatt skrev (Akkurat nå):

Det er noe støtteforening for berørende, husker ikke hva det heter. Bare sett reklame på legekontoret.

Er med i en Facebook gruppe for pårørende og det hjelper å ventilere litt.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært hos samtaleterapeut men tok ikke akkurat opp hans sinneutbrudd, men en del andre utfordringer i forholdet.

Han går til psykolog men tror ikke han snakker om sitt dårlige humør dere. Jeg og han snakker veldig mye om det, og han unnskylder hele tiden sin oppførsel til meg men ikke til sitt barn.

Det er nok fordi han er redd for at jeg skal forlate han på grunn av hans oppførsel.

Jeg tror ikke han klarer å oppføre seg annerledes for dette er hans måte å takle kreften på.

Det kunne vært så veldig mye verre med tanke på bivirkninger,  derfor forstår jeg ikke hvordan kreftpasienter som har fryktelig mye smerter og dårlig funksjon takler å ikke være sint på sine nærmeste.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

Du, jeg synes du skal være brutalt ærlig - og åpen med barnemor også.

At du nå skal stille ultimatum. Full skjerpings og sinnemestringskurs/kurs hos Kreftforeningen for å takle hverdagen - eller - du flytter ut og barnet kommer ikke på vanlig samvær. 
 

Jeg har selv sykdom med invalidiserende og torturliknende symptomer døgnet rundt. Jeg klikker ikke på barn og partner. 
 

Enkelte medisiner jeg skal teste ut kan gi ordentlig dårlig humør, og da må jeg jo evt bytte eller bare holde kjeften lukket så godt jeg klarer. 
 

Han kan få tilleggsmedisiner som gjør litt med det psykiske og om han etterspør det. 
 

 

Anonymkode: 0acb7...67b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du, jeg synes du skal være brutalt ærlig - og åpen med barnemor også.

At du nå skal stille ultimatum. Full skjerpings og sinnemestringskurs/kurs hos Kreftforeningen for å takle hverdagen - eller - du flytter ut og barnet kommer ikke på vanlig samvær. 
 

Jeg har selv sykdom med invalidiserende og torturliknende symptomer døgnet rundt. Jeg klikker ikke på barn og partner. 
 

Enkelte medisiner jeg skal teste ut kan gi ordentlig dårlig humør, og da må jeg jo evt bytte eller bare holde kjeften lukket så godt jeg klarer. 
 

Han kan få tilleggsmedisiner som gjør litt med det psykiske og om han etterspør det. 
 

 

Anonymkode: 0acb7...67b

Har kreftforeningen Sinnemestringskurs?

Jeg snakker mye med bonusbarnet mitt og forklarer hvorfor han reagerer som han gjør.

Kommer med løsninger slik at de to skal fungere bedre sammen.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

[AnonymBruker]

Warrior skrev (1 time siden):

Men sånn blir det. Går ikke an å tvinge noen til å skjerpe seg. Han som har kreft må gjøre det på sin måte, få hjelp og ikke presses til noe og bli bedt om å skjerpe seg. Folk må finne ut av det hvordan de skal gjøre det for å bli bedre. For det er forskjell fra folk til folk. Selvfølgelig er det tøft for pårørende. Det er tøft for alle.

Når folk er langt nede så vet jeg av erfaring at det hjelper ikke at noen for eksempel sier «skjerp deg» eller kommer med trusler, eller prøver å presse. Tvert imot.

Da er heller mitt råd ts at du flytter hvis du er lei av det. For reaksjonen hans er forståelig og det kan ta tid for folk å bli bedre. Mange trenger tid på seg. 

Og, takk for tilbakemelding. Så langt har jeg trukket pusten og tenkt "dette er meg, det er ikke deg". Men da har jeg tillatelse til å "rive huet av mannen" hver gang ting ikke er på stell i mitt liv 😜

Anonymkode: fdcc4...6b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har kreftforeningen Sinnemestringskurs?

Jeg snakker mye med bonusbarnet mitt og forklarer hvorfor han reagerer som han gjør.

Kommer med løsninger slik at de to skal fungere bedre sammen.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

Har bonusbarnet en mor hen er hos også? Kunne det vært en ide at du snakket med barnemoren, kanskje det er best at bonusbarnet ikke er så veldig mye på samvær akkurat nå. Pappaen har nok med seg selv akkurat nå.

Anonymkode: a21a8...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Har bonusbarnet en mor hen er hos også? Kunne det vært en ide at du snakket med barnemoren, kanskje det er best at bonusbarnet ikke er så veldig mye på samvær akkurat nå. Pappaen har nok med seg selv akkurat nå.

Anonymkode: a21a8...045

Han har vært slik et år nå og siden kreften ikke forsvinner med det første, fortsetter nok det dårlige humøret hans også.

Jeg merker at jeg har begynt å bjeffe tilbake når han er så sur, og jeg blir også sur bare fordi han er sur.

Barnet hans ønsker å være med sin far og barnets mor vet at humøret hans går opp og ned, men akkurat hvordan dagene her hjemme er vet hun nok ikke.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

[AnonymBruker]

Warrior skrev (3 timer siden):

Men sånn blir det. Går ikke an å tvinge noen til å skjerpe seg. Han som har kreft må gjøre det på sin måte, få hjelp og ikke presses til noe og bli bedt om å skjerpe seg. Folk må finne ut av det hvordan de skal gjøre det for å bli bedre. For det er forskjell fra folk til folk. Selvfølgelig er det tøft for pårørende. Det er tøft for alle.

Når folk er langt nede så vet jeg av erfaring at det hjelper ikke at noen for eksempel sier «skjerp deg» eller kommer med trusler, eller prøver å presse. Tvert imot.

Da er heller mitt råd ts at du flytter hvis du er lei av det. For reaksjonen hans er forståelig og det kan ta tid for folk å bli bedre. Mange trenger tid på seg. 

Det går ikke an å tvinge noen, men det går an å jobbe med seg selv når man er langt nede. Gjør man ikke det så risikerer man forståelig nok at de nærmeste tar avstand. 

Anonymkode: b31a4...16d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han har vært slik et år nå og siden kreften ikke forsvinner med det første, fortsetter nok det dårlige humøret hans også.

Jeg merker at jeg har begynt å bjeffe tilbake når han er så sur, og jeg blir også sur bare fordi han er sur.

Barnet hans ønsker å være med sin far og barnets mor vet at humøret hans går opp og ned, men akkurat hvordan dagene her hjemme er vet hun nok ikke.

Ts

Anonymkode: c76b6...878

Hva sier han selv om måten han behandler barnet på? Går ut i fra at barnet blir lei seg og sikkert enda mer redd av å ha en pappa som behandler hen som dritt. Høres ikke ut som et godt miljø å være i for barnet.  Hvor gammel er barnet? 

Anonymkode: b31a4...16d

[AnonymBruker]

Warrior skrev (4 timer siden):

Det er naturlig reaksjon at noen reagerer sånn. Det er ikke bare enkelt å leve som normalt uten sinne og reaksjoner for alle som får kreft. Sånn er det. Alle reagerer forskjellig. Det er ikke lett å få en sånn beskjed. Å be noen ta seg sammen kan gjøre alt verre. 

Det er ikke normalt nei. Moren min var aldri grinete da hun fikk kreft. Ei heller fra da all behandling opphørte og hun visste døden var i vente.

For noe forbanna tull!!

Anonymkode: fe28b...2e4