AnonymBruker Skrevet 17. april 2023 #1 Skrevet 17. april 2023 Som overskriften sier. Jeg ser ingen mening i livet lenger. Jeg har nettopp flyttet fra barnefar som jeg er ganske sikker på har drevet med psykisk vold mot meg i 14 år..jeg har tilgomed blitt psykisk voldelig selv, noe jeg hater mer selv for. Jeg klarer ikke slippe han helt, har besøk fortsatt, og jeg er rett og slett avhengig. Jeg vil ha han, selvom han ødelegger meg. Har tenkt jeg skal prøve å kontakte andre gutter bare fir å glemme han, men jeg vet det bare varer en liten stund.. uansett. Jeg har også funnet ut, og er 95% sikker på at min mor er narsists. Jeg får ikke bestemme noe u livet, og hun blir sint hvis jeg sier i mot henne. Hun juger om hver minste ting, og snakker dritt om utseendet mitt og meg, gjort hele livet. Hun blander seg i HBORDAN jeg er mot mine barn, og hvis jeg sier noe om hvordan hun er mot dem, blir hun sint og sier jeg kommer til å få ødelagte barn og bortskjemte barn. F.eks mener hun jeg trøster for mye og gir for lite godteri. Hun har med godteri hver gang, selvom jeg sier nei: barna ser på meg slm den stygge ulven, for jeg må kjefte på henne hver gang hun kommer… og det vanskelige, er at mamma er min eneste venn… resten av vennene mine mistet jeg mens jeg var i forhold… og er altfor mange år siden vi hadde kontakt, til at jeg tør å ta kontakt. pappaen min har fortalt meg rett ut at han ikke bryr seg om meg, og ikke vil ha noe med meg og barna å gjøre.. så nå sitter jeg her. Jeg føler meg dritt og elendig. Jeg vil ikke mer. Jeg føler selv jeg har blitt en narssisit pga moren min, at jeg vokste opp med en, hun var helt gal da jeg var liten. I tillegg har jeg vist mange trekk til exen. Som virkelig ikke er bra. jeg klarer ikke lenger å kontrollere sinnet mitt. Jeg blir altfor sint på barna da de tøyer grensene mine, jeg er ikke voldelig, men i blandt skal jeg ærlig innrømme jeg blir livredd mine egne tanker 😭😭 jeg føler barna trenger bedre og at de er bedre uten meg. jeg føler meg tom, og jeg klarer ikke å gråte lenger. Jeg er bare sint på alt og alle, orker ikke å være med noen, ikke barna heller, men jeg gjør det fordi jeg må. Ting går greit hvis vi reiser bort, men da blir det krangling pga moren min ikke klarer å oppføre seg. J jeg tør ikke søke hjelp, og vil ikke snakke med noen: jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og iblandt ser jeg for meg selv ting jeg skal gjøre for å slippe mer. For 1 år siden var jeg livredd for å dø, men nå finnes jeg ikke redd lenger😭😭 jeg skremmer meg selv. Jeg vil være en god mamma og ha tilbake kjæresten min, jeg vil han skal behandle meg fint og at jeg skal bli frisk. Jeg vil ha venner og jeg vil ha tilbake mammaen min før jeg så tingene jeg nå ser. Jeg kan aldri se på henne som den samme igjen, og det knuser meg… 😭😭😭 Anonymkode: 93ad9...de5 3
Eloise12345 Skrevet 17. april 2023 #2 Skrevet 17. april 2023 (endret) Det fins alltid en utvei fra problemene dine. Aldri la følelser ta overhånd. Du må aldri gi opp. Det viktige er å forsøke å finne et fornuftig og bra liv. Jeg tror det er tankene dine som du må snu og jobbe med. 💖 Endret 17. april 2023 av Eloise12345
AprilLudgate Skrevet 17. april 2023 #3 Skrevet 17. april 2023 (endret) Om du har den minste omsorg for barna dine så kontakter du fastlege og barnevern. I ditt tilfelle vil du nok kunne få nyttige tiltak som henvisning til psykisk helsehjelp, og støttetiltak fra barnevern. Du skader barna dine ved å unngå å få hjelp. Det er mye bedre at forespørselen kommer fra deg enn via mange bekymringsmeldinger, og de kommer snart slik jeg leser deg. Ungene kan få det veldig bra om du bare tar et ansvar her og oppsøker hjelp og støtte. Ingenting løser seg av dine holdninger om å ikke ville snakke med noen. Og om du nekter det, så ja - da er det bedre at andre har omsorg for ungene. Men slik jeg leser det kan nok du få det mye bedre om du bare ber om hjelp. Du har jo åpenbart enda omsorg for barna dine når du prøver skåne dem. Å kutte kontakt med moren din en periode er nok lurt. Eksen din har manipulert deg, og du er hverken han eller din mor. Endret 17. april 2023 av AprilLudgate
AnonymBruker Skrevet 17. april 2023 #4 Skrevet 17. april 2023 At du føler bat du selv ar narsissistiske trekk er helt normalt etter å ha vært i et slikt forhold/vokst opp med en slik mor. Det er hjernen sin forsvarsmekanisme og ikke noe du trenger å være skamfull over. Når det er sagt er det kjempeviktig at du tar i mot hjelp! Både for din egen del, men ikke minst for barnas del. Kontakt krisesenteret så snart som mulig, der kan du også være anonym. Hva er det som hindrer deg i å motta hjelp? Anonymkode: a99c2...d32
AnonymBruker Skrevet 17. april 2023 #5 Skrevet 17. april 2023 AprilLudgate skrev (5 timer siden): Om du har den minste omsorg for barna dine så kontakter du fastlege og barnevern. I ditt tilfelle vil du nok kunne få nyttige tiltak som henvisning til psykisk helsehjelp, og støttetiltak fra barnevern. Du skader barna dine ved å unngå å få hjelp. Det er mye bedre at forespørselen kommer fra deg enn via mange bekymringsmeldinger, og de kommer snart slik jeg leser deg. Ungene kan få det veldig bra om du bare tar et ansvar her og oppsøker hjelp og støtte. Ingenting løser seg av dine holdninger om å ikke ville snakke med noen. Og om du nekter det, så ja - da er det bedre at andre har omsorg for ungene. Men slik jeg leser det kan nok du få det mye bedre om du bare ber om hjelp. Du har jo åpenbart enda omsorg for barna dine når du prøver skåne dem. Å kutte kontakt med moren din en periode er nok lurt. Eksen din har manipulert deg, og du er hverken han eller din mor. Jeg er redd for hjelp, for ingen tror meg.. da jeg har nevnt at det var slutt mellom meg og exen til familie så sørger de over det og håper så inderlig jeg blir sammen led han igjen, «han som er så snill og hjelpsom», «du kan ikke dra fra han» osv… hvis jeg sier han ikke er snill, blir jeg oversett. Jeg tror jo nesten det er jeg som er problemet da… selvom jeg var snill og empatisk før, så tror jeg fortsatt jeg er problemet.. siden jeg ikke er det lenger.. jeg vet det ikke er bra for barna, men jeg vil ikke miste de…og jeg er redd for å miste de også hvis jeg søker hjelp..? Det med at sinne mitt koker over er ikke hver dag, ikke hver uke en gang. Bare fir å ha sagt det, deg hørtes verre ut enn det er. Men det skjer… og det skal det jo ikke.. jeg venter på time hos psykolog. Men jeg vet ikke om jeg tør å si at jeg ikke orker å leve mer, det er så drastisk.. jeg skal dit for å snakke om forholdet osv.. problemet med å kutte ut mamma, er at selvom hu er den hu er, så er hun igså den eneste vennen jeg har, og den eneste som hjelper meg.. 😓 Anonymkode: 93ad9...de5 1
AprilLudgate Skrevet 17. april 2023 #6 Skrevet 17. april 2023 AnonymBruker skrev (33 minutter siden): Jeg er redd for hjelp, for ingen tror meg.. da jeg har nevnt at det var slutt mellom meg og exen til familie så sørger de over det og håper så inderlig jeg blir sammen led han igjen, «han som er så snill og hjelpsom», «du kan ikke dra fra han» osv… hvis jeg sier han ikke er snill, blir jeg oversett. Jeg tror jo nesten det er jeg som er problemet da… selvom jeg var snill og empatisk før, så tror jeg fortsatt jeg er problemet.. siden jeg ikke er det lenger.. jeg vet det ikke er bra for barna, men jeg vil ikke miste de…og jeg er redd for å miste de også hvis jeg søker hjelp..? Det med at sinne mitt koker over er ikke hver dag, ikke hver uke en gang. Bare fir å ha sagt det, deg hørtes verre ut enn det er. Men det skjer… og det skal det jo ikke.. jeg venter på time hos psykolog. Men jeg vet ikke om jeg tør å si at jeg ikke orker å leve mer, det er så drastisk.. jeg skal dit for å snakke om forholdet osv.. problemet med å kutte ut mamma, er at selvom hu er den hu er, så er hun igså den eneste vennen jeg har, og den eneste som hjelper meg.. 😓 Anonymkode: 93ad9...de5 Men greia er at du har blitt ganske negativt påvirka. Når du treffer fagfolk og andre oppegående mennesker - så kommer du ikke til å få responsen du frykter. Jeg tror deg 🤷♀️ Om du ikke opplever din situasjon som akutt mtp ivaretakelse av barna så trenger du jo ikke kontakte BV. Men du kan ha godt av å snakke med psykiatrisk sykepleier eller benytte annet lavterskel tilbud mens du venter på psykolog. Kikk litt på denne siden i mellomtiden: https://www.littsint.no Kan din mor være barnevakt avogtil? Så du får litt egentid? Opplever du at hun er OK ovenfor ungene og kan ha de noen timer alene avogtil? Problemet ditt er jo også at selvbildet ditt er lavt og forvrengt. Sett deg et 5års mål med å stable deg selv på bena igjen og få mer sunne relasjoner enn du har hatt til nå. Du vil nok se ganske annerledes på deg selv etterhvert. Og du ser jo at eks/mor sin atferd skurrer - så helt på bærtur er du faktisk ikke.
AnonymBruker Skrevet 17. april 2023 #7 Skrevet 17. april 2023 AprilLudgate skrev (17 minutter siden): Men greia er at du har blitt ganske negativt påvirka. Når du treffer fagfolk og andre oppegående mennesker - så kommer du ikke til å få responsen du frykter. Jeg tror deg 🤷♀️ Om du ikke opplever din situasjon som akutt mtp ivaretakelse av barna så trenger du jo ikke kontakte BV. Men du kan ha godt av å snakke med psykiatrisk sykepleier eller benytte annet lavterskel tilbud mens du venter på psykolog. Kikk litt på denne siden i mellomtiden: https://www.littsint.no Kan din mor være barnevakt avogtil? Så du får litt egentid? Opplever du at hun er OK ovenfor ungene og kan ha de noen timer alene avogtil? Problemet ditt er jo også at selvbildet ditt er lavt og forvrengt. Sett deg et 5års mål med å stable deg selv på bena igjen og få mer sunne relasjoner enn du har hatt til nå. Du vil nok se ganske annerledes på deg selv etterhvert. Og du ser jo at eks/mor sin atferd skurrer - så helt på bærtur er du faktisk ikke. Nei, føler jeg klarer å ta vare på barna. Er bare det at jeg merker jeg kan bli lettere sint, og ikke har det så morsomt med de lenger, men det er fine stunder ellers leker de mye alene med hverandre også.. egentid ja, det er noe jeg ikke har hatt siden første ble født. Hun passer hvis jeg skal noe, samme med ex, men aldri hvis det er fo meg selv, da er de alltid opptatt, ellers merker jeh at de ikke er så bra for barnw(de gangene jeg gjør for meg selv). Jeg vil heller ikke reise bort mer enn noen timer fra barna med noen av de, for de har veldig lav tålmodighet begge to, og «barnslig» holdninger i forhold til å ta vare på barn… det blir også brukt mot meg. Jeg husker jeg kjente på utbrenthet etter barn nr 2, da kunne min mor si ting som «hvordan trodde du det var å få barn», «ser du hvordan jeg hadde det», «tror du du var så enkelt barn eller», «dette har du valgt selv». Og ex sa ting som «det var du som ville ha barn», «du er mor, du får klare det», «sånn er livet»… også begynte jeg å bli verre og verre psykisk… både mor og ex kommenterte utseendet på barn nr 2 på negativ måte. Selvom jeg begynte å bli deprimert og sa klart ifra at jrg sliter med å bli glad i nr 2, da ble det verre. De stod å lo meg opp i ansiktet med hånlige ord lm barn nr 2, og jeg husker det var så jævlig vondt.. jeg syntes så synd på barnet mitt da😭exen min ville ikke være med barn ne 2 da en gang, fordi han mente barnet var gal osv. så jeg mistet helt kontakt med førstefødte, og føler jeg fortsatt ikke har fått det tilbake ordentlig… jeg elsker barna mine, men jeg hadde et problem i starten bare.. Anonymkode: 93ad9...de5
AnonymBruker Skrevet 17. april 2023 #8 Skrevet 17. april 2023 Klart du vet hva du skal gjøre, du skal gjøre det alle skal når de er i en situasjon hvor de ikke vil leve mer, du skal oppsøke hjelp. Du skal gjøre det for din egen skyld men også for barna dine som trenger mammaen sin. Du kan snakke med fastlegen din, du kan ta kontakt med psykisk helse i kommunen din, du kan få rådgivning av krisesenteret, du kan få rådgivning av barnevernet, du kan snakke med en prest... Du trenger ikke velge bare en av disse tingene, du kan ta kontakt med alle. Du er kanskje redd for å snakke med barnevernet, men tenk hvis du kunne få avlastning f.eks. en helg i måneden og ikke behøvde å være avhengig av moren din? Hvis du lar det gå så langt at du blir så syk at du faktisk tar livet ditt da kommer barnevernet garantert til å bli involvert, men i tillegg vil barna dine ikke lenger ha en mamma. Da er det bedre at du tar i mot hjelp og får rådgivning! Anonymkode: b66a3...2ea
AprilLudgate Skrevet 17. april 2023 #9 Skrevet 17. april 2023 AnonymBruker skrev (1 time siden): Nei, føler jeg klarer å ta vare på barna. Er bare det at jeg merker jeg kan bli lettere sint, og ikke har det så morsomt med de lenger, men det er fine stunder ellers leker de mye alene med hverandre også.. egentid ja, det er noe jeg ikke har hatt siden første ble født. Hun passer hvis jeg skal noe, samme med ex, men aldri hvis det er fo meg selv, da er de alltid opptatt, ellers merker jeh at de ikke er så bra for barnw(de gangene jeg gjør for meg selv). Jeg vil heller ikke reise bort mer enn noen timer fra barna med noen av de, for de har veldig lav tålmodighet begge to, og «barnslig» holdninger i forhold til å ta vare på barn… det blir også brukt mot meg. Jeg husker jeg kjente på utbrenthet etter barn nr 2, da kunne min mor si ting som «hvordan trodde du det var å få barn», «ser du hvordan jeg hadde det», «tror du du var så enkelt barn eller», «dette har du valgt selv». Og ex sa ting som «det var du som ville ha barn», «du er mor, du får klare det», «sånn er livet»… også begynte jeg å bli verre og verre psykisk… både mor og ex kommenterte utseendet på barn nr 2 på negativ måte. Selvom jeg begynte å bli deprimert og sa klart ifra at jrg sliter med å bli glad i nr 2, da ble det verre. De stod å lo meg opp i ansiktet med hånlige ord lm barn nr 2, og jeg husker det var så jævlig vondt.. jeg syntes så synd på barnet mitt da😭exen min ville ikke være med barn ne 2 da en gang, fordi han mente barnet var gal osv. så jeg mistet helt kontakt med førstefødte, og føler jeg fortsatt ikke har fått det tilbake ordentlig… jeg elsker barna mine, men jeg hadde et problem i starten bare.. Anonymkode: 93ad9...de5 Herregud for noen giftige folk 😳😳😳😳 Jeg synes det høres ut som du har et veldig godt grunnlag for å få det bra i fremtiden, og du har jo veldig god omsorgsevne- og kapasitet som klarer å møte barna dine på en god måte når du er omringet av rasshøl. Det er helt vanlig å slite med de følelsene du gjorde ifbm barn når man har fødselsdepresjon. Ikke spesielt rart du fikk det heller med den jævlig kjipe fyren. Du har rett og slett hatt skikkelig dårlige folk rundt deg, men det positive er at du jo ser hva som er feil her. Jeg tror du kommer langt om du bare tør be, og ta imot hjelp. Husk at du slettes ikke er den første de møter med dine erfaringer. Krisesenterene er etablert og velbrukt av en grunn.
AnonymBruker Skrevet 17. april 2023 #10 Skrevet 17. april 2023 AnonymBruker skrev (4 timer siden): Klart du vet hva du skal gjøre, du skal gjøre det alle skal når de er i en situasjon hvor de ikke vil leve mer, du skal oppsøke hjelp. Du skal gjøre det for din egen skyld men også for barna dine som trenger mammaen sin. Du kan snakke med fastlegen din, du kan ta kontakt med psykisk helse i kommunen din, du kan få rådgivning av krisesenteret, du kan få rådgivning av barnevernet, du kan snakke med en prest... Du trenger ikke velge bare en av disse tingene, du kan ta kontakt med alle. Du er kanskje redd for å snakke med barnevernet, men tenk hvis du kunne få avlastning f.eks. en helg i måneden og ikke behøvde å være avhengig av moren din? Hvis du lar det gå så langt at du blir så syk at du faktisk tar livet ditt da kommer barnevernet garantert til å bli involvert, men i tillegg vil barna dine ikke lenger ha en mamma. Da er det bedre at du tar i mot hjelp og får rådgivning! Anonymkode: b66a3...2ea Men i hodet mitt føler jeg veldig ofte at jeg er en dårlig mamma, og at kanskje det hadde vært bedre for barna å ikke ha meg…selvom innerst inne, så er det barna sin skyld at jeg enda er her. Så jeg er jo enig også.. Jeg skal prøve.. Anonymkode: 93ad9...de5
AnonymBruker Skrevet 17. april 2023 #11 Skrevet 17. april 2023 7 minutter siden, AnonymBruker said: Men i hodet mitt føler jeg veldig ofte at jeg er en dårlig mamma, og at kanskje det hadde vært bedre for barna å ikke ha meg…selvom innerst inne, så er det barna sin skyld at jeg enda er her. Så jeg er jo enig også.. Jeg skal prøve.. Anonymkode: 93ad9...de5 Jeg tror det er fordi du er deprimert at du tenker sånn. Det er ikke sannheten, det er depresjonen som lurer deg. ❤️ Stå på! Anonymkode: b66a3...2ea
Perelandra Skrevet 18. april 2023 #12 Skrevet 18. april 2023 Kjære trådstarter! Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen Perelandra, mod.
Anbefalte innlegg