"Hva ville du funnet på i dag om du var slank?" En ærlig dagbok om veien ned!

[Triviella]

Kudos til deg for å ta opp igjen dagboken igjen! Jeg leste hele, og digger måten du skriver på! Ser ut som du har knekt koden nå, da er det jo "bare" å fortsette slik. Jeg heier på deg, og følger deg videre 🙂

[Gymfantomet]

Takk for fin kommentar og heiarop, Triviella! 😊

 

[Gymfantomet]

Om bakken som ikke er døden lenger

Jeg bor nede ved sjøen, altså er min boligs grunnmur ca. én meter over havet. Med en hovedvei som svinger seg rundt neset høyere oppe, vil alle mine gåturer innledes av en motbakke. Tidligere vurderte jeg denne som krevende, et aldri så lite helvete å måtte starte med. Velkommen på tur liksom, kos deg! 

I dag er dette helt forandret. Joda, pulsen øker nok mer enn den burde - pusten blir tyngre enn bakken burde tilsi for en kvinne (kun) halveis i livet, men for en forskjell fra de siste årene! Noen ganger liker jeg å snakke i telefonen når jeg går på tur. En venninne, en mor eller en bror. I høst ringte jeg ikke før jeg var kommet opp i hovedveien, og gjerne et halvt minutt etterpå slik at de skulle høre hva jeg sa mellom pesingen. Dette har endret seg etter at formen har bedret seg, og jeg tenkte over det først hinn dagen. De siste ukene har jeg altså ringt i det jeg gikk ut døren, og har kunne samtale underveis i bakken!

For meg gir slike små utslag en voldsom motivasjon til å fortsette - tenk alle gleder jeg vil høste framover! Det er først da man gjerne forstår alle tilpasningene (les: begrensningene) fedme og inaktiv livsstil har ført med seg. Jeg må passe meg for ikke å bli det jeg kaller "nyfrelst predikant", altså som mennesker som har funnet den ene sanne metoden for vektreduksjon og som benytter enhver anledning til å overbevise sine medmennesker om denne 😅

Noen har tidligere sagt noe som "den beste metoden er den du klarer å gjenta dag for dag". For noen lavkarbo, for andre kaloritelling, noen med fem små måltider, andre med ett stort. Jeg tror ikke det finnes en beste praksis her. 

Men at fysisk aktivitet er avgjørende i mitt eget endringsarbeid, det er jeg hellig (!) overbevist om!

Nok et halvt kilo ned denne fredagen: 117,4.

Et nytt tall før desimalet er i emning. Helsike dere, det er mange år siden (og kun få ganger tidligere om jeg husker rett) at jeg har vært i nærheten av å gå ned 8 kilo. Dette begynner å lukte livsstilsendring! 

Endret 21. januar av Gymfantomet

[Gymfantomet]

...forresten! Var i hallen for å se en av familiens skjønninger spille cup. Der var det til publikum linet opp med den ene (veike) klappstolen etter den andre. Hvem tror dere bedyret det å stå? Klarte å lire av meg at med en kontorjobb hele uken, var det en glede å kunne stå i helgen.

Om ikke dette motiverer til arbeid, så vet ikke jeg. Jeg observerte en dame som jeg heretter vil kalle min muse.  Hun satt avslappet og tilbakelent på klappstolen (hun var ikke tynn, men likevel et stykke fra klappstolens vektbegrensning), og vekslet mellom å smile over de små barna på banen og konsentrert om sitt eget strikketøy. Stødig. Jordet. Trygg. Tilsynelatende uanfektet av alt rundt seg, og overhodet ikke bekymret for om stolen ville gi etter. 

Det vil jeg også et stykke lenger der framme! 

 

 

[Gymfantomet]

...stikker kjapt innom for å notere at jeg på denne dag tok den ovennevnte motbakken på vei til trening-kjente ingen høy puls eller pesing. Fikk løpt en del på trening òg 👊👏

De små seires psykologi! Jeg jubler inni meg 🥳

[Amatariel]

Du er kjempeflink! Høres fantastisk ut å få så klare fremgangsskritt - det motiverer!

[Gymfantomet]

Fredagen var utrolig gøy sånn vektmessig: 116,8

Lørdagen har gått til rydding og en god treningstur i mye vær, med rask gange og lange motbakker. Dørstokkmilen er kortere enn før, den forseres i full frivillighet. Dette er så digg! ⭐️

 

[Gymfantomet]

Når det ikke kun er beina som løper løpsk

Enda en aktiv uke med to økter fotball og generelt mer hverdagsaktivitet, og enda er vi bare halveishalveis uken. I går varmet jeg opp med jogging.

J.o.g.g.i.n.g! 

Blir nesten rørt...slik aktivitet virker kanskje selvfølgelig for mange, men jeg vet hvor jeg var formmessig for kort tid siden og hvor stor forskjell det er nå. Fremdeles en veldig tung kropp som belastes, så jeg gir ikke 100%. Men iblant glemmer jeg meg og spurter. Blir engasjert og jakter ballen. Priser meg lykkelig for at jeg ikke utsatte "comebacket" mitt på fotballbanen. Tror fotball er den utløseren jeg trengte, og motoren som gjør at jeg fortsetter. Det er så mange hverdagslige økter som flyter fint nå takket være treningen.

Ikke minst det mentale. Fotball og trening er min lykkepille og mitt friminutt. I høst kom det snikende mange "nye" følelser for min del: nedstemthet og uro. Samtidig ble mensen sjeldnere og syklusen på bærtur, så det ante meg at noe skyldtes hormonelle endringer. Ble fulgt opp av gynekolog og startet på Progesterontilskudd i desember. Føler meg mer på plass igjen nå! Perimenopause er det heldigvis mer fokus på i dag, men jeg hadde ikke trodd det skulle starte smått allerede som 40-åring 😅🤷‍♀️

Men jeg har reflektert over at hormonene ikke er eneste grunn for alt dette. Som nevnt har det vært et tøft år forut, men også i årene før har jeg hatt det meget travelt med både mye jobb (over fulltid) og studier, og i tillegg var mitt ene barn veldig syk fra 10 års alderen av og gjennom nesten hele ungdomstiden. En hverdag i full beredskap og til tider unntakstilstand. Heldigvis fikk vi etterhvert god hjelp og i dag går det bra med den flotte unge voksne.

Så hvorfor reagerer kroppen min nå som alt har roet seg? Jo, jeg skjønte fort at det ikke er uvanlig at reaksjonen kommer i etterkant når det ikke lenger er noen åpenbar grunn. Kroppen er fremdeles i full beredskap selv om hodet vet dette gikk bra, og jeg har måtte jobbe mye mentalt for å roe ned i høst. Trening har vært alfa omega, og har åpnet for pusten min i perioder der alt har vært anstrengt. 

Hva man kaller dette, er ikke så viktig; stress? Uro? Angst? Selve livet? Jeg er stolt av at jeg til slutt kontaktet fastlegen, og om litt skal jeg til samtaler hos psykolog. Vel så viktig som å trene det fysiske, er det å få noen gode verktøy for den mentale helsen. At kroppen kan slappe av i den viten at barnet har det bra - jeg trenger ikke å fylle opp med gjøremål for å løpe fra sannheten om at det har vært knalltøft. I tillegg har jeg jo heller ikke tydd til mat og godteri, noe jeg utvilsomt har gjort uten å være veldig klar over det. 

Kanskje kjenner jeg på disse følelsene ikke bare fordi ting har roet seg, men også fordi de ikke dempes av å spise mye? 

Jeg tror det er mange faktorer her. Legg til at jeg av natur er ukuelig optimist som kun har grått i begravelser, som peiser på videre og løper fra alt som kan minne om negative følelser. Dette måtte vel innhente meg til slutt, og nå må jeg møte det. Jeg er dog fremdeles meg selv: helt overbevist om at jeg vil få det bedre på andre siden, og kanskje lærer noe av dette. Å stå stødig i alle sider av meg selv, også følelser og tanker som ikke kun er oppløftende. Et piano ville ikke vært like vakkert uten moll...jeg får møte dette med undring og egenkjærlighet...og jeg må jo innrømme at denne mangefalsetterte versjonen av meg er MYE flinkere til å stå i litt ubehag som jo sult og endring kan være.

Én ting er jeg sikker på, og det er at det ikke kun er en ytre forandring i emning. Det blir nok rikere innerst også! 😊

[Gymfantomet]

116,4. 

Det tikker fremdeles inn tall som går nedover sakte, men i et tempo som tilsvarer små endringer jeg kan leve med.

8,5 kilo ned til nå. En sann glede 😊

Endret 1. februar av Gymfantomet

[Gymfantomet]

En liten oppgang sist fredag: 116,8

Stresset ikke med det, for forklaringen ligger i en uke med null trening, to kvelder med jobben som inkluderte pizza og vin, og i tillegg litt forstoppet av jerntablettene 😵‍💫

I helgen merket jeg at det er litt for lett å smyge seg tilbake til litt for store porsjoner og hvilekvelder på sofaen, så her ble mandagen og tirsdagen litt tøff. Det er akkurat som om sulten er brått tilbake (hungeren og hangen til å forsyne seg litt mer enn man skal), og jeg fikk en ganske så tøff trening i går kveld. Kroppen spilte ikke på lag, pasninger satt ikke, innsatsen laber. 

Dette minner meg på det faktum at jeg nok må belage meg på å holde fokus hele livet - jeg gjentar mine egne innlegg fra tidligere: livsendringen har ikke noe sluttdato. Dette er for livet! Men det er et bedre og lettere liv, så hver "forsakelse" vil være verdt det. 

I kveld står det en ny, rykende fersk treningstime foran meg. Jeg er i skrivende stund i emning av en ny, ikke-skrevet dag der jeg er tilbake i min nye livsvei med fornuftige porsjoner og aktivitet. 

Så da står man tilbake med det jeg mener kan være den viktigste innsikten for alle som skal endre livet til det bedre (i alle fall så lenge man ikke lukter på the point of no return): du ska få en dag i mårå! Litt prøysisk innsikt inn i onsdagen altså 😊👊

 

[Gymfantomet]

Litt få oppdateringer her de siste to ukene, men det skyldes kun at det er stillstand på vekten, det har vært isete ute og dermed lite fotballgøy, og i tillegg lite refleksjon å skrive "tilbake" om 😅👌

For "arkivets del", melder jeg vekten: 116,2

Jeg har hørt det er vanlig å møte på vektplatåer der det er stillstand lenge, men jeg tror mine resultat skyldes mindre aktivitet og litt mer rom for snacks. 

Herlig herlig, men farlig farlig! Nå skriver vi mars, det velkjente milde regnværet er tilbake, og det blir fullt fokus på å finne fokuset igjen. Spent på hva som skjer med vekten de neste ukene - kanskje ikke så dumt å ha et par uker med litt slack? Jeg innbiller meg at dette skaper en re-start for kroppen som kan føre til litt mer nedgang 🫠🤷‍♀️

Ikke vet jeg - det er jo et pågående studie og livsprosjekt dette her.

God helg! 

[Marcie]

Det kan godt være at det hjelper mot platået å slappe av litt. Har lest mye om dette opp gjennom årene, og jeg vet ikke helt hva mekanismene er - om det er å fjerne stress som kan blokkere for vekttapet, om det har med at kroppen holder på vann, eller om det rett og slett er så enkelt som at vekttap ikke skjer i en pen, jevn kurve nedover.

Kunsten er å finne den fine balansen mellom å slappe av litt, så kroppen kommer i gang igjen vs det som jeg selv har en tendens til å gjøre, som er å slappe av så mye at jeg avsporer hele prosjektet....

Jeg har lest dagboken din med interesse, og heier på deg, og heier på at du finner den gode balansen!

[Gymfantomet]

Takk for dine refleksjoner, Marcie 😊

Det høres så fornuftig ut dette med å slappe av, å akseptere at en slik endring ikke nødvendigvis følger en jevn kurve nedover.

Avslapning - både fysisk og mentalt, men også i det å akseptere at endring kan ta tid - er virkelig noe jeg har forstått nå. Flere år med stor arbeids- og studiebelastning, samt i rolle som pårørende til lidende, skjøv all ro og aksept til side. Jeg var ikke klar over dette selv. Som person er jeg naturlig rolig, stabil og med godt lynne, men ingen er vaksinert for konsekvensene negativt stress kan få.

Jeg tror jeg stoppet i tide, og med en mental trener (dvs en meget dyktig psykologspesialist), begynner jeg å merke at jeg rolig ligner på meg selv igjen. Jeg har bevisst holdt de aller fleste kvelder og helger helt uten planer. Lite "burde og skulle", både i sosiale relasjoner (jeg har ofte tatt ansvar for å holde kontakten med folk, for å ta et eksempel), og i jobb. Ingen overtid, hatt fokus på å være tilstede i én oppgave om gangen, i den grad det er mulig. 

Jeg har sovet godt, trent når jeg vil og kan, hatt rolige kvelder med Lars Monsen på TV (😅), tatt jerntablettene og hormontilskuddet. 

Alt i alt; jeg gjør mye jeg har lyst til, og lite av det som dessverre har blitt et ork i den tilstanden jeg har levd i. Sakte men sikkert begynner jeg å glede meg - virkelig glede meg - til noe som ligger foran meg. Det er en følelse jeg dessverre har hastet litt bort fra disse årene.

Jeg føler meg mye lettere enn de få kiloene jeg har gått ned, med andre ord 😊

 

[Amatariel]

Gymfantomet skrev (13 timer siden):

Jeg føler meg mye lettere enn de få kiloene jeg har gått ned, med andre ord 😊

Og dette er jo virkelig det som betyr noe

[Krølltopp84]

Hvordan går det nå? Ser du har gått ned noen kilo og er på vei mot målet ditt, er du fortsatt motivert? Synes det var fint og inspirerende å lese dagboken din. Jeg er ikke på samme reise, men imponeres av folk som gjør livsstilsendringer og endrer vaner. Det vet jeg kan være veldig krevende (uansett om vanene er knyttet til mat og trening eller andre ting)🌸heier på deg!👏🏻

[Gymfantomet]

Krølltopp84 skrev (På 21.3.2025 den 23.17):

Hvordan går det nå? Ser du har gått ned noen kilo og er på vei mot målet ditt, er du fortsatt motivert? Synes det var fint og inspirerende å lese dagboken din. Jeg er ikke på samme reise, men imponeres av folk som gjør livsstilsendringer og endrer vaner. Det vet jeg kan være veldig krevende (uansett om vanene er knyttet til mat og trening eller andre ting)🌸heier på deg!👏🏻

Takk for hilsen i dagboken, Krølltopp84 😊👍

Du har helt rett i at det er utfordrende å endre (u)vaner. For min del tar dette tid. Det har tatt tid i en helseskadelig livsstil som resulterte i svært alvorlig fedme, og det tar også tid å snu om. Vekten er stagnert på 116-117 kilo. For at jeg opprettholder den vekten, spiser jeg i sum for mye ila uken. Derfor skal jeg framover være ekstra fokusert på å regulere ned porsjonene og kutte ut snacksingen - dette er jo eneste grunn til at vekten står stille. Noen ganger lurer jeg på hvorfor det ikke går nedover, og det kan min samboer kommentere også "jeg synes virkelig ikke du spiser så mye og gale" 😅 Men summasummarum opprettholder jeg en høy vekt, og han ser jo ikke alt jeg får i meg ila uken. Det er utrolig hvor lite "ekstra" som skal til om det fordeles godt, det er i mitt tilfelle altså ikke snakk om innfall av storfråtsing. Det er heller LITT for stor porsjon for ofte, så ikke noe enkeltstående man kan peke ut. 

Jeg skal fortsette å inspirere! 👊 Har forstått at tråder her i forumet blir liggende for evig tid, så om tider og stunder vil kanskje dagboken min gi håp til noen som har hatt suksessrate lik null når det kommer til livsstilsendring, og som nesten har mistet håpet på at det er mulig å snu. Det var jo derfor jeg opprettet dagboken - det er også derfor den fortsetter 😊👍

Nå kommer straks status i eget innlegg, ville bare takke deg for heiarop 😍

[Gymfantomet]

Om råskap og positivt selvsnakk

I dag gikk jeg en fjelltur med min samboer, en fjelltur som jeg hadde tenkt å ta om en tyve-femogtyve kilos reduksjon. Likevel, jeg tok sats og snørte på meg joggeskoene. I starten fikk jeg både overdrevent tungpust (sett opp mot bakken og terrenget) og leggkrampe, men det justerte seg kjapt. Disse første kiloene ned, og ikke minst et halvår med mer aktivitet "på bakkenivå", ble fort lagt merke til i mitt indre! "Dette var jo virkelig tyngre før!"👏😊 Sist jeg startet på denne turen, kanskje 2-3 år siden, snudde vi etter første høydedrag. 

Turen regnes vel som middels krevende, men som dere vet oppleves de fleste slike ruter både rød og sort for min del 🙋‍♀️🙊. Min spreke samboer, som altså alltid ha trent aktivt flere ganger i uken, hovedsakelig fjellturer og jogging, holdt jo naturligvis et høyere tempo. Men han mente jeg holdt et jevnt tempo og at det var betydelig forskjell fra før, også sett utenfra. Deilig! 

Jeg kom meg altså på toppen uten veldig store problemer. Utfordringen er dog alltid størst nedover! Vi brukte vel 2,5 time opp (vi gikk en rute som ikke går rett bratt oppover, men heller en litt lenger løype med noen høydedrag etterfulgt av vidde langs ryggen oppover), og det var nesten like lang tid ned igjen. Det går ikke så fort med en så tung kropp, for både ankler og knær står pogensielt for fall i det jeg bykser meg nedover. Et ikke så veldig elegant syn, men jeg vet jo selv at dette er ren råskap! Det er nemlig ikke gitt at jeg skal få dette til ennå. Bensinen finner jeg i hvordan jeg snakker til meg selv mentalt.

Oppover er det jo noen sinte f'er, som beskrevet tidligere, men det er også mange heiarop og en del munterhet, i alle fall når jeg holder på å tryne på de enkleste hindre...var balansen så dårlig når jeg var lettere også?? 🙃 Eller når jeg hopper ned fra steiner så hele hengemagen klasker høyt og undikken ruller enda lenger ned på låret. Nei, ikke ti i stil! Men det gjør heller ikke noe, jeg har ti i smil!

Ellers er det en liten "nyhet" å melde om, eller en liten endring i form av et delmål. Noen mener jo delmål bør være konkrete for å fungere, så jeg prøver meg: Helt tilfeldigvis er det i dag 16 uker til sommerferien starter. Nei, nyheten er Ikke at jeg skal i gang med 16 ukers helvete eller noe! Likevel, jeg kan røpe at det legges opp til en aktiv ferie sammen med er fantastisk vennepar som også er spreke som få! Sånn sprek at man blir forbauset over hva som er mulig med fulle jobber og barn, men som også inspirerer andre rundt. Gleder meg virkelig til ferie med dem! Vi skal kjøre nedover Europa, og oppleve en rekke ulike land og steder, herunder alpene. Så det vil naturligvis være en stor fordel å være betydelig lettere da!

Jeg kan kanskje klare ett kilo i uken og likevel ikke føle jeg går på sultekur?? Har lest litt på dette, og et halvt til ett kilo per uke kan man få til på en fornuftig måte. Derfor tør jeg å sette et litt hårete delmål om å bli tosifret før sommerferien! Men enda viktigere: å få plass til enda mer aktivitet slik at den fysiske formen virkelig bedrer seg 👊🙏

Uansett vil alle monner dra, og om jeg ikke skulle klare å tikke inn på tosifret så skal jeg ikke grine av den grunn. Kjente delmålet ga mer motivasjon, så da er det jo godt for noe.

En ny uke står for tur, fokuset skal holdes 😁

(prøver å legge til et bilde fra turen, håper det gikk)

 

Endret 23. mars av Gymfantomet

[Gymfantomet]

Den farlige gi faen, er ikke vits!

Etter et par uker snikende opp mot 118 kilo, så jeg plutselig 119 kilo. Fortvilt. Dritt. Håpløshet. Faen. Er dette noe vits?

Jeg har gått gjennom dem alle, de mentale drittankene som svever innom i det man innser at man IGJEN er på ville veier. Nå har de lagt seg litt, så jeg faktisk gidder å tenke at dette var et komma - ikke et punktum - i mitt livsprosjekt. 

For hva er egentlig alternativet til å ta tak? Ingenting. Nada. Niente. Stillstand eller økning, og mindre livskvalitet. Det kommer ikke på tale!

Rundt meg går den ene etter den andre ned i vekt. En av mine nærmeste venninner stråler og prøver stadig å vennlig minne meg på at jeg kan få hjelp av Wegovy. En annen trener fast flere ganger i uken, går på vedlikeholdsdose av Wegovy og forteller at uten den kjente hun på det samme som jeg gjør nå. En fotballvenninne går på lavere dose Wegovy, som gjør at hun går sakte ned i vekt. Felles for dem alle er at de faktisk endrer livsstil samtidig som de tar medisinen. Jeg tror den bare er et lite dytt, en hjelp i riktig retning. Men jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg kjenner en motstand mot å begynne på slankesprøyte. Kanskje redsel for bivirkninger, eller at vi vet lite om langtidsvirkninger og konsekvenser? 

Jeg kjenner to som har gått ned mye uten "hjelp", men ingen som har gått ned 40-50 kilo...da har det enten vært ved støtte som operasjon eller medisin- i tillegg til en real livsstilsendring. 

Så hva gjør man om man ikke vil benytte seg av den medisinske hjelpen som finnes, men likevel strever og mister litt håp om at det er mulig uten?

Jeg tror noe av svaret for meg ligger i å fortsette treningen. Utenom to fotballtreninger (husk at jeg ennå ikke gir alt for å unngå skader/belastning grunnet høy vekt) i uken og en skikkelig fjelltur en sjeldent gang, har disse ukene vært inaktive. De vanlige hverdagsturene skjer ikke. Jeg tror dette henger sammen, og ser frem mot en aktiv påske. 

For det er ikke et alternativ å gi opp. Selv om det er tøft. Selv om det føles dritt akkurat nå. Det er kun jeg som kan gjøre dette, ingen andre. Selv med hjelpemidler måtte jeg gjort jobben selv, og ingen har noen gang sagt at livsstilsendring er enkelt uansett. 

En liten tur ned i dalen nå altså, men jeg ser glimt av solen oppe på toppene der. Ha en riktig god påske 🌞