"Hva ville du funnet på i dag om du var slank?" En ærlig dagbok om veien ned!

[Gymfantomet]

Har du lagt på deg 35 kilo på tre år?

Volvat-legen satt der med store, bekymrede øyne og forklarte at en slik rask vektøkning som jeg beskrev, vanligvis skyldtes sykdom eller livskriser. Jeg kunne fortelle at det kun var livsstil som var årsaken: etter tre år med full jobb, en timebasert deltidsjobb på siden, barn og studier, hadde kiloene krøpet ganske så raskt på og blitt værende. Jeg hadde vitterlig ikke beveget meg eller spist noe fornuftig disse årene. Siden denne hendelsen i 2020 er det blitt noen årlige helseundersøkelser, og kiloene har bare blitt flere. I fjor listet legen alvorstungt opp noen av risikoene med svært alvorlig fedme: diabetes, kreft, hjerte- og karsykdom osv. Resten husker jeg ikke - eneste jeg konsentrerte meg om var å bedyre det at jeg var på god vei nedover. Bare vent til neste år, så skal du se! Om jeg trodde på det? JA! Har det skjedd noe? JA! Jeg er vel 2-3 kilo tyngre enn i fjor. 

For et par dager siden fikk jeg ny innkalling, og selv om jeg anser meg selv som oppegående og velfungerende, kom det likevel som et lite sjokk at det nå var gått enda et år. Tilbake i ilden! Tirsdag denne uken sendte min bror meg en melding på Instagram der han fortalte om en kompis som hadde gått på slankesprøyter, med spørsmål om ikke jeg kunne prøve dette (eller operasjon). Det var da fælt til mas! Torsdag så jeg Debatten på NRK som handlet om nettopp revolusjonerende hjelp til overvektige i form av slankesprøyter. Mange har gode erfaringer med disse, og jeg er oppriktig glad for alt som kan hjelpe mennesker med alvorlig fedme. Jeg kjenner flere som har gått ned i vekt både med og uten hjelpemidler, og flere av dem har klart å bli værende. Felles for dem er at de ikke kunne leve som før: man spiser gjerne mindre og beveger seg mer også i årene som følger etter vektreduksjon.

Uansett; i det jeg satt og så på Debatten bestemte jeg meg bare: nå er det faen meg nok! Jeg hørte at Fredrik Solvang og debattantene pratet, men i hodet mitt spilte det en egen dialog. En mental diskusjon med vektige grunner fra begge sider: "Jeg har da prøvd å gå ned igjen kiloene, har jeg ikke? Eller...nei...å betale for et par Roede-kurs (gikk ikke ned et gram, for gjennomføringsevnen var lavere enn de sosiale evnene, gøy var det å snakke med folk!), eller Lifesum-appen, eller VG Vektklubb, vil ikke i seg selv regnes som reelle slankeforsøk. Jeg har a.l.d.r.i. gjort et ekte forsøk på å endre situasjonen min! Jo, vent litt! Jeg spiser vel ikke sååå usunt? Og jeg har jo ikke vært helt fremmed for tur? Dette stemmer, men dessverre ikke disse årene her. En lang fjelltur i året og noen dager med noenlunde greit kosthold veier ikke opp for det ulaget min inaktive livsstil har ført meg inn i." Litt fram og tilbake altså, men innen slutten på programmet hadde jeg landet på en konklusjon: jeg har blitt 122 kilo tung fordi jeg har sittet og studert eller jobbet siden 2017 samtidig som kostholdet har vært på styr, og nå må jeg ta grep for egen helse og velvære. 

Jeg kjøpte en notatbok for å notere fremgangen, samt tanker og opplevelser på veien. Så slo det meg at jeg, heller enn å holde dette for meg selv, kanskje kan være til motivasjon for andre. Derfor lager jeg denne dagboken på det eneste diskusjonsforumet jeg husket navnet på. Dette her skal jeg nemlig klare, og kan love en ufiltrert skildring av både livet med alvorlig fedme (sett fra mitt ståsted. Dette er jo så forskjellig fra person til person!), men også de gode opplevelsene som vil komme. Jeg har hele tiden hatt en humoristisk tilnærming til egen situasjon, selv det er færre av den slags i takt med flere kilo. Dette er egentlig ganske alvorlig, og det var nok dette som gikk opp for meg på torsdag. 

Jeg kan nevne noen opplevelser som vil komme i månedene og årene som følger:

• en dag vil jeg slutte å bry meg om hvilke type stoler det er rundtom. Det være seg på møterom, venterom og alle type offentlige rom der man skal sette seg ned. Under koronapandemien hadde jeg èn eneste treningsøkt: det var da jeg oppsøkte en treningshall der man kunne få vaksine. Vel inne ble jeg tildelt en plass, og så at det var en klappstol! Jeg våget ikke å lene alle mine kilo på denne, så jeg ble sittende i squat-stilling alle de 20+ minuttene seansen varte. Kjente ikke noenting fra vaksinen, men ble plaget av en voldsom gangsperre i noen dager. En annen gang holdt jeg på å sitte fast på restaurant i Italia! Den stolen med armlener var så ubehagelig at den deilige risottoen fikk en bismak. 
• en dag kan jeg ta fly og buss uten å tenke over om beltet er langt nok. 
• en dag skal jeg tilbake til en tilværelse uten skohorn. En slank venninne mener at skohorn er en nødvendighet uansett, men jeg hadde ikke et slikt i hus engang før jeg bikket tresifret. Nå vil jeg uansett ha det til gjester, men en dag skal jeg bøye meg ned og tråkke nedi skoene uten videre - med pusten og ansiktsfargen i behold. 
• en dag skal jeg plukke med meg et klesplagg som ikke er plus size! ...og jeg skal inn på noen av butikkene som jeg ikke har besøkt disse årene (dvs. andre enn KappAhl, Zizzi og Lindex. Jeg er glad dere har eksistert, men jeg gleder meg til å utvide horisonten). 
• om en liten stund vil jeg slutte å vagge. Jeg oppdaget dette gradvis, det at tyngdepunktet mitt var endret, og at større armer utenpå en stor kropp endret gangen min. Jeg kjenner at uansett hvor mye jeg VIL gå effektivt, så er ikke mer innsats ensbetydende med kjappere gange. Selv de gangene jeg føler jeg gir gass, blir jeg stadig forbigått av eldre damer og folk som tilsynelatende spaserer rolig. 
• en dag vil jeg orke mer, ha lyst til mer og glede meg over mer enn bare å eksistere og gjøre mine daglige plikter som arbeidstaker, venninne og mamma. Misforstå meg rett: jeg er i full jobb, har noenlunde kontroll på hus og hjem, og har et passe greit sosialt liv. Men dette er fordi jeg "må" - har ingenting med hva jeg orker. Helt ærlig så orker jeg ingen verdens ting, og hver morgen er det (bokstavelig talt) tungt å starte dagen. Med tungt mener jeg ikke i form av tungsinn og nedstemthet, men rett og slett en jævlig tung kropp! Jeg er født i dur - ikke moll - og er egentlig en positiv person, men denne delen av meg er godt pakket inn for tiden. Dette er det punktet jeg gleder meg mest til.

Det blir et langt åpningsinnlegg dette her, men jeg har mange års observasjoner og tanker på hjertet. Jeg skal gi meg nå med et par tanker om hva som skal til for å gjøre denne livsstilsendringen en gang for alle. Jeg orker ikke å telle en kalori! Etter mange år med "liksomslanking" og med et vitebegjærlig sinn som har lest alt som er å komme over av kostholdsråd (vet dere, jeg har til og med skrevet oppgave om de ulike lands kostholdsråd og dets påvirkning på LDL-kolesterol og hjerte/karsykdom. Kort fortalt så er de norske kostholdsrådene også basert på forskningen gjort siden 80-tallet, og de står seg den dag i dag, dog med enkelte justeringer med hensyn til karbohydratinntak), vet jeg veldig godt hva som må til i teorien. Jeg vet sånn noenlunde hva matvarer inneholder, og må se denne reisen min som en elev som skal ut i praksis etter å ha nailet teoridelen på grunnkurs og vg1. Nå er det praksis og fagprøven som gjelder, og man må benytte den teorien man har lært i forkant!

Fordi jeg er i den situasjonen at jeg er 122 kilo fordelt på 1.67 m. (kvinne), har jeg en BMI på 43,7, kategorisert som svært alvorlig fedme. Jeg kan ikke gå på noe kur! En kur er typisk noe som ender en gang, og det kan ikke min reise gjøre. Antakeligvis blir jeg værende her på forumet i mange år, for dem jeg ønsker å motivere skal få følge meg hele veien fram mot "en ny hverdag som normalvektig". Jeg må forresten korrigere meg selv litt her, for "normalvektig" er ikke mitt mål. 

Mitt konkrete mål er 78 kilo, og da er jeg i BMI-kategorien "overvektig". Der har jeg hatt det bra alltid! Levd et aktivt liv og hatt en sterk kropp som har spilt fotball, gått på fjellet, danset, elsket og levd! 

Jeg starter min reise med følgende endringer:

• middagsporsjon telles kun 1 stk. av, og den er etter tallerkenmodellen. Vi har normalt sunne middager med mye kylling, noe fet fisk og karbonadedeig dersom farsemat. Mitt problem har vært at jeg dobler eller tripler porsjonene (!). 
• bevegelse hver dag! Bevegelse omfatter tur i første omgang. Tyngre husarbeid teller også med. Etterhvert vil jeg trene styrke, noe jeg tror jeg vil like fordi jeg er sterk som bare det!
• Ta lørdagskvelden tilbake! Da er det rom for litt mer kos, men i akseptabel mengde (her må jeg dog kanskje fram med kaloritelleren i starten). Merk at jeg skrev "kvelden" og ikke hele dagen. I dette punktet ligger det at jeg skal slutte med småspising av godteri på andre dager. Denne blir vanskelig!
• Siden frokost og lunsj er normal for min del, skal jeg utenom middag ha fokus på mer frukt og grønt gjennom dagen.

Disse (for noen tilsynelatende små) endringene vil være nok utfordring for meg i tiden framover! Jeg tror dette blir veldig tøft til tider, og kommer til å skriver her om mestringsstrategier jeg må finne fram for å kunne gjennomføre. Jeg kommer også til å dele åpent om platåene, motstanden og de tøffe dagene. 

Jeg har realistiske forventninger til reisen jeg står overfor, og i skrivende stund gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg men det kan være av den enkle grunn at jeg er mett akkurat nå ✌️.

I morgen kjører jeg på! Følg gjerne med på veien - innleggene blir nok ikke like ulidelig lang hver gang. God kveld!

(tittelen på dagboken er slik av en grunn, som jeg kommer tilbake til senere)

 

**endret: fredagen etter åpningsinnlegget, på første veiedag, viste det seg at startvekten var 123,3 kilo, noe som tippet BMI opp på 44,1.  Midjemål: 129,5cm.

Endret 21. april 2023 av Gymfantomet

[Pås]

Jeg gleder meg til å følge deg! Du skriver veldig godt og inspirerende. Jeg skal selv ned noe kilo og finner stor inspirasjon i dagbøkene her inne.

Masse lykke til!

[Wit]

Hei og så fint du vil dele her 👍

Jeg startet med en vekt ca. 10 kilo under din og hadde samme utgangspunkt. Jeg skulle ikke på noen slankekur, men skulle rett og slett lære meg å leve etter et litt annet matregime enn jeg var vant til. Mitt problem var at jeg ofte overspiste.

Nå noen år senere er jeg 25 kg ned (ca.) og skal fortsatt ned noen kilo til, men det har stoppet litt opp. Uansett så gir jeg ikke opp. Det nye matregimet mitt har liksom nå blitt en del av hverdagen. Jeg teller ikke kalorier, men har byttet ut usunne matvarer med sunnere matvaner. Kuttet ned på karbohydrater og spiser MYE grønnsaker.

I starten og helt frem til i høst faktisk var jeg flink til å røre meg mye og ofte. Nå starter jeg opp igjen med det er planen, for jeg skal selvsagt ned de siste kiloene også.

Jeg opplevde også mange positive fordeler med vektnedgangen. Jeg kan nå knytte skoene uten å pese, jeg kan løpe opp og ned trappa, jeg har aldri problemer med setebelter på fly lenger og jeg kan handle klær i vanlige butikker.

Så lykke til, dette klarer du 👍👏

[Amatariel]

Velkommen hit og gratulerer med dagbok! Jeg har all tro på at bare dèt er en sunn og god start. Det er ingen tvil om at det ligger mye tanker og følelser bak - rett og slett det mentale - og det er utrolig smart og deilig å bare skrive av seg underveis i prosessen.

Jeg fikk litt samme faen over meg etter nyttår i år (jeg vet, veldig klisjè), så jeg er fortsatt tidlig i prosessen. Men det føltes ikke som noe alternativ lenger - dette er ikke slik jeg vil være. Og atter en diett var helt uaktuelt. Det har jeg prøvd en million ganger før, og ender bare opp med ekstra kilo til slutt. Ikke interessert. Så da må man tenke helt nytt da. Gjøre ting man aldri har gjort før. For å få resultater man ikke fikk før. Selv om jeg ikke unner noen disse kjipe følelsene man har om seg selv, og praktiske problemer som å få plass i flysetet og kunne passe klær uten mange X'er foran, så er det en trøst i at vi tross alt er flere. Og når vi først er flere, så er det fint å kunne samles her

Ser virkelig frem til å følge deg videre! 💪

 

Endret 17. april 2023 av Amatariel

[Luka_S]

Heia, jeg følger deg gjerne!

Kjenner meg godt igjen i åpningsinnlegget ditt, for to år siden var jeg i en lignende situasjon. Nærmet meg faretruende 140 kg og kjente at nå må det f-en meg ta slutt! Er fortsatt på vektnedgangsreisen min, men nå er jeg 30 kg lettere! Å starte en tråd her inne er noe av det lureste jeg har gjort, og er nok en stor del av grunnen til at jeg ikke har gitt meg. Å "stå til ansvar" her inne gjør at jeg klarer å holde ut, og det er masse fine folk her som bidrar med støtte og oppmuntring. 

Dette greier du! 😄

[Mithuriel]

Heia deg! 🥳

[Gymfantomet]

Hei dere!

Tusen takk for flotte og oppmuntrende tilbakemeldinger, alle og enhver. Det var jo veldig kjekt å logge seg på og se slike hilsener fra andre med "brukererfaring" 😅. Det gir motivasjon og pågangsmot her jeg befinner meg like over startstreken. 

[Gymfantomet]

Korrigert startvekt og sinte "f"-er!

Siden mitt åpningsinnlegg har jeg stort sett sittet på baken foran PC: det har vært den uken på jobb, jeg visste den kom og nå er den fullført om noen timer. Etter jobb har jeg arbeidet med arbeidskrav i studiene til sent på natt, og dette er egentlig ikke noe nytt - det er jo derfor jeg har havnet i denne situasjonen. Jeg merker hvor veldig, veldig lett det er å fortsette i samme tralten som før. Jeg har fulle dager som mange andre, men det er ingen unnskyldning for å la helsen få sisteprioritet. 

Fredag er min veiedag, og i dag morges skulle jeg opp på startvekten min. Jeg forventet å se 122 kilo slik jeg har sett i noen uker nå, men til min store forferdelse stod det 123,3 kilo. Uten å problematisere dette noe nærmere, forholder jeg meg til det og trøster meg med at det er siste gang jeg ser dette tallet. De siste ukenes hardkjør har sin pris, og jeg tenker med gru på hvor dette ville endt dersom jeg ikke hadde snudd det nå. For det er snudd! Jeg er optimist av natur, og har klokketro på at jeg kommer til å gjøre mitt livs viktigste jobb for egen helse nå. 

En tur fikk jeg til i løpet av uken. Jeg bor på Vestlandet, så jeg kan ikke gå en tur uten å måtte forsere noen reale motbakker. Utenfor hjemmet mitt må jeg opp en motbakke dersom jeg skal komme meg noen andre steder, så gjennom årenes løp har jeg fått noen realitetsorienteringer - uten at de har gjort meg noe annet enn et midlertidig ubehag inntil jeg igjen skal opp bakken og får en påminnelse. Dersom andre folk er i nærheten, har jeg holdt pusten og holdt på å drite på meg 😅 Gjennom årenes løp har jeg fått så utrolig mange morsomme øyeblikk innimellom alt helvete som fedme innebærer, og jeg håper at jeg beholder humoren også gjennom sultne perioder og i møte med motstand. Kanskje burde jeg startet en podcast (eller blogg den gangen de var populær), for jeg tror helt ærlig mange ville kjenne seg igjen i mine refleksjoner, selv om de ikke har fedme. 

I alle fall; en tur fikk jeg til! Den er et helvete av en motbakke opp byens bratteste sti, bare på baksiden (ikke der pulsklokkeløperne haster oppover, men der de haster nedover igjen - der går jeg opp!). Baksiden er bratt nok den, og i alle fall like mange høydemetre som forsiden. Det kjøres gjerne motbakkeløp og lignende der, så det sier vel litt om terrenget. Slik formen er nå så er det pause hver tiende meter (eller hvert femtende skritt på det tyngste), og i pausene konsentrerer jeg meg om å puste dypt og roe ned kroppen fra makspuls før jeg fortsetter. Det er ikke de store tankene man klarer å la løpe når kroppen sliter så kolossalt som i en motbakke når man har 40 kilo for mye å bære på, men noen ord får jeg til. På de tøffeste partiene pleide jeg å tenke følgende i takt med gangen: "du er flink! du er rå! du er flink! du er rå!". Høres ut som en klisje ja, men det funket for meg! Så en dag jeg var skikkelig forbanna over eget forfall - sikkert noen år siden nå - begynte jeg heller å tenke ordene "feite faen!", "feite faen", "feite faen"! Merk at dette er et krigsuttrykk og ikke i form av negativt selvsnakk. 

Det som skjedde når jeg byttet om til "feite faen" er at jeg ble råere! Alle "du er flink, du er rå, ingen andre kan måle seg med deg nå"-flosklene forsvant, og det var klar tale. F er en genial bokstav for å få ut guff, gørr og dritt. Jeg kaller det for de energiske, sinte F-ene! Jeg bruker det for alt det er verdt, og de har fått denne kroppen her gjennom både Dronningstien og opp Bergens høyeste fjell, Gullfjellet (den bratteste løypen opp). Selv om jeg nå har vært på mitt tykkeste de siste årene, har jeg gått noen reale fjellturer der jeg ikke har møtt noen av mine likesinnede feite faener 😂. Så teorien min er jo som det står i signaturen min: inni her bor det en spreking. Jeg har ikke gjort det så enkelt for denne sprekingen, men hun er sterk som en bjørn i det minste. Jeg bærer tungt titt og ofte, og så lenge det ikke medfører rask og lang gange med disse tunge gjenstandene så har jeg noe å fare med på det området der altså. Det er jo kanskje ikke så rart den tid jeg bærer på alle disse kiloene, men nå henter jeg opp alle fordeler jeg kan og tar med meg disse. Vil tro jeg har en grei balanse også siden jeg unngår å tippe framover... visste dere forresten at midjemålet mitt var 129,5?? Jeg vet ikke om jeg måler det på riktig sted, men jeg har tatt utgangspunkt i to cm over navlen (det er bare det at navlen er jo ikke der den burde, hehe...) og så tar jeg utgangspunkt i en tatovering jeg har i korsryggen (90-talls fenomen). Så lar jeg målebåndet treffe i midten av tatoveringen og to cm over navlen, og der viste den altså 129,5 cm. Det var altså når jeg inntar månefisk-posituren - jeg holder ikke inne magen eller prøver å posere på noen som helst måte. 

Det var det jeg hadde på hjertet i dag, men titter raskt innom igjen med nye refleksjoner. Nå står jeg foran min første fornuftige helg, og kanskje blir det litt "feite faen" også! 

 

[Amatariel]

Kjedelig at startvekten din har tikket litt opp, men det er som du har reflektert selv - du har jo egentlig ikke begynt enda. Og jeg hang meg opp i et 'mantra' sånn i starten av året her. Hvis jeg vil ha andre resultater enn før, da må jeg gjøre noe annet enn før. Det nytter ikke å gå i samme spor og forvente at en ny vei åpenbarer seg... Men vi mennesker er vanedyr, og urinstinktet til kroppen vår er å beskytte oss. Da stritter den hardt i mot om vi forsøker å komme oss ut av komfortsonen. For der ute er det farlig og skummelt, sant? Men vi MÅ bare ut dit om vi vil ha varige endringer i livet vårt. Det er i alle fall det jeg har funnet ut de siste par månedene her.

Jeg blir andpusten bare jeg leser om motbakketuren din! 🥵 😅 Du er virkelig tøff ja. Og det viser jo at du kan klare ekstremt mye. Jeg blir/ble kvalm og dårlig om jeg prøvde meg på slike bakker. Så da jeg startet min livsstilsendring så begynte jeg veeldig i det små. Bare å komme ut av kosebuksa og sofaen om kveldene var første skritt. Gå noen korte kveldsturer... På max 30 minutter egentlig. Og holdt meg langt unna bakker. Gikk på så mye flatmark som mulig. Men sakte men sikkert utover våren her så har jeg utvidet mine løyper og har nå begynt med litt bakker. Så det går fremover

[Luka_S]

Åh, jeg kjenner meg så veldig igjen, og du skriver så bra! 😄 Jeg hadde lett lest en eventuell blogg. 👍

Jeg begynte også med fjellturer da jeg startet vektnedgangen, her er det også stort sett rett opp og ned hvis man vil gå tur. Sleit meg rød og svett opp bakkene, i snegletempo, men som deg, kom jeg meg fffaen meg opp til slutt! 😅 

[Hulderen]

Jeg ser at du har veiedag på fredager. Så du må gjerne delta i «Vi som skal ned i vekt før» trådene.

Der har folk veldig ulikt utgangspunkt, men felles for alle er at det motiverer å måtte rapportere for andre hver fredag. Nå er tråden så vidt i gang, så det er stadig nye som slenger seg med. I forrige tråd var det flere som hadde lignende utgangspunkt som deg.

[L@dy]

Heier på deg👍🤩🌻

[Gymfantomet]

Den første kiloen ned...og fotballmamma!

Fredag og opp på vekten! 

122,3 kilo! Veldig tilfredsstillende at det ble akkurat 1.0 kilo ned, på grammet 😅

Denne uken har jeg avspasert for å gjøre ferdig studier som jeg har måtte utsette i første kvartal som følge av mye overtid på jobb. I mitt hode hadde jeg planlagt rolige studiedager og oppgaveskriving, med turer på kveldene og litt ekstra overskudd. For å si det sånn: når man tar unna arbeidskravene til 7,5 studiepoeng (7,5 tok jeg før denne uken) på en uke, så er det ikke mye rom for tur, refleksjon og overskudd! Note to self: legg opp forventningene mer realistisk på slike uker. Det er ikke mange av disse ukene ila året, så det får gå fint i dette livsprosjektet mitt. Jeg fikk gått en tur, spist litt mindre porsjon til middag og fått unna en real ryddesjau i huset (den varianten der man bøyer og tøyer en god del gjennom huset). Å gå ned 1 kilo helt i starten når man er så tung som meg, bør ikke være mange endringene for å få til. Jeg er glad jeg har klart denne første kiloen av flere, og ser fram til å få levert siste oppgave i helgen slik at ukene blir normal igjen. 

Denne uken har jeg også vært fotballsupporter for min sønn sitt fotballag, med en borte- og en hjemmekamp. På bortekampen måtte vi gå en liten høyde fra parkeringsplassen og opp til fotballbanen, og jeg kjente på forfallet skal si! I tillegg sparket jeg litt ball med guttene, og herlighet! Jeg kan jo ikke løpe normalt lenger...en diger masse som skal løpe og helst ikke tråkke noen på tærne samtidig. Jeg har spilt fotball siden jeg var liten, og har ikke vært på en fotballbane siden jeg ble tosifret for 5-6 år siden. Husket jeg i åpningsinnlegget å liste opp et av de mest motiverende hovedmålene mine, som er å begynne på fotball igjen? Jeg er egentlig med på et lag i nærmiljøet, men nå er det gått så lang tid (og hver høst har jeg lovet dem å komme i form til våren og sesongstart igjen...!) at jeg er fjernet fra Spond med beskjed om å komme når jeg er klar 😇 Fotball er vel den eneste treningsformen jeg elsker. Jeg har aldri vært veldig god, en grei nok forsvarsspiller tidligere, men har elsket å trene og spille kamper. Det er vel "bare" 5-6 år siden at jeg spilte kamper i Old Girls-serien, med en fantastisk gjeng som jeg gleder meg til å trene sammen med igjen snart. Jeg deltok på én trening rett før korona, men det er ikke vits når jeg må liste meg bak som keeper etter 5 minutter fordi jeg har tunellsyn og piping i ørene.  Uansett: for å unngå kneskade må jeg ned i vekt. Gleder meg!

Tilbake til fotballbanen: ukens refleksjon handler om nettopp fotball, men heller om ryddingen etter en fotballkamp. Min sønn hadde spilt hjemmekamp, og etter kampen begynte noen foreldre å samle opp slike små runde greier man bruker for å line opp banen ved straffemerket, sidelinjer osv. De er runde og flate, så man må ned i fiskeperspektiv for å få dem med seg (ingen "tupp" å gripe tak i). Jeg stod alene der foran en halv sidelinje (ca. 20 slike runde), og tenkte det var for dumt å ikke hjelpe til. Å herlighet! Med tykk mage og tykk boblejakke ble det jo en seanse hele greiene. Allerede på første kjente jeg at " i helvete, jeg kommer jo nesten ikke ned!". De tre neste prøvde jeg å ta i gående utfall 😁. De fem neste prøvde jeg en "sidelengs bøy".....til slutt bare sparket jeg alle sammen slik at jeg kunne holde pusten og plukke dem opp samlet. Endelig ferdig så jeg at ingen hadde samlet inn dem som lå foran motstandermålet, så da var det på an igjen med 5 til. Altså, dette hadde jeg ALDRI tenkt over en gang tidligere. Det ER så stor forskjell på å være 85-kilos overvektig og 122 kilos feit! Største forandringen er jo magen min, og sentrert som den er står den i veien når man må bøye seg - uansett hva man måtte ha av gjøremål der nede! 

Det var dagens refleksjon. Jeg har forresten kjøpt meg tre nye bukser i str. 50. Jeg hadde tenkt å la være siden jeg er i gang med prosjektet mitt og har en hel skuff med bukser i str. 48 og nedover, men jeg hadde gnisset hull mellom lårene på de fleste så da måtte jeg investere i nye. Kjøpte også tre lette, uformelle "dressjakker" til jobb slik at jeg føler meg litt ny og fresh disse månedene før jeg kan begynne å fiske opp noen gamle skatter. Jeg har nemlig klær liggende i alle størrelser fra 42 og opp til 48. 48 brukte jeg vel for 10-15 kilo siden kanskje, i alle fall i grenseland der. Har mange flotte topper og kjoler også. Jeg har alltid vært flink til å kle meg etter fasongen min, og bruker farger og liker å kle meg. Fått litt kommentarer på dette opp gjennom, og det finnes faktisk flotte klær for oss større damer. Et triks er V-hals - det gjør underverker for ethvert ansikt! Et annet er A-form, som veldig ofte passer de fleste. Omslagsskjorter og skjørt er veldig flatterende! Selv har jeg nå på mitt største sverget til bukser fra KappAhl. Slike "buksetights" som ser ut som jeans og sorte bukser (dvs. de ser IKKE ut som tights, men har ikke glidelås oppe - bra for oss med mye mage!). Over buksene varierer jeg med ulike topper, gjerne i farger, og som er lange nok til å dekke henget framme. Jeg kjører make up og øredobber, og digge sko. Jakker har jeg også funnet, gjerne med snøring øverst i livet der jeg er smalest. Det har vært viktig for meg å føle meg fin, og med hånden på hjertet kan jeg si at jeg føler meg fin veldig ofte. Også nå på mitt tyngste, for meg handler dette om velvære! Likevel er det slik at jeg ikke kan vente med å prøve klær i "vanlige" størrelser igjen. 

Jeg lurer på om lommeboken min er klar for denne reisen her...God helg! 

Endret 28. april 2023 av Gymfantomet

[Gymfantomet]

Tusen takk for flotte og motiverende meldinger, folkens 😍 

Når jeg er ferdig med vårens studiesjau skal jeg ta meg tid til å lese litt i andres dagbøker og spre litt positive ord til andre. Det hjelper, så tusen takk. 

[Amatariel]

Hurra for ett kilo ned!  Herlig å se at det gir resultater på vekten, tross at uken har vært utfordrende med studier o.l.

Og jeg applauderer klesshoppingen din! 👏 Det er så viktig å føle seg fin og fresh i hverdagen. For mange år siden gikk jeg i den fellen så mange som er misfornøyd med egen kropp/vekt - å stort sett kun ha fine klær som var for små. Gamle kjoler man er glade i, stilig bukse, turklær osv. Spesielt klær som koster litt. Men som ikke lenger passet. Føltes uaktuelt å kjøpe en ny turbukse f.eks, fordi jeg hadde jo en... skal passe den snart. Men sannheten er jo at hvis den ikke passer så har jeg den egentlig ikke. Det blir sånn at man lever ikke livet sitt til det fulle da. Å bare eie klær i kategorien joggeklær og store t-skjorter er utrolig deprimerende (for meg i alle fall). Så for noen år innså jeg dette da. Hjalp sikkert at årene gikk og jeg slettes ikke kom til den vekten mine gamle klær passet til, tvert i mot ble den bare høyere og høyere. Men ja, å kjøpe passelige klær har i alle fall hjulpet på psyken. Er ikke alt jeg har vært like fornøyd med, men med erfaringen og tiden som går så har jeg klart litt som deg, å finne klær jeg syns er fine som sitter bra på meg.

Riktig god helg til deg, og lykke til videre!

[n_97]

Lykke til, du skriver godt! Jeg gikk ned ca 10 kg på et år. Gikk opp pga en medisin, var aldri over bmi grensen men nesten hele garderoben var blitt for trang. Å gi bort masse klær jeg er glad i var helt uaktuelt. Måtte telle hver eneste kalori og kuttet der jeg kunne. Feks spiste jeg godag blåbær med melk til frokost, byttet den ut med havregrøt og vann. 

Skohorn er forøvrig en fin investering for å ta vare på skoene sine. 

[Lucille]

jeg leser dagboken din med interesse. Jeg tror det er veldig viktig å sette slike mål som du har gjort i det første innlegget ditt. Blir spennende å følge deg videre!

[Gymfantomet]

Å møte veggen før Runner`s High

Jeg sitter her ved frokosten: to deilige knekkebrød med ost og agurk, noen jordbær og et halvt glass lettmelk. Jeg er tilbake på riktig spor nå. Etter at jeg oppdaterte dagboken sist, la jeg inn støtet på siste innleveringsoppgave (der jeg rakk fristen og fikk godkjent, så nå er det eksamen igjen!) før jeg var tilbake på jobb igjen. To helger med lange turer til tross - jeg har gjort lite riktig med hensyn til livsstilsendringen jeg er i gang med. Nå, litt refleksjon:

I et maratonløp hører man gjerne om dem som møter veggen et godt stykke inn i løpet, et løp der de gjerne har opplevd "Runner`s High" i perioder. Da jeg skulle finne en overskrift som beskriver min adferd både i denne toukersperioden og i tidligere "ny start-floskler", kom jeg til å tenke på et tilfelle hvor løperen møter en vegg av motstand både psykisk og fysisk allerede tidlig etter oppstart - før en fikk oppleve flytsone og "Runner`s High". Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har gjort et helhjertet forsøk på å gå ned i vekt. Ikke alle de årene jeg var 10-15 kilo for mye, og ikke i disse siste årene med 40-45 kilo for mange. Ett hederlig unntak finnes: en høst for tolv år siden skulle jeg passe inn i en kjole, og gikk ned 11 kilo på 11 uker ved hjelp av mindre porsjoner og en times lett tur hver dag. Etter den høsten gikk jeg gradvis opp igjen og ble der inntil vekten økte rask fra 2017 til nå. Uansett: jeg har ingen erfaring med å ta av ordentlig, så jeg har ikke opplevd "Runner`s High" enda. Men veggen, den har jeg møtt!

Et typisk halvhjertet prosjekt har sett slik ut for meg: 1) god og mett innser jeg at jeg kan starte i morgen, 2) på morgenen starter jeg  med ingen frokost, før jeg spiser en grei lunsj og så er jeg så sulten til middag at jeg spiser 2-3 porsjoner, 3) prosjektet var mislykket og jeg går i dvale noen uker før jeg gjentar steg 1 - 3. 

Høres dette litt for tafatt ut til å være sant? Dessverre er det ikke det. Jeg hører om mange som forteller at det er enkelt å gå ned i vekt, men vanskelig å holde den nede. Hva tror dere jeg har tenkt da? Det må jo være umulig å holde vekten hvis dette her med vektreduksjon liksom skal være lettere - jeg har jo aldri klart det!  Slike automatiske tankemønstre har jeg nå stoppet opp ved og reflektert over, og dette med refleksjon og våkenhet er nye momenter som jeg ikke har prøvd tidligere. Det er her dagboken kommer inn! Den opprinnelige private notatboken som heller ble til en offentlig (anonym) dagbok som kanskje noen kan kjenne seg igjen i, og som etterhvert kan motivere noen. For denne endringen her sitter langt inne, dere. Livets viktigste prosjekt i denne fasen av livet - før livsstilssykdommer og varige mén, og jeg tenker at det ikke er rart jeg finner det utfordrende. Jeg hadde dog tenkt at utfordringene kom et stykke inn i prosjektet og etter at jeg hadde opplevd mestring, men slik ble det: nå skal jeg snu skuten måltid for måltid, tur for tur! 

Veggen jeg møtte heter ikke noe annet enn "å fortsette i samme tralt som før". Så lettvint, men akk så farlig! Mellom store porsjoner og avskrudd fokus har det blitt noen turer, og de er en viktig påminnelse av status quo: jeg sliter så fælt opp bakker, men jeg kjenner det faktisk også bortover! Jeg kan ikke snakke normalt mens jeg går lenger, og hoften min kan gnage av hvert skritt. Siden sist har jeg også vært på foreldreforedrag, hvorpå det første jeg "sjekket" var hvilken type stoler de hadde stilt opp. Puh, ikke klappstoler! På et tidspunkt under foreldreforedraget jobbet vi gruppevis slik at jeg plutselig satt midt i rommet på stolen min - med mange folk rundt meg og bak meg: så stor plass jeg følte at jeg tok! Automatiske tanker som "spriker stolbeina under meg nå?", "breier ræven min seg utover sidene?" og "hold inn magen!" tok bort fokuset mitt fra de viktige oppgavene. Jeg kjenner meg ikke igjen, dere! Selvbevissthet og skam har jeg ikke vært plaget med i livet, og jeg har ofte tatt på meg oppgaver som å holde tale osv. som medfører andres blikk. Fedmen gir meg plager i møte med andre mennesker - et område så viktig for ekstroverte meg, og som alltid har gitt meg mening i livet. Prosessen handler med andre ord om noe av det viktigste for oss mennesker: frihet. 

Det å reflektere rundt mine opplevelser ser jeg på som nøkkelen til å endelig innse hvordan jeg har det og har hatt det de senere år. Samtidig er det naturligvis helt sentralt at jeg handler også: fornuftige valg for kosthold og mer aktivitet. I helgen skal jeg gå en lenger tur igjen, i tillegg til annet fysisk arbeid som å skure terrassen. I dag skal jeg også hente en klespakke med (store) treningsskjorter og gensere slik at jeg kan føle meg vel på tur. God helg! 

Tenkte å lage en vekttabell som jeg kopierer med meg på veiedager framover:

Dato:   Vekt uke: (hittil):  Midjemål (sporadisk):
16.04.23: 123,3                 (midje 129,5)
28.04.23: 122,3  (-1)
05.05.23: 122,8 (-0,5)
12.05.23: 123,1 (-0,2)
 

[Luka_S]

Du skriver og reflekterer så bra! Og det er veldig mye jeg kjenner meg igjen i. Hvorfor er det så vanskelig når det skal være så lett? Og at det er så lett å skli ut når man først begynner. Det vanskeligste for meg har vært å innse at det er ikke noen "mållinje" på dette her, man må faktisk legge om vaner for evig. Ikke så veldig motiverende, kanskje, og jeg synes det føles litt urettferdig. Men forhåpentligvis blir det lettere etterhvert. 

[Amatariel]

Ville garantert ikke vært noen overvektige i verden om det var så enkelt som å "bare spise sunt og trene mer" nei. Så dette er vanskelig. Man må virkelig gå dypt, og det er krevende. Spesielt å stå i over tid. Men heldigvis finnes det mange suksesshistorier, så vi vet at det er mulig om man bare ikke gir opp!  

Fint med vekttabell! Selv om man kan føle at det går sakte, så er det viktigste det minustegnet foran. At det tikker sakte, men sikkert, nedover