Dere andre som har nevroatypiske barn i barneskole: det sosiale?

[AnonymBruker]

Kort historie kortere:

Vi har et barn som fikk diagnosen barneautisme, da atypisk/svært høytfungerende.

I barnehage og første år på barneskolen så var barnet relativt «populær» eller hva man skal si. Litt høy stjerne hos barna i gruppa/klassen, fikk jevnlig invitasjoner.

Så kom covid/nedstenging, og alle var jo relativt usosiale da her vi bor.

Nå går h*n på tredje trinn, og trives på skolen ifølge egne ord. Er aktiv i lagsport, og når vi henter står h*n aldri alene.

Men, vi merker jo at når vi inviterer til noe sosialt - så kommer aldri invitasjonene tilbake lengre. Kan jo være tilfeldig.

Ett barn (ikke i klassen, men nabo) inviterer seg selv hit innimellom, men jeg ser at h*n veldig ofte er med andre barn på avtalte ting dem imellom. Type lek etter skole/i helgene i nabolaget. 
 

Innimellom kan vi ta tuten til skolen hvor endel i nabolaget samlet for lek/treff. 
 

Og, ungene leker fint sammen - men det bærer preg av at de fleste kom dit med avtale med andre. Mens vi kommer dit alene og bare «blir med». Aldri noen som avtaler med oss eller spør liksom 🤷‍♀️

Vi merker jo h*n alltid har strevd litt med å leke på andres premisser - og kan bli litt fokusert på sine ting. Dette øvde de masse på i barnehagen, nå på skolen er jeg mer usikker - nå organiseres jo ikke lek sånn når de er større. 
 

Men vår teori er jo at h* n kanskje blir litt «slitsom» på en måte - og dermed lettere faller utenfor å bli den som kontaktes på fritiden også. 
 

Men vi vet h*n har lyst og blir kjempeglad av å inviteres/invitere andre. 
 

Jeg merker også når vi har besøk at barna for eksempel kan begynne med et spill eller noe som man gjør «på tur», og da tar h*n over kjapt. Forstår ikke intuitivt at andre synes det er rimelig kjedelig å bare se på at h*n spiller et spill eller gjør noe annet. 
Det er aldri utagering, bare……ja. Gjør sitt og regner med det er interessant også for andre. Avogtil er det jo det om de «samleker» eller gjør noe sammen, men ikke alltid. 
 

Dette er kanskje begrenset hva man får gjort med når det gjelder nevroatypiske «årsaker» bak - men:

Har dere andre med barn som har adhd/autisme etc noen erfaringer rundt hva som kan fungere? 
 

Skal man bare invitere mer og ta initiativ - selv om man ikke får spørsmålet tilbake?

Går jo utfra det sitter langt inne for folk å takke nei og 😕 

Anonymkode: 9711f...b30

[AnonymBruker]

Usikker på hvordan det fungerer nå, men i og med at barnet fremdeles er så lite, kan kanskje dere voksne avtale med andre foreldre?

Jeg kan ikke huske at jeg avtalte med andre da jeg var liten. Tror foreldrene like lagde de avtalene med foreldrene til barn de visste jeg lekte godt med. Jeg fikk bare informasjon om at den og den dagen skal du hjem til den eller den 😊

Anonymkode: 614c4...336

[AnonymBruker]

Hei,

 

jeg har to barn. Eldstemann på 11 har ingen diagnoser og det har aldri vært vanskelig med det sosiale. Han er både hos venner og har besøk av venner nesten daglig. Det er veldig enkelt og deilig å ha det sånn. Med yngstemann som er 6 år er det og kommer det til å bli vanskeligere. Han har en lettere psykisk utviklingshemming og henger kognitivt etter de andre. Han har venner i Bhg, men har aldri blitt invitert hjem til noen andre barn. Jeg har ikke stresset så mye med det enda, men fremover nå blir det viktig å legge inn ekstra innsats for at han skal ha venner utenom skoledagen også. Det kommer til å bli krevende fremover både for han og oss, men håper for han sin del at skolen og andre foreldre bidrar sammen med oss foreldre til å skape et inkluderende klassemiljø. Blir noen spennende år fremover… på godt og vondt.. 

Anonymkode: bc4ec...c2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hei,

 

jeg har to barn. Eldstemann på 11 har ingen diagnoser og det har aldri vært vanskelig med det sosiale. Han er både hos venner og har besøk av venner nesten daglig. Det er veldig enkelt og deilig å ha det sånn. Med yngstemann som er 6 år er det og kommer det til å bli vanskeligere. Han har en lettere psykisk utviklingshemming og henger kognitivt etter de andre. Han har venner i Bhg, men har aldri blitt invitert hjem til noen andre barn. Jeg har ikke stresset så mye med det enda, men fremover nå blir det viktig å legge inn ekstra innsats for at han skal ha venner utenom skoledagen også. Det kommer til å bli krevende fremover både for han og oss, men håper for han sin del at skolen og andre foreldre bidrar sammen med oss foreldre til å skape et inkluderende klassemiljø. Blir noen spennende år fremover… på godt og vondt.. 

Anonymkode: bc4ec...c2e

Ja, det er akkurat det da….

Etterhvert bestemmer liksom ungene litt mer selv og har mer preferanser - og det er kanskje det vi merker nå.

Vårt barn er ikke forsinket på noe eller mer umoden osv - men strever mer med å leke på andres premisser. H*n øver seg jo på endel ser jeg, men. 
 

Synes for eksempel det er litt vanskelig å spille basketball med «Trine og Tor i andre klassen i dag, for jeg er jo mest vant til å spille med Frode og Karina - men de var på turdag». 
 

Vi kan jo være med litt foreløpig, men det er ikke lenge til de vil organisere seg selv på egenhånd. 
 

Jeg var og litt sånn som barn, ble liksom aldri helt «med». 

Anonymkode: 9711f...b30

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener.. må bare tilrettelegge for god lek i større grad enn andre foreldre…

Anonymkode: bc4ec...c2e

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker said:

men strever mer med å leke på andres premisser

Kan det være dette de andre barna etterhvert synes er litt kjedelig? 

Anonymkode: 02261...893

[AnonymBruker]

Har ett barn på 12 år med barneautisme. Kjenner meg igjen. Selv om barnet er godtfungerende så blir likevel spriket mellom han og de "nevrotypiske" barna bare større og større jo eldre de blir. 

Vi legger også merke til at det blir mindre og mindre interesse og invitasjoner fra andre. Det blir liksom bare vi som tar initiativ hver gang. Veldig trist men tror nok det er normalt at det blir slik når barna begynner å bli større. Kansje blir det enklere for våre barn om de finner noen likesinnede med felles interesser. 

Anonymkode: 648e2...c5a

[AnonymBruker]

Har ei med asperger, hun er 14. Det sosiale som var rimelig greit da hun var yngre, er nå blitt ete stort problem. Hun er mye alene, sitter inne på rommet sitt. Og vil ikke ha kontakt med andre barn. En sjelden gang når noen tar kontakt med henne, blir det altfor my å forholde seg tile, og hun får nesten panikk. Jeg håper at hun vil komme ut av skallet sitt om noen år, men har etter mange samtaler med BUP, autismeforening-kurs osv, forstått at vi ikke må pushe, bare la henne være som hun er...

Det er ikke så lett å være mamma for tiden, for å si det mildt

Anonymkode: 76e9b...b2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har ett barn på 12 år med barneautisme. Kjenner meg igjen. Selv om barnet er godtfungerende så blir likevel spriket mellom han og de "nevrotypiske" barna bare større og større jo eldre de blir. 

Vi legger også merke til at det blir mindre og mindre interesse og invitasjoner fra andre. Det blir liksom bare vi som tar initiativ hver gang. Veldig trist men tror nok det er normalt at det blir slik når barna begynner å bli større. Kansje blir det enklere for våre barn om de finner noen likesinnede med felles interesser. 

Anonymkode: 648e2...c5a

Sier noen andre foreldre eller ditt barn noe om dette med uteblivende kontakt? 
 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har ei med asperger, hun er 14. Det sosiale som var rimelig greit da hun var yngre, er nå blitt ete stort problem. Hun er mye alene, sitter inne på rommet sitt. Og vil ikke ha kontakt med andre barn. En sjelden gang når noen tar kontakt med henne, blir det altfor my å forholde seg tile, og hun får nesten panikk. Jeg håper at hun vil komme ut av skallet sitt om noen år, men har etter mange samtaler med BUP, autismeforening-kurs osv, forstått at vi ikke må pushe, bare la henne være som hun er...

Det er ikke så lett å være mamma for tiden, for å si det mildt

Anonymkode: 76e9b...b2f

Jeg har jo tenkt at dersom barnet selv ønsker å være for seg selv eller bare i spesifikke settinger, så er jo barnet også fornøyd med det på et vis. 
Eller: ønsker det selv. Da skal jeg «slappe mer av».

Jeg har en niese som nå er i 20-årene, og hun har sitt sosiale nettverk gjennom gaming på nett. Og det virker som om det er fint for henne. 
 

Men….foreløpig har mitt barn sosiale behov på lik linje med andre, så….jeg er liksom litt bekymret for følelsen av utenforskap etterhvert 😕 

Anonymkode: 9711f...b30

[AnonymBruker]

Jeg synes foreldrene må få fingern ut og faktisk ta initiativ selv nå etter corona. Det er som om alle er blitt så bedagelige og ikke lenger orker/gidder/husker at man skal omgås og må sette igang slikt selv. Mener ikke til deg, TS. Men som et pek til at du selv må ta initiativ for at barnet skal få henge med noen.

Anonymkode: dd130...457