Dårlig relasjon mellom mamma og kjæresten

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2 år nå. Jeg er glad i han, og jeg vet at han elsker meg. Jeg er oppvokst i en familie der sunnhet, utdanning og den typiske kjernefamilien er prioritert. Han kommer fra en familie med sykdom og overvekt, men som er utrolig støttende og kjærlig. Han derimot har en sunn livsstil og lang utdanning, men har lært å være støttende og kjærlig fra dem. Kjæresten min er omsorgsfull, tålmodig og takler stressende situasjoner bra, i motsetning til meg som vokste opp i en familie der alt var farlig og alt var feil. Jeg fikk ikke den støtten jeg trengte når jeg behøvde ekstrahjelp på skolen(mest sannsynlig ADHD som jeg aldri fikk lov til å få utredning for) og fikk mange kommenetarer på hvordan jeg kledde meg og hva jeg spiste. Derfor vet jeg at han er sunn for meg. Etterhvert som han har blitt mer kjent med familien merker jeg at mamma ikke liker han.

Når mamma er sint, lei seg eller frustrert kjører hun "silent treatment. så jeg vet aldri hva hun føler eller hva som er problemet. Hun har sittet på mobilen og være sur mens jeg kjæresten og pappa har snakket sammen, eller kommt meg harde stikk mot meg(noe hun hadde sluttet med for lenge siden). Eneste måten jeg får noe ut av henne er å spørre og grave meg frem til det. "Hun likte ikke at han hadde hjemmekontor og at vi satt på stuen. Det gikk fint, så jeg flyttet han på rommet mitt. Så er hun stille igjen, og jeg må grave. Og da kommer hun med kommentarer på at hun ikke liker hvor han legger ting, og sier ting som "har han ikke lært det der hjemme?". Så sier hun at han ikke sier god morgen eller takker for maten, selv om jeg har hørt han gjøre det. Jeg må jo ta opp disse tingene med han, og han blir mer og mer frustrert stakkar, og sier han ikke føler seg velkommen lengre. Ene boren min sa også at han ikke ville være meg på hytten siden kjæresten min skulle være med, og jeg vet at mamma og han snakker mye sammen.  Til informasjon liker den andre broren min og pappa han. Er det noen som er i samme situasjon, som har noen tips?

Anonymkode: 2218b...1df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg og kjæresten har vært sammen i 2 år nå. Jeg er glad i han, og jeg vet at han elsker meg. Jeg er oppvokst i en familie der sunnhet, utdanning og den typiske kjernefamilien er prioritert. Han kommer fra en familie med sykdom og overvekt, men som er utrolig støttende og kjærlig. Han derimot har en sunn livsstil og lang utdanning, men har lært å være støttende og kjærlig fra dem. Kjæresten min er omsorgsfull, tålmodig og takler stressende situasjoner bra, i motsetning til meg som vokste opp i en familie der alt var farlig og alt var feil. Jeg fikk ikke den støtten jeg trengte når jeg behøvde ekstrahjelp på skolen(mest sannsynlig ADHD som jeg aldri fikk lov til å få utredning for) og fikk mange kommenetarer på hvordan jeg kledde meg og hva jeg spiste. Derfor vet jeg at han er sunn for meg. Etterhvert som han har blitt mer kjent med familien merker jeg at mamma ikke liker han.

Når mamma er sint, lei seg eller frustrert kjører hun "silent treatment. så jeg vet aldri hva hun føler eller hva som er problemet. Hun har sittet på mobilen og være sur mens jeg kjæresten og pappa har snakket sammen, eller kommt meg harde stikk mot meg(noe hun hadde sluttet med for lenge siden). Eneste måten jeg får noe ut av henne er å spørre og grave meg frem til det. "Hun likte ikke at han hadde hjemmekontor og at vi satt på stuen. Det gikk fint, så jeg flyttet han på rommet mitt. Så er hun stille igjen, og jeg må grave. Og da kommer hun med kommentarer på at hun ikke liker hvor han legger ting, og sier ting som "har han ikke lært det der hjemme?". Så sier hun at han ikke sier god morgen eller takker for maten, selv om jeg har hørt han gjøre det. Jeg må jo ta opp disse tingene med han, og han blir mer og mer frustrert stakkar, og sier han ikke føler seg velkommen lengre. Ene boren min sa også at han ikke ville være meg på hytten siden kjæresten min skulle være med, og jeg vet at mamma og han snakker mye sammen.  Til informasjon liker den andre broren min og pappa han. Er det noen som er i samme situasjon, som har noen tips?

Anonymkode: 2218b...1df

Bryte med din mor. Det blir vanskelig. Derfor velge kjærligheten og bryte med din mor OG din far. Jeg har gjort det selv. Var ikke så heldig som deg at jeg fikk støttende kjæreste, men jeg fikk barn som trenger meg. Jeg valgte dem. Nå har vi det bra.

Du kan ikke løpe din mors ærend for kjæresten din og få han til å endre seg. Da ødelegger du det du har fått. Velg side, og ta avstand fra dine tåpelige foreldre. Ikke vær sammen med dem. Bli voksen.

Anonymkode: 65854...e71

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt hvordan det er å ikke ha foreldre som støtter deg. Jeg holdt på å gjøre det slutt med kjæresten, fordi de manipulerte meg til det. Bare gi det tid og prøv å tilbringe så lite tid som mulig med dem mens han er der. lykke til!

Anonymkode: 2218b...1df

[PM75]

Stå støtt ved din mann sin side. Så får moren din sutre så mye hun vil uten at hun faktisk kan påvirke deres forhold. 

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager skal du i det hele tatt behøve å grave og spørre om hva det er moren din er furt for? Hvis hun ikke klarer å formidle følelsene sine rundt kjæresten din på en adekvat måte, så er det hennes problem - ikke ditt. Du skal ikke behøve å ha en detektiv-seanse med spørsmål av typen "Hva liker du minst ved personen jeg deler livet mitt med". Og du trenger heller ikke å formidle fornærmelser fra moren din mot kjæresten din. Hvorfor tror du at du har videreformidlet dette? Har dette vært en vanlig dynamikk i oppveksten? Det høres jo litt slik ut, når plutselig den ene broren din også har denne holdningen til kjæresten din. Hvis dette resonnerer, synes jeg du skal google litt om narsisissme og "flying monkeys" - folk med narsisistiske trekk er ofte gode på å få andre til å løpe ærender for dem på denne måten.

En vanlig øvelse jeg har sett foreslått for denne typen adferd, er "gråstein"-metoden, hvor man bare ikke engasjerer med den upassende adferden, men i stedet gjør seg så kjedelig som mulig. Svar høflig, hold deg til kjedelige og nøytrale tema og i ditt tilfelle: ikke spør og grav om hva som er feil med kjæresten din. Hvis hun er veldig åpenbart stille, så kan du kanskje spørre om hun ikke er helt i form, eller bare snakk med de andre. Vil hun ikke snakke, så er jo det helt greit. Det betyr ikke at det er ditt ansvar å få henne til å prate igjen - særlig ikke om det gjør deg ukomfortabel?

Anonymkode: b497f...eb8