Jeg trenger hjelp, sliter psykisk

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å stå i dette mer. Blitt 40 år og midtlivskrisen har truffet meg ekstra hardt, siden jeg har slitet med ensomhet og depresjon i mange år.

Per dags dato har jeg ingen nære venner, ingen jobb, siden jeg har prøvd å omskolere meg uten å lykkes, og har aldri vært i ett lengere forhold. Jeg ser ikke meninga med å fortsette lengere, for jeg mislykkes her i livet. Jeg ønsker verken å leve eller å dø. Når mine foreldre etter hver faller ifra, så vill jeg sitter her totalt alene, bare med ett par søsken som jeg sjeldent har kontakt med(de lever i sin egen boble)

Som dere skjønner, så ser jeg veldig mørkt på fremtiden og er også hardt påvirket av negative erfaringer fra tidligere. De få nære vennene jeg hadde i oppveksten er ikke interessert i å opprettholde kontakt og derfor "mistet" jeg den eneste kompisen jeg hadde jevnlig kontakt med fra barndommen, 1,5 år siden. Han sluttet helt å svare og svarer heller ikke nå hvis jeg skriver, etter 25 års "vennskap"

Hva lever jeg for? Jeg er tydeligvis ikke verdt å bruke tid på, jeg føler meg som ett avvik, en som ingen liker. Verken av kvinner eller gamle venner/bekjente. Og aller er jo uansett opptatt med sine egne familier. Er så tøft å inne se at jeg aldri kommer til å oppleve denne gleden, det å elske en kvinne og stifte egen familie.

Har vært hos lege og venter fortsatt på psykolog, har nå ventet i snart 1 år. Har snakket med person vi kommunen, men det tilbudet er over nå. Jeg vet derfor ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke råd til privat psykolog. På toppen av det hele, så er jeg redd at jeg snart kommer til å slite økonomisk. Det er det siste jeg trenger nå!

Jeg bare føler meg helt fortapt og vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg orker ikke ha det sånn mer. Burde oppsøkt hjelp 10 år tilbake, men da hadde jeg fortsatt håp og har hatt bedre perioder i mellom.

 

Anonymkode: c1461...340

[AnonymBruker]

Livet mitt starta da jeg ble 40. Det kan det for deg også.

Anonymkode: a3f87...e66

[AnonymBruker]

Ikke la andre mennesker definere din verdi, selvfølgelig er du verdt å bruke tid på.

I det samfunnet vi lever i har de fleste det travelt, de også kan slite med noe slik at det er vanskelig med kontakt.

Du klarer det du vil, prøv å endre tankegangen din til å kjempe, finne det positive med små ting og ta det derfra.

Anonymkode: 88bac...499

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ikke la andre mennesker definere din verdi, selvfølgelig er du verdt å bruke tid på.

I det samfunnet vi lever i har de fleste det travelt, de også kan slite med noe slik at det er vanskelig med kontakt.

Du klarer det du vil, prøv å endre tankegangen din til å kjempe, finne det positive med små ting og ta det derfra.

Anonymkode: 88bac...499

Jeg må prøve, men nå føler det som at hjernen min har lyst til å gi opp etter en mange års kamp med ensomhet og avvisninger. Både privat og i arbeidslivet.

Har ingen som bryr seg, uten om foreldre. Men de lever ikke evig....

Anonymkode: c1461...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg må prøve, men nå føler det som at hjernen min har lyst til å gi opp etter en mange års kamp med ensomhet og avvisninger. Både privat og i arbeidslivet.

Har ingen som bryr seg, uten om foreldre. Men de lever ikke evig....

Anonymkode: c1461...340

Avvisninger en del av livet, spesielt i arbeidslivet. Det er lett for meg å si at man skal "tøffe seg opp" men man har jo ikke valg, du virker jo veldig reflektert så jeg er sikker på at du klarer det du vil!

Har du en utdannelse, noe arbeidserfaring?

Anonymkode: 88bac...499

[AnonymBruker]

Du er like mye verdt som alle andre. Husk at vi er mange som lever alene i dette landet. Det kan være brutalt, men på et eller annet tidspunkt så er det "sink or swim" da... Man må prøve å skape innhold i eget liv. Jeg ser mange som prøver etter beste evne. 

Jeg tror de fleste har nok med seg selv, så man kan ikke støtte seg på andre for å "ha et liv" eller føle seg glad. Det kjenner jeg på selv også, at når de jeg er glad i har det vanskelig, så kan jeg prøve å hjelpe dem litt, men det er begrenset hvor mye en kan backe. Alle må prøve selv.

Dette gjør jeg: Går alltid en time i frisk luft hver dag, hører på podcaster fra Spotify som interesserer meg, gjerne oppmuntrende selvhjelpspodcaster. Spiser så sunt som bare mulig. Har medlemsskap på et treningssenter, melder meg på gruppetimer. Prøver å si noen hyggelig ord til de rundt meg, føler jeg meg avvist, så prøver jeg å drite i det, nordmenn kan være sånn. Jeg går på konserter, både store og små. Har dating-app (ja, det er et styr med avvisninger og ghosting, men slik er det visst for veldig mange. Ikke ta avvisning personlig).

Prøv å gjør noe positivt for deg selv hver dag, det beste var om du kom deg ut i jobb. Jeg vet ikke hvorfor du har blitt avvist i arbeidslivet, men min erfaring er at det er mange hyggelige mennesker der ute. Kan det være at du gir lite av deg selv eller er negativ? Kanskje du kan prøve å lese litt om hvordan du kan endre dette? 

Anonymkode: 3904c...ed2

[jennnny]

Hei du! Skjønner at det er tøft akkurat nå, men ikke gi opp. Jeg har vært akkurat der du er, men er så glad jeg ikke handlet på mine tanker og planer, fordi nå har jeg det bedre enn noen sinne. Du veit aldri hva som lurer seg rundt neste sving! Mitt beste råd er å bare begynne et sted. Vi er alle herre over vår egen eksistens, og det er de små valgene vi gjør hver dag som styrer hvordan vi har det med oss selv. Prøv å begynne å trene hvis du ikke gjør det fra før, det går en lang vei. Kan tipse om kundalini-yoga, det er mange videoer på youtube. Kosthold er også alfa omega da rundt 70% av serotoninproduksjonen skjer i tarmene. Etter hvert vil du se at du får det bedre med deg selv, og da vil du tiltrekke deg fine ting og mennesker i livet ditt. 

Jeg har troa på deg, men det må du også ha! 

[AnonymBruker]

Jeg trener en del og har en hobby, men er fortsatt ensom. Er også på tinder, men ender opp stort sett med avvisninger. Jeg har for lenge siden innsett at det "feiler" meg noe. Har hatt det sånn her i lenge, så derfor alt håp er borte. Om bare 10 år er jeg 50år. Føler livet har gått ifra meg, jeg kommer ingen vei....

Eneste som innimellom gjort  meg litt lettere til sinns, er friluftsliv, det å være ute i naturen. Men hverdagen skjer ikke ute i naturen og jeg er jo alltid alene.

Anonymkode: c1461...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg trener en del og har en hobby, men er fortsatt ensom. Er også på tinder, men ender opp stort sett med avvisninger. Jeg har for lenge siden innsett at det "feiler" meg noe. Har hatt det sånn her i lenge, så derfor alt håp er borte. Om bare 10 år er jeg 50år. Føler livet har gått ifra meg, jeg kommer ingen vei....

Eneste som innimellom gjort  meg litt lettere til sinns, er friluftsliv, det å være ute i naturen. Men hverdagen skjer ikke ute i naturen og jeg er jo alltid alene.

Anonymkode: c1461...340

Har du selv noen formening om hva det er som "feiler" deg da? Er du for stille, sosialangst, dårlig på smalltalk...er det noen som har gitt deg tilbakemeldinger? Hvis du ikke vet, så kanskje du kan spørre foreldrene dine, de kjenner deg godt?

Anonymkode: 3904c...ed2

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det, for det er sånn jeg har hatt det lenge. For meg er mye av det jeg opplever med avvisning og følelsen av håpløshet i voksen alder relatert til barndom. Jeg ble veldig mobbet og ekskludert, og jeg har bare båret med meg de følelsene. Helt normalt. 

Det jeg har lært er at menneskelige relasjoner er ustabilt, og ikke alltid kan stoles på. Derfor er det viktig å lære seg egenkjærlighet. Å trives i eget selskap, og ikke ta andres avvisning personlig. Ikke lett, det vet jeg. Det har tatt meg år med trening, og jeg går fortsatt på en smell nå og da. Når man har hatt det slik i lang tid, så er det også vanskelig å knytte relasjoner fordi man har forventninger om et negativt utfall. 

Jeg er ikke i jobb, og omgås ikke mennesker på et regelmessig basis. Men jeg prøver å gjøre noe bra for meg selv hver dag. Meditasjon og fokus på pust og tilstedeværelse, og mye ut i skog og mark. Naturen er fantastisk for healing og positive følelser. 

Mitt råd til deg er å finne noe du liker å gjøre, som gir deg glede. Og kanskje kan du glede noen andre? Det finnes så mange som trenger hjelp, hvor man kan være frivillig på regelmessig basis. Kan være alt fra besøkshjem, handle for eldre, osv. Det er noe godt med å gi til andre. Du kan også melde deg inn i organisasjoner, f.eks turistforeningen. Der organiseres det turer der du bor, og man kommer seg ut i frisk luft og møter mennesker. Noen steder har også lavterskeltilbud for mennesker som er ensomme og sliter, hvor de organiserer regelmessige møter og går turer sammen. Dyr er også veldig healende, så hvis du liker/tåler dyr, så kanskje du kan få deg en jobb med å lufte hunder, eller hjelpe til på kennel osv. Det er små grep og kan høres banalt ut, men alt som setter deg i en positiv sinnstilstand vil være veldig bra.

Sånn rent fysisk vil jeg også anbefale at du sjekker d vitamin osv hos lege. Har du for lave verdier så vil det bare forsterke følelsen av håpløshet. Det er mye lettere å takle utfordringer og se lysere på tunge dager når vitamin og mineralbalansen er normal. Og den er ofte ikke normal hos mange. 

Anonymkode: d2fc9...457

[AnonymBruker]

Det er tøft å alltid skulle gjøre noe for seg selv alene. Påfyll fra andre mennesker, få litt perspektiv på ting, få tankene over på andre ting enn bare seg selv og sitt. Det er ikke enkelt når man ikke har andre mennesker å være med. Anbefaler å undersøke om det finnes lavterskel møteplass på dagtid eks frivillighetssentralen enten åpen dag for alle, besøksvenn, handlehjelp, dugnadsarbeid etc. Det tror jeg du har godt av også når du får det bedre, det holder hjulene i gang så ikke du faller ned i grøfta gang på gang fordi du ikke har noe å støtte deg til.

Anonymkode: 323d3...aea

[Gjest Abendstern]

Utfordringen din er mangel på gode relasjoner og rutiner i hverdagen. Det første du må gjøre er å skaffe deg en jobb eller melde deg til frivillig arbeid. Sosialisering er veien ut av helvete. Gjennom sosialisering får man nye bekjente og venner. Man må selv ta det første steget. En psykolog kan ikke helbrede deg. Helbredelsen må du ta ansvar for selv. 

1. Få orden på livet ditt. Legg deg på samme tidspunkt hver kveld. Stå opp på samme tidspunkt hver dag.

2. Ha orden i ditt eget hjem. Er det rent og pent rundt deg, så vil sinnsstemningen bli bedre. Og motsatt hvis det er kaos. 

3. Fyll hverdagen med noe fast som jobb, frivillig arbeid etc. 

4. Finn din glede i livet. Hva er det beste du vet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

hører på podcaster fra Spotify som interesserer meg, gjerne oppmuntrende selvhjelpspodcaster.

Har du tips til podcaster? Utenom SinnSyn eller hva det heter, den hører jeg på fra før. På forhånd takk ❤️

Anonymkode: 30b20...265

[AnonymBruker]

Jeg er enig at jeg bør komme meg i jobb så kjapt som mulig, men jeg lykkes ikke med å få jobb i det jeg ønsker å jobbe med. Mer utdanning er for sent og jeg har heller ikke kapasitet til det nå uansett.

Jeg har en ting som gleder meg, det å være ute i naturen og drive med friluftsliv. Men igjen, jeg er alltid alene.

Aldri følt meg særlig likt eller respektert. Mye negative følelser jeg har bært på i mange mange år. Det har satt sine spor og denne ensomheten har slått meg hardt tilbake når som jeg har blitt eldre. Føler jeg ikke har oppnådd noe relevant i livet

Jeg tror jeg kan bli litt for intens eller direkte for noen, men prøver å jobbe med det. Kan hende jeg har ADHD uten å være veldig hardt rammet, da jeg har fullført høyere utdannelse med greit karaktersnitt.

Jeg bare føler det er noe rart med meg, som gjør at jeg ikke blir respektert og likt. Veldig vond følelse å bære på. Selvfølelsen min er helt på bunn...

Jeg har innsett på en måte at jeg kommer til å bli ensom resten av mitt liv. Hvem kvinne ønsker å satse på meg? Jeg har jo ikke en nær venn engang. Det er helt klar at det er noe som ikke er så bra med min væremåte.

Også fått litt sosial angst etter alt dette merker jeg, liker ikke å være i fokus i større grupper. Føler meg ukomfortabel. Selvbilde har fått seg en sikkerlig knekk.

TS

Anonymkode: c1461...340

[AnonymBruker]

Kjempetips: IKKE søk hjelp på KG

Anonymkode: 1f01d...c79

[AnonymBruker]

Kanskje du trenger å komme ut av komfortsonen. Meld deg inn i en klubb/treningstimer i gruppe/dra på kurs i noe du er interessert i osv sånn du får nye bekjentskaper. Utfordre deg selv😊 Begynn i det små, men ta steg for å bli mer komfortabel i den du er sammen med andre. Fokuser på at du er viktig og at du fortjener å ha det bra. Det er ditt liv ,drit i hva andre mener og tenker. Folk blir trukket mot deg når du lever i kontakt med deg selv og gjør mer av det som gir deg glede. 

Anonymkode: 2c44b...697

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Kjempetips: IKKE søk hjelp på KG

Anonymkode: 1f01d...c79

For noe tull. Vi er mange som deler samme erfaring og derfor kan ha gode råd å komme med.

Anonymkode: d2fc9...457

[AnonymBruker]

TS, det første du må gjøre er å ikke sammenligne deg med alle andre. Det er en sånn uskreven regel om at man må ha oppnådd sånn og sånn i livet for å være "vellykket". Venner, familie, hjem, osv. Det gjør at vi som faller utenfor disse rammene får ekstra belastning.

Vi er den vi er, på godt og vondt. Få et godt forhold til deg selv først og fremst. Vi trenger ikke jobbe med det som er drømmejobben. Jeg tror det viktigste er å ta litt grep om hvor man er her og nå, og sette ting i perspektiv. For meg ville det være viktigere å jobbe med noe helt greit som ga et noenlunde godt kollegialt miljø, enn drømmejobben uten. Vær åpen for å tenke litt utenfor komfortsonen, og flyt litt med. Søk jobber du kanskje ikke ellers ville søkt, dra på intervju, og vær litt "gæærn". 

Så kanskje du får en jobb du ikke hadde tenkt, også blir det mye bedre enn du hadde tenkt. Eller ikke, men da har du ihvertfall prøvd, ikke sant? 

Anonymkode: d2fc9...457

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Kanskje du trenger å komme ut av komfortsonen. Meld deg inn i en klubb/treningstimer i gruppe/dra på kurs i noe du er interessert i osv sånn du får nye bekjentskaper. Utfordre deg selv😊 Begynn i det små, men ta steg for å bli mer komfortabel i den du er sammen med andre. Fokuser på at du er viktig og at du fortjener å ha det bra. Det er ditt liv ,drit i hva andre mener og tenker. Folk blir trukket mot deg når du lever i kontakt med deg selv og gjør mer av det som gir deg glede. 

Anonymkode: 2c44b...697

Jeg har en ting som gjør meg glad som sagt, nemlig friluftsliv, men ingen å gjøre det med. Alternativet er turer via DNT, men de koster jo en del slik jeg har forstått!

Prøvd app som turvenn, men ingen respons. Virker enda mer håpløst en tinder, kanskje fordi det er så få brukere?

Jeg forstår deres råd og er ikke uenig, men det som skremmer meg er at jeg føler jeg har gitt opp!  Null motivasjon. Hvordan skal jeg få det når det alltid går "galt"? Hvorfor skal ting forandre seg hvis jeg ikke blir mer attraktiv som person, slik at folk ønsker å bruke tid på meg?

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å bli mer attraktiv. Jeg trener, spiser sunt, har egne verdier, er utadvendt. Jeg tar initiativ, men får lite tilbake. Slik har det alltid vært for meg. Så hva kan jeg gjøre for å bli mer likt?

Alt føles totalt håpløst, ser ikke noe positiv fremtid. Få en jobb som jeg ikke trives med, kommer hjem i ensomhet. Ha noen helger i ny og ne for å drive med min hobby, alene. Hva er poenget?

Mange møtte veggen under korona, slik har jeg alltid hatt det, med noen perioder som har vært ok(korte forhold og venner) Jeg har stått i dette av og på siden 20 årene. Kanskje der er for sent å få hjelp?

TS

Anonymkode: c1461...340

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har en ting som gjør meg glad som sagt, nemlig friluftsliv, men ingen å gjøre det med. Alternativet er turer via DNT, men de koster jo en del slik jeg har forstått!

Prøvd app som turvenn, men ingen respons. Virker enda mer håpløst en tinder, kanskje fordi det er så få brukere?

Jeg forstår deres råd og er ikke uenig, men det som skremmer meg er at jeg føler jeg har gitt opp!  Null motivasjon. Hvordan skal jeg få det når det alltid går "galt"? Hvorfor skal ting forandre seg hvis jeg ikke blir mer attraktiv som person, slik at folk ønsker å bruke tid på meg?

Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å bli mer attraktiv. Jeg trener, spiser sunt, har egne verdier, er utadvendt. Jeg tar initiativ, men får lite tilbake. Slik har det alltid vært for meg. Så hva kan jeg gjøre for å bli mer likt?

Alt føles totalt håpløst, ser ikke noe positiv fremtid. Få en jobb som jeg ikke trives med, kommer hjem i ensomhet. Ha noen helger i ny og ne for å drive med min hobby, alene. Hva er poenget?

Mange møtte veggen under korona, slik har jeg alltid hatt det, med noen perioder som har vært ok(korte forhold og venner) Jeg har stått i dette av og på siden 20 årene. Kanskje der er for sent å få hjelp?

TS

Anonymkode: c1461...340

Når du begynner å gi litt mer f i hva andre mener om deg, og starter å virkelig verdsette deg selv vil du garantert tiltrekke deg andre og virke mer attraktiv. Bli mer selvsikker og glad i deg selv, slutt å fokusere så mye på hvordan andre ser deg. Fokuser på hvordan du ser deg selv

Anonymkode: 2c44b...697