Utsette og utsette det uunngåelige bruddet

[AnonymBruker]

Jeg har visst en stund nå at forholdet ikke holder vann, og at det ikke kan bli oss to i et langsiktig perspektiv. Likevel finner jeg hele tiden på grunner til at det er dårlig timing å gjøre det slutt, og utsetter det. Nå er det faktisk snart ett år siden jeg innså at dette ikke vil fungere.

Innimellom er det en god periode som gir håp, bare for at det skjer det noe som viser meg at det likevel aldri vil bli det jeg trenger. Er det vanlig å bruke såpass lang tid på å bryte i forholdet? Er det flere som går som meg og tenker forholdet man har i er uten håp om å være langvarig, men av ulike grunner likevel ikke bryter?

Anonymkode: dff45...394

[AnonymBruker]

Jeg har det likt. Unger, hus, biler, hytte, alt vi har sammen gjør at jeg ikke klarer å gjennomføre bruddet. Det er ingen vold, fyll, utroskap eller noe, vi er bare ikke rette for hverandre. Men jeg klarer ikke å gå.

Anonymkode: 99306...01c

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke et år er ille. Jeg har brukt mange år, jeg stolte ikke på egen vurderingsevne og tenkte alltid at det var noe galt med meg som ikke ville løse seg om jeg forlot han.

Anonymkode: e9640...947

[AnonymBruker]

Jeg gikk vel i 2-3 år før jeg til slutt brøt ut. Eksen kjente jo også på at vi ikke fungerte sammen. Man ønsker jo så inderlig at det skal funke, og man kan leve lenge på håpet. Men ulykkeligheten spiser deg opp til slutt. 
 

Du vet at det kommer til å skje. Spar heller tid på å få det gjort. Hvis du ikke tenker at det er mer å redde selvsagt. Har dere vært i terapi ol?

Anonymkode: 4c7b8...298

[AnonymBruker]

Det er nok mer vanlig enn uvanlig. Jo lengre og mer etablert forholdet er, jo lengre tror jeg man kan gå rundt og tenke på det. Jeg har vært i samme situasjon, selv i mindre seriøse forhold går det nok en tid fra den ene (eller begge) vet det ikke har en fremtid, til at det faktisk blir slutt.

Et brudd/en skilsmisse kan ha svært høye kostnader for de involverte og mange rundt, så man må liksom være 100% sikker - og blir man noensinne det? Man kan føle seg ganske sikker, men å komme til hundre prosenten, det er vanskelig. Jeg tror nok mange egentlig har visst fra første gang tanken om skilsmisse ble sådd i dem som et lite frø, men man må liksom la den få gro til full blomst før man kan ta grep.

Så er det jo en grunn til at man ble sammen i utgangspunktet, og man har gode perioder, perioder med håp og hvor man ser hva man setter pris på med partner og man er jo som oftest fremdeles glad i personen. Det er jo fint på ferie for eksempel, eller dere trener jo sammen, eller den andre er en veldig god forelder og det varmer. Det kan gjøre at man utsetter.

Så er det jo noe med hverdagstralten, man er i tidsklemma, Familien AS går rundt og man har liksom nok med alt annet i livet til at man nærmest ikke har tid til å tenke på forholdet. Og tiden flyr jo fort som fanden, dager og måneder og år suser forbi. Man tenker at en gang skal jeg, men ikke akkurat nå. 

Noen venter på riktig timing, men den kommer jo aldri. For hva er riktig timing for og snu eget og en annens liv på hodet? Det eneste man vet er hva som i all fall er feil timing - plutselig skjer det en krise, partner blir syk eller mister jobben, en forelder dør, barnet blir mobbet på skolen, det er en global pandemi på gang - sånt som holder en tilbake, gjør at det er annet som må få fokus nå, gjør at man ikke vil gjøre alt verre, gjør at de tankene må legges litt på hyllen.

Så ja, det er nok vanlig å utsette det uungåelige. Jeg tror at i de aller fleste tilfeller så "vet" ene (eller begge) at det skal bli brudd veldig lenge før det faktisk blir det. Å pakke kofferten og dra ved den første tanken, det tror jeg ytterst få gjør.

Anonymkode: 0e0a4...029

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er nok mer vanlig enn uvanlig. Jo lengre og mer etablert forholdet er, jo lengre tror jeg man kan gå rundt og tenke på det. Jeg har vært i samme situasjon, selv i mindre seriøse forhold går det nok en tid fra den ene (eller begge) vet det ikke har en fremtid, til at det faktisk blir slutt.

Et brudd/en skilsmisse kan ha svært høye kostnader for de involverte og mange rundt, så man må liksom være 100% sikker - og blir man noensinne det? Man kan føle seg ganske sikker, men å komme til hundre prosenten, det er vanskelig. Jeg tror nok mange egentlig har visst fra første gang tanken om skilsmisse ble sådd i dem som et lite frø, men man må liksom la den få gro til full blomst før man kan ta grep.

Så er det jo en grunn til at man ble sammen i utgangspunktet, og man har gode perioder, perioder med håp og hvor man ser hva man setter pris på med partner og man er jo som oftest fremdeles glad i personen. Det er jo fint på ferie for eksempel, eller dere trener jo sammen, eller den andre er en veldig god forelder og det varmer. Det kan gjøre at man utsetter.

Så er det jo noe med hverdagstralten, man er i tidsklemma, Familien AS går rundt og man har liksom nok med alt annet i livet til at man nærmest ikke har tid til å tenke på forholdet. Og tiden flyr jo fort som fanden, dager og måneder og år suser forbi. Man tenker at en gang skal jeg, men ikke akkurat nå. 

Noen venter på riktig timing, men den kommer jo aldri. For hva er riktig timing for og snu eget og en annens liv på hodet? Det eneste man vet er hva som i all fall er feil timing - plutselig skjer det en krise, partner blir syk eller mister jobben, en forelder dør, barnet blir mobbet på skolen, det er en global pandemi på gang - sånt som holder en tilbake, gjør at det er annet som må få fokus nå, gjør at man ikke vil gjøre alt verre, gjør at de tankene må legges litt på hyllen.

Så ja, det er nok vanlig å utsette det uungåelige. Jeg tror at i de aller fleste tilfeller så "vet" ene (eller begge) at det skal bli brudd veldig lenge før det faktisk blir det. Å pakke kofferten og dra ved den første tanken, det tror jeg ytterst få gjør.

Anonymkode: 0e0a4...029

Det du skriver er så sant. Takk for bra svar!

Tar meg selv i å håpe han er utro så jeg kunne hatt en "gyldig" grunn. Jeg frykter grunnene mine vil oppleves som et personangrep og at det vil resultere i ett stygt brudd. Ikke ideelt når det er barn involvert. 

Til syvende og sist må man vel bare hoppe i det når man skjønner de gode stundene ikke veier opp for det som mangler. 

TS

Anonymkode: dff45...394

[AnonymBruker]

Hei ts. Jeg brukte sikkert 2-3 år før jeg til slutt gikk. Vil anbefale deg en bok, Sissel gran sin «det er slutt». Den forteller folk sine historier om samlivsbrudd, men sett fra den som gikk sin side. Den hjalp meg veldig å sortere litt tanker

Anonymkode: a1459...62c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2023 den 12.21):

Hei ts. Jeg brukte sikkert 2-3 år før jeg til slutt gikk. Vil anbefale deg en bok, Sissel gran sin «det er slutt». Den forteller folk sine historier om samlivsbrudd, men sett fra den som gikk sin side. Den hjalp meg veldig å sortere litt tanker

Anonymkode: a1459...62c

Tusen takk for veldig god bokanbefaling! Er allerde kommet gjennom 3 kapitler. 

 

TS

Anonymkode: dff45...394

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tusen takk for veldig god bokanbefaling! Er allerde kommet gjennom 3 kapitler. 

 

TS

Anonymkode: dff45...394

Hvordan får du til å lese en bok med en slik tittel? Mannen min hadde steilet og jeg hadde fått et seriøst forklaringsproblem. Eller når jeg tenker meg om, kanskje det kunne løst alt? Jeg ser for meg meg sittende i sofaen med den tittelen og mannen kommer inn i stua. Det hadde iallfall fått fart på sakene. 😅

Anonymkode: 99306...01c