Angsten har begrenset meg hele livet og nå begynner jeg å bli gammel

[AnonymBruker]

Ja, jeg er da en av de som har vært i behandling i mange år, som aldri har klart å stå i en ordentlig jobb eller tatt utdannelse. Psykiske lidelser har alltid vært en del av livet mitt. 

Har kjent på en anderledes form for tristhet i det siste. Jeg er 41 år gammel, så kanskje dette er noe jeg har slitt med i underbevisstheten siden jeg fylte 40. Føler det kanskje begynte da.

Selv om jeg heldigvis har mange gode venner og en familie jeg elsker, så er det sånn at... Jeg føler en sorg over at jeg har latt angsten få bestemme hele livet mitt. Jeg har gått glipp av utenlandsturer, nye vennskap, å få kjæreste, bryte jomfrudommen, det å bli mamma, det å få ha lønnet arbeid. 

Det er ting jeg har visst at jeg kan endre på. Mange har jo også sagt det til meg. Men tiden går så fort. Det som føles som et år er plutselig ti år, og jeg står fremdeles på samme flekken. Jeg ser det løser seg for andre rundt meg (noe jeg er så glad for! 🥰) men det er litt sårt å ha hatt ei venninne som har vært ganske lik meg. På den måten at jeg ikke har følt meg så alene. Så sier det pang og hun treffer en hun liker, og plutselig har hun gravidmage, de forlover seg og ting går veldig slag i slag. Jeg blir jo så glad på deres vegne, men noe inni meg føles veldig trist.

Jeg får det liksom aldri til. Har noen vist interesse så har jeg vennlig skjøvet de litt vekk. For deres egen del egentlig mest, siden jeg vil skåne han for pinligheten som oppstår når han finner ut at dama han prater med faktisk ikke bare er arbeidsledig, hun er også trygdet og har psykiske lidelser. Og da mener jeg ikke å være innbilsk og påstå at en mann som står å prater med meg faktisk er interessert i meg, men håper dere skjønner hva jeg mener. 

Dette innlegget ble rotete! Det jeg skal fram til er vel det at jeg har gått inn i en anderledes type tristhet som jeg føler er sjelen min som har gått fra og alltid ha et håp fra innsiden om at jeg i det minste skal få oppleve nærhet fra en mann, eller det å bli elsket av en mann. Er som om noe inni meg nå har forsonet seg med eller gitt opp det, og heller forberedt seg på siste del av livet med alderdom i ensomhet, sykdom osv. Er det noen som skjønner hva jeg mener med det jeg skriver her nå egentlig? 😅

Jeg kan våkne opp om morgenen og kjenne på en liten panikkfølelse av at enda en dag er gått og ingenting i livet har forandret seg. Jeg har ikke mann, jeg har ikke fått nye bekjentskaper annet enn de vennene som alltid har vært der, jeg har ikke gjort noe nytt. Mens i andres liv skjer ting i en voldsom fart, de gjør så mye i løpet av en dag. Og en uke, jeg blir svimmel bare av tanken. Jeg klarer ikke fri meg fra at jeg også burde klare det. Jeg vet folk er forskjellige, men det blir jo fort til at man måler seg med andre. 

Bare føler meg for gammel til alt nå... for gammel til at noen mann skulle ha interesse av en som meg, for gammel til å ta utdannelse, for gammel til å gjøre noe av de tingene så og si alle andre gjorde allerede  når de var 18 år gamle. 

Blir til at jeg sitter der sliten etter psykologtimen min og tenker "er dette virkelig alt for meg, og alt jeg tåler?". 

Bare noen tanker fra en litt oppgitt sjel på en søndagsmorgen 🌞

Anonymkode: 1e10b...905

[AnonymBruker]

Av og til er benzodiazepiner løsningen, om dette er alternativet. 

Da smelter all angst bort. 

Nok til at du får leve. 

Men livet blir da også lett en berg og dal bane, for du vil bli fysisk avhengig. Bytte et onde mot et annet. 

Men igjen.. Er din tilstand alternativet.... Jeg hadde ikke nølt. 

 

Anonymkode: 838f8...9a3

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤️ det er aldri for sent å jobbe seg ut av problemer. Jeg forstår at du går i terapi, men det er ikke sånn at terapi fungerer uten at noe skjer innenfra. Jeg ville sett denne sorgen du nå opplever som et kall til å gjøre endringer. Små, små ting kan bli store. Det at du virkelig ønsker noe annet for deg selv nå, er et tupp i ræva om å komme deg ut av stagnasjonen. 
 

Begynn med å velge deg en liten ting som vil være bra for deg som du kan gjøre hver dag for å bygge tillit til deg selv. Det kan være å drikke ett glass vann ekstra hver dag, stå opp til en tid du har bestemt eller kanskje jobbe fem minutter med et kreativt prosjekt du alltid egentlig har hatt lyst til. Hold løftet til deg selv om å gjøre dette hver dag i minst tretti dager før du legger til en ny liten ting. Snart vil du se at livet ditt kan endre seg radikalt med små grep! 
 

Angst er en naturlig del av livet. For noen, som deg, blir det veldig hemmende, men det er ikke sånn at det må være sånn framover bare fordi det har vært det til nå. 
 

Jeg heier på deg! 

Anonymkode: 67868...951

[AnonymBruker]

Sett deg et mål, og virkelig gå inn for det. Ta en utdannelse om det er det du vil, da kommer du inn i et nytt miljø og har et prosjekt å holde på med. Vær sint på angsten, be den gå vekk når den kommer. Ikke la angsten styre livet ditt. Det går an. 

Anonymkode: 53a3d...af1

[AnonymBruker]

Du er jo kjempeflink til å skrive! Hva med å skrive dikt/leserinnlegg/noveller?

Kanskje biblioteket ditt har noen gratis kurs/foredrag du kan gå på? 
 

Anonymkode: 9977b...a5e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Riktignok er jeg i jobb, jeg er gift og jeg er boligeier. Men det som hemmer meg mest er mangel på utdanning. Og fy faen jeg har prøvd å skaffe meg utdanning, men jeg ender i et hull i panikkangst hver gang jeg prøver, det er som å skru på en knapp hver gang tanken slår meg. Det er helt jævlig. 

Så jeg har vært i "kvartlivskrisa" siden 2019, jeg føler jeg har oppnådd så lite. Giftemål og kjøp av bolig har jeg jo gjort sammen med mannen, så det er jo ikke egentlig min fortjeneste, sant? Det JEG har gjort er ...ingenting. 

Jeg vet at hadde jeg skaffet meg utdanning så hadde jeg følt meg like verdiløs som jeg gjør nå, hvertfall etterhvert. Fordi det handler ikke om hva jeg har eller hva jeg gjør. Det handler om følelsene mine. Og hvordan de ble avfeid da jeg var barn. Og det eneste jeg må gjøre er å klare la noen andre ta imot de vondeste følelsene mine, sånn at jeg til slutt klarer å bære de selv. Men faen det er jo umulig, sant?

Anonymkode: 513cf...31b