Han er ALLTID hjemme

[AnonymBruker]

Jeg flyttet sammen med kjæresten for en tid tilbake. Før vi flyttet, tok jeg opp at jeg har behov for alenetid og at vi må gi hverandre rom for det, da jeg selvsagt visste at han var lite sosial. Noe han var enig i. Han kunne være mer sosial. 

Men det skjer ikke, han er ALLTID hjemme og jeg blir sprø. I tillegg jobber vi på samme arbeidsplass hvor vi også trener sammen (fordi det er gratis). Trener jeg på andre tidspunkt enn han, trener han ikke. 

I dag f.eks. spurte min bror om vi ville gå en fjelltur. Noe han vil. Da foreslo jeg at jeg kan bli hjemme og vaske vinduer, og så kan han gå på turen. Da bare svarer han «nei, du må bli med». 

Han selv får mye alenetid siden jeg går ned på soverom i 1.etasje bare for å få litt fred. Men det er ikke akkurat hyggelig å ligge der..

Jeg orker ikke dette😞 Hvordan ta det opp med han igjen på en fin måte som han forstår? Noen som kjenner på det samme? 

Anonymkode: ae682...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Før vi flyttet, tok jeg opp at jeg har behov for alenetid og at vi må gi hverandre rom for det, da jeg selvsagt visste at han var lite sosial. Noe han var enig i. Han kunne være mer sosial. 

Her er tabben.. du visste han var lite sosial og han sa bare han skulle endre det. Det skjedde ikke. Du vet innerst inne at det ikke endrer seg. Du må enten finne en måte å hive ham ut på eller lage din egen måte å få alenetid på, dette kommer ikke til å gå på hans initiativ 

Anonymkode: a0d93...b35

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt så utrolig såret hvis jeg hadde fått beskjed om at det var forstyrrende at jeg var i mitt eget hjem. Da hadde jeg gjort det slutt. Det hadde fått meg til å føle meg så uønsket. Du visste at han var lite sosial før du flyttet sammen med ham. At ikke folk kan forholde seg til realitetene og slutte å fucke med folks liv.

Anonymkode: b9d22...3c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde blitt så utrolig såret hvis jeg hadde fått beskjed om at det var forstyrrende at jeg var i mitt eget hjem. Da hadde jeg gjort det slutt. 

Anonymkode: b9d22...3c1

Og det bør kanskje også ts gjøre. Dette høres ikke ut til å være et forhold som kommer til å vare særlig lenge.

Anonymkode: 5407f...57f

[AnonymBruker]

Den eneste du kan forandre er deg selv. Hvis andre ikke vil endre oppførselen sin så er det du som må endre din holdning til deres oppførsel. Du visste allerede før du flyttet inn at han er mye hjemme og lite sosial. 

Anonymkode: c0e41...16b

[Hmmmmmm]

Bevar forholdet, bli særboere. 

[Anonym90059005]

Så behovet er ikke alenetid i seg selv, men alenetid i eget hjem er premisset her? Og da "oppe i huset", siden du mener han har alenetid der nå du er nede i soverommet, men du har ikke alenetid på soverommet? Alenetid ellers kan du jo få ved bare å gå ut selv, men å jage han ut av huset er verre. Men skjønner det er slitsomt med en som alltid er hjemme. 

[lillevill]

Dette synes jeg er sært TS. Han er i veien for deg, i hjemmet sitt. Hvor egosentrisk er denne tankegangen din egentlig? Han er ikke en ekstrovert, og du er ikke en ekstrovert. Og så velger du et liv med han. Du har et rom å sitte alene i, og klager over at det ikke er koselig nok der. Er det ikke ditt hjem da? Er det ikke ditt rom, i ditt hjem? Gjør det koselig der da!

Dere har valgt hverandre og så vil du forandre han? Du har introjekter om at han ikke er god nok som han er, fordi han har behov for å være hjemme. Dine behov er å være hjemme også.

Så hvordan kan dere begge ta hensyn til behovene dere har? Og godta hverandre som dere er?

Våkn opp. Ta ansvar. Respekter hans behov. Og respekter dine egne ved å ta ansvar ved å feks: trene et annet sted. Gå tur alene. Fiks hagen alene. Fiks det rommet og lag det til din egen hule der du har alt du trenger for å koble av. 

[AnonymBruker]

Du må jo bare snakke med ham?

Kanskje han tenker at dine pustepauser på soverommet er akkurat det du ønsker og har behov for?

Du kan ikke tvinge ham til å bli mer sosial med folk utenfor hjemmet , men du kan være klar på at du ønsker å kunne ha en noen timer alene på stua innimellom - kanskje dere kan bytte på å gi hverandre space og bruke soverommet.

Også høres dere nesten litt usunt tette ut.

Hva med å uttrykke bekymring for ham og hans mentale helse over tid, om du skal være den eneste nære personen han har i sitt liv? Det er i grunn ikke en god belastning å legge på deg, især om dere skal være likeverdige i forholdet.

Har han i hovedsak deg, så blir alle dine livsvalg påvirket av at han er så avhengig av deg. 

Anonymkode: c8daa...718

[Januar2]

Alene tiden kan du vel ta andre steder? Ja for dere er jo to som bor i det hjemmet og han skal vel kunne være i sitt hjem like mye som deg?

min alene tid bruker jeg på hobby romme mitt, eller når jeg går en skitur alene, tur generelt, tar med niste og termos setter meg ett stille sted i skogen og nyter stillheten, dyr, fugler, 

Når jeg leser, tar litt hjemme spa, er hos frisøren, da har jeg egentid

 

 

Endret 16. april 2023 av Januar2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg flyttet sammen med kjæresten for en tid tilbake. Før vi flyttet, tok jeg opp at jeg har behov for alenetid og at vi må gi hverandre rom for det, da jeg selvsagt visste at han var lite sosial. Noe han var enig i. Han kunne være mer sosial. 

Men det skjer ikke, han er ALLTID hjemme og jeg blir sprø. I tillegg jobber vi på samme arbeidsplass hvor vi også trener sammen (fordi det er gratis). Trener jeg på andre tidspunkt enn han, trener han ikke. 

I dag f.eks. spurte min bror om vi ville gå en fjelltur. Noe han vil. Da foreslo jeg at jeg kan bli hjemme og vaske vinduer, og så kan han gå på turen. Da bare svarer han «nei, du må bli med». 

Han selv får mye alenetid siden jeg går ned på soverom i 1.etasje bare for å få litt fred. Men det er ikke akkurat hyggelig å ligge der..

Jeg orker ikke dette😞 Hvordan ta det opp med han igjen på en fin måte som han forstår? Noen som kjenner på det samme? 

Anonymkode: ae682...bd7

Jeg er som din mann, bestandig hjemme. Jeg er ufør, har veldig lite nettverk. Min mann sa nettopp til meg at han trengte mer alenetid, at han aldri var alene hjemme. Det var på en måte veldig vondt å høre at man på en måte ikke var ønsket i sitt eget hjem, og at jeg på en måte var "i veien"

Men jeg er jo selvfølgelig på en måte glad for at han sa i fra. Han har en krevende og slitsom jobb. Så han trenger nok bare litt ro rundt øra og hodet.

Men ta en prat med samboeren din, på en pen og ordentlig måte. For det er fort gjort å oppfatte det feil at du trenger tid alene. Lykke til! 

Anonymkode: 0588f...d22

[Daria]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han selv får mye alenetid siden jeg går ned på soverom i 1.etasje bare for å få litt fred.

Dere er på hvert deres rom i hver deres etasje - men det teller bare som alenetid for ham, ikke for deg...? Jeg har alltid elsket å være alene hjemme og som aleneboer i 20+ år kan jeg skjønne behovet (og ville derfor hatt høy terskel for å flytte sammen med noen, i hvert fall en jeg visste var lite ute), men dette er like mye hans hjem - du kan ikke kreve at han skal gå ut fordi du vil være alene hjemme. Særlig ikke når dere faktisk har et helt hus å spre dere ut på.

[PM75]

Jeg hadde heller ikke trives med å ha mannen min rundt meg 24/7, dvs både på jobb, trening og hjemme. Og jeg har behov for alenetid. Men du kan jo ikke sparke han ut fra hverken jobb eller hjem. Kan du finne andre måter å få tid for deg selv for å fylle på energi? Min måte er å gå skogsturer alene. Da nyter jeg stillheten & kjenner at skuldrene senker seg & jeg får tilbake energien min. En sjelden gang (1 gang i året) tar jeg en helg på hytta alene. Stortrives med de dagene & da får jeg tid til å savne mannen min. Så det er vinn-vinn for oss begge. 

[Bombasi]

Vanskelig dilemma for dere begge. Men det viktigste er at du faktisk snakker med han om det på en skikkelig måte. Tidligst mulig. Og det verste du gjør er å ikke si noe der du går rundt og irritere deg over han og lite alenetid uten at han kan gjøre noe med det. 

Kanskje han tar den fjellturen med broren din uten deg, kanskje han begynner å trene uten deg og kanskje han tar seg en tur ut i ny og ned uten deg, når han er skikkelig bevisst på din frustrasjon rundt alenetid.

Burde være en lavterskelsamtale all den tid du innledet forholdet med å presentere behov for alenetid. Det er altså ikke et nytt "krav" fra deg som kommer som en bombe på han.

[AnonymBruker]

Endre det soverommet til en kjellerstue med TV/hobbysaker eller hva som skal til for at tiden der blir regnet som egentid.

Ellers så er jeg litt overrasket over at folk som trenger egentid så ekstremt at alle andre må ut av huset, faktisk blir samboere. Da er det bedre å bo hver for seg, og dra på besøk når de har overskudd til å være sosiale.

Anonymkode: dc21f...8f4

[ruffen29]

Jeg hadde ikke taklet dette i lengden. Det er derfor jeg er ute etter en mann som har venner, hobbyer og interesser utenfor hjemmet også. Er ikke på bølgelengde med de som sier "jo, men det er jo hans hjem". Det blir for firkantet for meg. Og det viser jo hvor forskjellig vi alle tenker om alenetid og pusterom. Man må gi hverandre pusterom av og til. Komme seg ut litt slik at den andre får litt tid for seg selv. Hvis man ikke kan ofre litt for hverandres velvære så er ikke forholdet bærekraftig i lengden.

Tror ikke han er typen som vil ta tak og gjøre endringer. Kanskje en liten periode før han bare finner tilbake til stuen og alltid er der, og du kommer til å kjenne på en gnagende irrritasjon som vil vedvare. Avslutt nå og spar begge tid.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

. Trener jeg på andre tidspunkt enn han, trener han ikke. 

I dag f.eks. spurte min bror om vi ville gå en fjelltur. Noe han vil. Da foreslo jeg at jeg kan bli hjemme og vaske vinduer, og så kan han gå på turen. Da bare svarer han «nei, du må bli med». 
 

Anonymkode: ae682...bd7

Han høyres litt needy ut?

Eg hadde også følt meg litt fanga/kvalt viss sambuaren sa nei til å vere med på ein skitur som han egentlig har lyst til. Men takkar nei fordi eg ikkje ville vere med! 

Og ikkje går og trener med mindre eg går og trener. 

Anonymkode: 5ebc6...913

[Carrot]

Du visste hvem han var og startet relasjonen som samboere med en forventning om endring? Og nå er du frustrert fordi du ikke fikk det som du ville til tross for at du meget vel visste hvem du flyttet sammen med - og det er hans feil at han ikke tilpasser seg dine behov? 
Jeg er sterkt uenig i den tankegangen TS, det er DITT ansvar å sørge for at dine behov dekkes av deg, andre skal ikke endre seg eller tilpasse seg for at du skal ha det bra. Nå har du liksom skapt en situasjon der han blir såret uansett hva du gjør eller ikke gjør. Ta ansvar for dine behov og finn løsninger du kan ta ansvar for, det er ikke hans problem at du er som du er like lite som hans væremåte burde være et problem for deg. Man kan ikke tvinge noen til å være "mer sosial" for at man selv har behov for alenetid. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, TS! Jeg elsker mannen min og Vinhar vært dammen i over 20 år, men han er heller omtrent aldri ute av huset uten at jeg er med… I mange år jobbet mannen min borte, slik at jeg har blitt vant med hjemmekvelder alene, hvor jeg kan sitte i stua og styre TV, ha det stille og rolig i min egen stue. Etter han byttet jobb, er han aldri ute, og jeg kjenner innimellom på at jeg blir gal. Har endt med at jeg sitter på kjøkkenet mens han sitter i stua og ser TV. Det handler ikke om at han er hjemme, men av og til alene hadde vært fint. Han selv får mye alenetid hjemme, og setter også pris på det. Det har han sagt mange ganger. Han liker å gå ut med venner, men ikke hvis ikke jeg er med…..

Anonymkode: 3eccf...f24

[svartkatt]

Når man vet at begge trenger alenetid må man nesten finne en bolig der begge har muligheten til det samtidig.