Kjæresten vil ikke tilbringe tid med meg

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er relevant informasjon, men vi er i midten av 20-årene og har vært sammen i ca 1 og 1/2 år. 

Like etter at vi ble sammen så flyttet han til en by en times kjøretur unna meg for å studere. Jeg var ferdig på studiene i fjord og valgte å flytte etter han til byen han studerer i. Så vi bor i samme by nå, men siden han bor i en liten studentbolig så valgte jeg å finne en egen bolig. Vi møttes på jobb i byen jeg studerte i, og jobber også for øyeblikket på samme arbeidsplass i byen vi bor i nå, og jeg trives utrolig godt på denne jobben. Siden han også studerer så jobber han veldig sjeldent, men de dagene han jobber er som regel samme dager som jeg også jobber. 

Grunnen til at jeg lager dette innlegget er for å søke litt råd. Han er utrolig skjønn, rolig, lojal, søt og snill av seg, det var det som fikk meg til å falle for han i første omgang. Etter at jeg flyttet hit så har dynamikken mellom oss blitt helt annerledes. Han liker alenetiden sin, og tilbringer de fleste dagene sine med spill, trening og skolearbeid. Legg merke til hvordan "og meg" ikke står skrevet i den setningen. Vi ser hverandre nemlig ikke mer enn en gang i uken, og det er som regel på lørdagene. Ikke bare det, men han har også blitt betraktelig dårligere på å svare på meldinger og snaps, det tar ofte flere timer mellom jeg hører fra han. Jeg har forsøkt å foreslå at vi kan sende natta- og god morgen meldinger til hverandre for eksempel, men jeg ba oss slutte med det etter en stund for jeg likte ikke følelsen av å bli skuffet de dagene han glemte det. 

Så rådet jeg søker. Jeg har tatt opp dette dilemmaet med han flere ganger nå, i ene tilfellet gråtende for jeg begynner å gå tom for håp for en framtid for oss. Da jeg gråt kom han kjørende til meg og tilbragte natten med meg noe som var en kjempe stor trøst, men ting ble liksom ikke noe bedre etter det. Nå sitter jeg litt i samme situasjon nok en gang. Vi snakket i telefonen etter han ringte meg i går, da hadde det gått åtte timer siden jeg hørte fra han sist. Jeg sa at jeg ønsket en pause for jeg var så lei av å vente, håpe, og bli skuffet når jeg ikke hørte fra han. På denne måten kunne jeg i hvertfall slippe å føle på skuffelse etter at forhåpningene mine om å høre fra han ble knust. Han var med på det, men herregud tanken ga meg helt klump i magen. Så vi så hverandre i dag og som alle andre lørdager så forventet jeg at vi skulle sove sammen til i morgen. Han kom på kvelden for å se film og spise sammen, og etter filmen sa han at han burde dra igjen. Jeg tror han kunne se at jeg ble skuffet for han spurte så masse, men faen heller, jeg blir så lei av å uttrykke misnøye heletiden. Han kom med forslaget at jeg kunne få sove hos han, men siden han ikke spurte tidligere så følte jeg at han spurte fordi "det var det riktige å gjøre" og fordi han så at jeg ble skuffet. 

Jeg kan jo se og føle at dette ikke er normalt. Jeg sier til han at jeg ikke føler han er interessert, men han nekter på at det er sant og sier at han er interessert. Jeg har tenkt tanken at det kan jo ikke være riktig om dette er følelsene jeg føler hver dag, men jeg er så utrolig knyttet til han. I en by der jeg bare omgås kolleger på jobb og ellers sitter alene så tror jeg at å avslutte det ville satt meg i en enorm ensomhet. Jeg mener, jeg sitter allerede rastløs hjemme de fleste dager, og de få gangene jeg ser han i uka er høydepunktene mine utenfor jobben. Jeg har ikke venner her, familien min bor kjempe langt unna. Vi jobber på samme sted og jeg hadde ikke orket alle spørsmålene om hva som skjedde. Jeg orker heller ikke å måtte se han på jobb og føle på anger over at jeg valgte å avslutte det. Jeg vil ikke at dynamikken vår skal endre seg og at det skal bli kaldt og dårlig stemning de gangene vi jobber sammen, jeg har heller ikke lyst å slutte på jobben, så hva gjør jeg?

 

Anonymkode: 3ff86...574

[AnonymBruker]

Dont give girlfriend benefits to someone who doesnt act like your boyfriend! 

Han er bare med deg for sex og oppmerksomhet. Han er sikkert glad i deg og sier søte ting til deg når du er lei deg men helt ærlig han oppfyller ikke rollen som kjæreste i det hele tatt! Du fortjener mye bedre! 

Anonymkode: d9410...f3c

[Andro]

Det er han som er ensomheten din. Du blir mindre ensom uten ham, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Han er ikke interessert inå være en fulltids kjæreste. Du er sikkert kjekk å ha når han kjeder seg eller vil ha sex. 

Anonymkode: 7c5fd...1a5

[AnonymBruker]

Høres ut som min ex. Vi bodde 10 minutters kjøretur fra  hverandre men så hverandre hver 14.dag da alt annet var viktigere enn meg. Jeg gadd ikke mer og gjorde det slutt.  Anbefaler deg å gjøre det samme for han kommer ikke til å forandre seg.

Du kan jo bare flytte fra denne byen og satse på jobb et annet sted.

 

Anonymkode: 4f8c8...8d8

[AnonymBruker]

Høres ut som at han egentlig har mer enn nok med å konsentrere seg om studiene og jobb, jeg forstår godt hvis han syntes hverdagen er slitsom, går i ett - da trenger man alenetid. Han er tydelig glad i deg og ønsker å være med deg, han betrygget deg når du gråt og var lei deg, det er et godt tegn, men her må jo du enten tilpasse deg livssituasjonen hans og se ting fra han sitt perspektiv også. 

Du blir lei deg når du ikke hører fra han på et par timer, og blir lei deg hvis han glemmer å sende god morgen/natta melding? For å være ærlig så høres du ganske needy og slitsom ut. Først avtaler dere å skrive slike meldinger, men så glemte han det - da sier du at det trengs ikke lenger. Det finnes flere grunner til at man ikke får sendt en slik melding, og du er i midten/slutten av tyveårene sier du? Syntes faktisk du høres ganske umoden ut for alderen. Du valgte å flytte til en ny by selv om du visste han kom til å være mye opptatt med studier m.m, de aller fleste som er i et forhold som det - møtes oftest kun i helgene. Virker ikke som at du har reflektert noe særlig over disse tingene. Du kunne bodd i den andre byen, vært mer med nære venner og evt familie - og møtt han i helgene, da hadde det nok ikke blitt slik det er for deg nå, for du forventet nok at han skulle ta tid til deg hver dag og at alt skulle være som før.  

Kunne det vært en idé at han flytter inn til deg da? Så slipper han å bo i studentbolig? Eller om du flytter tilbake og dere møtes i helgene. Anbefaler deg å øve på en åpen og ærlig kommunikasjon, et langvarig og sunt parforhold er avhengig av god kommunikasjon og kompromisser. Et parforhold er dødfødt hvis man forventer og tolker ting, ingen er tankeleser og det finnes mange grunner og perspektiver for ting - derfor må man kommunisere.

Anonymkode: f3248...678